Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Lørdag 2. juni 2012: Vårtur til Elingård herregård og Tomb videregående skole:

Om herrefolk og fordums maktelite

Det ble et møte med fordums maktelite da Varteig Historielag hadde sin vårtur til Elingård og Tomb første lørdagen i juni. Men det ble også anledning til å ta innover seg småkårsfolkets vilkår slik de fortonte seg for to-tre århundrer siden.

Deltakerne på Varteig Historielags vårtur fotografert foran hovedbygningen på Elingård Herregård.

På Elingård herregård i Onsøy hersket i sin tid landets fremste eiendomsbesitter, og danskekongens øverste representant i Norge. På Tomb herregård i Råde satt det både krigsherrer og politikere av rang.
Da var det vel som det både burde og skulle være at turdeltakerne avsluttet vårturen med et besøk på Hallingsås – en av et utall husmannsplasser som lå under Tomb. I dag en vakker idyll, men i sin tid formodentlig ikke mer enn det behøvdes av materielle goder.

Bygdedag i Onsøy
Det er en fin tradisjon at Varteig Historielag på vårparten tilbyr en tur ut av bygda. I år altså til Ellingård og Tomb.
Av praktiske årsaker ved omvisningene var det satt et deltakertak på 25. ”Kvota” ble fylt, men dessverre ble det av ulike årsaker en avskalling slik at det til slutt ble 20 av historielagets medlemmer som dro ut på tur.
Første stopp var Elingård herregård, der leder i Onsøy Historielag, Wiktor Tvete, var dyktig guide. Senere på dagen skulle det være bygdedag på Elingård, og derfor fikk vartingene også anledning til å studere både stands og ulike demonstrasjoner som ble forberedt for et større innrykk av mennesker enn det bilene fra Varteig representerte.

Jon Haftorsson til Borregaard
Elingård består i dag av 3-400 dekar jord og 6-700 dekar skog. Fredrikstad kommune eier den tidligere herregården. Østfoldmuseet forvalter alt innenfor vollene, mens det er en forpakter som driver jordbruksproduksjonen – med vekt på melkekuer.
Elingårds historie kan føres tilbake til Jon Haftorsson, født i Sørum omkring 1312. ”Jon Havtorsson Av Sudreim Til Borregaard” var en mektig kar. Som man forstår, hadde han eierskap til Borregaard hovedgård, han eide formodentlig Elingård – men han bodde mye av sitt voksne liv på Huseby i Onsøy.
Med Jon Haftorsson kan man fastslå at Elingård er en av landets eldste setegårder. Totalt var det i sin tid et 30-talls herregårder i Norge.
(Omtalen fortsetter under bildene.)

Wiktor Tvete (t.v.) er leder i Onsøy Historielag og guidet vartingene på Elingård. Her ser vi Ingebjørg Skivdal, Terje Bergby, Synnøve Gundersen, Arne Hansen, Asmund Brenne, Willy Skogen, Inger Skogen og Solveig Rød.	Fra et av herregårdens mange rom. Fra venstre: Synnøve Lunde Karlsen, Asmund Brenne, Marit Aasgaard, Solveig Rød, Rebekka Solberg Rød, Synnøve Gundersen, Inger Skogen, Willy Skogen og Terje Bergby. Bak henger en høysetetavle fra 1792, opprinnelig fra Saltnes.	Fra riddersalen på Elingård. Fra venstre: Solveig Rød, Willy Skogen (delvis skjult), Kjell Lunde, Terje Bergby, Inger Skogen, Asmund Brenne, Arne Hansen, Gunnar Bråthen (delvis skjult), Johanne Pahr, Synnøve Lunde Karlsen, Erling Skivdal, Ingebjørg Skivdal og guiden Wiktor Tvete.
”General Birthe” skal etter sigende gå igjen på Elingård. Her maleriene i riddersalen av Birgitte Christine Kaas og ektemannen Henrik J. Huitfeldt.	Fra prestekammeret på Elingård. Eget rom sto og ventet når presten kom på visitt.	Her lå de døde på likstrå på Elingård. Som tradisjonen var den gang, ble kisten ført ut gjennom en luke i veggen – slik at ikke avdøde skulle finne veien tilbake.

Eiendomsallianse
Wiktor Tvete valgte i sin orientering å ta et sjumilssteg fram i tid, fra Jon Haftorsson på 1300-tallet til Jens Bjelke på 1600-tallet.
I 1610 ble det nemlig inngått noe som må være norgeshistoriens største eiendomsallianse, gjennom ekteskapet mellom Jens Bjelke (1580-1659) og Sophie Brockenhuus (1587-1656). Hun var landets rikeste; han landets nest rikeste.
Sammen utgjorde de en økonomisk og politisk maktelite som mangler sidestykke. På det meste eide de 13-14 av landets rundt 30 herregårder, og med setegårdene fulgte også betydelig jordbruksareal som lå under mindre gårder. I Varteig lå blant annet hele det gamle Bøe under adelskapet på Elingård.
Jens Bjelke ble i 1614 rikskansler, altså danskekongens fremste representant i Norge. Det var han fram til sin død i 1659. Oppgaven som kansler gikk forresten i arv, ettersom en av sønnene etterfulgte faren. Ordningen opphørte imidlertid noe senere på 1600-tallet.
Bjelke var for øvrig utdannet både innenfor medisin og språk, og det ble sagt at han konverserte på latin når han hadde storfint besøk på Elingård.

General Birthe
Av historiske personer på Elingård er det mange, men vi stopper litt ved Birgitte Christine Kaas. Hun var et oldebarn av tidligere omtalte Sophie og Jens Bjelke, datter av Sophie Amalie Bjelke og Hans Kaas.
Birgitte Christine ble født i 1682, og giftet seg med Henrik Jørgen Huitfeldt. Ektemannen var også en økonomisk og militær storhet som generalløytnant, men det er kona vi dveler litt ved.
Huitfeldt var mye ute i embets gjerning, og Birgitte Christine sto ofte alene om driften av de tre herregårdene de eide – Elingård og Kjølberg i Onsøy og Sande i Tune. Til setegårdene lå jo også betydelig sagbruksvirksomhet, og et utall leilendinger. Fruen på Elingård må ha vært en myndig dame, for hun gikk under tilnavnet ”general Birthe”.

Salmedikteren Birgitte Christine
Vi møter ”General Birthe” på så ulikt vis på Elingård. Både med inngangsord over døra, på maleri i riddersalen – og som påstått gjenferd i mørke korridorer på herregården.
Vi tar det i ordnet rekkefølge:
Over inngangsdøra på hovedbygningen står følgende inskripsjon, forfattet av Birgitte Christine f. Kaas Huitfeldt:
Tag O Gud i Varetægt
Elingaard och hendes Slecht
Och lad al Lycksalighed
Stedse følge dennem med.
Birgitte Christine var både komponist og dikter. Det heter seg riktignok at hennes produksjon mest besto av ”artige Sangviser eller Arier og andre klygtige indfald”, men hun ga også ut en salmebok med 28 salmer som hun hadde oversatt fra tysk og dansk. De to mest kjente salmene hun oversatte er formodentlig ”Sørg, o kjære Fader, du” og ”Se solens skjønne lys og prakt”.
I riddersalen henger det et vakkert portrett av Birgitte Christine, ved siden av et maleri av ektemannen Henrik Jørgen Huitfeldt.

Spøkelset lå på likstrå
Det er opptil flere gjenferd som skal husere på Elingård. Vår salmedikter er et av dem.
Historien vil ha det til at Birgitte Christine hadde vært på kortkveld på Kjølberg. På vei hjem til Elingård blir hun søkk vekk. Når hesteskyssen når fram, er ikke ”General Birthe” lenger i vogna.
Som guide og dyktig lokalhistorisk kjenner måtte imidlertid Wiktor Tvete gi litt balanse i denne historien. Det er nemlig uomtvistelig dokumentert at Birgitte Christine vitterlig lå tre uker på likstrå på Elingård før hun ble gravlagt.
Det heter seg for øvrig at hun skal være begravd med en bok i den ene handa og et ris i den andre, for å symbolisere at hun var en dame med både boklig lærdom og med streng hustukt.
Uansett – det er definitivt dem som mener å ha støtt på damen på den tidligere herregården.
Æraen med familiene Bjelke og Huitfeldt gikk for øvrig ut med neste generasjon etter Birgitte Christine, da herregården ble slått konkurs i 1778.

Tor Nes var historielagets guide på Tomb. Her i prat med Asmund Brenne og Terje Bergby.

En militær taktiker
Rådde makta på Elingård, var det formodentlig ikke stort annerledes på Tomb herregård i Råde. Også dette var en setegård med lang historie og stor ansamling av makt og myndighet. Vi ser også at noen slekter går igjen både på Elingård og Tomb – som eksempelvis medlemmer av Huitfeldt-familien.
I denne omgang gjaldt imidlertid Varteig Historielags besøk på Tomb det minnekapellet som er reist ved Tomb kirke. Der hviler medlemmer av to slekter som var knyttet til Tomb – nemlig Lützow og Sommerhielm.
Minnekapellet ble innviet i 1984, og er en kopi av det gravkapellet som Barthold Heinrich von Lützow lot reise ved Råde kirke rundt 1725.
Pensjonert Tomb-lærer Tor Nes var vartingenes guide både i minnekapellet og på gårdsmuseet på Tomb videregående.
Nes fortalte at Lützow var født i tyske Mecklenburg i 1654, og fikk militær skolering i Danmark. I Christian Vs hær steg han i gradene til generalløytnant, og ble øverstkommanderende for de norske styrkene. Han blir betegnet som en stor taktiker, og ledet blant annet an i kampene mot kong Karl 12. mellom 1716 og 1718.
For sin innsats som militær ble han slått til ridder av Danebrogsordenen.

Giftet seg til Tomb
Til Tomb herregård kom han ved å gifte seg med Margrete Cathrine Tritzler, enearving til Tomb som datter av generalløytnant Hans Ernst von Tritzler og kona Margrethe f. Huitfeldt.
Lützow besitter store jordbrukseiendommer både mot Moss og Fredrikstad i tillegg til herregården på Tomb, og han er også eier av Råde kirke.
Margrethe Cathrine dør for øvrig etter bare to års ekteskap, og Lützow gifter seg med Anne Margrete Broeckenhus.
Det er først som alderstegen mann at Lützow slår seg ned på Tomb, og han dør bare fire år etter at han bygde gravkapellet. Han er derfor den første som blir gravlagt der, men blir senere fulgt av både kona Anne Margrethe og barn Catharina Elisabeth, Jasper og Barthold Heinrich jr.
Sarkofagen hvor generalløytnanten hviler blir betegnet som helt enestående her i landet. Innvendig er sarkofagen ny, men utvendig er den etter omfattende restaurering blitt henimot som den opprinnelig var. Både lokk og sider har beholdt de gamle kobberplatene med ornamenter og figurer i messing og bly/tinn.
(Omtalen fortsetter under bildene.)

Sarkofagen til Lützow er utvendig restaurert slik den opprinnelig var, mens den innvendig er ny. Samlet rundt sarkofagen ser vi fra venstre Oddvar Juliussen, Erling Skivdal, Ingebjørg Skivdal, Kari S. Lunde, Arne Hansen, Harald Lunde, Rebekka Solberg Rød (delvis skjult), Synnøve Gundersen, Solveig Rød og guiden Tor Nes.	Vakker detalj i sarkofagen til generalløytnant Barthold Heinrich von Lützow. De gamle kobberplatene med ornamenter og figurer i messig og bly/tinn er bevart etter restaureringsarbeidene.	Tor Nes, pensjonert lærer på Tomb ga en innføring i adelskapets liv og levnet da Tomb var en betydelig herregård. Fra venstre Kari S. Lunde, Arne Hansen, Harald Lunde, Rebekka Solberg Rød, Synnøve Gundersen, Solveig Rød og Tor Nes.

Barthold Heinrich von Lützow.

Rætsindig kek og braf
På kistens lokk lå opprinnelig et krusifiks og den kården som Barthold Heinrich von Lützow bar. Dette er dessverre med århundrene blitt borte, men er i minnekapellet på Tomb blitt erstattet med et kors og en annen kårde som ble funnet i gravkapellet ved Råde kirke.
På sarkofagen står også en vakker inskripsjon fra Lützows død i 1729:
Hvad godt som siges kand, hva dyd som kan oppregnis
Om nogen ærlig mand, det kan i Sandhed tegnis
Paa salig Lützows graf. Gudfryktig, redlig, god
Rætsindig kek og braf, det nafn hand efterlod.
Generalløytnanten og hans kone var for øvrig opptatt av at barna fikk en solid, kristen oppdragelse, og Erik Pontoppidan var huslærer.

En tøff forhandler
Når Barthold Heinrich dør i 1729 er det kona Anne Margrethe som driver eiendommen videre. Barna overtar i fellesskap når moren dør i 1768, men det er i praksis datteren Catharina Elisabeth som får ansvaret. Brødrene var nok mye på farten.
Ved siden av store jordbruksarealer, bygde jomfru Lützow også ei mølle – og hun sto for en betydelig tømmerhandel.
Det blir sagt om henne at hun var en tøff forhandler. Det var stor eksportert av tømmer og trelast, blant annet til Nederland, og mange fikk erfare at hun ikke var enkel å bryne seg på når avtaler skulle gjøres.

Monument over Henriette Hermine Fugleberg, reist i parken på Tomb. Guiden Tor Nes hadde flere teorier om hvorfor Henriette døde, bare 41 år gammel.

Statsminister
Den som trodde at Lars Korvald er den eneste fra Tomb som har vært statsminister, tar skammelig feil.
Mathias Otto Leth Sommerhielm overtar Tomb herregård med tilhørende herligheter i 1797 etter ”jomfru Lützow”. Sommerhielm var født i Kolding i Danmark i 1764, og moren var kusine av ”jomfruen”.
Sommerhielm hadde vokst opp i Frankrike og snakket følgelig flytende fransk. Det kom nok godt med når han senere fikk tett omgang med svenske kong Carl Johan – opprinnelig fransk med navnet Jean Baptiste Bernadotte.
Mathias Otto Leth Sommerhielm slo seg nemlig opp i politikken. Han var medlem av den norske regjeringen i Stockholm, og var statsminister fra 1822 til han døde i 1827. Da var det nok greit å kunne fransk, når han som statsminister hadde samtaler med svenskekongen – enten det nå var i Stockholm eller på Tomb.

En stor jentefut
Man vil jo lete etter det gode når omdømme skal gjøres av forgangne generasjoner. Det kan sikkert også sies mye godt om Mathias Otto Leth Sommerhielm – men han skal ikke ha vært like populær i alle miljøer.
Dessuten fikk han ord på seg for å være en stor jentefut. Han var gift tre ganger, og hvilke andre damebekjentskaper han skal ha hatt vet vi lite om. De tre hustruene er imidlertid kjente, og ligger gravlagt i minnekapellet sammen med sin felles husbond.
Han ble først gift med Frederikke Dorothea Sehested (1764-1799), deretter med Henriette Hermine Fugleberg (ca. 1778-1819) og til sist med Christine Marie Lewenhaupt (1790-1845). Selv dør husbonden i 1827. Han fikk ingen barn med noen av hustruene.

Selvbinder av god, gammel klasse i gårdsmuseet på Tomb videregående. Kvartetten som beskuer det tekniske vidunder er Inger Skogen, Gunnar Bråthen, Willy Skogen og Oddvar Juliussen.

Det oser dårlig samvittighet
Midt i parken på Tomb videregående skole står det et stort monument over Henriette Hermine Fugleberg, som dør på Tomb 41 år gammel.
Det går mange historier og har vært spekulert mye over Henriette Hermines død. Symboler på monumentet har vært tolket som at hun ble bitt av en hoggorm ute i parken. Hun dør imidlertid så tidlig på våren som 20. mars, så det blir trukket i tvil.
Da er det et annet symbol, en krukke, som nok har blitt flittigere tolket. Nemlig at hun tømte sitt giftbeger. At ektemannen var en uforbederlig damenes jens, at han var mye ute på reise og dermed ofte etterlot henne i ensomhet på Tomb, og at de var barnløse er nok forhold som har nøret opp under den oppfatningen. Noe svar vil man imidlertid aldri få.

Husgeråd og redskap
Vårturen til Varteig Historielag stopper imidlertid ikke med å fordype seg i adelskap og fintfolk – med eller uten dramatiske livshendelser. Turen omfattet også et besøk både i Onsøy Historielags samling av husgeråd og mindre redskap på Elingård, og Tomb videregående skoles gårdsmuseum på Tomb.
Begge steder ble det tid til fordypning – og gode muligheter til mimring. Enten det nå gjaldt de gamle snabelskøytene eller selvbinderen beregnet på tre hester.
Her fikk man også påminnelsen om at det var slitræne som sørget for at hjulene gikk rundt, selv om det var adelskapet som hadde makt og penger.
Det var derfor på mange måter en symbolsk avslutning på turen at deltakerne endte omvisningen på Tomb med et besøk på en av den tidligere herregårdens mange husmannsplasser. På Hallingsås varmet sola lunt i husveggen, men en gang i tiden var det utvilsomt strabasiøst nok å sørge for føden til seg og sine på plassen.

Forhåndsomtalen til historielagets vårtur kan du lese ved å trykke her.

Ester Juliussen (t.v.) og Johanne Pahr i kjøkkenkroken, der ulikt husgeråd blir presentert.	Arne Hansen (bakerst) og Asmund Brenne har slått seg ned på skolepulten.	Terje Bergby besitter selv en betydelig museal samling, og fattet interesse for denne hyppeplogen.
Gammel redskap er vel verd å beskue. Her ser vi fra venstre Gunnar Bråthen, Harald Lunde, Arne Hansen, Kjell Lunde og Synnøve Lunde Karlsen.	- Sånne skøyter hadde jeg da jeg var lita jente på Kongsrud, utbryter Synnøve Lunde Karlsen.	Marit Aasgaard (stående) og Ingebjørg Skivdal ved veven i Onsøy Historielags utstillingslokaler.
Gammel hesteredskap fenger Asmund Brenne, som selv har gjort en betydelig innsats for å restaurere redskap og vogner.	Arne Hansen og Erling Skivdal ved en 1939-modell Fordson traktor.	Flotte vogner som har fraktet storfint folk i sin tid. Arne Hansen og Harald Lunde beskuer doningene.

Etter en innholdsrik vårtur dro mange av turdeltakerne til Engelsviken Brygge for å nyte finvær og fiskesuppe. Fra venstre: Terje Bergby, Asmund Brenne, Marit Aasgaard, Gunnar Bråthen, Arne Hansen og Oddvar Juliussen.