|
Mandag 3. desember 2012: Julemøte med Egil Brenne, Ragnhild Brenne og Ågot Borgen:
Streng oppdragelse – men med rom for rampestreker
Oppdragelsen i etterkrigsårene var streng, men med ungers fantasi og kreativitet oppsto det likevel et solid rom for rampestreker. Det kom i alle fall tydelig fram da Egil Brenne i historielagets julemøte kåserte om oppveksten sin på Vestgård.
 |
| – Jeg har med meg supportergjeng, spøkte Egil Brenne da han holdt kåseri om oppveksten på Vestgård. Alle gjenlevende søsken var nemlig til stede i julemøtet. Her er foredragsholderen ut til venstre, og mot høyre ser vi Ole K. Brenne, Ella (Ellen) Lunde, Asmund Brenne og Randi Skår. Egils tvillingbror Kjell gikk bort for tre år siden. |
Mer enn 70 menesker hadde benket seg i en vakkert førjulspyntet Ingasal til Varteig Historielags tradisjonsrike julemøtet. Der skulle Egil Brenne berette om barndom og oppvekst på Vestgård.
Egil er født i 1942, som enegget tvilling. Det var ett kvarter mellom ham og broren Kjell. – Siden var vi som ett, sa foredragsholderen. Selv om Kjell gikk bort for tre år siden, medga Egil at han fortsatt snakker i flertall og sier ”vi” og ”oss”.
”Vessgærl-tvellingæne” var yngst i en søskenflokk på seks. – Mutter og fatter begynte jo å bli eldre da vi kom til verden, far var født i 1894 og mor i 1904, og det bidro nok til at det ble strenge regler i barneoppdragelsen, sa kåsøren.
Alt var forbudt
– Egentlig følte vi vel at alt var forbudt, og vi lærte tidlig å gjøre ting uten å spørre først, måtte 70-åringen medgi – til stor munterhet i forsamlingen.
Selv om en slik livsfilosofi uvegerlig kunne føre til noen hyss, mente Brenne at det også hadde hatt klare fordeler. – Vi lærte å greie oss selv, og ble tidlig selvstendige, kommenterte han.
Selv om hverdagen på en gård inneholdt klare plikter og konkrete arbeidsoppgaver, valgte Egil Brenne i sitt foredrag å betone leken og fritidsaktivitetene som ”tvellingæne” bedrev.
Katta i sekken
Hjemme på Vestgård hadde tvillingbrødrene dueslag, for øvrig betydelig inspirert av Bjarne Basken, som endog fikk guttene meldt inn i Østfold Rasedueforening.
Problemet for guttene var imidlertid at det var katter på den andre Vestgård-gården. – Og katter og duer går dårlig sammen, sa Egil Brenne i sitt foredrag.
Med gutters kreativitet forsøkte de å løse problemet ved å fange den mest due-sultne katten, få den opp i en striesekk og dumpe den fra båt ute ved Munkholmen. – Men stria var råtten, katten kom seg ut av sekken og var raskere i land enn vi klarte å ro tilbake, kunne Brenne berette.
Jaktet kalver
Det ble en håndfull hyss som kom for en dag under foredraget til Egil Brenne. Som da tvillingene kjøpte luftbørse og skjøt ulovlig på blink i sauefjøset.
Eller da de fikk en elghundvalp fra tanta og onkelen sin på prestegården som de trente jaktegenskapene på ved å pusse den på kalvene på gården.
Over ovnen på kjøkkenet på Vestgård hang bjørkeriset. – Men det ble aldri brukt, kunne foredragsholderen fastslå.
Faren hadde alderen imot seg
Far Kristian jobbet i lensa, og det ble derfor mor Elise og barna som sto for driften av gården.
Det var imidlertid visse fordeler ved at faren var ute i arbeid:
– Det hendte nok at vi gjorde rampestreker som mutter ga beskjed om at vi måtte regne med å svi for bare fatter kom hjem fra lensa. Men når han kom hjem var han sliten, han skulle ha middag – og dermed gikk tiden og sinnet rant av dem. Så da ble det ingen straff, fortalte Egil.
Hendte det en sjelden gang at faren likevel hadde behov for å knipe de kreative podene, hadde de visse fysiske fortrinn framfor mannen i 50-årene. Egil Brenne fortalte levende:
– Da gjaldt det for oss å springe fra ham. Ved dammen var det mye grønske. Gjorde vi en brå sving der, ble fatter borte. Lyktes vi ikke med den manøveren, sprang vi om møkkademma. Der hadde fatter et handikap. Fulgte han fortsatt etter, sprang vi inn under låven. Der ble det stadig lavere over bakken, men vi kom mye lenger inn under låvebygningen enn fatter. Han hadde nok alderen imot seg, sa en humørfylt foredragsholder.
 |
| Egil Brenne fortalte humørfylt fra oppveksten sin på Vestgård. Bak fra venstre ser vi venstre Sigurd Trandem, Berit Trandem, Ågot Borgen, Helge Lunde, Erling Skivdal, Solbjørg Bøe, Turid Lunde, Solveig Bergerud, Ragnhild Brenne, Synnøve Lunde Karlsen og Asmund Brenne. |
Godheten selv
Egil Brenne startet kåseriet sitt med å fortelle litt om beboerne i ”Vessgærlkroken”. Om Ingrid og Bjarne på Basken, som tvillingbrødrene ofte og gjerne stakk ned til. – Ingrid og Bjarne var usedvanlig barnekjære. Fordi det tok noen år før de selv fikk barn, hadde vi gode år der nede, sa Egil.
Opp i stua – på det vestre Vestgård – var Ragna og Hans. – Vi var fem år gamle da Ragna døde. Da ble vi stengt inne slik at vi ikke skulle se likfølget dra fra gården, fortalte Egil. Det var nok dobbel sorg i gården da Ragna døde. – Hun var jo som en mor for mutter, bemerket foredragsholderen.
Egil vandret også til neste generasjon Opp i stua, til Iver og Synnøve. Han kommenterte innsatsen som Iver gjorde på gården med både nydyrking og nybygging. – Og Synnøve var bare godheten selv, sa Brenne.
Kjørte traktor
På Vestgård var gårdsdriften basert på hest. Skulle man kjøre traktor, måtte man enten til Småberg eller til Strømnes. – Ole Ansgar på Strømnes var jo rene idealet vårt, for han kunne kjøre traktor, sa Brenne.
På Småberg ble det forresten muligheter for å tjene seg en slant ved å hjelpe til i onntidene. – Vi begynte tidlig å spare til motorsykkel og bil, bemerket Egil Brenne.
Han fortalte om et varmt og godt forhold til Ragnhild og Ole på Småberg, og om morsomme episoder med sveiseren Øivind Myrseth. Som da de konkurrerte med onnefolket på Sælid om hvem som kunne hesje mest høy på en økt. Riktignok uten at ”motstanderne” på Sælid visste om det. – Og noen premie ble det nok heller ikke, medga Brenne.
Furulund universitet
Kåsøren var også via skoleverket, med småskolen på Bygdehallen og storskolen på Strømnesåsen. Eller Furulund universitet, som han kalte grendeskolen.
Det var fem elever i klassen til ”Vessgærl-tvellingæne”. En av klassekameratene var Rolf Sælid, og i julemøtet minnet Rolf om at lærerne bestandig tok feil av tvillingbrødrene. Den gang satt elevene på dobbeltpult, og til slutt måtte Egil og Kjell tvangsflyttes slik at læreren visste hvem han hadde foran seg. – Det var umulig å se forskjell på oss, sa Egil Brenne.
Det var forresten praktiske fordeler ved å ha en enegget tvillingbror. Blant annet delte de lenge på ett førerkort.
 |
| Det ble utvilsomt frisket opp gamle minner også ved småbordene. Her ser vi fra venstre foredragsholder Egil Brenne, Karin Onsaker Lundem, Ragnhild Brenne, Ole K. Brenne, Anna Marie Sælid og Rolf Sælid. |
Strikkmotor og spretthopp
Foredragsholderen var også via aktiviteter ellers i nærområdet. Mye lek foregikk selvsagt ved elva. – Der var vi de reneste rederne, med to-tre båter som vi forsøkte å holde flytende, fortalte Egil Brenne.
Han mintes også leken i Sælidbekken, der de – blant annet sammen med klassekamerat Rolf Sælid – bygde sag med skovlhjul av blikkboks-lokk. I samme bekken ble det også laget båter med strikkmotor og propell.
På vinteren var det både ski og skøyter. Henvendt til Gunnar Bråthen mintes Egil Brenne spretthoppene som ble laget i Kindalsevja. – Gunnar var en tekniker på ski, bemerket foredragsholderen. Han kunne ikke være så rent dårlig på ski, selv heller. Egil ble nemlig Østfold-mester i langrenn som 16-åring. – Men vi var bare tre til start, så alle kom på pallen, sa han.
Ferdighetene på skøyter kom godt med når ungene startet egen bandyklubb med Skoledammen på Strømnesåsen som hjemmebane. Kjell Lunde kunne supplere og fortelle at klubben endog hadde arrangert skirenn.
Det skulle vi aldri gjort
I et muntert foredrag valgte Egil Brenne å stoppe ved tiden da han som 18-åring flyttet fra bygda.
Men dermed rakk han å få med i foredraget da han og tvillingbroren sytten og et halvt år gamle kjøpte seg bil. – Vi hadde penger i banken, og benyttet anledningen til å ta ut dem mens fatter var i lensa. Anders Sælid i Varteig-banken var grei. Vi måtte fortelle hva pengene skulle gå til, og han forsto jo behovet vårt, berettet Brenne.
Bilen var neppe noe funn, og sto på tre flate dekk på gårdsplassen da far Kristian kom hjem fra lensa. – Fatter ville vite hvem som eide bilen, og vi fortalte med stolthet at den var vår. Men det skulle vi aldri gjort. Fatter eksploderte, fortalte Egil Brenne.
Men, det er rart med det – ting roer seg. Så også med bilkjøpet.
Kan hende sto ”Vessgærl-tvellingæne” for lovbrudd ved å kjøre bil før de fikk førerkort. Men da lensmann Nils Opstadmo sto ved Småbergrampa for å knipe dem, var det en ett år eldre kamerat med sertifikat som satt bak rattet. – Det tror jeg både Opstadmo og vi var glade for, kommenterte kåsøren.
(Omtalen fortsetter under bildene.)
Stemningen var satt
Da Egil Brenne slapp til med sine beretninger fra oppveksten på Vestgård, var stemningen for kvelden allerede satt. Ragnhild Brenne, for øvrig en svigerinne av foredragsholderen, hadde lagt seg på det litt barnlige da hun ved innledningen til julemøtet bød på både dikt og Prøysen-stubber.
Diktet var Marie Hamsuns ”Lille Lises julegave”, og fra Alf Prøysens store produksjon hadde hun plukket fram to søte stubber – nemlig ”Julefortelling” og ”Juleglans og innmatkake”.
Dermed var forsamlingen satt i førjulsstemning. Den beholdt vi gjennom hele møtet, med ”Julekveldsvise” og ”Romjulsdrøm” som allsanger – og ikke minst avslutningsvis med et vakkert potpurri over kjente julemelodier gitt til beste av Ågot Borgen på piano.
Da gjorde det fælt lite at kvikksølvet gikk ned på femten blå ute. Med juleduker, levende lys, vakre blomster og et godt program var det både lun og varm førjulskveld i Ingasalen.
(Omtalen fortsetter under bildene.)
 |
 |
| Ragnhild Aune Sulusnes (t.v.) og Sølvi Jelsness deltar i allsangen. |
Hans Erik Pedersen, Anne Sofie Bergerud og Johanne Pahr følger interessert med i beretningen om oppvekst på 1950-tallet. |
 |
 |
| Risengrynsgrøt hører til på julemøtet. Til venstre Marit Aasgaard fra tur- og arrangementskomiteen, og deretter Lars Erik Lunde, Odd Johansen og Anita Valleraune. Bak ses Monica Kvisler og Ester Juliussen. |
Praten gikk løst og ledig i en romslig pause. Her ser vi fra venstre Erling Kvisler, Arne Hansen, Monica Kvisler, Bjørn Langerød, Hans Olav Bergerud og Anita Valleraune. |
 |
 |
| Lykkehjulet brakte fram minner fra gode gamle dagers basarer. Til høyre "spillmester" Terje Bergby. Videre mot venstre Kai Rød, Bjørn Brustugun, Lars Erik Lunde, Solveig Rød og Synnøve Lunde Karlsen. |
Inge Bjerk i samtale med Helene Sundås, som vi for øvrig kan se at begge sikret seg historielagets kalender for 2013 på julemøtet. På andre siden av bordet ser vi Inger Bøe og Rikard Sundås. |
Grøt og kaker
Intet julemøte i Varteig Historielag uten risengrynsgrøt. En forsterket tur- og arrangementskomité svingte grøtsleiva, og bød på 32 kilo grøt!
Oppi grøtkjelen hadde man også gjemt en mandel, og det ble Kai Rød som stakk av gårde med marsipangrisen.
Etter en solid grøtporsjon eller to, kan det smake godt med kaffe og småkaker. Og praten rundt bordene gikk lett både under grøt og kaffe.
For andre år på rad hadde historielaget børstet støvet av lykkehjulet. Sjokoladespillet med lohengrin som premie brakte fram gode minner fra barndommens basarer.
Intet historielagsmøte uten loddsalg, og intet lotteri i historielaget uten et solid gevinstbord. Derfor var det stort loddsalg, og mange glade vinnere.
Etter drøye tre timers møte kunne nestleder Erling Skivdal i styret takke for en koselig kveld og ønske god jul.
Julemøtet setter punktum for det mest aktive året i Varteig Historielags 30-årige historie, og oppslutningen lover særdeles godt for nye og aktive år for laget.
Vil du se forhåndsomtalen til møtet, med intervju med Egil Brenne og bilder fra hans oppvekst, så trykk her.
|
