Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Mandag 9. mars 2015: Ekstraordinært årsmøte og medlemsmøte om kolerakirkegårder:

Ny leder – og gammel kolerahistorie

Hans Chr. Westgaard kåserte om kolera-epidemier generelt og kolerakirkegården på Sandbakken spesielt. (Alle fotos: Karin Kullerud Ek).

I mars-møtet sto kolerasykdommen og ikke minst kolerakirkegården i Skjeberg i fokus. Men først var det et lynkjapt ekstraordinært årsmøte som var unnagjort på under fem minutter.

Oddveig Nilsen.

Ekstra ordinært årsmøte i Varteig historielag 9.03.2015
Da vi ikke klarte å få valgt ny leder på det ordinære årsmøte i februar, ble det holdt et ekstraordinært årsmøte i Bygdehallen mandag 9. mars. Da ble Oddveig Nilsen valgt til ny leder etter Solveig Rød.
Øivind Holt ble valgt inn som nytt medlem av valgkomiteen. 28 medlemmer hadde møtt fram.

Protokoll fra det ekstraordinære årsmøtet kan du lese ved å trykke her.

Medlemsmøte i Varteig historielag
Etter det ekstra ordinære årsmøte gikk vi over til et ordinært medlemsmøte der Hans Chr. Westgaard fortalte oss om kolerakirkegården i Skjeberg. Han har jobbet iherdig for at kommunen skal kunne sette istand denne kirkegården som et kulturminne. Her er et resymé av hva han fortalte:
Det finnes ikke mange bevarte kolerakirkegårder i landet. Kirkegården i Skjeberg er den eneste «bevarte» i Østfold. Alle kommuner som ble berørt av kolera, måtte etablere egne kirkegårder. Vi vet også om kolerakirkegårder i Tune, Varteig og Halden.

Unikt kulturminne
Kolerakirkegården i Skjeberg ligger på Sandakermoen. Det er gangsti fra Skjebergveien (gamle E­6) ved veiskille Rokkeveien og Skjebergveien. Kirkegården som er på 10x15 kvadratmeter, er markert med noen steiner. Det er ustelt og mye avfall og kvist der. En malmplate med inskripsjon viser at du er på rett sted.
Denne kirkegården var ny og vigslet i 1834. Til sammen er det 18 personer som er gravlagt her. Alle som døde av kolera i 1834 og gravlagt på Sandermoen er kjente med navn.
Slik kirkegården er i dag er et unikt kulturminne uverdig.

En pandemi
Koleraen som rammet Østfold og Norge på 1800­tallet, er den største pandemien på de siste 200 år. Folk visste ikke hvor smitten kom ifra, men rundt 1870 fant de ut at kolera kom fra en bakterie i mage og tarmsystemet som innvirket på tarmcellene. Den smittede mistet mange liter væske på kort tid under store smerter. Etter 2­3dager døde som regel den syke. Kolera spres når infisert avføring blander seg med drikkevannet. Vannet på den tiden ble hentet fra brønner eller offentlige vannposter på gatehjørner. Vannet ble ledet i trerenner som var mer eller mindre råtne.
Sykdommen forekommer også i dag, oftest i fattige land og områder med dårlig kloakk og rennesystemer.

Leger fra Oslo
Norge ble hardt rammet, og smitten kom først til Drammen i 1832. Epidemien som rammet Skjeberg, kom antageligvis fra Sverige. Sjømenn hadde sykdommen med seg til Fredrikstad.
Da sykdommen herjet som verst i Fredrikstad, ble det sendt 11 leger til hjelp fra Oslo.
Da folk ikke visste om smittekilden, oppstod det mange «gode» råd. Tjære skulle hjelpe, og så brant folk tjære inni husene sine, og de smurte likkistene innvendig med tjære. Liket skulle kjøres til gravstedet straks, og gravfølge var forbudt.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

	Et knippe bilder fra møtet. Over t.v. ser vi Asmund Brenne, Ingebjørg Skivdal og Gunvor Groven. Bak: Arild Smaaberg, Odd H. Johansen og Gunnar Kultorp. I midten over: Synnøve Gundersen, Ingrid Kullerud, Solveig Rød og Hans Erik Pedersen. Over t.h.: Ragnhild Lunde Kollerød, Synnøve Lunde Karlsen og Ragnhild Aune Sulusnes. T.v.: Odd H. Johansen og Gunnar Kultorp. T.h.: Kaffepausa var lang nok til at Øistein Bøe også rakk å skanne bilder som blant andre Terje Bergby hadde med seg.

Christian fra Sæthre
Malmplaten som ligger på Skjeberg kolerakirkegård, viser at Christian Nielsen Sæthre ble gravlagt i august 1834. Etter et besøk hos slektninger på gården Havn, ble han syk da han var på hjemreise til Sæthre gård i Skjebergdalen. Det finnes mange historier om denne mannen som var så stor og usedvanlig sterk. Han hevdet at han var for sterk til at kolera ville bite på ham.
Siden krigen har kolerakirkegården i Skjeberg ikke vært vedlikeholdt. Etterkommere etter Christian Nielsen Sæthre har siden 1950­årene arbeidet med å få dette gravstedet vedlikeholdt og ivaretatt. Hvem som har eiendomsretten og ansvar for vedlikeholdet har vært et gjennomgående tema. Gjerdet er revet ned og stedet er et villnis.

Langvarig prosess
I 1923 ble det fraskilt 2 tomter fra Sandaker, og disse grenser inn mot kirkegården. Den ene ble bebygd i 1974.
Det har vært mange instanser som har uttalt seg om denne kirkegården opp gjennom årene. Mange mener at denne kirkegården er av stor betydning og må bevares. Riksantikvaren skriver i et langt brev til Sarpsborg kommune om at kirkegården anbefales regulert som et spesialområde. En rekke instanser har vært involvert i denne saken angående bevaring av kirkegården ved skriv, telefon og møter. Felles for alt nedlagt arbeid er at det ikke har ført til konkrete resultater. Grunneier, kommune og andre instanser er svært uenige om hvem som eier grunn som kirkegården ligger på.
Dette er en svært vanskelig og fastlåst sak. Siste utvei er ekspropriering.
Hans Chr. Westgaard avslutter med å si at det ikke skal så mye til for å sette dette historiske gravminne i en presentabel tilstand til glede for almenheten, skoleklasser og familie.
Vi vil nok få høre fortsettelsen på denne saken ved en senere anledning.

Sarpsborg Arbeiderblad hadde en artikkel om kolerakirkegården på Sandbakken 25. januar i fjor. Den kan du lese ved å trykke her.

Ingrid Kullerud