Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

2013.11.17 - ArtToftner

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Barndomsminner fra Ise på 1950-tallet

Da verden ennå var ung, sånn omkring 1950-tallet, var verden mye større enn den er i dag. Slik oppfattet i alle fall den lille gutten fra Ise det. Noen isinger hadde under krigen vært en tur til Rakkestad og de kunne fortelle at det ”budde følk innafør der au”.

Per Olaf Toftner med barndomsminner fra Ise. Toftner har i mange år vært tannlege i Sarpsborg og vært aktiv i kommunepolitikken, i en periode varaordfører.

(Lagt på nett 17.11.2013.)
Selv syntes han bilturene fra Ise til Berg, hvor bestefar og bestemor bodde, var utrolig lang. Og så var det en by som het Halden som lå enda lenger borte enn Berg.
Og som ikke det skulle være nok var det et land som het Sverige i de trakter også, som visstnok skulle bugne av melk og honning, eller i alle fall av bananer. Akkurat som det forjettede land han hadde hørt om i bibelhistorien på Ise skole.
Skjønt han hadde ikke lidd noen overlast under krigen på Ise Meieri, ei heller etterpå for den saks skyld. Så bortsett fra mangelen på bananer, måtte Ise være et praktfullt sted å vokse opp for den lille gutten, sentralt som det lå i verden.

Lopper i blod
Den lille gutten fra Ise må ha blitt født med lopper i blodet. Eller i alle fall i bena. Han var aldri i ro og bena gikk alltid i løpefart. Som liten ble han av og til satt i en løpestreng som skulle hindre ham i å farte for langt av gårde.
Etter hvert drev han viden om i skog og mark over hele Ise, deler av Varteig og Skjebergdalen som på den tiden var verdens midtpunkt.
Da den lille gutten 60 år senere gjennomførte New York maraton med glans, ble grunnlaget for denne prestasjonen utvilsomt langt på Ise. Det gjelder å investere mens man er ung, tenkte nok gutten, uten å ane hva innsatsen kunne føre til av positive resultater senere i livet.

Dobbelthopp på friskt ben
Da gutten en gang brakk ankelen og måtte gipses og utstyres med krykker, var det ingen hindring for hans utfoldelse, nesten snarere tvert om. Han utviklet en frapperende teknikk med dobbelthopp på det friske benet og fraskyv med krykkene som gjorde at han fór bortover veien like fort som de andre guttene.
Når podene benyttet seg av jernbanelinjen for å komme fortest mulig ut til Skillefurua på Kampenesmyra for å finne ugleegg, var det ingen som kunne følge ham bortover svillene. Det var heller ingen som kunne klatre så fort til topps i flaggstanga på Ise stasjon som han, med eller uten gips. Senere ble gipsen utstyrt med gåklakk, men den gikk i oppløsning sammen med gipsen da han ville være den første som skulle bade i Ise-sjøen ved Ulvestua det året, like etter at isen hadde brutt opp.
Noe tidligere slo han ut en fortann og brakk en annen med den følge at han ble utstyrt med gulltann. Hans yrkeskarriere ble dermed staket ut allerede tidlig i barneårene.

Den lille gutten fra Ise!

Druknet i brønnen
Det var jo i grunnen utrolig at alt dette skulle vederfares den lille gutten. For i 1945, da han var tre år gammel, druknet han i brønnen hos Ole Berby.
På plassen utenfor huset til Berby var det en stor brønn med et valmet tak med en luke i. Gjennom denne luka kunne man fire ned en bøtte og heise opp vann. Ved siden av brønnen lå det en haug med murstein den våren.
For Eigil, Ivar og den lille gutten ble fristelsen for stor. Hva om de kastet mursteiner i brønnen? Som tenkt så gjort. For Eigil og Ivar gikk det greit, de var ett og to år eldre. Men for den lille gutten gikk det riktig galt. Han fulgte med mursteinen ned i det mørke vannet.
Det skulle ta ganske lang tid før det ble slått alarm og onkel Helge fikk kommet seg opp til brønnen, revet opp taket, hoppet ut i og fikk berget den lille gutten.
Enda lenger tid tok det før påkalt doktor kom helt fra Sarpsborg og fikk begynt med gjenoppliving. Holger Nielsen-metoden, visstnok. Som ved et under våknet den lille gutten etter å ha gulpet opp en masse vann.
Om kvelden, etter å ha sovet litt, fikk han livretten sin, hvetekake med blåbærsyltetøy. Gutten må utvilsomt ha tapt en hel del hjerneceller etter den lange tiden under vann. Så det var nok her den nye Albert Einstein gikk tapt.

Stor virksomhet
Man skal ikke kimse av Ise på 1950-tallet. Riktignok lå den i utkanten av daværende Skjeberg kommune, men her lå Ise Mølle, Ise Jernstøperi og Norges største produsent av jordbruksmaskiner, Haga Hoell, med bort i mot 100 ansatte på det meste. Her lå Ise Meieri og ikke mindre enn tre kolonialhandlere og Titteruds slakteri med utsalg.
Hit valfartet folk og kunder fra flere kirkesogn. Ise hadde egen skole, et voldsomt kulturliv utspant seg på Foreningsborg og andre foreningslokaler og ikke minst hadde stedet Ise stasjon og hovedveien forbi. For ikke å snakke om Ises fotballbane.

Utbrent koks på banen
Fotballbanen var på den tiden som vanlig var en grusbane. Skjønt grus var det jo ikke. Selve dekket var et slags slagg eller stubb. Store mengder av denne materien ble hentet på Sarpsborg stasjon.
Den besto rett og slett av assorterte dimensjoner av utbrent koks fra damplokomotivene. Partikkelstørrelsene var fra støv til småstein på 3-4 cm i diameter. Hvis man falt, og det gjorde man jo ofte, så gikk det spesielt hardt ut over knærne. Ikke nok med at knærne på sommerstid alltid var oppskrubbet og fulle av skorper, det gikk også småbetennelser i sårene som verket og det satt alltid igjen litt grusstøv i sårene. Fotballspillende smågutter på Ise gikk hele sommeren gjennom med småblødende, svarte infiserte knær.
Da gutten som 13-åring senere flyttet til Hafslund og begynte å spille fotball der, tok det et helt år før han kunne sies å være ekte hafslundgutt. Så lang tid tok det nemlig før isegrusen var ute av knærne. Før det sa mine kamerater at; ”Vi ser at du kommer fra Ise for det er baræ guttongær fra Ise som har sånne kne`er”.
Dessuten, når du i dag ser en voksen mann sitte å tromme med fingrene på knærne, er det bare uvanen fra barndommens skorpeplukking på verkende knær som henger igjen, og du kan være sikker på at det er en avdanket forballspillere fra Ise.

Friidrettsmesterskap
På Ise-banen forberedte skolebarna i femte, sjette og sjuende klasse seg også til det store, årlige friidrettsmesterskapet som foregikk helt nede på Borgen-banen.
Det ble konkurrert i kast med stor ball, hoppet lengde og løpt 60 meter. Torger var den raskeste gutten på Ise, men den lille gutten lå ikke langt etter. Det skulle også snart vise seg at de to guttene fra Ise var de raskeste i hele Skjeberg.

Tatt for epleslang
Vi hadde så smått hørt om forhåndstreningens velsignelser, så dagen før mesterskapet var en del gutter oppe på Ise-banen og nedla en rekke 60-metere, hoppet lengde og kastet ball til den store gullmedaljen. På veien hjem fra Ise-banen la den lille gutten inn den siste 60-meteren. Det skulle han ikke ha gjort.
Dette var på høsten, eplene var modne, og epleslang var ikke noe ukjent fenomen for gutten, men altså ikke akkurat den dagen. Men da noen voksne i nærheten hadde fått nyss om at noen var på epleslang, var det kanskje til å forstå at da de oppdaget en gutt som løp for harde livet så var han naturligvis en av dem som var med i eplekomplottet.
Det hjalp ikke det minste at gutten fortalte at han var på treningstur. Han fikk en hard og vond omdreining av øreflippen, som var en vanlig avstraffelsesmetode på den tiden, og med klar beskjed om at neste gang kom buksa til å bli trukket ned.
Det ble ikke noen suksess på friidrettsbanen dagen etter heller. Dertil hadde forhåndstreningen ført til at lemmene var alt for stive. Men noen stjålne epler vanket det likevel utover høsten.

Fjerde og femte klasse ved Ise skole. Fra venstre Odd Kingsrød, Reidar Fløviken, Ragnar Johansen, Per Olaf Toftner, Willy Haakafoss, Svein Kleivdal, Gunnar Soli, Jan Solberg Johansen, Torger Øby og Åge Roar Løkkebråten.

Skrev bilnummer
Ved siden av fotballen var en av de viktigste sysselsettingene for guttunger å skrive eller samle på bilnummer. På Ise var det på den tiden kun en fem, seks biler hvorav en liten Mini Morris, en varebil og en lastebil befant seg på Ise Meieri. Ikke mange biler trafikkerte på veiene heller.
Derfor var bilnummer verdifulle. Den gangen hadde bilskiltene forbokstaver etter hvilket fylke de kom fra. Det startet med A-biler som kom fra Oslo og B-biler fra Østfold og forsatte slik opp til Finnmark.
I en dertil egnet kladdebok ble bokstavene alfabetisk og sirlig ført opp på hver side. Bakerst var det en egen side til utlendinger. Denne siden var som regel tom.

Digre monstre
Bilnummerskrivingen ble henlagt til Skjæringa like syd for Ise stasjon. Skjæringa var en liten fjellrabb som sto igjen mellom hovedveien og jernbanesporet. Den var 3-4 meter høy, 50 meter lang og litt over en meter bred på toppen. Fra denne utkikksposten var det de små krabatene lå og skrev bilnummer.
De lå kloss inntil toget når det freste forbi. For freste gjorde det til gangs. De gamle damplokomotivene var noen digre monstre som spydde ut mengder av røyk og bråkte noe infernalsk.
Lokomotivføreren visste ganske sikker at det befant seg noen poder i Skjæringa som strengt tatt ikke skulle befinne seg der. Derfor satte han oftest i noen kraftige støt i dampfløyta i god tid før toget arriverte Skjæringa. Det skremte de fleste unna, men den lille gutten ble som regel liggende.

Bil med et lite hus etter
En sommer hendte det noe helt spesielt i Skjæringa. Den lille gutten hadde sannsynligvis blitt uvenner med guttegjengen som sparket fotball på Ise-banen. Da, ja, da kom det en doning som han aldri hadde sett før. Bilen var vel ikke uvanlig, men etter seg hadde den hengende et lite hus. I ettertid fikk gutten greie på at det dreide seg om en campingvogn.
Men det var ikke ekvipasjen som sådan som gutten ble mest overrasket over. Både bilen og huset hadde nummerskilter som han aldri hadde sett før. Heldigvis var føreren av bilen usikker på hvor han skulle kjøre. Under alle omstendigheter måtte jo bilene sette ned farten i den krappe svingen over jernbanesporet.
Gutten fikk kloret ned to bilnummer som startet med tall, fortsatte med et par bokstaver for igjen å avslutte med et par tall til, altså helt ulike de norske. Det var helt utrolig.

Ble ikke trodd
Han sprang det han var kar om opp til fotballbanen. For det å vise fram to bilnummer som dette måtte jo utvilsomt føre til at vennskapet med guttegjengen ble gjenopprettet. Sensasjonen var jo et faktum.
Dette møtet skulle imidlertid den lille gutten aldri glemme. Det resulterte nemlig i den største skuffelsen som han til da hadde opplevd. Han ble ikke trodd. De trodde rett og slett at det var noe han hadde funnet på.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Senere i livet da ikke minst de politiske nederlagene skulle bli mange for opposisjonspolitikeren, var skuffelsen fra Ise den gang god å ha med seg som ballast og trøst.

Verdens navle
Som man forstår var Ise verdens navle og midtpunkt for den lille gutten. På den annen side følte han ofte at tingene sentrerte seg om noe mye mindre, om knær som vi har sett, og om noe så viktig og jordnært som stroppeliv og lange strømper.
På den tiden var lange bukser bare forbeholdt konfirmanter og voksne menn. Unge spirer, for ikke å snakke om småbarn, gikk i knebukser. Det var altså ikke ”nøden som fikk nøgne kvinder at spinde” lange strømper. Det var moten.

Stroppeliv
Strømpene var rett og slett en dyd av nødvendighet når det gikk mot hårdere årstider for å tildekke mer eller mindre blåfrosne nedre ekstremiteter.
Nå var det ikke de lange strømpene i og for seg som opptok smågutters oppmerksomhet og som påførte dem mye ubehag. Nei, det var mer de tekniske innretningene som var oppfunnet for å holde dem oppe. Stroppelivet var som meget annet på den tiden hjemmegjort.
Det bestod av en liten trøye påmontert fire brede vertikaltløpende strikker med tre hull i, to til hvert ben, en bak og en foran. Hullene i strikkene passet til tre knapper som var fastsydd øverst i strømpene. Når gutten var liten kunne man starte med å tre det øverste hullet av strikkehullet over den nederste knappen. Vokste man til, kunne man gå ned til avsats nr to osv.

System i ubalanse
Problemet var jo at hele systemet var temmelig labilt slik at det ofte løsnet. Det var heller ikke alltid den beste korrelasjon mellom nedre kant av kortbuksen og øvre kant av strømpene. Dessuten var det temmelig komplisert for en liten krabat å montere hele stasen uten å få hjelp av foresatte.
Dette førte til at hele systemet kom i ubalanse. De underliggende hvite underbuksene kom derfor ofte til syne. Mobbing var jo på dette tidspunktet ennå ikke oppfunnet, men småkryp som ikke var ulastelig ekvipert i disse regioner måtte utstå mye erting og deres mødre som ikke sørget for harmoni i lårhøyde sto ikke høyt i kurs.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

17. mai-toget ved Skjæringa. Eigil, Torger og Per Olaf først i 17. maitoget.

Mynter på skinnene
Togene som kom til Ise stasjon sto sentralt i den lille guttens liv. Selv om Ise ikke var store stedet, stanset de fleste tog her. De små guttene var selvfølgelig mest opptatt av lokomotivet som freste av damp, dets størrelse og tyngde.
Guttene passet alltid på å legge små metallbiter på jernbanelinja for å se hvor flate de kunne blir når toget kjørte over dem. Faktisk kunne man få en ettøring til å bli en toøring, og en toøring til å bli til en femøring når lokomotivet kjørte over dem.
Det hendt nok at det foregikk farligere ting også, men det hører ikke hjemme å fortelle om dette her.

Bestefar var stasjonsmester
I bokstavelig forstand var jernbanen også en link mellom Ise og Berg hvor hans besteforeldre bodde. Som man forstår var den lille gutten ikke lite stolt av de fresende uhyrene av noen lokomotiver på Ise, men enda mer spennende var det nok å reise til Berg stasjon hvor bestefar var stasjonsmester.
Der var det riktignok ikke mye fres og damp, og ikke var det mange tog som stanset der heller. Men jernbanen mellom Oslo og Kornsjø var noe så vanskelig som elektrifisert. Det betydde at togene var mye mer elegante og gikk mye fortere. De gikk rett og slett på strøm og ikke på kull.

Mor, far, Berit og Per Olaf på vei til fjellet i Morris’en.

Sjef over alle sjefer
Når den lille gutten fra Ise besøkte Berg, fikk han en slags duft av den store verden.  For som sagt, på Berg var bestefar stasjonsmester. Ikke for at det duftet så mye av ham, men han var sjefen over alle sjefer.
Og denne sjefsrollen spilte han ut i fullt register hver gang Scandiapilen fór forbi. Scandiapilen var en slags slangelignende innretning med tre vogner som hang sammen på en måte slik at de så ut som en. Forparten var aerodynamisk utformet som på et framtidsuhyre. Et blått metalluhyre.
Fartøyet stanset naturligvis ikke på Berg stasjon, nei det fór forbi i voldsom hastighet. Dette gjorde det nødvendig å ta sine forholdsregler. Eller var årsaken heller et uttrykk for en slags hierarkisk oppbygning?

Hilsen med schwung
På selve plattformen sto bestefar, stasjonssjefen, i sin ulastelige stasjonsmestermundur. Idet pilen raste forbi hevet han hånden til hilsen, og ikke hvilken som helst slags hilsen. Som tidligere yrkesmilitær var det en schwung over bevegelsene som langt oversteg det en sølle mester kunne utføre.
Og bak ham sto allmuen på rekke og rad. Telegrafisten to steg bak, eventuelle andre voksne et skritt eller to bak der igjen. Ytterligere ti skritt bak sto barna. Nærmere skinnegangen var det ikke tilrådelig å stå for småfolket, de kunne bli dratt med av det voldsomme dragsuget som fulgte etter Scandiapilen.
Den lille gutten fra Ise hadde mye å berette når han kom hjem til vennene ved den ikke elektrifiserte jernbanen på hjemstedet.

Høyt i kurs
Telegrafisten var for øvrig et kapittel for seg. Han kom utenifra, og som telegrafister flest var han omsvermet blant jentene på Berg. Det var jo ellers ikke stort annet enn bønder å menge seg med, så en telegrafist sto høyt i kurs. Så også denne.
Men han skulle visstnok ha et handikap. Det var noe snodig med ganglaget hans. Når han beveget seg bortover veiene foretok han med jevne mellomrom noen merkelige mindre mellomsteg eller hopp som om det var en indre styrelse som drev ham. Men det plaget ham visstnok ikke på dansetilstelninger på lokalet. Ifølge tante Gerd.

Mellomhopp ved skinneskjøtene
I ettertid har tanta Gerd også funnet ut forklaringen på telegrafistens skavank. I 1950 hadde man fortsatt ikke elektriske signallys. Når et tog skulle stanses eller gis klarsignal for å kjøre inn eller ut av stasjonen måtte man benytte seg av grønne og røde flagg. Disse ble satt opp 7-800 meter syd og nord for stasjonen.
Det var telegrafistens oppgave å utføre denne dont. I rask gange beveget han seg derfor langs skinnegangen opp til flaggholderne. Det vil si, ikke LANGS. Han gikk PÅ svillene. Men den gangen var ikke skinnegangene helsveiset slik som i dag. For hver 20. meter ca. måtte man føye sammen to skinnelengder og her la man to sviller tett inntil hverandre.
Så når telegrafisten befordret seg selv på svillene måtte han altså gjøre dette spesielle mellomhoppet ved hver skinneskjøt for ikke å havne i utakt med svillene. Ellers ville han ha havnet ut i den ubehagelige pukken som svillene lå i. Dette ble så innarbeidet i hans ganglag at han visstnok dro det med seg resten av livet. Det var vel derfor det var sånn fart over dansen på lokalet når han deltok.

To kroners sprøyte
Det ble ellers ofte noen lange kvelder på Berg. Det vanket jo alltid god mat og drikke. Samtalene gikk også i det vide og brede med så mange søsken og barnebarn til stede. Men langdraget skyltes jo først og fremst kortspillet. To kroners sprøyte!
Selv bestemor som etter hvert ble temmelig skral og som lå på en seng i stua, våknet til dåd og tok plass ved spillebordet. Et av spillets regler går ut på at en påfølgende spiller alltid må kaste et høyere kort på bordet enn foregående spiller.
Jeg lærte raskt at det verste som kunne skje var når nummer to i spillet kastet ut et relativt høyt kort, en tier eller knekt. Hvis bestefar som nummer tre bare hadde en konge som han måtte slippe og ble stukket av sistemannens ess, førte det til sterke reaksjoner.
Det var her den lille gutten så smått begynte å skjønne at det norske språk var ganske rikholdig på ord som han inntil da ikke hadde hørt før. Det ble understreket av den kraft som bestefar kastet kongen i bordet med.
Den lille gutten fra Ise forlot sjelden Berg i våken tilstand.

Barndomshjemmet på Ise en vinterdag i 1950.

To ”muselorter”
Det snakkes så mye om penger i dag. Ikke så rart kanskje med alle oljemilliardene som etter hvert svirrer i luften. Annerledes da den lille gutten fra Ise vokste opp. Ganske enkelt fordi det knapt fantes penger.
Riktignok kunne det nok hende at man kunne komme over en ettøring. Den var svart den gangen, preget som den var i krigens mørkeste år. Men den hadde sin verdi. På kafeen kunne man få to ”muselorter” for et eksemplar av sorten.
Skulle man være så heldig å ramle over en femøring var lykken fullbrakt. For denne eventyrlige sum fikk man anslagsvis 10 cm med kandissukker dinglende i en snor. Man måtte suge iherdig i timesvis for å få ren snor. Verre gikk det vel med melketennene som munnen var full av på den tiden.

Sparte til konfirmasjonsdress
Vi opplevde også økonomiske høytider. Det var når bestemor kom på besøk fra Berg. Da vanket det en hel femmer. Den var av papir og den var blå.
Men den var naturligvis bare til allmenn beskuelse. Man kunne ta og føle på den en stund og gjøre seg noen drømmende tanker, men så måtte man hente postsparebankboka hvor femmeren ble lagt til påfølgende virkedag. Da ble den vekslet inn i et slags frimerkelignende bevis som ble limt inn i boka og påført et stempel.
Man hadde langsiktige perspektiver på sin sparing den gang. Som de fleste andre skulle man i tidens fylde ha ny konfirmasjonsdress, må vite.

Johansens bakerbil
Nei, det var nok ikke pengeveldet som rådde grunnen. Det var naturalhusholdet som var den fremherskende livsform. Dette manifesterte seg ofte når G. W. Johansens bakerbil kom til meieriet. Brød og kaker ble brakt inn i forretningen i store trekasser. Av praktiske grunner sto alltid bilens bakdør åpen. Den varme odør som bredde seg ut fra bakdøren ble for mye for den oppvoksende slekt. Bilen ble befridd for et eksemplar eller to av den uimotståelige bakervaren før guttetassene forsvant usett fra åstedet.
Guttene gravde seg inn i brødet fra to sider og fortærte innmaten først. Skorpen ble delt opp i ringer i et antall som svarte til antallet medskyldige. Det som ikke ble spist opp av ringer, ble hengt inn på sykkelstyret og tjente som en slags opplagsnæring resten av dagen. Guttene var jo sjelden hjemme. Alle så disse skorpene på sykkelstyrene, trolig visste de vel også hvor de kom fra. Men ingen foretok seg noe. Kanskje ble de betalt bak guttenes rygg? Eller ført opp i bok som sedvanen var den gang. Naturalhushold. Ettøringer? En femmer? Et brød? Guttene var lykkelige. Milliarder? De var lykkelig uvitende.

Den lille gutten fra Ise flytter derfra da han var knapt 13 år. Senere studerte han blant annet i Heidelberg i Tyskland. Verdensbildet forandret seg. Sentrum forflyttet seg senere til Sarpsborg. Skjæringspunktet mellom Ise og Europa.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2008, skrevet av Per Olaf Toftner.)