|
Mandag 19. mars 2012: Møte med Torill Stokkan om det eventyrlige Østfold:
Det er torsdagsnettene som gjelder
Har du behov for hjelp fra trollet i fjellet? Eller kanskje du skal grave etter en bortgjemt skatt? Eller har du vorter du skal bli kvitt? Da er det torsdagsnettene som gjelder.
 |
| Torill Stokkan signerer en av sine "Eventyrlige Østfold"-bøker. Til høyre historielagets leder Kari S. Lunde. |
Det var Torill Stokkan som fortalte om torsdagsnattas magiske kraft da hun besøkte Varteig Historielag 19. mars. Forfatteren, forleggeren og kulturkonsulenten fortalte om og fra boka hun ga ut i 2010 med tittelen ”Eventyrlige Østfold”.
Det ble da også tre eventyrlige kvarter for de henimot 40 personene som hadde benket seg i Peisestua i Bygdehallen. Stokkan tok med seg forsamlingen til huldrefolk og havfolk, til troll og skrømt, og var innom både hellige kilder, kloke koner og Svarteboka.
Folkeminnesamlere
Torill Stokkan – for øvrig selv opprinnelig Oslo-jente, men nå i mange år bosatt på Hvaler – er i godt selskap som folkeminnesamler i Østfold.
Hun trakk spesielt fram Ruth Hult Kvaale (1910-1996) som i 1937 ga ut ”Østfoldminne”, og August Krogh (1850-1944) som samlet folkeminner fra Høland og Indre Østfold.
Videre nevnte hun boka med sagn fra Østfold som Knut Weel Engebretsen og Erling Johansen ga ut straks etter andre verdenskrig. Førstnevnte er mannen som i 1956 redigerte bygdebok-manuskriptet til Olav Spydevold (se Inga 2011).
Asbjørnsen og Moe – Peter Christen og Jørgen til fornavn – er nok likevel de mest kjente eventyrsamlerne. I boka har Torill Stokkan med to eventyr med klar Østfold-tilknytning fra deres hånd, samt at hun har funnet notater som grunnlag for et tredje eventyr som aldri ble fullført.
De magiske torsdagsnetter
I tro og overtro hører vi ofte og gjerne om de magiske torsdagsnettene. Det er da man er ute for å sanke urter, og ifølge Torill Stokkan var det også da man gikk til fjellet for å be trollet om hjelp.
Det gjaldt eksempelvis for gutten som en torsdagskveld gikk til trollet i Korterudåsen i Indre Østfold for å få hjelp til å bli spillemann. ”Jæ er’te spellemann jæ, så jæ kan’te hjælpe dæi, men du får tala me bror’n min borti Kviseru’fjelle”, sa trollet.
Neste torsdagskveld gikk derfor gutten til trollet i Kviserudfjellet, og der fikk han hjelp. Problemet var imidlertid at fela ikke var snauere enn at den også kunne spille av seg selv.
Etter å ha spilt til dans og fest i mange år, ble gutten en kristen. Han slo derfor i stykker fela og la den på bålet. Historien vil ha det til at fela spilte helt til det bare var aske igjen av den.
Bade tre torsdagsnetter på rad
Innenfor folkemedisinen gjelder også torsdagsnettene. Urtesankingen er nevnt. Torill Stokkan hadde også et godt råd mot vorter. Da skal man bade tre torsdagsnetter på rad.
Fra Hvaler hadde hun med seg et godt råd mot tannverk. Man koker et svalerede i melk, legger det i en klut og baker kinnet med det. Kjølner svaleredet, må du varme det opp igjen i melka.
Apropos melk – foredragsholderen hadde også et godt råd for et afrodisiakum som skal øke seksuallysten. Det er bare å drikke varm merramelk på fastende hjerte hver morgen.
Ellers var ingrediensene en smule spesielle i oppskriften Stokkan brakte videre fra den danske vitenskapsmannen Tycho Brahe (1546-1601). Som medisin mot fallesyke (epilepsi) skulle man knuse en tørket skalle av en hengt mann, og blande det med peonfrø.
Vogte sig for at tale
Skal vi tro forfatteren bak ”Eventyrlige Østfold” skal det være flust av skatter nedgravd her i fylket. – Det er bare å begynne å grave, var hennes oppfordring.
Men også her gjelder det at skattgravingen skal skje en torsdagsnatt. Hun refererer i boka fra Asker Seminarium fra 1867, der det heter:
”Ser man det lyser paa et Sted udepaa Marken, ligger der en Skat skjult der. Man skal ikke gaa derhen med det Samme; thi da vil man finde en Padde der; men man skal gaa hen og grave den op en Thorsdagskveld. Man maa vogte sig for at tale medens man graver; thi gjør man det, vil man ingen Skat finde.”
 |
| Huldra og nøkken var bare to av de overnaturlige vesener som våre forfedre måtte forholde seg til. |
Huldre- og havfolk
Av overnaturlige vesener trakk Torill Stokkan fram både huldrefolket og havfolket. August Kroght – folkeminnesamleren – har gitt en karakteristikk av huldra, med rødt liv, blå stakk og rødt forkle. Til vanlig henger halen subbende i bakken, men i omgang med folk bærer huldra den opprullet under stakken.
Huldrekallen er sjelden sett og lite omtalt, og huldrekjerringa enda mindre. Det er huldrejentene som går igjen i historiene, og foredragsholderen fant det litt påtakelig at det som oftest er menn som ser huldra.
Havfolket er kystens svar på huldrefolket, og også her er nok havfruen mest sett. Havfolket kunne forresten varsle uvær, og var derfor til stor hjelp for de sjøfarende.
Gamle-Erik selv
Var det utrygt med troll, hulder og havfolk, var nok dette for småting å regne sammenliknet med å møte Gamle-Erik selv.
Historier om møte med Djevelen har Torill Stokkan fra hele Østfold, enten den onde hadde hestehov, horn i panna eller kom i skikkelsen av en hvit hund.
Blant annet viste hun til en historie fra Torpeskauen i Borge, der hinmannen hadde oppsøkt et kortlag som satt og spilte en søndag. Det å spille kort i gudstjenestetiden en søndags formiddag var ifølge folkeoppfatningen dobbelt synd. Ille var det å spille kort, verre var det å gjøre det mens presten sto på prekestolen.
 |
| Ei svartebok fra Borge er å finne ved Universitets-biblioteket i Oslo. |
Svarteboka
I norsk folkeminne står Svarteboka sentralt. Her er skriftlige trolldomsråd, overnaturlige kunster og regler samlet, ofte med ritualer og tiltak mot påtrollet sykdom på husdyr. Sykdommer på mennesker er også godt representert i svartebøkene.
I Torill Stokkans bok er det både bilde av og utdrag fra ei svartebok fra Borge, som er å finne ved Universitetsbiblioteket i Oslo.
Selv om kristenfolket skydde Svarteboka, er det påfallende at de fleste svartebøkene fantes hos prestene.
Klavedal’n og Ståla
August Klavedalen var ingen prest, men det var nok mange som mente han hadde Svarteboka. Klavedal’n vokste opp på Spydevold i Varteig, men levde voksenlivet i Skjebergdalen. Mange er historiene om hans overnaturlige evner, og flere av dem har Torill Stokkan tatt med i boka ”Eventyrlige Østfold”.
Blant kloke koner og trollkyndige menn har hun for øvrig også med historier om blant andre Stenkæll’n på Greåker.
I foredraget plasserte hun forresten Ståla i Fredrikstad, men ble mildt korrigert fra salen. Blant tilhørerne satt nemlig et oldebarn av kvinnen, og han kunne fortelle at Ståla hadde bodd på Brevik.
Ståla – med døpenavnet Karen Pouline – var forresten født på Hasledalen under Knatterud 1. desember i 1863 og ble båret til dåpen i Varteig kirke 28. februar året etter.
Hellige kilder
Blant mange hellige vann og legende kilder som Torill Stokkan omtaler i sin bok, nevnte hun i møtet i Varteig Historielag spesielt Mariakilden ved Trømborg kirke.
Kilden hadde legende virkning. Var et lite barn blitt sykt, kunne dåpslua kastes i kilden. Et annet babytøy skulle dyppes i det hellige vannet, og deretter skulle man gå baklengs tre ganger rundt kirken mens man vred det våte klesplagget – ”og gikk for hver gang inn i kirkesvalen og drog det gjennom dørvrideren”.
Da Torill Stokkan i 2010 lanserte folkeminneboka, bød hun for øvrig gjestene på vann fra Mariakilden. Om noen ble kvitt gamle plager, er ukjent – men hun forsikret i alle fall i møtet i Varteig at ingen var blitt syke av vannet.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
 |
 |
| En hyggelig damekvarett på historielagets møte. Fra venstre Monica Kvisler, Tove Wilhelmsen, Liv Østtorp Hauge, Sigrunn Brusevold og Solveig Bergby. |
Tre som fulgte godt med i foredraget om tro og overtro - Inger Marie Brenne, Aagot Borgen og Inger Bøe. Bak; Arve Skoftebyengen og Hans Erik Groven. |
Foredragsholder Torill Stokkan over kaffen, i prat med Karin Kullerud Ek (t.v.) og historielagsleder Karin S. Lunde.
|
Den hvite dame
Herskapelige hus og gårder med respekt for seg selv, har selvsagt et gjenferd eller to å by på. Da Varteig Historielag for to år siden var på besøk på Hafslund Hovedgård, ble historien fortalt om Maren Juel som gikk igjen på hovedgården og som skremte vettet av Vidkun Quisling under et besøk han hadde på Hafslund under krigen.
2. juni har historielaget ny tur – denne gang blant annet til Elingård Herregård, og også der skal det være opptil flere gjenferd. Det mest kjente er Birgitte Kristine Kaas, en streng dame som hersket på Elingård på 1700-tallet. Hun ble borte på en kjøretur fra Kjølberg til Elingård, og mange mente det var djevelen selv som hadde tatt henne.
Torill Stokkan fortalte om to gjenferd i Kommandantboligen i Gamlebyen. Som eksempelvis spøkelset med det gemyttlige navnet Patric som har den eiendommelige vane å komme ut av kaminen og stanse kaminuret presis på tolvslaget.
Det andre spøkelset er Den hvite dame, som nattestid viste seg for en overnattingsgjest. Mannen i senga forsikret imidlertid etterpå at han hadde god samvittighet, ”og var dessuten en venn av sognepresten”.
Forbudt kjærlighet
Torill Stokkans bok om folkeminner har også et solid kapittel om forbudt og ulykkelig kjærlighet. I møtet i Peisestua slo hun fast at Varteig jo har den mest kjente historien av dem alle – nemlig om Inga som i 1204 fødte kongssønnen Håkon etter at hun hadde delt seng med Håkon Sverresson da han var på besøk hos Audun i Borg. Du kan lese mer om Ingas historie ved å trykke her.
I møtet i Varteig trakk hun fram en søt og småkomisk historie fra Carlberg i Rygge. Der regjerte Kathinka Sibbern – datteren til amtmannen Carl Sibbern. Kathinka var ugift, med en stor tjenerstab.
Så var det en av tjenesteguttene som hadde et ekstra godt øye til ei av tjenestejentene som han ønsket å overraske i en såkalt bomgang i kjelleren. Han sto på lur, og ventet til vedkommende hadde passert som han trodde var hans flamme. Da grep han tak i henne bakfra, snudde henne rundt og kysset henne. Til guttens store forskrekkelse var det ikke hans hjertenskjær som sto der lettere himmelfallen, men selveste frøken Kathinka.
Nå kunne ikke Kathinka Sibbern ha tatt så ille på vei, for gutten fortsatte i alle fall i tjenesten på gården. Og kanskje hadde han rett da han fortalte om episoden senere: ”Jeg trur jammen hu likte det!”.
Skikk og bruk
Foredragsholderen var også innom emnet skikk og bruk, og berørte dessuten de mange værtegn som folk innrettet seg etter tidligere – fordi menneskene levde så tett opp mot naturen som de gjorde.
Torill Stokkan konstaterte at det lå atskillig visdom i de gamle levereglene for hverdag og fest. Hun sa da også at noe av det triste med det store arbeidet hun har gjort med å samle folkeminner fra Østfold, var å konstatere all den visdommen som har gått tapt.
Ellers var hun svært opptatt av at kunnskapen om folkeminnene skal føres videre til nye generasjoner, og hun berømmet historielagene for deres bidrag i så måte. Med en bok på 270 sider, med noen hundre folkeminneskildringer fra ulike steder i Østfold, har nok Torill Stokkan selv gitt det største bidraget av dem alle.
Les forhåndsomtalen til møtet ved å trykke her.
|
