Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

2012.10.08JanOveEkeberg

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Mandag 8. oktober 2012: Forfatter Jan Ove Ekeberg om norsk middelalder:

Inga – guttejenta som kunne blitt landets dronning

Tenk deg Inga fra Varteig i oppveksten. Broren Gunnulf lærte henne å svømme i Hestvika i Glomma, og trolig kunne hun kunsten å gå på ski. Ei riktig guttejente. Så vokser hun opp, blir blendende vakker – og innleder et forhold til kong Håkon Sverresson. Hadde ikke Håkon dødd mens Inga gikk gravid, ville hun trolig blitt Norges dronning tidlig på 1200-tallet.

Inga fra Varteig møtte kong Håkon Sverresson i Borg, og ble hans frille. I romanene sine skriver Jan Ove Ekeberg at Inga hadde intense øyne som strålte som Betlehemsstjerna.
(Tegning: Anne Sofie Bergerud).

Sånn kan Varteigs historiske stolthet skildres – med litt rot i sagaenes virkelighet og med en romanforfatters evne til å dikte videre.
Det var Jan Ove Ekeberg – forfatter og TV 2-journalist – som tegnet bildet da mer enn 80 lydhøre personer benket seg i Ingasalen i Bygdehallen for å høre ham denne flotte høstkvelden i oktober.
Ekeberg ga i fjor ut to bøker fra norsk middelalder, fra borgerkrigstiden rundt 1200-tallet – der Inga fra Varteig har en rolle i begge romanene. Utpå vinteren kommer siste boka i trilogien – der Inga får en enda bredere plass.

Innflytelsesrik
Sagaen sier ingen ting om når Inga var født. Ekeberg lar henne være 17 år når hun i 1204 nedkommer med kongssønnen, altså født i 1187. På Inga-støtten utenfor Bygdehallen står det til sammenlikning at hun var født i 1183, mens Wikipedia oppgir ”omkring 1185”.
Uansett – hun var ung og fager når hun i 1203 møter kong Håkon Sverresson på vertshuset i Borg. Der er hun tjenestejente hos sin frende Audun – en fremstående kar i byen.
Resultatet av forholdet med kongen ble altså sønnen Håkon Håkonsson – som blir utropt til konge i Norge i en alder av tretten år.
Jan Ove Ekeberg er ikke i tvil om at moren Inga hadde stor innflytelse over sønnen, kanskje særlig i de første årene av hans regjeringstid. Da var hun på mange måter en medregent. Men også senere i livet mener Ekeberg hun var sentral i norsk politikk og i kampen om makt og kongekrone.
I møtet i Varteig Historielag gikk han så langt som å si at hun gjennom sin framskutte rolle kan ha holdt stridighetene nede i Norge. For den saks skyld kan Inga ha hatt en finger med i spillet da sønnen Håkon inngikk ekteskap med Margrete – datteren til Håkons største rival, jarl og senere hertug Skule Bårdsson.

Dårlig allianse
At ekteskapet mellom Margrete og Håkon var en politisk allianse var ikke Ekeberg i tvil om. Men som allianse lyktes giftermålet dårlig, selv om samlivet dem i mellom var bra.
Som en understrekning av Ingas rolle, poengterte Jan Ove Ekeberg at det ble et klimaskifte i norsk politikk etter at Inga døde i 1234.
Det hardnet til mellom kong Håkon Håkonsson og hertug Skule Bårdsson – noe som kulminerte med slaget i Oslo seks år etter Ingas død. Der lider Skule nederlag. Han rømmer til Nidaros, men blir funnet i et kloster av kongens menn og tatt av dage.
Dette representerer avslutningen på den norske borgerkrigstiden, og Håkon Håkonsson forblir den ubestridte kongen fram til han dør i 1263. Riktignok regjerer han sammen med samkonger, men da er det snakk om hans egne sønner – og i hovedsak for å klargjøre sin egen etterfølger. Det gjaldt blant annet eldstesønnen Håkon Håkonsson Unge. Da han dør allerede i 1257, blir det den yngre broren Magnus Lagabøte som etterfølger faren som konge.

Norgesveldet på sitt største
Før romandikteren fikk blomstre i sitt foredrag i Varteig, trakk faktamannen Jan Ove Ekeberg opp hovedlinjene for Borgarsysles rolle i norsk politikk på 1200-tallet. Han pekte på distriktets rike jordbruk, strake veien mot England, den sentrale plasseringen i Norge – og dermed områdets militære betydning.
Den gang strakte kongeriket Norge seg ned til Kungälv, og med Borgarting ved Sarpsfossen som ett av fire ting i Norge – ved siden av Gulating, Eidsivating og Frostating.
Det var i dette området Inga fra Varteig vokste opp. Hun som senere fostret det som Ekeberg betegnet som den store middelalderkongen. Norgesveldet var på sitt største under Håkon Håkonsson, og det store lovarbeidet ble gjennomført under sønnen Magnus Lagabøte.
At det skal være Harald Hårfagre som samlet Norge betegnet foredragsholderen som en av de største bløffene i norsk historie. – Han ville bare skattlegge vestlendingene, kom det tørt fra Ekeberg.
(Omtalen fortsetter under bildene.)

Jan Ove Ekeberg brukte fem år på å forberede trilogien fra norsk middelalder, med stort fokus på Inga fra Varteig. Her er han fotografert i Ingasalen foran Gunerius Furuholmens bilde av birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukkas flukt med kongsbarnet – fritt etter maleri av Knud Bergslien fra 1869. Møtet om Inga fra Varteig ble - naturlig nok - avviklet i Ingasalen i Bygdehallen. Og takk for det; Ingasalen var fullsatt da Jan Ove Ekeberg holdt sitt foredrag om bygdas store historiske skikkelse.

Omtalt i flere sagaer
Selv om dikterisk frihet kan blomstre når 800 år gammel historie skal beskrives, tok Ekeberg en oppmerksom forsamling med seg inn i det vi faktisk vet om Inga fra Varteig.
Inga er beskrevet i flere kongesagaer, men naturlig nok mest i Håkon Håkonsson-sagaen. Ekeberg pekte også på det fortrinn som sagaen om Håkon har, nemlig at det her dreier seg om en samtidig historiebeskrivelse. I motsetning til eksempelvis Snorre, som skrev om hendelser flere århundrer etter at de utspant seg.
Sagaen om Håkon Håkonsson – for øvrig ført i penn av Snorres nevø Sturla Tordsson – er fra 1260-tallet og skrevet etter oppdrag fra Magnus Lagabøte. Ekeberg betegnet denne sagaen som en øyenvitneskildring, og nærmest en biografi over Håkon.
I sagaen får vi blant annet skildringer av Ingas heftige møter med kong Håkon Sverresson i Borg, nedkomsten hos Trond prest på Folkenborg i Eidsberg, birkebeinernes ferd med kongssønnen over fjellet til Østerdalen – og Ingas jernbyrd i Bjørgvin. Sagaen beretter også om hvordan Inga dør i slottsanlegget i Tønsberg i julen 1234. Da er hun rundt 47 år gammel.
Inga ble gravlagt i Kristkirken i Bergen, der også Håkon Sverresson var gravlagt i kirkeveggen. Kristkirken er senere tapt, så gravstedet finnes ikke lenger.

Ville blitt dronning
Med den faktiske informasjonen fra sagaen som bakteppe, kunne foredragsholderen la dikteren i seg få slippe løs. Både i fabulering om hva som vitterlig kan ha skjedd – og for den saks skyld også om hva som kunne ha skjedd dersom situasjonen hadde vært en annen.
Når det gjelder det sistnevnte utgangspunkt, var Jan Ove Ekeberg ganske klar. Inga ville blitt norsk dronning om Håkon Sverresson hadde fått leve.
Håkon Sverresson var blitt konge i 1202, og kom til Borg for å la seg bli utropt til konge på Borgarting. Her møter han altså den vakre 17-åringen fra Varteig, og Inga blir frille hos kongen.
Ekeberg tok forresten et oppgjør med dem som tolker frille som en prostituert. Foredragsholderen valgte heller å trekke sammenlikning med en konkubine, og betegnet det som et formalisert forhold som var høyst vanlig blant konger, adelsmenn og storbønder på den tiden.
Han poengterte at Inga var en ressurssterk kvinne fra en betydningsfull slekt, som altså innledet et forhold til kongen da han var i Borg. Dessverre dør kong Håkon Sverresson allerede nyttårsdagen i 1204, flere måneder før Inga nedkommer med deres felles sønn. Hadde ikke det skjedd, ville Inga blitt dronning i Norge, mente Ekeberg.

Et rått parti
Ekeberg tok forsamlingen med seg via Ingas nedkomst på Folkenborg, flukten til Nidaros – og baglernes kamp for å få has på kongssønnen.
Inge II Bårdsson var konge i Norge, og anerkjente Håkon som rettmessig sønn av Håkon Sverresson. Sånn sett fikk Ingas sønn en normalisert oppvekst i Nidaros.
Da Håkon Håkonsson bare var tretten år, dør imidlertid kong Inge. Det meldte seg fem ”kandidater” som mente å ha rett til kongekronen – men i realiteten var det to det sto mellom. Den ene var altså unggutten Håkon, den andre var Skule Bårdsson – en navngjeten maktpolitiker og Norges fremste hærfører. – Det burde egentlig være rått parti til fordel for Skule Bårdsson, bemerket Ekeberg.
Høvdingene ville det imidlertid annerledes, og 13-åringen ble valgt til å etterfølge kong Inge.
(Omtalen fortsetter under bildene.)

Inga var en av de mest betydningsfulle kvinnene i norsk middelalder, mener Jan Ove Ekeberg. I forgrunnen Heidi Lunde (t.v.) og Marianne Løkkevik. Inga og birkebeinerne på maleriet kunne skue ned på mange historieinteresserte da Jan Ove Ekeberg kåserte om Inga fra Varteig. Til venstre ser vi Odd og Elisabeth Sælid Kjærnsrød. I bakgrunnen Ingrid Aune.

Arne Hansen med loddbøkene klare under kaffepausa. Fra venstre ser vi Jens Spydevold, Ragnar Berby, Synnøve Gundersen og Ingrid Kullerud.

Tre generasjoner Skaar hørte om Inga og norsk maktkamp på 1200-tallet. Fra høyre Erik Skaar, svoger Gunnar Kultorp, Eriks sønn Lars Cato Skaar og sønnesønn Lars Kristian Skaar. Stående Rolf Eriksen fra Tune.

Bærer jernbyrd
For å fjerne enhver tvil om Håkon Håkonssons rett til kongekronen sa moren seg villig til å bære jernbyrd. Det gjorde Inga i Bjørgvin året etter at sønnen var tatt til konge.
Ekeberg hadde forresten ingen tro på at jernet som skulle bæres var glødende. Det ville være en umulighet. Derimot delte han oppfatningen av at jernet var kokt.
Uansett – jernet var hett og de ni skrittene Inga måtte ta ble nok tunge. Det skjedde forresten etter at Inga hadde fastet i fire dager.
Realisten i romandikteren kom for øvrig fram også da han avviste oppfatningen om at Ingas hender skulle være uskadde da forbindingene ble tatt av tre dager etter at jernbyrden ble båret. Disse tre dagene hadde Inga tilbrakt i bønn, for at Gud skulle vise sant vitnemål.
Ingas hender hadde altså ikke Ekeberg noen tro på at var uskadde. Tvert imot mente han at de ble påført sår som Inga måtte slite med til sin dødsdag.

Inskripsjonen på Ingastøtta ved Bygdehallen. Bautaen ble ”reist av sambygdingar” i 1935.

Fristende objekt
Når Jan Ove Ekeberg skriver tre fengende romaner fra borgerkrigstiden i middelalderen, er det like mye dikteren som historikeren i ham som får boltre seg.
Han er imidlertid ikke alene om å dikte om Inga fra Varteig. – Hun har vært et fristende objekt for mang en dikter, fastslo Ekeberg i sitt foredrag.
Henrik Ibsen (1828-1906) har Inga med seg i ”Kongsemnene”, som ble utgitt i 1863. Ekeberg dro også et vers fra Vetle Vislie (1858-1933), som i sin tid skrev en hyllest til Inga på godt over 100 vers.
I nyere tid er det Arne Sandem (1924-) med sin bok ”Ingasagni” som har diktet om Varteigs store kvinne. Her skriver han blant annet at Inga var så vakker at menn fra hele Østlandet kom til vertshuset i Borg for å se på serveringsdamen. – Den kjøper jeg, konstaterte Jan Ove Ekeberg, til stor munterhet fra salen.

Familieforhold
Ingas storebror Gunnulf er omtalt i kongesagaene, mens faren ikke er nevnt. Dette ble et tema i møtet, med flere spørsmål og innspill fra salen.
Ekeberg var klar på at dersom Ingas far hadde sanksjonert datterens forhold til Håkon Sverresson, ville han vært omtalt i kongesagaene.
Når far og datter formodentlig lå i konflikt, kan dette skyldes det faktum at Inga ble gravid uten å være gift. Det ble også påpekt at Håkon Sverresson og Ingas far nok tilhørte hvert sitt parti. Kong Sverre fór jo hardt fram i sin tid for å straffe dem som hadde forsøkt å gjøre opprør mot ham. Blant annet avstraffet han bøndene ved å svi av mange gårder i området mellom Svinesund og Glomma.
Når datteren innleder et forhold til Sverres sønn, var nok neppe det en ønsket allianse av bonden i Varteig.
Her tier imidlertid sagaen, og Ekeberg tillot seg også å minne om en helt annen og langt mindre dramatisk forklaring – nemlig at Ingas far kan være død når Inga innleder forholdet til kongen.

Folk sto i kø for å sikre seg romanene om Inga og norsk middelalder, og forfatter Jan Ove Ekeberg hadde en stri økt for å signere. I køen ser vi fra venstre Inge Bjerk, Rune Kultorp, Ingrid Kullerud (foran) og Terje Bergby.

Navngjeten kar
Inga fra Varteig ble for øvrig gift med Vegard Verdal. Det skjedde trolig omkring 1207. Vegard fra Verdal var birkebeinerhøvding og syslemann, og en av kong Håkon Håkonssons nærmeste menn.
– Vegard var ingen smågutt. Han var navngjeten både i ordskifte og våpenbruk, bemerket Ekeberg.
Sammen fikk de sønnen Olav – som altså ble halvbroren til kongen. Ekeberg poengterte det høyst bemerkelsesverdige i at sønnen ble benevnt Olav Ingasson, og ikke Olav Vegardsson. Det bare understreker Ingas helt spesielle posisjon, fastslo Jan Ove Ekeberg.
Foredragsholderen har for øvrig i arbeidet med romanene vært flere ganger på besøk i Varteig. Han kunne imidlertid ikke si noe om hvor gården lå som Inga vokste opp på, annet enn at den formodentlig lå i området mot Glomma – i dagens Neaskogs.
Heller ikke kjenner vi til hvor vertshuset i Borg lå. Tidligere SA-redaktør Eirik Moe, som nå skriver en artikkelserie i avisa inn mot Sarpsborgs tusenårsjubileum, fortalte at Borg trolig besto av rundt 60 hus og var bebodd av noen hundre mennesker. Formodentlig lå vertshuset i området rundt torget i gamle Borg, men størstedelen av dette området forsvant jo i Sarpsfossen under raset natten mellom den 14. og 15. februar i 1702.

Ranet helligdommen
I februar/mars er det ventet at tredje og siste romanen i Ekebergs trilogi vil være klar fra forlaget. Den vil bære tittelen ”Helligdommen”.
Og helligdommen var Olavsskrinet der Olav den helliges legeme ble oppbevart bak høyalteret i Nidaros domkirke. Hellig-Olav var landets evige konge, og etterfølgerne skulle sverge kongseden på St. Olavs skrin.
Jan Ove Ekeberg var nådeløs da han skulle karakterisere skrinets skjebne. – Det ble ranet fra Norge ved reformasjonen i 1536. Trolig havnet skrinet som dansk mynt, sa han.
Riktignok vet en historie å fortelle at skipet med skrinet sank ytterst i Trondheimsfjorden da ”helligdommen” ble forsøkt ført ut av landet. Årsaken skulle være at hellig-Olav ifølge overtroen ikke skulle ut av Norge. – En søt historie, men jeg har ingen tro på den, bemerket Ekeberg.
”Helligdommen” som forsvant fra Nidaros ved reformasjonen besto for øvrig av 70 kilo sølv, og var rikelig utstyrt med edelstener.

Lærer mye
Etter foredraget var det en romslig spørrerunde hvor mange fra salen benyttet anledningen både til spørsmål og kommentarer.
Ekeberg ga uttrykk for at han satte pris på kvelden. – Her var det mye folk og mye kunnskap. Man lærer alltid noe nytt på slike kvelder, sa han.
Historielagsleder Kari S. Lunde ga ved åpningen av møtet uttrykk for stor glede over oppslutningen om møtet med mer enn 80 personer til stede i salen. – Det er tydelig at forventningene er store, sa hun.
God markedsføring av møtet gjorde at det formodentlig var minst like mange ikke-medlemmer i salen som det var medlemmer av Varteig Historielag. Sånt gleder en arrangør.

Vil du lese intervju med Jan Ove Ekeberg i forkant av møtet, trykker du her.

Er du interessert i å finne ut om du er i slekt med Inga fra Varteig? I så fall trykker du her.

Vil du lese mer om Inga og kongssønnen, trykker du her.