Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Tidligere arrangement

Referat fra tidligere avholdte arrangement i Varteig Historielag.

Trykk her for arrangement i 2009

Trykk her for arrangement i 2010

Trykk her for arrangement i 2012

Trykk her for arrangement i 2013

Varteig Historielags arrangement i 2011:

Mandag 5. desember: Julemøte med Liv og Egil Nordengen:

Ske’ du på historielagsmøte, så ta me’ dæ stol!

Det er et munnhell som heter at ”er’u fra Varte’, så har’u me’ dæ mat”. Historielagsleder Kjell Lunde skrev om uttrykket da han ønsket velkommen til julemøte i Ingasalen: ”Ske’ du på historielagsmøte, så ta me’ dæ stol!”

Ingasalen var fullsatt da Varteig Historielag inviterte til julemøte.

Nå håper vi at det ikke skal bli nødvendig at folk må ha med seg campingstol på Varteig Historielags møter, men jammen måtte det jobbes på høygir for å skaffe bord og stoler til alle som strømmet til møtet mandag 5. desember.
Det var tatt høyde for at det kunne bli mye folk. Historielagets julemøter har blitt en fin tradisjon med god oppslutning, og med Liv og Egil Nordengen i ord og toner var det forventet god oppslutning.
At det kom noe over 80 mennesker var likevel godt over hva selv de mest optimistiske spådommene gikk ut på. Ingasalen er romslig, men plassen ble svært godt utnyttet etter hvert som ekstra stoler og bord måtte settes inn.

Alle fikk plass
Det ble heldigvis stoler til alle, og det ble også plass nok ved bordene til at man fikk satt fra seg grøt-tallerkenen. Tradisjonen tro bød nemlig arrangementskomiteen på risengrynsgrøt med tilbehør – og etterpå var det kaffe og småkaker.
Kjøkkenpersonalet skal ha stor ros for både god beregning og stor fleksibilitet. Selv om frammøtet var stort, registrerte vi at det var rikelig med grøt igjen da bordene ble ryddet av etter bespisningen.

Det sosiale
I februar kan Varteig Historielag feire sitt 30-årsjubileum. Selv om oppslutningen om laget alltid har vært god, har de tillitsvalgte aldri opplevd maken til oppslutning om møtene som det har vært de siste par årene.
50-60 mennesker har ikke vært uvanlig, og på julemøtet kunne man altså notere seg for rekord med drøyt 80 personer benket i salen.
Vi får tro at valg av temaer og foredragsholdere/kåsører er en av årsakene til det gode frammøtet. Kanskje like viktig er imidlertid den sosiale faktoren som møtene legger stor vekt på. Her er det en romslig pause med bevertning, loddsalg – og rikelig anledning til å prate.
Kanskje den sosiale biten også var årsaken til at det var bra med folk i Ingasalen selv en halv time før møtet startet. Dessverre har flere lag og foreninger i Varteig gått inn de siste par tiårene, mens historielaget er blant organisasjonene som seiler i god medvind.

Liv og Egil Nordengen besørget juletonene - hun på piano og han på trompet.	Kari S. Lunde betjente lykkehjulet. Her er det Hans Olav Bergerud som er klar med innsatsen.

Jule- og basarstemning
Førjulstiden kan være oppkavet for mange. Derfor er det dobbelt godt å kunne innvilge seg en kveld hvor man kan lene seg tilbake i stolen, senke skuldrene og ta imot både humør og stemning.
Liv og Egil Nordengen besørget julestemningen. Hun på piano og han på trompet. Kjente og kjære julemelodier satte møtelyden i det rette modus. Med blant annet ”Julekveldsvisa” og ”Romjulsdrøm” som allsanger, fikk dessuten enhver lov til å synge med sitt nebb.
Et morsomt innslag i møtet var at lykkehjulet var plukket fram. Mange fikk nok litt følelse av gammeldags basar da Kari S. Lunde satte i gang sjokoladespillet. Stemningen ble ikke dårligere når premien var lohengrin, slik vi husker den fra basarene på 1950- og 1960-tallet.
Ellers var det også et ikke ubetydelig salg i møtet. Historielagets 2012-kalender var rykende fersk fra trykkeriet, og dessuten er det nå mulig på få kjøpt tidligere utgaver av Inga-heftene på lagets møter.

Nordavinden
Latteren satt løst da Egil Nordengen kåserte om sin oppvekst Ovaskogs, og han spedde på med både fiktive og sanne historier.
Nordengen er født på nyåret i 1944, bak blendingsgardinene på St. Josephs Hospital i Fredrikstad. To år senere overtok foreldrene Nordenga etter kåsørens farmor og farfar. Før den tid hadde de leid hos Sørby på Skogly Neaskogs.
Da familien flyttet til nordre Varteig, var det verken elektrisk strøm eller innlagt vann på Nordenga. Man måtte klare seg med petromaks og svartovn.
Utedo var det selvsagt også. Kåsøren mintes den sure nordavinden som gjorde at man knep igjen så lenge som mulig før man måtte springe på utedassen.

Georg Nordengen forhindret boligbrann.

En handlingens mann
Mens det ble startet elverk i Varteig allerede i 1914, fikk ikke Ovaskogs elektrisk strøm før på slutten av 1940-tallet. På Nordenga ble de tilkoblet strømnettet i desember 1948.
Siste julen uten strøm – altså julen 1947 – kunne forresten endt i en alvorlig husbrann på Nordenga. Som vanlig ble jo juletreet pyntet med levende lys og mye pynt laget av brennbart materiale. Så ville det seg ikke bedre enn at det tok fyr i juletreet.
– Bestefar var en handlingens mann, bekreftet kåsøren. Georg Nordengen – født i 1880 – grep tak i det brennende juletreet og kastet det ut på tunet. På den måten ble en mulig boligbrann avverget, men det ble fint lite igjen av juletreet og pynten.
I en tid hvor mobiltelefonen er et ”must”, kunne kåsøren fortelle fra sin barndom om telefonsentralen på Hestehagen. Den ble betjent av Handelsby-familien, og Nordengen husket godt når Hilmar Handelsby kom med telefonbeskjeder.

Tre kuer
På det meste var det tre melkekuer på Nordengen, i tillegg til gris og høner. Hest var det imidlertid ikke fôrgrunnlag for. I slåtten ble mangel på hest løst ved at høyvogna ble sveivet opp bakkene og opp på gårdstunet med et spell.
Låven ble revet i 1958, og nytt uthus satt opp av Øivind og Einar Bergerud. Rottene hadde hatt godt livsgrunnlag i den gamle bygningsmassen, og Egil Nordengen fortalte med innlevelse hvordan rottene hadde rømt over i fjøset da låven ble revet. Da fjøset sto for fall, ble unggutten satt til å skyte rottene etter hvert som de forsøkte å rømme. – De jeg ikke fikk has på, rømte vel over til nabogården, konstaterte Nordengen.

Søndagsmiddagen i byen
På Nordenga var det vanligvis to griser, innkjøpt som grisunger på våren og klare for slakting inn mot jul. Kåsørens mor stelte godt med grisene. Ingeborg ga dem rikelig med mat, og alltid en klapp og noen gode ord.
Derfor var det like tøft hver gang bygdeslakteren kom for å gjøre sin jobb. – Mor gjemte seg bak døra inne i huset til skuddet smalt. Da måtte hun komme for å røre i blodet, fortalte Egil Nordengen.
Jo større grisen var, jo bedre var det – og kåsøren berettet om griser med en slaktevekt på 150 kilo.
Mye av flesket ble saltet ned for vinteren, men i tillegg hadde man leid en boks på et fryseri i Sarpsborg. Uten egen fryseboks, var det å ta bussen til Sarpsborg om man skulle ha skinkestek til søndagsmiddagen. Det ble i så måte et stort framskritt da det i første halvdel av 1950-tallet kom eget fryseri på Tangen.

Fløten på Heden
I sitt kåseri vandret også Egil Nordengen litt mellom de mange bostedene i området. Det var ikke for ingen ting at Ovaskogs var den mest folkerike skolekretsen i Varteig fram til boligutbyggingen startet på Hasle.
Kåsøren var innom blant annet Myrås, hvor han husket han rundt 1950 besøkte Svein. Det sto enda for ham at de hadde tomatsuppe til middag den dagen!
Han gikk videre til Heden. Fløten til Anette Bråthen var viden kjent. – Den var så tykk at det knapt var nødvendig å vispe den, sa Nordengen.
Det var også plass til omtale av enkelte originaler. Som eksempelvis om mannen der ikke renslighet akkurat var det mest fremtredende. På bygda ville man ha det til at karen en gang ble bitt av hoggorm, og ormen døde!

Tur med slepebåten
I Nordengens oppvekst måtte ungene aktivisere seg selv. Han fortalte om vasshjul i bekken, om hytter som ble bygd i skogen, og om store steiner som guttene vippet utfor Hønnås med bulder og brak.
Fløtningen var selvsagt veldig spennende for ungene, og stort var det når kåsøren kunne bli med Ingemann Glenne på slepebåten. Det tok en hel dag med slep fra Furuholmen til Trøsken og tilbake igjen.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Iris Kingsrød (t.h.) og Johanne Pahr serverer grøt til f.v. Wigdis Bergby, Ragnhild Aune Sulusnes, Synnøve Lunde Karlsen og Ingebjørg Lunde.	Folk på rekke og rad under julemøtet i Ingasalen. Fremst i bildet sitter Ole K. Brenne og Inger Bøe.
Risgrøt med sukker, kanel og smørøye er ikke å forakte. Fra venstre: Torgunn Ulriksen, Arild Bråten, Astrid Lunde og Elsa Bø.	Grøten er fortært, og praten går lett ved bordene. Her ser vi f.v. Liv Nordengen, Ragnhild Larsen-Småberg og Ragnhild Brenne.

Et godt menneske
Egil Nordengen fikk sin sjuårige folkeskole på Kokkim-skolen (nå: Høgheim), med Anna Oland som lærer.
– Fru Oland var et godt menneske med stor livsvisdom, som det sto respekt av, sa han. Hun gikk også i bresjen for ukelange skoleturer, blant annet til Bergen og Trondheim. Et fantastisk tilbud i en tid hvor det var et godt stykke mellom privatbilene.
Kristian Westgård sto for skomakerskolen, der ungene lærte både å halvsåle sko og å reparere seletøy. – Kristian var snill; det var nok ikke alltid vi, sa kåsøren, og fortalte om da ungene hadde spikret skomakerens kalosjer fast i gulvet.

Kjelke til Sarpsborg
Friminuttene på Kokkim-skolen ble vinterstid brukt blant annet til aking. Veiene var fri for både sand og salt, og kåsøren fortalte at ungene kunne ake nesten helt ned til Tangen.
Det var selvsagt beleilig å kunne henge på Varteig-bussen tilbake til Kokkim igjen. Tauet på kjelken ble slått rundt en kjetting på varelemmen bak på bussen, og sånn sett ble det gratis skyss opp Nordengbakkene.
En dag kunne det imidlertid gått riktig ille. Det var blitt en knute på tauet, og ungene klarte derfor ikke å løse tauet fra kjettingen på bussen. Resultatet ble at ungene måtte hive seg av, og kjelken ble hengende etter bussen helt til Sarpsborg torg. – Sjåføren på ruta var Ivar Gressløs. Han visste hvem som eide kjelken, så den kom trygt tilbake igjen. Men det ble en alvorsprat med fru Oland, husket Nordengen.

Karl Brende underviste ungguttene fra sommerboligen på Lauvås.

Aftensolen smiler
Ifølge Egil Nordengen var det i oppveksten den gang å velge mellom jakt og korps for ”den som ikke var skrudd sammen for idrett”.
Etter ett ikke helt vellykket orienteringsløp, falt valget på musikkorps for kåsøren. Han fortalte med innlevelse fra opplæringen som tidligere mangeårige Ekko-dirigent Karl Brende bedrev fra sitt sommersted på Lauvås i 1957.
– Det ble samlet inn gamle instrumenter til oss. Tromme hadde vi ikke, men da ble det i stedet brukt en pappeske, husket Nordengen.
Etter en grunnopplæring skulle så guttene prøve seg på et fellesnummer. Valget falt på ”Aftensolen smiler”. – Brende slo opp, men etter ett vers stoppet han oss. Han dro seg i nesa og forkynte at dette var som ti ville katter, fortalte han.
Med Brende som instruktør på sommeren og med oppfølging av Ole Dueholen påfølgende vinter kunne imidlertid flere av guttene debutere i korpset allerede 1. mai i 1958.

Vasket gravstøtter
Ved kirkerestaureringen i 1958 ble kåsørens far Normann Nordengen hyret til å male kirken sammen med Hilmar Belsby og Arnt Grythe. Kåsøren var da 14 år, og ble med i malergjengen.
Blant annet ble han satt til å male tårnet. I julemøtet fortalte han med innlevelse om plankene som ble lagt gjennom gluggene i tårnet, og med malerspannet plassert på planken utenfor tårnveggen.
Unggutten var sikret, men spannet sto fritt. Så ville det seg ikke bedre enn at malerspannet veltet, gjorde flere saltoer på vei mot bakken – og fire-fem liter med maling sprutet alle veier. – Det ble hvitmaling på alle gravstøttene helt bort til porten, husket Nordengen. Faren måtte handle inn white spirit, og vaskingen av gravstøttene pågikk til langt ut på kvelden.

Gud slædrær ente
Egil Nordengen oppsummerte sin barndom ved å slå fast at Ovaskogs var et trygt sted å vokse opp. Spesielt framhevet han samholdet. – Gikk det bra for noen, gledet de andre seg over det. Gikk det dårlig for noen, prøvde de andre å støtte oppom, sa han.
Kåsøren kunne heller ikke huske at ungene gjorde så fryktelig mye galt. – Men vi stjal noen epler, måtte han medgi, og benyttet anledningen til å fortelle om presten som var plaget med unger på epleslang. Derfor hengte han opp en plakat hvor det sto ”Gud ser dere”. Neste dag hadde epletyvene føyd til: ”Men han slædrær ente”.

Om biltilsyn og politikk

Egil Nordengen har lang fartstid både i biltilsynet (veivesenet) og i kommunepolitikken. På julemøtet i Varteig Historielag bød han på opplevelser fra begge områder.

Egil Nordengen med fartstid både i biltilsynet og kommunepolitikken.

Kåsøren startet sin yrkeskarriere i biltilsynet på Hønefoss i 1970. Ved en kontroll på Sundvolden ble en overlesset lastebil stoppet. Sjåføren var på vei til hytta med materialer. Problemet var imidlertid at materialene var så lange at de stakk godt utenfor lasteplanet og gjorde bilen baktung.
Nordengens kollega var en bøs kar. Han tok tak i front på lastebilen og formelig lettet den opp. ”Sånn kan du ikke kjøre”, refset biltilsynsmannen. Sjåføren, i tresko og sixpence og med buksa godt nedpå, sto en stund og funderte, og sa: ”Kanskje jeg skulle lagt materialene på tvers”.
Dermed ble stemningen atskillig lettere, og i fellesskap fikk biltilsynsfolk og sjåfør hentet en sag fra et hus i området, de lengste materialene ble kappet og lastet inn på planet – og mannen kunne kjøre videre til hytta. – I dag ville han vel blitt buret inne, kommenterte kåsøren.

”Han er død”
Egil Nordengen satt i flere perioder i herredsstyret i Varteig, også to år som ordfører. Derfor spedde han på med en historie som skal være sann – om enn ikke fra Varteig.
Når herredsstyret trer sammen første gang etter valget, skal det oppnevnes en rekke utvalg og råd. Noen komiteer er gjeve å sitte i, mens andre nok ikke har samme status. Det visste ordføreren, og da han kom til de mindre ettertraktede vervene var han kjapp med å banke gjenvalg – på verv etter verv.
Så var det ett av herredsstyremedlemmene som avbrøt ordføreren, og gjorde ham oppmerksom på at mannen som nettopp var klubbet inn for gjenvalg var død.
”Det var han forrige gang han ble valgt også”, kom det fra ordføreren.

”Han er sjukmeldt”
En av ordførerens oppgaver er å representere kommunen når ulike lag og foreninger jubilerer. Sånn var det også i Nordengens ordførertid. – Det var vel i håp om at det fulgte med en sjekk, bemerket kåsøren.
Dessuten forventet man at ordføreren spedde på med en historie, og gjerne en med et lite spark til det kommunale system. Da var det alltid én historie som slo godt an:
To kommunalt ansatte jobbet med en grøft. Den ene gravde opp, den andre fylte igjen. En kar som kom forbi, undret seg over det meningsløse arbeidet – og spurte hvorfor de gjorde sånn. ”Jo, han som legger rørene er sjukmeldt i dag”, var svaret.

Les forhåndsomtalen til julemøtet ved å trykke her.

Mandag 31. oktober: Møte med Ingvild og Jens Gressløs om barneår og oppvekstkår på Gressløs:

En beretning som kalte på både latter og tårer

De bød på både latter og noen tårer i øyekroken, Ingvild og Jens Gressløs, da de i oktober-møtet i Varteig Historielag fortalte om barne- og ungdomstid på Gressløs. Det ble en engasjert time, der forsamlingen ble tatt med tilbake til årene 1933 til 1954.

Gamle minner gjenoppfriskes hos to klassekamerater - Tordis Martinsen (stående) og Jens Gressløs. Til venstre Ingvild Gressløs og til høyre Jens Spydevold.

Bakgrunnen for temaet var at ekteparet for noen år siden satte seg ned for å føre i pennen minner og opplevelser fra oppveksten på Gressløs. Jens fortalte, og Ingvild skrev. Resultatet har blitt en flott levnedsberetning fra Jens var tre år og fram til han som 21-åring ikledde seg kongens klær.

En minnenes aften
Varteig Historielag er vant med bra oppslutning om møtene sine, men maken til frammøte som under dette oktobermøtet har historielaget knapt opplevd noen gang.
Et sted mellom 65 og 70 personer benket seg i Peisestua. Det ble kanskje litt trangt, men med stoler til alle – og kaffe likeså – var det intet å si på trivselen. Og mange kunne nikke gjenkjennende til historier som Ingvild og Jens Gressløs presenterte. Det ble en glimrende mimrekveld.
Etter foredraget ble det vist 15-18 bilder som favnet både ungenes oppvekst på Gressløs og farens pionervirksomhet innenfor rutebiltrafikken.

I potetåkeren
Jens Gressløs er født i 1933, som yngst i en søskenflokk på ti. Foreldre var Kristine f. Kingsrød (1889-1979) og Ole Gressløs (1887-1980).
Første erindringen Jens har fra oppveksten, var da han som treåring var med i potetåkeren. Dette er knapt nok av de lyseste minner, for han husker at han gråt. Han hadde nemlig gjort i buksa!
Da var det nok atskillig morsommere med den avdankede bussen som ble lekehytte for ungene på Gressløs.
I beretningen fortelles det om bussruta som far Ole drev. I mange år måtte bussen parkere ved kirken på grunn av dårlig vei. På sommeren hadde Ole jobb i lensa, og da var det eldstesønnen Oddvar som kjørte bussen. Senere ble det hyret inn flere folk for å få fylt opp skiftene.

Da gråt Kristine
Ved krigsutbruddet i 1940 ble de to eldste i søskenflokken mobilisert. Sju år gamle Jens følte seg nok liten da han så brødrene Oddvar og Oskar gå hjemmefra denne aprildagen. Det var helt uvisst hva som møtte dem, og Jens husker at mor Kristine gråt da hun gikk inn.
Nå gikk det heldigvis bra med brødrene, men sorgen rammet likevel familien. Fetter Yngvar Kingsrød ble drept i trefningene ved Fossum. Også Oskar deltok i kampene der, men rømte etterpå over til Sverige der broren Oddvar allerede befant seg.

Poliomyelitten rammer
Polio-epidemien herjet under og etter krigen, og den nådde også Gressløs. Høsten 1947 dør Oskar av poliomyelitt, bare 29 år gammel.
Hele familien var knust i sorg. I beretningen om barne- og ungdomsår på Gressløs har Ingvild og Jens skildret dette på en måte som grep forsamlingen.
Nabo Arnt Gressløs – senere Gressum – var blant de mange som holdt tale under minnestunden. Verset han refererte, sitter fortsatt godt i minnet hos Jens:
Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det, han som er over alt.

Det var trangt om plassen da nærmere 70 tilhørere benket seg i Peisestua for å følge kåseriet til Ingvild og Jens Gressløs.

Sugde blod til han brakk seg
Beretningen til Ingvild og Jens Gressløs er som livet ellers, det veksler mellom smil og tårer. Og latteren fikk sin romslige plass da ekteparet fortalte om guttungen som ble så grundig lurt av en gårdsslakter.
Slakteren Lars fortalte nemlig Jens at dersom han bet hull på en blodåre på grisen og sugde i seg så mye blod som mulig, ville han bli fryktelig sterk som voksen.
Og hvilken guttunge vil ikke bli sterk? Jens sugde blod til han brakk seg.
Var blodsugingen en nedtur, ble det i alle fall en tilsvarende opptur da urinblæra fra grisen ble fotball på gårdsplassen. – Det var så mye urin i blæra at vi brukte den som fotball i flere dager. Da blæra sprakk og urinen rant ut, dyttet vi den full av avispapir og surret hyssing rundt, forteller Jens.

Mange munner å mette
Med en ungeflokk på ti, og i perioder også med gjester som bodde på gården over noe tid, var det mange munner å mette på Gressløs.
I beretningen forteller Jens at det ikke var plass til alle rundt kjøkkenbordet. To av de minste ungene satt på dørterskelen inn mot dagligrommet, mens moren spiste ved kjøkkenbenken.
Som matmor lå nok ansvaret tungt på Kristines skuldre. I beretningen forteller Jens at hun hadde sine bønnestunder inne i kammerset.

Tre sekker knott på en bytur
Under krigen ble det montert generatorer på Gressløs-bussene. Den ene gikk på ved, den andre på karbid.
Knott kunne kjøpes i sekker i Sarpsborg, men det var også en sentral oppgave for ungene hjemme på Gressløs å hogge knott til bussgeneratoren.
Jens fortalte at det gikk tre sekker med knott på en bytur.
Første rutebilen til Ole Gressløs var en lastebil, kjøpt inn i 1923 da veien fra Varteig kirke til Sarpsborg var ferdig. Fire år senere skaffet han en buss med femten sitteplasser. Rent storveies ble det da han i 1937 anskaffet en buss med plass til 28 passasjerer. Første turen med denne bussen gikk for øvrig på konfirmasjonssøndagen til Jens.
Ved siden av rutebiltrafikken, drev også Ole Gressløs og sønnene utstrakt transportkjøring. Med lastebil ble det fraktet alt fra melk til tømmer.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Fire måneder gamle Maria Lovise Kristensen tror vi er yngste deltaker noen gang på et historielagsmøte. Hun er oldebarn av Kristine og Ole Gressløs. Her på fanget til mamma Eva Øby Kristensen.	Kristine Gressløs var født på Kingsrød 1. november i 1889. Til Gressløs kom hun da hun 19. februar i 1916 giftet seg med Ole Gressløs. Sammen fikk de ti barn, seks gutter og fire jenter. Kristine døde 11. juni i 1979.	Ole Gressløs var født på Gressløs 30. april i 1887. Hun var en av pionerene i rutebiltrafikken i Sarpsborg-distriktet, i tillegg til at han var småbruker og lensearbeider. Ole døde 18. oktober i 1980.

Familiebilde med Kristine og Ole Gressløs og deres ti barn. Bildet er trolig tatt omkring 1941.	Slektsstevne på Gressløs i 1998. Her fotografert foran hovedbygningen på gården.

Fotballstøvler av lær
Pliktene hjemme måtte prioriteres, men fritiden ble brukt til lek og idrett. Ikke minst det siste. I så måte hadde barneflokken noe å slektes på. Far Ole var jo blant initiativtakerne da Varteig Idrettslag ble stiftet i 1931.
På Gressløs var det fotball på sommeren og ski på vinteren. Hoppbakke var det i Breiåsen, like ved Gressløs – og det ble hoppet både i Kullerudbakken og Hestehagebakken.
Utstyret var nok av den enkle sorten, men det fungerte godt for barna. Stort var det imidlertid da Jens arvet fotballsko av lær fra en kamerat. De ble flittig brukt, selv om de vitterlig var for små!

Trygghet
Ingvild og Jens trakk fram mange episoder og erindringer fra barne- og ungdomstiden. Dette får bare være smaksprøver.
Beretningen avsluttes med noen betraktninger om det hjemmet som foreldrene skapte på Gressløs. Jens la ikke skjul på at barna ble strengt oppdratt, men det var kanskje en nødvendighet i en ungeflokk på ti. Faren Ole – eller ”gubben” som han gikk under av barna – måtte Jens beundre for hva han fikk utrettet og hvor framtidsrettet han var. Moren Kristine betegnet han som en bærekraft. – Vi støttet oss til henne. Hun kunne nok være streng, men full av kjærlighet, fortalte Jens.

Forhåndsomtalen til møtet finner du ved å trykke her.

Kjell Lunde byr på dikt av Nils Tomte ved åpningen av oktobermøtet.	En kvartett i hyggelig prat. Fra venstre: Rannveig Øby, Solbjørg Bøe, Inge Bjerk og Klara Westgaard.	Ekteparet Ingvild og Jens Gressløs bød på både muntre og sorgtunge historier.

Børstet støvet av Nils Tomtes dikt

I Varteig Historielags første tid var det vanlig å åpne møtene med et dikt av Nils Tomte. Denne tradisjonen har ikke vært ført videre de senere årene, men på oktober-møtet børstet leder Kjell Lunde igjen støvet av Tomtes diktsamling ”Blaaklokker”.

Kjell Lunde valgte diktet ”Borg”:

Borte er borgen, Olav bygget,
væk er volden, vikens værn!
og gjennem trældoms tunge tider
græs gror paa Olavs kirkes grus.

Brændt blev byen, herjet av horder,
ødet er Olavs eie og arn,
tistler paa tingvold, græs over grave,
laa du i lange seklers søvn.

Løfterik ligger dagning, som dugger,
fremtiden fager for borgen paany,
velstand og vælde! stor vil du vorde!
Vingulmørks, Alfheimars ældgamle by!

Tre av Nils Tomtes dikt ble for øvrig tonesatt av Kjell Sterkerud da Varteig Historielag feiret 25-årsjubileum i 2007.

Nils Tomtes diktsamling "Blaaklokker".

Redaktør og kinosjef
”Niels Gundersen Knatterudplads” var født 11. oktober 1866, som yngst i en søskenflokk på sju. Han var nok et usedvanlig klokt hode, men fikk ikke mer enn middelskolen. For øvrig tatt på ett år i Kristiania, med beste eksamen. Økonomien i familien begrenset videre skolegang.
I Sarpsborg var han engasjert i forretningslivet, både hos en svoger og senere i egen kortvare. Han var også vikarierende redaktør i avisa ”Glommen” et års tid.
I 1915 ble han valgt inn i en komité som skulle utrede kommunal drift av kinematografen i Sarpsborg. Året etter ble han ansatt som den første kinematografbestyreren - kinosjefen, om man vil, i Sarpsborg. Den jobben hadde han til han døde 18. november i 1920.

Bilder og dikt
Nils Tomte var også en habil fotograf, og bilder av ham finnes både i Varteig Historielags, Sarpsborg kommunes og Østfold fylkeskommunes bildearkiver. Dessuten skrev han atskillige dikt og sanger. Lokalt er nok Varteig-sangen best kjent. Den skrev han til den første bygdedagen i Varteig i 1917, med musikk av Kristian Wendelborg. Etter Tomtes død ble 44 av hans dikt gitt ut i diktsamlingen "Blaaklokker".
Nils Tomte ble gravlagt i Sarpsborg, men gravsteinen ble senere flyttet til Varteig kirkegård.

Lørdag 15. oktober: Slektsforskningskurs:

Slektsforskningskurset blir permanent gruppe

Interessen for slektsforskning har grepet medlemmer i Varteig Historielag. Halvveis i ættegranskningskurset har deltakerne bestemt at de skal fortsette å møtes regelmessig selv etter at kurset er avsluttet. Samtidig utvides kurset fra fire til fem lørdager.

Kursleder Knut Øyvin Skaar instruerer fra venstre Synnøve Lunde Karlsen, Ragnhild Lunde Komperød og Hans Erik Pedersen.	I dyp konsentrasjon over de mange digitale kilder som kan hentes opp. Fra venstre Kari S. Lunde, Ragnhild Brenne og Asmund Brenne.	Anne Sofie Bergerud (t.v.) og Karin Kullerud Ek får kyndig veiledning av Knut Øyvin Skaar.

Kjell Lunde er leder i Varteig Historielag og er selv en av deltakerne på slektsforskningskurset. Han berømmer kursinstruktør Knut Øyvin Skaar, samtidig som han synes det er morsomt at såpass mange har satt seg på kursbenken for å finne tilbake til tidligere slekter.

Ivrige slektsforskere i gang på Bygdehallen. Fra venstre: Synnøve Lunde Karlsen, Ragnhild Lunde Komperød, Karin Kullerud Ek, Bjørn Langerød og Hans Erik Pedersen.

Blir fast gruppe
Det var opprinnelig satt av fire lørdager á fire timer til slektsgranskningskurset, men nå er det utvidet til fem lørdagsøkter. Samtidig har kursdeltakerne bestemt seg for at de skal fortsette å møtes også etter at kurset er avsluttet.
- Vi tar i utgangspunktet sikte på å møtes første torsdagen i hver måned på Bygdehallen, sier Kjell Lunde. Bakgrunnen er ønsket om å kunne være hverandre til hjelp i den videre slektsgranskningen, utveksle erfaring og kunnskap, og motivere hverandre til å jobbe videre med slekta.
Kjell Lunde poengterer at samlingene for slektsforskningsgruppa ikke er ment å begrense seg til bare dem som i høst går kurset. - Her vil alle være hjertelig velkommen. Det gjelder enten det er for selv å granske slekt, eller - i den utstrekning vi kan bistå - å få hjelp til å finne aner, sier han.

Torsdagssamlinger
Slektsforskningsgruppa har berammet samlinger fram til sommeren 2012. Det gjelder torsdagene 1. desember, 5. januar, 2. februar, 1. mars, 12. april (første torsdagen i april er skjærtorsdag), 3. mai og 7. juni. Møtestart blir klokka 19.00, og samlingene vil fortrinnsvis bli holdt i Peisestua - alternativt Skolestua i Bygdehallen.

Lørdag 1. oktober: Slektsforskningskurs:

På leting etter tidligere generasjoner

Varteig Historielag kjører i høst et slektsforskningskurs for nybegynnere. Kurset går over fire lørdager i oktober, med start 1. oktober.

Ved fristens utløp var det elleve personer som hadde meldt seg på til kurset. Kursleder er Knut Øyvin Skaar, assistert av Øistein Bøe.
Det var med iver og glød deltakerne benket seg i Peisestua på Bygdehallen 1. oktober, og fikk den første kursøkta en innføring i manntall og folketellinger som er tilgjengelige på nettet. Senere i kurset kommer andre digitale kilder på løpende bånd, samtidig som man også vil bistå i forhold til et aktuelt slektsforskningsprogram.
Håpet er at kurset skal kunne gi en elementær innføring i slektsgranskning på nett, nok til at hver enkelt kan jobbe videre med hobbyen på egen hånd. Om interessen er tilstede, vil det bli vurdert et oppfølgingskurs med noe videregående innhold på et senere tidspunkt.

Du finner forhåndsomtalen til slektsforskningskurset ved å trykke her.

Tre av kursdeltakerne - Bjørn Langerød, Hans Erik Pedersen og Kjell Lunde.	To søstre som vil finne ut mer om slekta. Synnøve Lunde Karlsen (t.v.) og Ragnhild Lunde Komperød.	Karin Kullerud Ek og Bjørn Langerød klar for å gå på nett for å finne digitale kilder til slektsgranskningen.

Mandag 26. september: Møte med Sven G. Eliassen om død og begravelse:

Da den døende selv brygget gravølet

For at par århundrer siden var det ikke uvanlig at det var den døende selv som brygget gravølet. Og da hadde trolig vedkommende allerede skaffet både kiste og gravsten til sitt eget gravsted.

Fylkeshistoriker Sven G. Eliassen kåserte om død og begravelse i Varteig Historielags septembermøte. I bakgrunnen ser vi Jens Spydevold, Ragnar Berby og Kjell Sterkerud.

Det var et dødsens alvorlig tema som fylkeshistoriker Sven G. Eliassen tok for seg på Varteig Historielags september-møte. Han hadde kalt foredraget sitt ”Død og begravelse”. Men et foredrag av Eliassen blir aldri kjedelig – og sjelden alt for alvorlig. Til det er han en ener i humoristiske kommentarer og morsomme historier.
Temaet mente Eliassen var både interessant og naturlig. – Det er bare to ting ved livet som er helt sikkert, og det er fødselen og døden, påpeker foredragsholderen.
Nærmere 40 personer hadde for øvrig benket seg i Peisestua på Bygdehallen for å høre foredraget til fylkeshistorikeren.

Barsøl og gravøl
Både ved livets begynnelse og ved dets ende skulle det konsumeres øl. Eliassen minnet om at barsøl (barsel) kom av ”barns øl”, og det var vanlig at den nylig nedkomne fikk sin del av ølet når folk kom på fødselsvisitt.
Vi tillater oss å referere fra Fjotland Bygdetuns nettside, der det heter at ”dei laut alltid hava brennevin til barsølkona. Dei brukte gjerne å bryggja au når det stunda til barsøl. Det var mange stader dei skjenkte barsølkona full under barsli”.
På samme måte skulle det være gravøl når folk gikk ut av tiden. Og ofte var det altså den døende selv som sto for bryggingen, og vedkommende kunne dermed forsikre seg om at ølet både fikk god smak og tilstrekkelig styrke.

Dødsvarsler
Sven G. Eliassen tok tak i en rekke dødsvarsler som folk var særdeles aktsomme for. Det enkleste omen var to pinner eller to strå i kors. Fant man det innomhus, var det en i husstanden som skulle dø. Fant man kors-symbolet ute på tunet, kunne det være en i nabolaget.
Kattugla kunne også varsle død. Hørte man ugla skrike ”kle(h)vitt, kle(h)vitt”, betydde det at det snart var en som skulle komme i liktøyet. Da var det vesentlig hyggeligere om den samme kattugla skrek ”påvitt, påvitt”. Det betydde nemlig at det kom besøk til gårds.
Når det ble skiftet halm i sengene i julemåneden, skulle man følge nøye med hvor røken drev når den gamle halmen ble brent. Gikk røken mot sør eller øst, var det et godt tegn. Langt verre var det om røken drev (rett) vest eller nord (og ned). Det varslet død på gården.

Sven G. Eliassen fortalte om varsler og tradisjoner knyttet til dødsfall og gravferd.

Spå sin egen død
Man kunne også finne ut hvor lenge man hadde igjen å leve. Da laget man en spyttboble på et strå, og stakk i bobla med et annet strå. Antall stikk før bobla sprakk, indikerte hvor mange år vedkommende hadde igjen å leve.
Gikk man til brønnsråka på nyttårsnatta og fikk se sitt eget speilbilde i vannet, ville man dø innen neste nyttår.
Et dødsvarsel som ble tatt høyst på alvor var dersom katten forlot huset og gården. Det samme om det ble uvanlig mye rotter på gården.
Sven G. Eliassen slo fast at våre forfedre må ha hatt et komplisert liv. – Vi snakker om en masete hverdag i dag, men de mange varslene for alle sider ved livet må ha vært stressende nok, bemerket han.

Dekke til speilet
Når døden så var et faktum, var det minst like mange foranstaltninger og forholdsregler som måtte tas som mens vedkommende var i live.
Klokka i huset skulle stoppes, og alle speil skulle dekkes til. Ellers ville den dødes bilde sitte i speilet, og dette speilbildet ville se an flere som skulle dø.
Den døde ble ellers viet en del oppmerksomhet. Blant annet ble det lagt mynter på øyelokkene til den avdøde. Det var ferdapenger over til dødsriket, med opphav i den greske mytologien. Likeså kunne det legges en salmebok eller en bibel under haka på avdøde. Dette velsignet den døde, men bidro i tillegg til at munnen ble holdt lukket.

Svart har alltid vært sorgens farge, og selv egne sørgesmykker var i svart.

På likfjøl
Den døde skulle legges på likfjøl på låven, ofte på stalltrevet – som en slags lit da parade. Når avdøde ble tatt ut av boligen, skulle ikke det skje gjennom utgangsdøra eller et vindu – men gjennom en luke i veggen. En slik laftet luke finnes eksempelvis i andre etasje i hovedbygningen på Thoreby.
Når avdøde ble tatt ut gjennom en slik spesialåpning var det for å forhindre gjengangeri. Den døde måtte derfor ikke vite hvor han ble ført ut.
For å forhindre at den døde skulle gå igjen, var det også særdeles viktig å ta et skikkelig farvel med avdøde. Helst ved å ta liket i handa og takke for det man hadde hatt sammen.
Det var ellers vanlig med likvake over den døde. Ofte var det egne kvinner i bygda som fungerte som gråtekoner. Og ved den åpne kista skulle det brenne lys, ett lys ved avdødes hode og ett ved føttene.
Sorgens farge var - den gang som nå - svart. Svarte var også de sørgesmykkene som Eliassen hadde med seg i møtet. Vakre smykker som ble brukt under begravelsen.

Granbusker med knekket topp
Til gravferden kunne det tidvis bli laget omfattende portaler ved oppkjørselen til sørgehuset, ofte utstyrt med både kors og norske flagg.
Og laget man ikke portal, satte man i alle fall opp en granbusk på hver side av innkjørselen – der toppen på buskene ble knekket. Det gledet en historiker som Sven G. Eliassen da det fra salen ble sagt at denne praksisen fortsatt lever i Varteig.
Det var også vanlig å strø hakket ener og granbar i veien opp til huset. Håpet er som bekjent (lyse)grønt, og grana og eneren representerer i så måte det eviggrønne.

En preliminær begravelse
Fram til 1861 var Varteig anneks under Tune. Lange avstander og dårlig farbare veier gjorde at presten ofte måtte samle opp flere begravelser.
Det var derfor ikke uvanlig på vinterstid at kisten med den avdøde kunne bli stående i uker på låven før gravferden kunne gjennomføres.
Drøyde det før Tune-presten kom til bygds, hendte det derfor at man foretok en preliminær begravelse. Da var det en lekmann i bygda som leste over den døde og man sang noen salmer.
På samme måte var det for øvrig også ved barnedåp.

Likklærne i ura
Ved begravelsen samlet gravfølget seg først i sørgehuset. Der var det servering og det ble holdt en andakt før ferden gikk til kirken. Folket skulle også skjenkes rikelig, både i sørgehuset og ved flere stopp under veis til kirken.
Da var det kanskje ikke mer enn naturlig at det til tider gikk galt i gravfølget. Sven G. Eliassen kunne berette om kister som hadde ramlet av vogna eller sleden, og gått i rundkast ned gjennom ura. Han henviste til beretninger hvor folk i gravfølget måtte krabbe ned bratte skråninger for å finne igjen både kiste og avdøde. Et sted lå likklærne igjen nede i ura i flere dager.
Mens Varteig ennå var anneks under hovedkirken i Tune var det mange – spesielt av en viss rang i bygda – som valgte å holde begravelsen i Tune. Dette ga jo en ekstra strabasiøs ferd for gravfølget, med overfart over Glomma enten til Maugesten, Opsund eller Sannesund.

Maksimalt åtte hester
Det var for øvrig mange måter å vise velstand og status på, også ved en begravelse. Jo flere hester som var spent foran vogna eller sleden med den døde, jo staseligere var det.
Så ille ble det etter hvert at det på 1700-tallet kom lover som regulerte hestebruken, og det ble satt en øvre grense på åtte hester foran kisten. I det vante holdt det nok lenge med en eller to hester.
Særlig i byene var det for øvrig vanlig å tenne levende lys i vinduene langs ruta som gravfølget tok. Dette for å vise avdøde den siste ære. Også dette ble lovregulert, eller rettere forbudt ved lov i 1762. Begrunnelsen var brannfaren, ved at gardiner og andre tekstiler kunne ta fyr.
Var det mange tegn og varsler i forhold til sykdom og død, var det også omen knyttet til selve gravferdsdagen. Blant annet het det seg at avdøde fikk en strevsom ferd mot skjærsilden dersom det var ruskevær den dagen vedkommende ble stedt til hvile.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

En lydhør forsamling følger med i foredraget. I forgrunnen ser vi Liv Østtorp Hauge (t.v.) og Line Malmer Martinsen.	Fra ett av småbordene – fra venstre Gudmund Bøe Seljehammer, Inger Marie Brenne og Jorunn Bøe.
Praten går over kaffen. Fra venstre Isak Lunde (med ryggen til), Ola Jonassen, Erling Skivdal, Arne Hansen og Gunnar Bråthen.	Ivrig samtale etter foredraget. Her ser vi fra venstre Gunvor Groven, Hans Erik Groven, Jens Spydevold, Ragnar Berby og Kjell Sterkerud.

Fønnekørj
Sven G. Eliassen trakk i sitt foredrag mange likhetstrekk mellom bryllup og begravelse. Mens bryllupsfølget ble ledet av spellemenn på vei til kirken, var det marskalkene som gikk foran gravfølget.
Til langt ut på 1800-tallet kunne et bryllup vare både to og tre dager, men det kunne også en begravelse. – Det var like mye matstell ved en begravelse som ved et bryllup, fastslo foredragsholderen.
Slekt og folk i nabolaget bidro med fønnekørjer med et assortert utvalg av mat – og ofte inneholdende en dram. Likevel falt nok det meste på sørgehuset, som skulle sikre de frammøtte mat og for langveisfarende også et sted å overnatte.

Sven G. Eliassen har gitt ut en mengde lokalhistoriske hefter. Her skriver han sin dedikasjon til blant andre Terje Bergby (t.v.) og Kjell Lunde.

Dans og moro
Når folk fra nær og fjern først kom sammen, og det var rikelig med både mat og god drikke, ble det fest og moro – enten nå anledningen var inngåelse av ekteskap eller det var dødsfall.
Sven G. Eliassen fortalte at det var høyst vanlig med dans også ved en begravelse. – Det var fest og moro, og presten var langt fra den mest tilbakeholdne, kunne Eliassen fortelle.
Foredragsholderen var opptatt av det han betegnet som den private død, der familien fulgte den døende gjennom sykeleiet og inn i døden. – Sykdom og dødsfall i bondestua ble noe helt naturlig som også ungene opplevde på nært hold og fikk et naturlig forhold til, sa han.

Spektakulære gravmonument
Mens folk fra bondestanden nok fikk enkle gravsteder, tok Eliassen forsamlingen med seg på en liten rundreise innen de mer storslagne, spektakulære gravmonumentene.
Det viktigste gravstedet var uten tvil under koret inne i kirken, men i 1807 kom det forbud mot gravleggelse inne i kirken på grunn av smittefare.
Spektakulære er jo også gravkapellene som ble reist som monumenter over avdøde, og Eliassen trakk som eksempler fram blant annet Det Huitfeldske gravkapell ved Skjeberg kirke fra 1700-tallet.
Fikk godseieren sin sarkofag, kunne det på bondegraver på 1700-tallet stå vakre smijernskors. Opprinnelig en svensk tradisjon som bredte seg til bygdene i Østfold.

Forhåndsomtalen til møtet finner du ved å trykke her.

Tok egentlig historielaget sommerferie?

Da historielagsleder Kjell Lunde ønsket velkommen til lagets første møte etter ferien, fortalte han litt om aktivitetene i laget siden forrige møte. Det hadde ikke vært ordinært møte i Varteig Historielag siden 2. mai, men man kan knapt si at Varteig Historielag tok ferie i sommer. Hør bare:
Lørdag 4. juni: Busstur til Drammens Museum og Nøstetangen Museum
Søndag 19. juni: Bygdedag
Lørdag 25. juni: Høyonn med hesjing på Vestgård, i samarbeid med hesteavlslaget.
Juni: Dugnad, både for å flytte tømmeret fra bryggerhuset som i sin tid sto på Berget tilbake til Berget, for å flytte boksamlingen i Varteigs første bibliotek til det tidligere hvelvet i Bygdehallen, og for å rydde en trasé til høstturen.
Lørdag 3. september: Høstvandringen i Bøkroken.
Dessuten har det også vært registrering av kulturminner i sommer.

Nei, Varteig Historielag tar aldri ferie!

Lørdag 3. september: Høstvandring i Bøkroken:

En spasertur gjennom århundrene

Det ble en vandring i tid da Varteig Historielag inviterte til sin årlige høsttur innombygds. I år var Bøkroken målet for turen, og deltakerne fikk stifte nærmere bekjentskap med flere hundre år gammel gårdshistorie, et årtusen gammelt kirkesagn, flere tusen år gamle gravhauger – men også mennesker som har levd helt opp til vår tid.

Deltakerne i høstvandringen fotografert på Haugen på Bøe. Her ligger også tuftene etter et gårdstun som kan ha vært tunet for det gamle felles Store Bøe.

Historielaget i Varteig satser på to turer i året – én ut av bygda på vårparten og én vandring innenfor bygda på høsten. Responsen på turene er svært god, og faktisk best når det gjelder turer til fots innombygds. Så også i år, der rundt 40 personer deltok i den lokalhistoriske vandringen i Bøkroken.
Guider under veis var Finn Tomta og Øistein Bøe, og turdeltakerne fikk også med seg et hefte som var laget for anledningen med omtale av alle objektene man stoppet ved.

Truende skyer
Det går ikke an å arrangere en fottur uten at en del av oppmerksomheten i forkant konsentrerer seg om hva meteorologene har å melde. I så måte vekslet værmeldingen atskillig de siste dagene før turen skulle gå av stabelen.
Dagen opprant imidlertid i opphold og tilløp til ei velkommen ildkule på himmelen. Riktignok med noen truende skyer, slik at regntøyet fikk være med i ryggsekken. Men regndråpene ble ikke flere enn at man strengt tatt klarte seg godt uten regntøy.
Mens skurtreskerne brummet, gikk følget via Lauvås og Rogndalen, tilbake om Torebråten og Bøsaga og ned i selve Bøkroken.
På Tomta, like ved de kanskje tre tusen år gamle bronsealdergravene, slo folket seg ned. Her var det tent tre griller, og snart lå eimen av litt vel godt stekte pølser over området.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Lars Larsen var gjørtler på Rogndalen. Her er noen av produktene – to mortere, kubjeller av forskjellig størrelse, et askebeger og et strykejern. Muntlige overleveringer forteller også at han skal ha støpt en kirkeklokke.	Det var stor interesse for metallstøperen Lars Larsens 100 år gamle produkter. Her beskuet av Harald Lunde, Lena Søderlund Fjeld og Ellen Hasle Kokkim. Mer om Lars finner du i heftet som det linkes til på tampen av referatet.	En stopp under veis for å fortelle om veisystemet Ovaskogs. Fra venstre ser vi Finn Tomta, Hans Erik Groven, Hans Erik Pedersen, Harald Dueholen, Ragnhild Lunde Komperød og Inge Bjerk.
Søskenbarna Sander Karlsen og Kamilla Gundersen under rasten, sammen med grandtante Ragnhild Lunde Komperød.	Fra rasten i Enræne. I forgrunnen ser vi Sverre Aarmo og bak Ingjerd Belsby Jacobsen med sønnene Sebastian (t.v.) og Alexander Belsby Jacobsen.	Praten gikk over kaffen. Fra venstre: Gunnar Bråthen, Terje Bergby, Oddvar Juliussen, Kari Synnøve Lunde, Ester Juliussen, Harald Lunde og Kjell Lunde.

Jettegryter og hule
Mye av innholdet på turen var konsentrert om utviklingen av Bøe – fra 1600-tallet da gården var et adelsgods på rundt 5000 mål, og til det på det meste var godt over 20 plasser og gårder.
Inn i mellom ble det også tid for både muntlige overleveringer om middelalderkirke, om omgangs- og kretsskole, og om landhandleri på 1870-tallet. Dessuten ble noen enkeltmennesker trukket fram – som mangeårig Ekko-dirigent Karl Brende, gjørtleren og finsmeden Lars Larsen og bondekona Mathea Bøe.
Større bredde, og formodentlig ditto interesse, ble det ved at turfølget ble geleidet opp i Engås, ovenfor gården Tomta.
Der er det en særegen hule – benevnt som Bergmannshula, der både yttervegg og takvelving er én sammenhengende stenblokk. Dessuten var det stor interesse for de fem hele og to halve jettegrytene som ligger i samme åsen. Sagnet vil ha det til at her har bergmannen grepet inn i fjellet, og jettegrytene skal følgelig være avtrykk etter gigantens fem fingre.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Finn Tomta (stående) orienterer om bronsealdergravene i Enræne. Gravhaugene kan være opptil 3000 år gamle. Ivrig lyttende Arild Simonsen og Roy Lunde.	På Høkelia var det bosetting til 1960-tallet, men nå er all bebyggelse borte. Kun et par antydningsvise hustufter står igjen. Her en del av turfølget på en av tuftene.	Bergmannen skal ha grepet inn i fjellet over Tomta, og avtrykket etter gigantens fingre resulterte i fem jettegryter. To av jettegrytene ses til venstre.
Turfølget kom på gamleveien mellom Tomta og Bøhaugen over Hauekloppa, som gjør det enkelt å krysse Tomtebekken. Dette var en gangsti som ble benyttet som snarvei mellom gårdene, og også som tilkoblingsvei for gående til veien som gikk videre nordover i bygda.	Den lokalhistoriske vandringen endte på gårdstunet hos Ingunn og Helge Grøtvedt. Ingunn Grøtvedt forteller om levd liv på gården, her med barnebarnet Mia Tangen ved sin side. Ved bordet ser vi blant andre May Brenne og Helge Grøtvedt.	En lyttende sekstett på gårdsplassen til Ingunn og Helge Grøtvedt. Fra venstre ser vi Hans Erik Groven, Britt Hedvig Hasle, Åse Bøe Saltbones, Terje Bergby, Solveig Dueholen og Harald Dueholen. I bakgrunnen bryggerhuset, som sammen med bua og hovedbygningen ble stående igjen da gården ble delt i 1849.

Fem timers tur
Fra Engås gikk turen over Hauekloppa, om Bøhaugen og fram til Vesle-Bøe.
Fotturen gjennom Bøkroken tok omkring fem timer. Forståelig nok kunne ikke alle være med på hele turen, men de som av ulik grunn måtte bryte av under veis, hadde i alle fall ingen problemer med å finne veien tilbake til Bøsaga der bilene sto parkert.
Turfølget løste seg opp etter et besøk på gårdstunet til Ingunn og Helge Grøtvedt. Der benyttet for øvrig historielagets leder Kjell Lunde anledningen til å takke både guider og de mange frammøtte – og han slo ettertrykkelig fast at disse høstvandringene har kommet for å bli. Han kunne allerede nå bekjentgjøre at turen neste høst blir lagt til Neaskogs, trolig til området Vestgård – Strømnes.

I anledning turen ble det laget et 16-siders hefte om de ulike stoppestedene. Du finner heftet som PDF-dokument ved å trykke her.

Forhåndsomtalen av høstvandringen finner du ved å trykke her.

Roy Lunde og Synnøve Lunde Karlsen nøt grillens gleder under rasten i Enræne.	Uten mat og drikke duger selv ikke historielagets forretningsfører Hans Erik Pedersen.	Kamilla Gundersen og Sander Karlsen i Bergmannshula ovenfor Tomta.
Folket slo seg ned i området rundt bronsealdergravene for å ta kafferasten.	Guider på høstvandringen i Bøkroken var Finn Tomta (t.v.) og Øistein Bøe.	Lang, lang rekke på vei opp på Engås - for blant annet å se på jettegryter og berghule.

Lørdag 25. juni: Høyonn med hesjing på Vestgård:

Mange ville oppleve slåttonn på gamlemåten

Det var morsomt å se hvordan håndlaget med høygaffel og håndrive fortsatt lå der hos de godt voksne som forsøkte seg i høyonna på gamlemåten siste lørdagen i juni. Kanskje et halvt århundre etter at de sist hadde deltatt i hesjing, var arbeidsmetodene fortsatt godt forankret i minnet.

Einar Kristian Lunde og Kjell Einar Andersen sørger for tråd nummer to på høyhesja, mens slåttefolket for øvrig er i godt arbeid i bakgrunnen.

Emil Bøe Stordal (6) i sving under hesjingen, godt assistert av morfar Tore og mormor Irene Bøe.

Det var Asmund Brenne som hadde tatt initiativet til slåttedag anno 1960. Han ønsket å vise høyonn fra en tid hvor hesten fortsatt var trekkraften, og hvor høytørk på trådhesjer var eneste alternativet i tillegg til såting på bakken.
Med god hjelp fra mange interesserte – og ikke minst av gårdens folk, med eierne Elsie Brenne og Kjell Einar Andersen i spissen, ble det noen flotte timer ute i enga.

Solfylt dag
Det var Varteig og Omegn Hesteavlslag, Østfold Hesteavlsselskap og Varteig Historielag som sto bak arrangementet. Været tidligere i uka hadde langt fra vært noe ideelt slåttevær, og så sent som på fredagen høljet det ned.
Lørdagen opprant imidlertid med sol og sval bris. Utmerket høytørk, med andre ord. En drøy regnværsperiode gjennom uka gjorde at man ikke hadde fått forberedt høy for såting, så den biten av arrangementet måtte droppes.
Derimot var det i forkant sikret godt med høy til ei lang og fyldig hesje. Og mens slåttefolket jobbet, ble nye skårer med eng lagt ned. Med to hester og restaurert slåmaskin som faren Kristian hadde kjøpt i sin tid, var det stor oppmerksomhet omkring Asmund Brenne og hans høyslåing.

Brødre-trio
Slåttedagen var et familieløft. Asmund Brenne er nevnt. Broren Egil kjørte hest og sleperive, mens en tredje bror – Ole K. – fortalte løst og fast om både hestekraft og slåtteredskap.
Alle tre kunne nok gi til beste mange historier fra høyonna på Vestgård i oppveksten.
Mens folk hygget seg og praten gikk, vokste hesja. Einar Kristian Lunde og Kjell Einar Andersen sørget for at ny tråd kom på hesja når den forrige var full. Voksne brukte høygaffel eller håndrive, mens ungene sørget for mer høy på hesja ved å ta favnen fullt av friskt, velduftende gress.
Til slutt sto en firetråders høyhesje klar. Et vakkert skue, som nok frambrakte mange minner hos dem som har levd en stund.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Asmund Brenne med slåmaskin og to hester. Slåmaskinen har han for øvrig selv restaurert.	Ole K. Brenne fortalte om både hest og redskap. Her i samtale med Synnøve Gundersen og Ingebjørg Skivdal.	Egil Brenne med hest og sleperive sørget for å kjøre høy inntil hesja.
Gunnar Kullerud tidsriktig - både i klesvei og med håndrive av tre.	Mange skuelystne samlet seg på et fjellskjær på jordet, der det også ble god tid til en prat.	Slåttefolket i full gang. Her med første hesjetråden, men jobben ble ikke avsluttet før hesja besto av fire tråder.

Bra med folk
Det ble anslått at rundt 80 mennesker deltok i slåttedagen, med stort og smått. Historielaget, hesteavlslaget og familien Brenne/Andersen stilte med et godt arbeidslag, men vi skulle tro at minst halvparten av de frammøtte var publikummere som kom for å se og prøve seg i høyonna.
Asmund Brenne var et stort smil etter at hesja var oppe og hestene fikk hvile. Han kunne konstatere at slåttedagen hadde vært en suksess.
En solid gjeng hadde for øvrig sørget for både slåttegrøt, saft og kaffe, hvor serveringen skjedde i hagen på gården. Og der gikk praten til langt ut på ettermiddagen.

Flere bilder fra slåttonndagen ser du her.

Les forhåndsomtalen til slåttedagen her.

Aldri har det vært mer slåttefolk på Vestgård enn under høyonndagen siste helgen i juni.	Ole K. Brenne og svigerinne Ragnhild Brenne kan konstatere at slåttedagen ble en suksess.	Slåttegrøt hører med. Her er det Mariann Sælid og Elsie Brenne som serverer Synnøve Lunde Karlsen og Kari S. Lunde.

(Bygdedagen 19. juni - trykk her.)

Lørdag 4. juni: Busstur til Drammens Museum og Nøstetangen Museum:

På museumstur til Buskerud

Det ble en særdeles vellykket tur da Varteig Historielag første lørdagen i juni inviterte til museumsferd til Buskerud. 25 personer ble med på besøket til Drammens Museum og Nøstetangen Museum.

De fleste turdeltakerne foran bussen, med sjåfør Frode Bredholt i busstrinnet. Fra venstre: Synnøve Gundersen, Sigrunn Brusevold, Odd H. Johansen, Harald Lunde, Willy Skogen, Torbjørn Olsen, Terje Bergby, Inger Skogen, Kari S. Lunde, Isak Lunde, Solveig Bergby, Synnøve Lunde Karlsen, Hardis Tomta, Finn Tomta, Johanne Pahr, Ellen Mørk Eriksen, Stig Eriksen, Bjørg Winsvold, Rolf Lunde, Arne Hansen, Jørgen Winsvold, Iris Kingsrød og Kjell Lunde.

Reisen foregikk med buss, trygt og sikkert ført av Frode Bredholt. Selv om kvikksølvet steg mot de 25 varme, og feil på ventilasjonsanlegget i bussen ikke akkurat virket svalende, var det ingen sure miner hos noen.
Praten gikk lett ombord i bussen, og det var med forventninger det gode selskap nærmet seg Drammen.

Sarpsborgs lillebror
Første stopp var på Drammens Museum. Etter en velsmakende gulasjsuppe, og hva hjertet ellers måtte begjære av vått eller kaldt, var guiden klar for å gi reisefølget fra Varteig en innføring i Drammens historie.
Det er i år 200 år siden Drammen fikk bystatus. Selv om Buskerud-byen i alder blir en liten lillebror i forhold til Sarpsborg, som stormer mot ett tusen år, er likevel mye av historien fra 1800- og 1900-tallet sammenliknbar. Det gjelder ikke minst betydningen som treforedlingsindustrien hadde for begge byene.

Vandring i parken
Tur- og arrangementskomiteen hadde lagt opp et program som var kjemisk fritt for stress. En romslig timeplan gjorde at deltakerne etter omvisningen kunne gå rundt på egen hånd og beskue både innendørs utstillinger og utendørs flotte bygninger. Stemningsfullt var det eksempelvis på gårdstunet med gamle bygninger fra Hallingdal.
Og ble man mett av inntrykk – og kanskje en smule trøtt i beina – var det rikelig med benkeplass og småborder som man kunne slå seg ned ved.

Glasshåndverk
I den gamle Sorenskrivergaarden på Hokksund er det gitt plass for en fantastisk presentasjon av norsk glasshåndverks historie gjennom 270 år.
Her vises historien til mange av glassverkene, men Nøstetangen Museum har naturlig nok en spesiell forpliktelse på seg til å ta vare på historien til Nøstetangen Glasværk.
Glassverket på Hokksund var i drift fra 1741 til 1777. Selv om virksomheten var begrenset i tid, ble produktene fra Nøstetangen likevel kjent over hele Europa.
Derfor er det en viktig oppgave å bevare den lokale historien. Museet på Nøstetangen kom i drift i 1998, og allerede året etter ble det tildelt den nasjonale kulturminneprisen.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Frode Bredholt hadde hatt denne bussen i bare et par uker da han kjørte historielaget til Drammen.	Fra en av utstillingsmonterne på Nøstetangen. Modellen viser et skipsforlis i 1767 med mye Nøstetangen-glass ombord.	Imponerende dimensjoner på tømmeret i Hallingdal-bygningene. Synnøve Lunde Karlsen ved døra.
Solveig Bergby, Sigrunn Brusevold og Isak Lunde på vei inn til byutstillingen på Drammens Museum.	Bjørg Winsvold og Synnøve Gundersen på en hvitmalt benk i parken.	Det var god tid til å bese seg på egen hånd ved Drammens Museum. Her ser vi Jørgen Winsvold, Torbjørn Olsen, Hardis Tomta og Finn Tomta.

Veteranbusser
Etter omvisningen på museet, var det anledning til både å se og handle i en salgsutstilling på stedet. Her var det mye vakkert som tok veien mot Varteig.
En romslig timeplan tilsa at det også på Hokksund var god tid til både kaffe og prat. En del av reisefølget fikk forresten også oppleve en historisk mønstring av gamle busser. Tilfeldighetene ville det slik at en hel karavane med gamle rutebiler passerte like utenfor museet, i forbindelse med en stormønstring av veteranbusser som ble holdt i Drammen den aktuelle helgen.
Historielagets yngste turdeltaker på ni år var i alle fall i fyr og flamme, og tellet til 97 busser.

Høstens tur
Det har blitt tradisjon i Varteig Historielag at det arrangeres to turer i året. På våren går turen ut av bygda, på høsten satser man på ”bli kjent”-tur innom bygda. Den siste til fots.
I år går turen i Bøkroken, og datoen for arrangementet er lørdag 3. september.

Les forhåndsomtalen til museumsturen her.

Fra salgsutstillingen på Nøstetangen. Her er det Hardis Tomta, Isak Lunde og Finn Tomta som studerer noe av glasskunsten.	Det var idyllisk på det gamle gårdstunet med bygninger fra Hallingdal.	En karavane med 97 rutebiler passerte vartingene like utenfor museet på Hokksund.

Mandag 2. mai: Møte med Birgit Holmen om kvinnerollen gjennom et århundre:

Mannens rett til å ha en hjemmeværende hustru

Med basis i tre kvinnegenerasjoner som til sammen dekket et drøyt århundre, ble det en reise tilbake i kvinnesyn og kvinneroller i Varteig Historielags mai-møte. Birgit Holmen trakk linjene tilbake til 1800-tallet, og bød i sitt foredrag på både skjemt og alvor.

Birgit Holmen tok med seg forsamlingen tilbake til sin mormors tid, født i 1856, og trakk de store linjer i utviklingen av kvinnesyn og kvinneroller de tre neste generasjonene.

Hun trakk fram eksempler på holdninger som bygde på den allmenne oppfatning om mennenes rett til at kvinnene skulle være hjemme.
– Min generasjon menn var en privilegert gruppe, som kom hjem til ferdig middag og renskurt bolig der alt var på stell, sa 82-åringen med et smil.
Flere ganger i foredraget minnet hun om dagens syn på innvandrere og kvinneundertrykking, men mente vi hadde lite å slå oss på brystet for. – Det var verre holdninger her i landet for et drøyt århundre siden, sa hun.

Arrangert ekteskap
Birgit Holmen var i mange år kjemiingeniør i industrien, men ble senere lektor og skoleleder ved Glemmen videregående skole – deriblant også en tid som konstituert rektor. Hjemme på Rolvsøy har hun gjort et stort lokalhistorisk arbeid, både med bildearkiv, intervjuer og artikler – og hun var også sentral i arbeidet med bygdeboka som kom i 1994.
I foredraget i Varteig Historielag var det kvinnerollen som sto i fokus. Hun gikk tilbake til sin egen mormor, født på en større gård i Dalsland i 1856.
Arrangerte ekteskap var ikke uvanlig den gang. Mormors første frier fant ikke nåde hos hennes foreldre. Han var rett og slett ikke rik nok.
Andre frieren hadde formuen i orden. – Han ble akseptert, men spørsmålet man kan stille i ettertid er jo om dette likevel var så lurt. Morfar gikk nemlig konkurs etter noen år, sa hun.

Brenner på teglverk
På den måten kom Birgit Holmens besteforeldre med barn til Norge. Morfaren fikk jobb som brenner på et teglverk, og bygde seg også opp et småbruk på Evje.
– Morfar hadde helårsjobb på teglverket, og med fire-fem kuer på båsen hadde de det økonomisk bra, selv om det naturlig nok ikke kunne sammenliknes med livet de hadde ført hjemme i Dalsland, sier Birgit Holmen. Og mormor var hjemmeværende husmor og småbrukerkone, selvfølgelig.

Eilert Sundt.

Renslighedsstellet
Birgit Holmen var innom Eilert Sundt og hans beskrivelse av ”renslighedsstellet” i Norge på 1860-tallet. Sundt (1817-1875) var samfunnsforsker og prest, og den første i Norge som systematisk samlet materiale om levevilkårene i Norge. I sine skildringer la han ikke skjul på at ”renslighedsstellet” levde under bedrøvelige forhold.
Likevel betegnet Holmen samfunnsforskeren som snill mot kvinnen. Da var det verre med en samtidslevende sosiolog, som mente de dårlige hygieniske forhold berodde på kvinnen, fordi hun manglet både tenkeevne og innsikt. Samme sosiologen mente for øvrig at kvinnens hjerne var mindre enn mannens, og at hun derfor kunne sammenliknes med mindreverdige, tilbakestående raser.
Jo, da får vi tro Eilert Sundt var ”snillere”.

Foreldrenes glede
Fra mormors tid gikk Birgit Holmen videre til sin mor – født på juledagen i 1899. Moren var en solid attpåklatt, født atten år etter nest yngste barnet. ”Hun skal bli vår glede på våre gamle dager”, sa faren.
– Jentene den gang var født til å være hushjelp eller sykepleierske, bemerket foredragsholderen. – Dagens hjemmehjelp og vaktmestertjenester var det kvinnene som utførte den gang. De var bundet på hender og føtter.
Moren innfridde da også til fulle sin fars håp for attpåklatten. Da Birgit Holmens mor var tolv år, ble hun i praksis husmor med ansvar for både foreldrene, et par eldre hjemmeboende brødre, hjemmet og fjøsstellet på småbruket. Da ble nemlig 12-åringens mor syk, og ikke mange år senere ble også faren kreftsyk og pleietrengende.
– Mamma var så heldig at foreldrene hennes døde da hun var 23 år. Det er selvsagt fryktelig å si det på den måten, men da fikk i alle fall mor endelig mulighet til å være ungdom, sa Holmen.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Praten går ved ett av bordene. Fra venstre Gunvor Groven, Ragnhild Brenne, Ragnhild Larsen-Småberg og Liv Østtorp Hauge.	Møtelyden nikket gjenkjennende til skomakerskolen, når Birgit Holmen tok opp arbeider derfra.	En kvartett klar for foredraget om kvinnesyn og kvinneroller gjennom et århundre. Fra venstre ser vi Solveig Bergby, Sigrunn Brusevold, Helge Bergby og Wigdis Bergby.

Fullbefaren bondekone

Det var både skjemt og alvor i Birgit Holmens foredrag.

Foredragsholderen fikk sin oppvekst på småbruket som besteforeldrene bygde opp på Evje, og hun hentet eksempler fra oppdragelsen som hennes generasjon fikk.
– Guttene hadde det nok friere, mens jentene allerede fra de var små ble oppdratt til gode husmoremner. Mødrene satte sin ære i at døtrene skulle bli dyktige husmødre, sa Birgit Holmen.
– Da jeg var femten, var jeg fullbefaren bondekone – men det var ingen bonde som visste det, sa hun med glimt i øyet og til stor munterhet i salen.
Kjønnsforskjellene i opplæringen hjemme gjenspeilte seg i skolen. – Skolen oppdro oss til gutter og jenter, sa 82-åringen.
Det var mange gjenkjennende nikk når hun viste fram gympose og forkle laget på jentenes syskole, og trebunner med skospar og lakkstøvler til barn fra guttenes skomakerskole.

Foredraget om kvinnerollen var supplert med både tekstiler og bøker. Her er det Ingebjørg Skivdal (t.h.) som er i prat med Birgit Holmen.

Husmorens lærebøker
Interessant var det også at hun hadde med seg flere bøker som gikk på matstell og husstell, husholdningsøkonomi og klær. Det gjaldt for den unge jenta å tilegne seg kunnskap for å bli en god husmor.
Det gjaldt eksempelvis Olaug Løkens bok om matstell og husstell fra 1914. Hun ble sett på som den tids kvinnesakskvinne.
Fire år senere kom ”Damernes haandbok” utgitt på Hjemmets Forlag. Her var det blant annet en rekke oppskrifter på klær, og foredragsholderen hadde med seg flotte barneklær som moren hadde sydd. I samlingen var blant annet løyerter og babykjoler, spedd på med hofteholder og brudekjole sydd om fra konfirmasjonskjole.
I damenes håndbok fra 1914 ble det også gitt skjønnhetstips, blant annet bruk av sminke som skulle være så lett at den ikke syntes. Dessuten et eget kapittel om ”korpulensens bekjempelse”.
Spranget fram til boka ”Trygg økonomi” i 1957 var egentlig ikke så stor. Boka var utgitt av forbrukerorganisasjoner, og betonet riktignok betydningen av at kvinnen fikk utdannelse – men lykkelig var den kvinnen som hadde et yrke hvor hun kunne jobbe deltid.

Kvinners rett
Veien i foredraget var kort over til utdannelsessamfunnet, og dessuten en del sentrale milepæler i kvinnehistorien.
Som eksempelvis da Cecilie Thoresen som første kvinne tok artium i 1882, da det ble allmenn stemmerett for kvinnene i 1913, da Kirsten Hansteen ble første kvinnelige statsråd i samlingsregjerningen i 1945, og da Gro Harlem Brundtland ble første kvinnelige statsminister i 1981.
Selv om kvinnerollen har opptatt Birgit Holmen, sier hun at hun aldri har vært noen typisk kvinnesakskvinne. – Det har imidlertid vært interessant å observere utviklingen, og i så måte har jeg nok vært privilegert som yrkeskvinne, sier hun.

Nasjonalt selvmord
At det har vært en lang og hard kamp, dokumenterte Birgit Holmen avslutningsvis ved å hente fram sitater fra debatten i Stortinget i 1907 om kvinners stemmerett.
Ole Olsen Malm var utdannet lege og veterinær, født omtrent samtidig med foredragsholderens mormor, og satt på Stortinget for Samlingspartiet.
Han hadde noen formuleringer som forsamlingen 104 år senere mottok med hoderystende smil:
"En grundlovsbestemmelse om valgret for kvinder er en underminering af familiens grundvold, et indgrep i mandens ret til at kræve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mot børnene. . . "
Eller:
"Alle fremskridt er hittil gjort af mænd.""Og hvad ville vi opnaa, hvis kvinderen skulde blive valgt ind i Stortinget?"
Dessuten:
"Sterkt hjernearbeide foraarsager hos kvindene ikke alene ildebefindende, men gjør hende direkte syg."
Og avslutningsvis:
At give kvinderne stemmerett og valgbarhet og gjennemføre dette system i praksis efter dets konsekvenser vil simpelthen være at begaa nationalt selvmord.

Birgit Holmen sammen med nestleder og leder i Varteig Historielag, Erling Skivdal og Kjell Lunde.

100-årsjubileum
Seks år senere ble Ole Olsen Malms spådommer ignorert, og det ble innført allmenn stemmerett for kvinner i Norge.
Dette skal for øvrig markeres lokalt i 2013. På møtet i Varteig Historielag var også Hildur Østensen, som sitter i en organisasjonskomité som planlegger en vandreutstilling i anledning 100-årsjubileet om to år.
I forberedelsene til denne utstillingen sitter blant annet representanter fra Sarpsborg Historielag, Østfold Historielag, Borgarsyssel Museum, husflidslag, sanitetsforening, Norsk Kvinnesaksforening, SV, LO og Fagforbundet.
Østensen ga uttrykk for at man ønsket en bredest mulig markering, og håpet flere interesserte kunne slutte seg til i planleggingsfasen.
Planen er at utstillingen skal åpnes på Borgarsyssel, for deretter å vandre til ulike steder i Østfold.

Tur til Drammen
Som vanlig på møtene i Varteig Historielag, var det både en romslig kaffepause og et rikholdig gevinstbord. Loddsalget gikk strykende, og gir tiltrengte midler i lagets kasse.
Møtet var for øvrig svært godt besøkt. Tett innpå 50 mennesker hadde samlet seg i Peisestua.
Lagsleder Kjell Lunde orienterte ellers om historielagets tur til Drammens Museum og Nøstetangen Museum i Hokksund lørdag 4. juni.
Turen går med buss, og allerede under møtet meldte et 20-talls interesserte seg på turen.

Se forhåndsomtalen til møtet her.

Lørdag 9. april: Foto-/skannerdag på Varteig skole:

Bildene strømmet inn til historielaget

I løpet av noen små formiddagstimer vokste Varteig Historielags bildesamling fra 2300 til rundt 2700 fotografier. Både bildeansvarlig Wigdis Bergby og historielagets leder Kjell Lunde er svært godt fornøyd etter fotodagen.

Et glimt fra ”skriverstua” under fotodagen. I forgrunnen ser vi registrator Gunnar Kullerud (t.h.) som tar imot bildeinformasjon fra Ingrid Westgård. Deretter Kari S. Lunde (t.h.) og Oddvar Juliussen. Bakerst Karin E. Ek (t.h.) og Bjørg og Keith Welch.

Det var første gang historielaget i Varteig inviterte til en egen foto- og skannerdag, da man la opp til et uformelt arrangement i ungdomsskolefløyen på Varteig-skolen lørdag 9. april.
Her hadde man laget en powerpoint med et solid utvalg av bilder hentet fra eksisterende fotosamling. Dessuten ble folk oppfordret til å komme med fotografier som hadde tilknytning til Varteig, og som historielagets medlemmer sto klare til å skanne og beskrive mens bildeeierne ventet.

Alf Glenne (t.v.) hadde blant annet med seg bilder fra da farfaren Fred Glenne var i Amerika på tømmerhogst og gullgraving. Han dro over første gang i 1909 og andre gang i 1916. T.h. historielagets Kjell Andersen.

Et ekstra fokus
Varteig Historielag har bygd opp sin fotosamling gjennom snart 30 år. Resultatet er et imponerende bildearkiv med rundt 2300 fotografier.
Selv om historielaget jevnlig kan legge nye bilder til samlingen, ønsket man likevel et ekstra fokus på nødvendigheten av å sikre de gamle bildene.
Derfor ble det berammet en foto-/skannerdag, med et forutgående foredrag i historielaget hvor Wigdis Bergby fortalte om bildesamlingen.
Med markedsføring både i skriv til medlemmer, omtale på vår nettside, i menighetsbladet og flere ”drypp” både i papir- og nettutgaven av Sarpsborg Arbeiderblad, var arrangementet blitt godt kjent.

300 nye bilder
Ettersom dette var første gang at historielaget i Varteig la opp til et eget foto-arrangement, var man naturlig nok spent på responsen.
I ettertid kan både styret og bildeansvarlig si seg mer enn fornøyd med pågangen. I løpet av tre små formiddagstimer økte fotosamlingen med rundt 300 fotografier. Dessuten ble det gjort avtale med andre som sitter på større bildemengder, slik at det faktiske antallet i tilvekst trolig vil ligger på nærmere 400.
(Omtalen fortsetter under bildene.)

Arild Smaaberg var blant dem som kom med mange og interessante bilder. Her i samtale med Solveig Rød ved kopimaskinen.	Kjøkkengjengen fristet med vafler og kaffe. Fra venstre ser vi Iris Kingsrød, Johanne Pahr, Ester Juliussen og Ingebjørg Skivdal.	Wigdis Bergby, bildeansvarlig i Varteig Historielag, kunne glede seg over flere hundre nye bilder til lagets fotosamling.

Dette var vellykket!
Kjell Lunde er leder av Varteig Historielag, og han er strålende godt fornøyd med arrangementet.
Han retter en stor takk til alle som stilte opp. – Det gjelder både dem som kom med mange gamle (for oss nye) fotografier og alle fra historielaget som bidro til en meget vellykket dag enten de jobbet som registratorer, kopierte, skannet, serverte kaffe og vafler eller bare bidro med kunnskap. Takk til alle! sier Lunde.
Han synes responsen var så god at dette kan friste til gjentakelse senere.
Også Wigdis Bergby, som er bildeansvarlig i historielaget, er et eneste stort smil når bilder og teknisk utstyr pakkes ned: – Dette var veldig bra. Ikke bare at vi fikk flere hundre bilder til i vårt arkiv, men fordi arrangementet også var med på å sette søkelyset på bevaring av gamle bilder. Vi håper og tror at vi stadig vil få nye supplement til samlingen vår. Vi tar imot bilder – enten de er 30 eller 130 år, sier hun.

Se forhåndsomtalen av fotodagen her.

Et knippe gode eksempler på bilder som har kommet inn – enten direkte på fotodagen eller som følge av fokuset som er satt på historielagets bildesamling. Her ser vi søskentrioen Aashild (1916), Øivind (1913-1990) og Klara Westgaard (1919). Bildets eier er Aashild Bergby.	Familiebilde fra 1928, med fire generasjoner. Foran ser vi søsknene Ellen (1925) og Martin Lunde (1926-2004). Sittende mor Astrid (1901-1991), farmor Ellen 1859-1935) og oldemor Lovise (1842-1938). Bak står farfar Simen Lunde (1862-1951). Bildets eier er Ellen Bjørnstad.	Marie (1818-1898) og Peder (1815-1883) Galteryggen. Bildets eier er Ellen Bjørnstad.
Neaskogsmusikken fotografert rundt 1950. Muligens det eneste bildet som finnes av korpset, ettersom det gikk inn få år etter. Fra venstre: Thorleif Strømnes, ukjent (delvis skjult), Thorvald Bergerud, musikalsk leder Hilmar Belsby, Willy Westgård, Nils Nilse, Breidablikk (bakerst), Gunnar Bråthen, Knut Lunde, Arve Bø, Arthur Lunde og Jens Belsby. Bildets eier er Gunnar Bråthen.	Kristian Westgård (1886-1962) har felt en pen ungokse under elgjakta. Bildet er tatt omkring 1950, og i bakgrunnen ses skjulet til Arve Bergerud. Bildets eier er Ingrid Westgård.	Familiebilde på Brunsby. Ole (1885-1945) og Johanne (1881-1954) Brenne med barna Otto (1918-1970), Solveig (1916-1986) og Olga (1921), og barnas farfar Simen Brenne (1854-1943). Bildets eier er Olga Bøe Spydevold.
Høyonn på Hasleødegård i 1939. Foran ser vi Ellen (1925) og Martin (1926-2004) Lunde. Bak fra venstre morfar Marius Hasle (1870-1949), onkel Ivar Hasle (1905-1971) og tante Marry Bøe (1909-1991). Bildets eier er Ingrid Westgård.	Slåttonn på Brunsby rundt 1930. Fra venstre: Ole S. Brenne (1885-1945), Simen Brenne (1854-1943, Otto Brenne (1918-1970), Johanne Brenne (1881-1954), usikkert – men muligens Solveig Skoftebyhaugen, Olga Brenne (1921), Solveig Brenne (1916-1986) og t.h. usikker – men muligens Emma Skoftebyhaugen. Bildets eier er Olga Bøe Spydevold.	Søndagsskolen Neaskogs,fotografert i 1939. Bildets eier er Ingrid Westgård.

Mandag 21. mars: Møte med professor Tom Schmidt om den nye stedsnavnboka i Varteig:

Varteig – teigene på andre siden av evja

Er du språkforsker skal det mye til at du noen gang kommer helt i mål. Det medga også professor Tom Schmidt da han var i Varteig Historielag og kåserte over boka han har gitt ut om stedsnavn i Varteig.

Tom Schmidt hadde intet problem med å holde konsentrasjonen hos tilhørerne. Her ser vi fra venstre Ingrid Westgård, Inge Bjerk, Finn Tomta, Jan-Henning Hansen, Rolf Lunde, Gunnar Bråthen, Oddvar Juliussen, Solveig Rød og Jørgen Winsvold.

– Det er langt fra hver gang du har et fasitsvar, sa Schmidt, da han trakk fram tolkninger av ulike steds- og gårdsnavn i bygda.
Sånn er det også når det gjelder forklaringen på Varteig-navnet. Siste leddet – ”teig” – er ekspertisen enig om. Det er hva det står, nemlig benevnelsen på større eller mindre jordstykker.

Revurdere Varteig-navnet
Da er det mer spenning knyttet til ulike forklaringer på førsteleddet – ”var”. I sin bok om stedsnavn i Varteig har professor Tom Schmidt gått til både Sverige og Danmark for å finne forklaring.
Han mener det kan være en sørøstnorsk parallell til eldre dansk wara og vestsvensk vara, og da helst i betydningen ”obebygd mark, stenig skogshöjd”. Dette mener Schmidt kan passe på det kuperte terrenget i Varteig, som fagfolk mener er utvilsomt at ble bosatt senere enn den sentrale bygda rundt Tune og Sarp.
Allerede året etter at stedsnavnboka fra Varteig forelå, er det imidlertid mulig at man er nødt til å revurdere oppfatningen av bygdenavnet.

Harald Bjorvand med ny tolkning av Varteig-navnet.

Nipa – Vara
I alle fall har professor Harald Bjorvand ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk kastet fram en alternativ tolkningsmulighet.
Han har nemlig studert svenske ”var”-navn, og felles for dem alle er at de ligger ved vann – og helst langs en bakevje.
Derfor har Bjorvand, som for øvrig selv er askiming, stoppet ved Nipa – sidegrenen av Glomma som går fra Nipebrua til Ise.  Med navnet Vara på denne sideelva, vil stedsnavnet bli ”teigene på andre siden av evja”. Tatt i betraktning ekspertenes oppfatning av at området sør for Vara ble bosatt før området nord for evja, er tolkningsalternativet logisk fundert.

Unikt bokverk
Mulige forklaringer på Varteig-navnet var bare en av flere godbiter som Tom Schmidt serverte i sitt foredrag. Professoren fra Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo geleidet humørfylt forsamlingen gjennom både navnegransking og bokverk.
Da professor Oluf Ryghs verk på atten bind var klart i 1924, var dette helt enestående for Norge. Intet annet land kunne vise til noe tilsvarende ”Norske Gaardnavne”.
Særdeles heldig for Østfold tok professor Kåre Hoel for seg nettopp Østfold da han på 1950-tallet fortsatte og utdypet Ryghs arbeid. I seks-sju år syklet han fylket på kryss og tvers, både for å komme gammelt bygdefolk i tale og for å studere topografien.
Nå er arbeidene fra Rygh og Hoel utviklet ytterligere. Professor Tom Schmidt og kollega Margit Harsson har som mål å lage 22 bøker om stedsnavn fra de gamle herredene i Østfold.
(Referatet fortsetter under bildene.)

Mange benyttet mulighetene til å sikre seg stedsnavnboka til Tom Schmidt (midten). Her er det Ragnar Berby (t.v.) og Rolf Lunde som handler med forfatteren.	Det er folksomt når Varteig Historielag innbyr til sine møter. Nærmere 50 hadde benket seg i Peisestua da stedsnavn i bygda sto på programmet.	Professor Tom Schmidt i samtale med historielagsleder Kjell Lunde.

Synnøve Lunde Karlsen, Liv Østtorp Hauge, Ragnhild Larsen-Småberg og Kai Rød rundt ett av kaffebordene.

380 stedsnavn
I Oluf Ryghs ”Norske Gaardnavne” tar han i hovedsak for seg matrikkelgårdene, og for Varteig medførte det gransking av 75 navn over åtte sider i bindet som omhandlet Smålenene. I boka om stedsnavn i Varteig som kom i fjor, er 380 navn på gårder, bruk og husmannsplasser omhandlet, fordelt på rundt 200 sider.
Så langt i serien har det kommet bøker for Hobøl, Skiptvet, Våler, Spydeberg, Rygge og Moss, Askim, Tune med Borregård, Idd og altså Varteig. Harsson er i ferd med å avslutte boka om Aremark, og neste år håper Schmidt at han får gitt ut tilsvarende om Onsøy.
På kjøreplanen deretter står et fellesbind for Hvaler og Glemmen, Kråkerøy og Fredrikstad i regi av Schmidt, mens kollega Harsson etter planen skal ta Rødenes.
Den videre rekkefølgen er foreløpig ikke spikret, men planen om 22 bind fra Østfold er like målrettet som den er ambisiøs.

Spennende Gryte
Selv om Tom Schmidt gjerne skulle brukt langt mer tid til markarbeid i Varteig da han jobbet med boka, måtte han medgi at dette ikke hadde vært overkommelig tidsmessig.
Likevel ble det flere og lange turer til Varteig. Det var knapt en bygdevei han ikke hadde vært innom.
På noen av disse turene fikk han spesiell interesse for Gryte-navnet. Oluf Rygh har ment at navnet kommer av bekken som kommer fra Gryteland, om Bøe og ned Kulleruddalen, før den renner ut i Gryteevja.
Ekspertisen er enig om at navnet stammer fra en bekk som har båret det norrøne elvenavnet Grýta. Tom Schmidt tror imidlertid ikke det er Sagabekken/Bøbekken/Kullerudbekken som er opphavet. Derimot har han festet seg ved en mindre bekk som renner ut i evja fra øst. Omkring 200 meter ovenfor munningen møtes to bekker som begge renner over innmarka på Grytegårdene.
Det nederste, felles bekkeløpet er utpreget steinete, med mye 20-30 cm store, runde steiner. Og det er herfra, fra utløpet av bekken, at Tom Schmidt tror navngivingen høyst sannsynlig har skjedd.
Uansett forklaring – Schmidt konkluderer i alle fall med at Gryte-navnet er svært gammelt.

Gårdsnavn med sisteledd -by (her med Thoreby i forgrunnen og Askersby bak) kan være fra perioden 800 til 1350.	Kokkimbråten - ett av mange bruk i Varteig som har -bråten som siste leddet.
Et håndkolorert fotografi av gårdsbebyggelsen på Kongsrud. Bildet er trolig tatt tidlig på 1900-tallet. (Hentet fra årstidsskriftet Inga 2008.)	Varteig har ikke mange -stad-navn, men Snoppestad er ett av dem. Her et bilde fra ca. 1910-1920. (Hentet fra Varteig-kalenderen 2009.)

Overlevd i 2000 år
I foredraget i Varteig Historielag tok Tom Schmidt også for seg en navnekronologi – fra de yngste navnene som eksempelvis er sammensatt med –bråten fra 1700-1800-tallet, og tilbake til naturnavn i ubestemt form som kan være to tusen år gamle.
Av de ulike navnetypene nevner vi at stedsnavn som ender på –land (Bergsland, Sikkeland etc.) kom i årene 400-1000 etter Kristi fødsel. Navn med –stad (som Gabestad og Snoppestad) er like gamle. Det samme gjelder By og Bø.
Derimot er sammensatte by-navn (Belsby, Askersby, Toreby, Skofteby, Brunsby, Bergby osv.) yngre – anslagsvis fra 800 til 1350 e.Kr. I alt sju sammensatte by-navn er registrert i Varteig.
rud-navn (Stubberud, Knatterud, Rognerud, Kongsrud, Bergerud, Kingsrud, Kullerud, Sinkerud) er fra rundt 1000 og fram til Svartedauden, men kom tilbake da nyvinning av jord tok seg opp igjen på 1600-tallet.
Det er funnet 15 –rud-navn i Varteig, hvorav sju fra gamle kilder som har blitt borte i mellomtiden. –rud-navnene fikk for øvrig en voldsom ekspansjon i høymiddelalderen.
– Hvordan kan stedsnavn overleve i to tusen år når de bare var muntlig forankret? spurte foredragsholderen. Han begrunnet det med at stedsnavn ikke var et personlig eie, men et navn som tilhørte bygda eller grenda. Ofte var det beskrivende navn, og disse kunne leve videre – endog om gården ble fraflyttet.

Storgården Torpeland
Det er imidlertid mange eksempler på navn som gjennom århundrene har forsvunnet i Varteig. At Kledløysa gikk ut av bruk, kan man kanskje forstå.
Navnet Torpeland er trolig hentet fra en storgård som senere ble delt opp i fire – nemlig Skofteby, Thoreby, Askersby og Belsby. Det skal endog ha vært en femte, Halvorsby – som også har forsvunnet. Trolig ble denne gården tatt opp i Skofteby.
Professor Tom Schmidt antok at Torpeland må ha vært en betydelig gård i dette området, slik Bø var det i nordre del av bygda.

Harehytta under Askersby - en av i alt 32 plasser i Varteig med -hytte-endelse.

Hytte og plass
I de registreringer av stedsnavn som er gjort i Varteig, er det i alt 32 som ender på –hytte. Forleddet var som oftest enten et personnavn eller et gårdsnavn, og andreleddet indikerte husmannsplass – ofte uten tilliggende jord.
Mens det var mange navn på –hytte (eksempelvis Harehytta, Helgehytta, Julehytta, Sirihytta, Belsbyhytta, Merderhytta), har granskerne funnet bare sju på –plass, de aller fleste med gårdsnavnet som forledd. Av andre navn på husmannsplasser, har man tre tilfeller av ”køy” – som betyr et meget enkelt bosted. Alle tre Køya-plassene er for øvrig geografisk konsentrert – til Bergerud (Bøkrysset), Kongsrud og Ørka.
En del plasser hadde også sisteleddet –eie, men ifølge Schmidt var det et papirnavn som i hovedsak presten benyttet for å fortelle at det var en husmannsplass der han benyttet gårdens  navn som førsteleddet.

Arve ble Elve
Videre fortalte foredragsholderen om 24 navn i Varteig på –bråte, med gårdsnavn, sag, postering eller personnavn som førsteledd (eksempelvis Engebråten, Morthaugbråten, Sagbråten, Lensebråten, Kokkimbråten).
Her trakk han fram navnet Elvebråten (”ælvebrå:t’n”) under Sikkeland. Forleddet er mannsnavnet Arve – uttalt ”ærve”. Med ”r” i begge ordleddene, gikk første ”r” over til å bli ”l”.
Vi tar også med at det i Varteig er registrert 8-9 –eng-navn i bestemt form (Rognerudenga, Nordenga, Langenga, Fossenga bl.a.). Han trakk fram ett som tidligere nok har vært bestemt form, men som nå er i ubestemt form – nemlig Lilleng, som tidligere også ble benevnt Vesling.

Er’u fra Varte
Helt på tampen tar vi med et trøstens ord fra Tom Schmidt. De som føler seg litt mobbet fordi de er fra ”Varte”, kan nemlig gå med hevet hode. Professoren kunne fortelle at Varte og Varti var skrivemåten på 1600-tallet.
Det er ellers morsomt å se den store oppslutningen som møtene i Varteig Historielag har. Nærmere 50 mennesker hadde benket seg i Peisestua i Bygdehallen, og i tillegg til faglig foredrag ble det som vanlig rikelig tid til en prat over kaffen. Utlodningen gikk også strykende, og mange loddkjøpere ble kreditert med gevinst.
---
Forhåndsomtalen som ble skrevet i forkant av møtet finner du her.

Mandag 7. februar: Årsmøte med påfølgende foredrag av Wigdis Bergby om historielagets fotosamling:

Om stabilitet og gamle fotografier
Det er stor stabilitet i tillitsmannsrekkene i Varteig Historielag, hvilket også kom til uttrykk da laget hadde sitt årsmøte 7. februar. Ellers var møtet preget av at laget ønsker et forsterket fokus på innsamling av gammelt bildemateriale.

Kjell Lunde har tatt på seg å håndtere formannsklubba i Varteig Historielag i ett år til. Det funksjonsåret avsluttes med at laget kan feire sine 30 år.

Omkring 40 av lagets medlemmer hadde benket seg i Peisestua i Bygdehallen da leder Kjell Lunde kunne ønske velkommen til årsmøte. Dette er en oppslutning noe under det man kunne glede seg over på flere av møtene i fjor, men likevel svært god respons til å være et årsmøte.
Årsmøtesakene gled greit, uten innsigelser og med begrensede kommentarer. Styrets beretning med komiteenes årsrapporter ble enstemmig godkjent, og det samme ble det reviderte regnskapet.

Solid drift
Regnskapet vitner om solid drift i Varteig Historielag, med pene inntektstall fra både møter og turer, og fra salg av kalenderen, Inga-heftet og DVD-filmene, i tillegg til medlemskontingenten.
Dette førte til at historielaget i fjor hadde et overskudd på driften på drøye 80.000 kroner. Etter vedtak i ekstraordinært årsmøte ble imidlertid Meierieiendommen innløst i fjor. Dette førte til at laget måtte ta opp et lån på 235.000 kroner, samtidig som 108.648 kroner av innløsingssummen ble dekket gjennom egenkapital.
Dette har ført til at beholdningen er redusert med 52.741 kroner, og var ved årsavslutningen på 77.599 kroner.

En konsentrert kvintett. Fra venstre: Rolf Lunde, Hans Erik Groven, Ole K. Brenne, Ragnhild Brenne og Gunvor Groven.

Oppgaver på Meieriet
I kommentarene til regnskapet viste regnskapsfører Hans Erik Pedersen til de store arbeider som ble gjort i høst med taket på Meieribygningen. Nå er det uthuset som står for tur.
Det er søkt om støtte til prosjektet både over Fylkeskonservatorens bygningsvernmidler og fra Norsk Kulturminnefond. Dessuten har laget fått lovnad om betydelige tilskudd fra Sarpsborg Park og Anlegg.
Av lagets inntektsposter, berømmet Pedersen i særlig grad tur- og arrangementskomiteen. I de fleste lag og foreninger tør møtene være en utgiftspost på regnskapet. I Varteig Historielag er dette en av de større inntektspostene, i fjor på netto 16.715 kroner. Dette er i hovedsak inntekt på loddsalget som tur- og arrangementskomiteen besørger på møtene.

Praten går ekstra lett over kaffen. Ved det fremste bordet sitter fra høyre: Sigrunn Brusevold, Kai Rød, Synnøve Gundersen, Terje Bergby og Solveig Bergby. På det bakerste bordet fra høyre: Kari S. Lunde, Ingebjørg Skivdal, Iris Kingsrød, Ester Juliussen og Johanne Pahr.

To komitéledere takket av på årsmøtet i Varteig Historielag, og fikk både blomster og gode ord fra leder Kjell Lunde. Til venstre Kari S. Lunde, som gikk ut av valgkomiteen, og til høyre Ester Juliussen, som slutter i tur- og arrangementskomiteen.

Intensivert nedbetaling
Det gode driftsresultatet for 2010 gjorde at revisor Rolf Lunde oppfordret styret til å vurdere en intensivert nedbetaling på banklånet. Han pekte på usikkerhet knyttet til framtidig rentenivå, og også det faktum at ingen vet hvor stor oppslutning og hvor godt driftsresultat historielaget vil få i årene framover.
Kjell Lunde, lagets leder, svarte at styret allerede hadde luftet spørsmålet om en del av fjorårets driftsresultat skal gå til en ekstraordinær nedbetaling på lånet.
Ellers berømmet revisor Rolf Lunde regnskapsføreren. Hans Erik Pedersen er fast på den funksjonen i laget, og Lunde betegnet regnskapet som meget godt og ryddig ført.

Vedtektsendringer
Til årsmøtet hadde for øvrig styret to forslag til endringer av lagets vedtekter. Det ble full tilslutning til et forslag om at saker som ønskes behandlet på årsmøtet, må være styret i hende innen en uke før årsmøtet.
Dessuten tok årsmøtet til etterretning en oppdatering når det gjelder navnet på vår paraplyorganisasjon. I vedtektene er det et etterheng fra den tiden organisasjonen bar navnet Landslaget for Bygde- og Byhistorie. Navnet er for lengst endret til Landslaget for lokalhistorie (LHL), hvilket også nå blir bakt inn i vedtektene for Varteig Historielag.
Etter at medlemskontingenten ble økt for to år siden, anbefalte styret at kontingenten for 2012 skal stå uendret – hvilket også årsmøtet ga sin tilslutning til. Det betyr 200 kroner for hovedmedlemmer og 300 for par.

Valgene
Valgkomiteen hadde i år en relativt enkel oppgave, ettersom det kun var én intern rokering i hovedstyret, og bare et par nye navn i komiteene som velges på årsmøtet.
Kjell Lunde sa seg villig til å ta på seg ett år til i styret. Det blir for øvrig et jubileumsår, ettersom Varteig Historielag 8. februar neste år kan se tilbake på 30 års virke. Med seg i styret har han Erling Skivdal, Øistein Bøe, Kari S. Lunde og Karin Ek, og med Odd Johansen og Kjell Andersen som varamedlemmer.
Revisorer er Harald Sælid, Rolf Lunde og Stian Lunde (vararevisor). Lagets faste regnskapsfører er Hans Erik Pedersen.
Tur- og arrangementskomiteen består av Johanne Pahr, Ingebjørg Skivdal og Iris Kingsrød. Valgkomiteen består av Odd Johansen (leder), Kjell Andersen og Ester Juliussen. Historielagets representanter i bygdedagskomiteen er Kjell Lunde og Kari S. Lunde.
Varteig Historielag har flere komiteer, men disse blir oppnevnt av styret på første styremøte etter årsmøtet. Det gjelder Inga-, Meieri-, kalender- og inntakskomiteene, samt motorgruppa.

Fotosamlingen
På tampen av årsmøtet takket Kjell Lunde for tilliten ved å bli gjenvalgt som leder. Han takket også lagets tillitsvalgte for god jobb, og hadde blomster til de to komitélederne som nå går av. Det gjaldt Ester Juliussen som avtroppende leder i tur- og arrangementskomiteen, og Kari S. Lunde som leder av valgkomiteen.

Wigdis Bergby kåserte om Varteig Historielags fotosamling, og hadde med seg et representativt utvalg bilder. Her ser vi bak fra venstre: Arne Hansen, Ludvig Lunde, Isak Lunde og Kjell Sterkerud.

Etter at klubba falt, ble ordet gitt til Wigdis Bergby. Hun er bildeansvarlig i Varteig Historielag, og bestyrer en fotosamling som til sammen består av rundt 2300 bilder.
Hun hadde med et representativt utvalg av fotografier – både eldre og noe nyere.
Det er av største betydning å sikre det gamle bildematerialet for ettertiden, men hun viste også til at lagets fotosamling var nyttig til bruk innenfor flere av historielagets arbeidsfelt. Fotosamlingen er en sentral kilde når bilder til kalenderen skal plukkes ut, og bilder fra arkivet blir dessuten jevnlig nyttet i Inga-heftet, på nettsider, ved utstillinger og nå også i forbindelse med kulturminneregistreringen.

Gamle bilder vekker alltid interesse. Her er det Ellen Hasle Kokkim som får studere noen av bildene som Wigdis Bergby hadde med i møtet.

Bildevern og personvern
I foredraget vektla Bergby både bildebevaring og personvern. Hun hadde med seg bildemotiver som var rundt 100 år gamle, foreviget av Olav Spydevold på glassplater. De var sylskarpe og like gode som da de var nye rundt 1910.
Utfordringen er å sikre høy kvalitet på innskanning og en trygg og forsvarlig lagring når bilder nå blir digitalisert.
Personvernet berører også et historielags bildearkiv, og Wigdis Bergby minnet om at et personbilde ikke skal offentliggjøres uten samtykke. Og slikt samtykke kreves også i femten år etter at den avbildede er død.

Skannerdag 9. april
Foredraget på årsmøtet var en smakebit – og for den saks skyld også en opptrapping – inn mot skannerdagen som Varteig Historielag skal ha i ungdomsskolefløyen på Varteig skole lørdag 9. april.
Der er det forutsetningen at historielaget skal stille med både teknisk utstyr og mannskap nok til at folk kan komme med sine bilder, få dem registrert og skannet, og få bildene med seg hjem igjen samme dagen.
Det tas sikte på at ventetiden ikke blir lenger denne dagen enn at den kan slås i hjel med en hyggelig prat over en kopp kaffe.

Se årsberetningen for Varteig Historielag (lagret i PDF-dokument).

Se mer om bildearkivet og skannerdagen her.

Et vakkert knippe av de bildene som Wigdis Bergby hadde med da hun kåserte om Varteig Historielags bildearkiv. Glomma i flom i 1967. Solbjørg Bråthen og Anita Simensen foran slepebåten ”Furuholmen” som er fortøyd i Jan Simensens hage. Eier av foto: Målfrid Bråthen. Fotograf: Ukjent.	Hos fotografen: Oline og Mathis Kokkim med døtrene Kristine (født 1902) og Anette (født 1896). Bildet er tatt ca 1905. Eier av bildet: Målfrid Bråthen. Fotograf: Ukjent.
Jakt på Kongsrud. Fra v.. Henrik Sælid, Ole Kullerud, ?, Ove Brenne, Johan (?) Lunde, Arthur Lunde og Helge Lunde. Ca 1936. Eier av foto: Helge Lunde. Fotograf: Ukjent.	Søskenbarn: Fra venstre: Bjarne og Kåre Kvigstad, Else Brusevold m. Einar Brusevold på fanget, Olga og Solveig Brusevold, samt Eugen Bergby. Bildet er tatt ca. 1920. Eier av foto: Eirik Bergby. Fotograf: Helga Bergby.