Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

Art2016.09.09-OevreTuneBaatbyggeri

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Båtbyggertradisjon gjennom 150 år:

Øvre Tune Båtbyggeris historie

Da Øvre Tune Båtbyggeri ble nedlagt i 2011, var det slutten på en 150 år lang båtbyggertradisjon. Lensebåten er både lokalhistorie og kulturhistorie, og var den suverene elvefarkosten både i tømmerfløtingen og til privat bruk like vel i Varteig som i Tune og Skiptvet. Båtbyggingen startet tidlig på 1860-tallet på Båtstangen i Tune, fortsatte på Skaar og Åleskjær i Skiptvet før virksomheten ble flyttet til Jelsnes i Tune i 1929. Kristian Skaar var fjerde generasjon båtbygger da han overtok i 1983. Det er også han som har skrevet denne historiske artikkelen om båtbyggeriet.

Lensebåten var viktig som elvefarkost på begge sider av Glomma, både i fløtingen og i privat sammenheng. Dette bildet er tatt på Varteig-siden i siste halvdel av 1940-tallet og viser fire tømmerfløtere i lensebåten. Lenger ut ligger varpebåten "Askeladden".
Eier av bildet: Varteig Historielags Fotosamling.
Link til bildet.
Jens Fredriksen Skaar fotografert på sin 90-årsdag. Bildet er tatt på Skaar og er det eneste kjente bildet av ham. Det var Jens som startet bygging av båter på 1860-tallet.
Eier av bildet: Knut Øyvin Skaar.

(Artikkelen er lagt på nett 09.09.2016.)
Første generasjon

Det var Jens Fredriksen som startet med båtbygging i Skaar/Åleskjær-familien.  Han kom opprinnelig fra Onsøy, men overtok gården  Båtstangen i Tune en gang mellom 1860 og 1865.  Ved siden av gårdsdriften drev han et allsidig virke som snekker.  Oppdragene varierte fra tresko til likkister. 
Det var her han startet produksjon av lensebåten (en gang mellom 1860 og 1870) som har vært i bruk under fløtingen av tømmer i Nes, Glennetangen og Eidet lenser fram til nedleggelsen av fløtingen i Nedre Glomma i 1980-årene. 
I 1889 flyttet han til Nordre Skår (Skør) i Skiptvet.  Her bygde han opp et båtbyggeri og rundt 100 meter fra båtbyggeriet bygde han en vindmølle som skaffet drivkraft til sagen og andre maskiner i båtbyggeriet.  En vindmølle var et særegent syn i Østfold, men det viste seg at på Skår var denne kraftkilden meget godt egnet fordi det var svært vindbart der. 
Jens Fredriksen var gårdbruker ved siden av båtbyggingen, derfor var det også naturlig at råstoffet til båtproduksjonen ble hentet fra egen skog. 
Lensebåten (på folkemunne kalt "Skørebåt") var den viktigste produksjonsartikkelen.  Men han bygde også slepeprammer til frakt av høy, korn, kjøtt (slakt), levende dyr, materialer etc.  Dessuten bygde han en ferje som trafikkerte Minge-Kallasten i Tune rundt forrige århundreskiftet. 
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Båtbyggeriet på Åleskjær. Båtene ble bygd i den delen av bygningen som pipen er.
Eier av bildet: Kristian Skaar.

Kristian Skaar i en lensebåt, med sagbygningen på Åleskjær i bakgrunnen.
Eier av bildet: Kristian Skaar.
Johannes Åleskjær videreførte farens båtbyggertradisjon.
Eier av bildet: Knut Øyvin Skaar.

Andre generasjon
I 1912 flyttet sønnen Johannes Skaar til Åleskjær i Skiptvet (et lite småbruk nederst i Skiptvet), hvor han videreførte båtbyggertradisjonen.  Som sin far bygde han også båtbyggeri i den ene enden av driftsbygningen hvor han installerte maskinene.  Materialene til båtene ble i vesentlig grad tilvirket av råstoff fra egen skog, men etter hvert ble det også nødvendig  å kjøpe tømmer fra nabogårdene. 
De viktigste produksjonsartiklene var lensebåter og eker (roprammer).
Johannes var b åde båtbygger og gårdbruker, og i sommerhalvåret var han i tillegg tømmerfløter.  I perioden 1919 til 1926 var han heltidsansatt av tømmerdireksjonen som båtbygger.  I denne tiden var han fullt beskjeftiget med å bygge lensebåter. Som ekstra belønning fikk han to karbitlykter av tømmerdireksjonen. Dette var en kjærkommen gave, og var i bruk fram til 1920 - da de fikk elektrisk strøm til gården.
Johannes fikk etter hvert mange barn, 10 stykker, og det var naturlig at alle sønnene tok del i båtbyggingen.  Likevel var det bare sønnene Einar, Peder og Karl som valgte båtbygging som levevei. 
Arbeidstiden var kanskje noe spesiell ved denne "bedriften".  Det var ikke snakk om noen særlige fritidsproblemer, for her var også fritidsbeskjeftigelsen båtbygging.  Nesten til alle døgnets tider var det noen som arbeidet i båtbyggeriet. 
En gang i blant tok hele staben seg fri for å gå på revejakt. Sotåsen i Skiptvet var "full av rev", og på den tiden kunne revejakt være ganske lønnsomt.  Prisen på et skinn tilsvarte 1-2 månedslønner. 

Tredje generasjon
Starten for Øvre Tune Båtbyggeri

I 1929 flyttet sønnen Einar Skaar til Jelsnes i Tune hvor han startet med båtbygging.  Det første båtbyggeriet var en smie, like i nærheten av stedet der Øvre Tune Båtbyggeri ble reist senere. 
Selv om plassen ikke tillot å bygge annet enn eker (roprammer), forhindret ikke det Einar å bygge større båter.  I enden av bygget var det to store dører som ble åpnet og lagt midlertidig tak over.  Dermed var båtbyggeriet utvidet slik at også større båter, som motorsnekker, kunne bygges. 

Tunejolle fotografert utenfor Øvre Tune Båtbyggeri. Båttypen er fra slutten av 1950-årene eller 1960-årene.
Eier av bildet: Knut Øyvin Skaar.

Den første Tunejolla så dagens lys
Det var i dette båtbyggeriet, i året 1936, den første tunejolla så dagens lys.  Selv kalte han båten for stevneke, men en dag kom en person som fikk se en ferdig båt, han utbryter: "Dette var en pen tunejolle".  Etter dette fikk båten navnet "tunejolla". 
Selv om båtbyggingen var den viktigste levevei, var Einar også villig til å ta på seg andre oppdrag.  Blant annet bygde Einar den første bussen som trafikkerte Jelsnes - Sarpsborg i dette båtbyggeriet. 
I 1939 kjøpte Einar Skaar en bygning i Oslo til nedriving som han bygde opp igjen i Jelsnes samme året.  Dette ble midtbygningen på Øvre Tune Båtbyggeri.  I andre etasje innredet han en leilighet hvor han og familien bodde. 
I dette båtbyggeriet videreutviklet han tunejolla som fikk en betydelig utbredelse i området rundt Oslofjorden.  Selv om tunejolla  i vesentlig grad ble brukt som robåt, ble det også utstyrt en del eksemplarer tunejoller med seil og senkekjøl i denne tiden. 
I 1945 flyttet Einar til Moa på Greåker hvor han bygde opp et nytt båtbyggeri.  Hans far, Johannes Skaar  kjøpte da båtbyggeriet i Jelsnes av sønnen.  I de første to årene var det sønnen Karl (Åleskjær) og svigersønnen Paul (Pinås)  som stod for driften.  Selv drev Johannes som båtbygger og småbruker på Åleskjær i Skiptvet. 
Da Johannes ønsket å kvitte seg med båtbyggeriet i Jelsnes, spurte han sønnene Karl (Åleskjær) og Peder (Skaar) om de kunne overta båtbyggeriet.  Peder forpaktet på denne tiden et lite småbruk i Skiptvet.  Ved siden av gårdsdriften hjalp han sin far på båtbyggeriet på Åleskjær - dessuten drev han en liten produksjon av ski. 
I 1948 flyttet han til Jelsnes og gikk i første omgang inn som ansatt i båtbyggeriet sammen med broren og svogeren. 
Den 17. oktober 1949 kjøpte Karl og Peder båtbyggeriet i Jelsnes av faren.    

Kristian Skaar var fjerde generasjon båtbygger. Dette bildet er tatt i 2006, mens siste båten ble levert fem år senere.
Eier av bildet: Knut Øyvin Skaar.
Faksimile fra Sarpsborg Arbeiderblad 4. juni i 2010, som forteller at Øvre Tune Båtbyggeri sang på siste verset.

Nye varianter av Tunejolla
På slutten av 1940-årene begynte utenbordsmotoren å komme inn på det norske marked, både fra utlandet og fra norske motorfabrikker.  Evinrude og Johnson var kjente merker på utenbordsmotorer som allerede hadde vært i produksjon i mange år. Dessuten startet Sleipner motorfabrikk i Fredrikstad produksjon av sin Taifun utenbordsmotorpå 1940-tallet. Dette medførte at tunejolla i denne tiden ble bygd i flere varianter.  Fra å være en typisk robåt ble tunejolla også konstruert for å takle utenbordsmotoren.  I løpet av kort tid ble det produsert flere typer som gikk under navn som "Tunejolla - standard", "Tunejolla - bred/høy", "Tunejolla - Viking", "Tune-Snipe" og "Tune-Havkatt". På folkemunne ble de ofte kalt Skaarbåter alle sammen. 
Fra slutten av 1940-årene og fram til slutten av 1960-årene kan man si at det var en glanstid for bygging av småbåter i tre her i Østfold. Særlig i overgangen til 1950 og noen år framover maktet ikke bedriften å etterkomme etterspørselen.  Det ble derfor nødvendig å utvide arealet i båtbyggeriet, og ansette flere båtbyggere. 
I perioden 1950 til 1960 ble arealet utvidet hele fire ganger.  Fra å bygge båter på 1-2 beddinger i slutten av 1940 årene, bygde de båter på 5-6 forskjellige beddinger i 1960. 
I denne perioden var det derfor også nødvendig å anskaffe mer moderne utstyr.  Det ble montert en forholdsvis stor kompressor og kjøpt inn mye luftverktøy: borremaskiner, klinkemaskiner, skrumaskiner, pussemaskiner o.l. Det ble innlagt sentralfyr i båtbyggeriet, bygd  tømmersag og tørke hvor materialene som ble skåret på sagen kunne tørkes. Det gikk ca. 12  dager til denne tørkeprosessen. 
Alt dette gjorde sitt til at produksjonen kunne økes, og med opp til 15 ansatte ble det i denne tiden produsert ca. 300  småbåter i året. 
Øvre Tune Båtbyggeri hadde ikke egen skog, derfor var det nødvendig å kjøpe tømmer.  Det var strenge krav til materialer som skulle brukes i båt, derfor reiste en av brødrene selv rundt i skogene i Østfold og plukket ut de furutrærne som egnet seg til båtbord.  I den første tiden ble tømmeret skåret på sagbruk som tilhørte skogeierne, men  som tidligere nevnt ble det i  førsten av 1950-årene bygd egen sag hvor materialene ble tilvirket. 
Selv om det var tunejolla som hadde sin storhetstid i denne perioden ble det også bygd andre båter som: Lensebåter, seilbåter og motorsnekker opp til 26 fot. 
De fleste båtene  som ble bygd havnet nok i området rundt Oslofjorden, likevel var det ganske mange båter som fant sin eiermann utenfor landets grenser.  En forhandler i Ålborg i Danmark solgte mange tunejoller i forskjellige varianter. 
Det har vært få ulykker i båtbyggeriet, men en februardag (natt) i 1967 ble sagbygningen flammenes rov.  Heldigvis var det så mye snø dette året at den reddet selve båtbyggeriet.  Foruten selve sagbygningen var det to båter og noen verdifulle maler som gikk tapt i flammene. 
Sagbygningen ble bygd opp igjen samme året, og alt kunne fortsette etter gammelt mønster. 
I parentes kan også nevnes at båtbyggeriet har kommet bygdas  befolkning til gode utover det å være arbeidsplass for de ansatte.  Bøndene i kretsen hentet det de trengte av strø til dyrene i form av sagflis og kutterflis.  Dessuten ble ofte maskinene stilt til disposisjon for innbyggerne i kretsen, og sagen ble brukt av personer som ville skjære materialer til eget hus - både til reperasjoner og nybygg. 

4. Generasjon
Sønnene til Karl og Peder hadde nå i flere år  gått ut og inn av båtbyggeriet, sett hvordan båter ble konstruert, lært om forskjellige byggeteknikker og prøvd seg på forskjellig operasjoner i forbindelse med båtbyggingen. Likevel var det først fra 1959-1960 de gikk aktivt inn i båtbyggerfaget i firmaet.  

Plastbåtens inntreden
Generelt kan vi vel si at trebåten hadde sin storhetstid  fram til ca. 1970.  Vi begynte nok å merke konkurransen fra andre byggematerialer noe tidligere, men det var nok først fra 1970 vi nærmest opplevde en "eksplosjon" av småbåter bygd i glassfiberarmert plast. 
Det var derfor naturlig at også Øvre Tune Båtbyggeri prøvde å følge med i utviklingen. 
Det ble konstruert seks forskjellige typer plastbåter ved bedriften som ble solgt i et ganske stort antall.  Båtene gikk under navn som "Ø.Tune-båt 13 åpen", "Ø.Tune-båt 13 med dekk og vindskjerm", "Ø.Tune-båt 15", "Ø.Tune-båt 16 åpen", "Ø.Tune-båt 16 med dekk og vindskjerm" og "Ø.Tune-båt 18" 
I siste halvdel av 1970-årene og fram til nedleggelsen i 2011 har virksomheten i båtbyggeriet blitt trappet betraktelig ned.  Fra 1983, etter at Peder Skaars sønn, R. Kristian Skaar (fjerde generasjon båtbygger) overtok bedriften, har det stort sett vært en enmannsbedrift. 
Plastbåtproduksjonen ble historie i bedriften, mens den "gamle" tunejolla fikk en viss renessanse.  Det samme kan sies om lensebåten. 
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

En fredelig rotur på elva utenfor Tangen i en lensebåt i 1961. Det er Arve Bråthen (1928-2013) som har tatt med seg barna på Glomma i lensebåten. Arild og Solbjørg deler en tofte, mens Knut sitter bak i krøkka.
Eier av bildet: Varteig Historielags Fotosamling.
Link til bildet.

Lysttur på Glomma i lensebåt med fire fra søskenflokken på Vestgård, sammen med gårdsgutten på gården.  Fra venstre ser vi søsknene Ragnhild, Hedvig, Martha og Iver Hasle. Foran i båten sitter Bjarne Nes fra Hafslundsøy.
Eier av bildet: Varteig Historielags Fotosamling.
Link til bildet.

Byggemåter før og nå
Det var stor forskjell på det¨å bygge eksempelvis en lensebåt på slutten av 1800-tallet, mot det som var tilfellet et århundre senere. 

Et rikt utvalg av høvler som var i bruk for å bygge båt. Høvlene laget de for øvrig selv.
Eier av bildet: Knut Øyvin Skaar.
Det gjaldt å utnytte hva naturen selv klarte å forme. Her er Kristian Skaar med et spant-emne.
Eier av bildet: Knut Øyvin Skaar.

Før
I den første tiden ble bordene skåret ut av stokken ved hjelp av to mann og en håndsag. De la stokken på noen bukker. Så slo de stokken fast med bånnhaker og "snorslo" stokken, (en snor som  var innsatt med kritt, strukket langsetter stokken, løftet opp fra stokken hvorpå man slapp snoren igjen) dermed satt det igjen en krittstrek på stokken som man kunne skjære etter.
Deretter gikk én mann over stokken og en under. Han som var over, styrte saga etter krittstreken, og slik ble bordene skåret ut.  Deretter ble de tørket og håndhøvlet. 
Tykkelsen på hvert bord kunne variere - avhengig av hvor nøye de hadde vært når de skar bordet. 
I denne tiden brukte man også "grodde" spanter, dvs. at spanten var skåret ut og høvlet av et tre som hadde slik form at spanten kunne være ett trestykke som gikk fra esing til esing. 
Dette medførte at man gikk i skogen på utkikk etter trær som naturen hadde formet på de mest underlige måter. Både roten og stammen på treet var med i vurderingen (dvs. hvilken vinkling roten hadde i forhold til stammen) når man valgte ut trær til dette formålet. 
Det samme var tilfelle når man skulle ha treemner til "krøkkene" (sittetoften for og akter i lensebåten). 
Treet ble gjerne kappet ca. 1 meter over terrenget.  Resten av stammen sammen med en "arm" av roten kunne brukes til emne som "krøkkene" ble skåret ut av. 
Fremre rokloss på lensebåen ble skåret ut av en furustokk i tilknytning til en solid furukvist - slik at fremre tollepinne var en del av furukvisten. 
Selve byggingen startet med at kjølen ble strukket og for- og akterstevn ble festet til kjølen.  Deretter ble kjølbordene  felt inn i kjølen på hver side.  De resterende bord ble sammenføyet til hverandre ved hjelp av stålnagler som ble neiet på innsiden av båten.  Dette var praktisk når vårpussen skulle foretas. Det var enklere å skrape vekk gammel maling, og man slapp å bli hindret av roer som lå utenpå bordene.   Alle bordganger ble bladskjøtet i tilknytning til en spant. 

Gammel redskap som ble brukt i båtbyggeriet.
Eier av bildet: Knut Øyvin Skaar.


Hundre år senere var båten den samme  og selve byggeteknikken mer eller mindre den samme, men bruksområdet for båten var vesentlig forandret. 
Tidligere ble båten bare brukt som robåt (av og til som seilbåt).  Dessuten ble den i vesentlig grad brukt i fløtingen.  Her kunne belastningen bli temmelig stor  både når det gjaldt last (tunge vaierbunter) og det å bli klemt mellom tømmerslep og slepebåt. 
Ved nyere tids bruk ble ikke båten utsatt for de samme påkjenninger, derfor ble den ikke bygd med like mange spanter og forsterkninger som tidligere. 
Om man sammenligner disse to byggemåtene, vil man fort kunne konstatere at "gammel" byggemåte ville bli så kostbar at ingen ville kjøpe båten om den ble praktisert for å bygge rene fritidsbåter. Derfor var man avhengig av mer moderne maskiner som medførte at antall arbeidstimer ble vesentlig redusert sammenlignet med det som var tilfellet før. 
Det møysommelige arbeidet det var å gå i skogen for å finne emner, kan vi i korthet si ble erstattet av lim og lamineringsteknikker.  Det er ikke mange som går i skogen og leter etter "grodde" emner i dag - emner som naturen har formet for dem. 
Samtidig er det litt trist at de fleste av vår tid ikke eier dette samspillet med naturen som våre forfedre hadde.

Kristian Skaar

 

Etterskrift
Den siste båten bygd på Øvre Tune Båtbyggeri, for øvrig en lensebåt, ble levert 19. mai i 2011. Samme høsten ble bygningsmassen revet, og båtbyggeriet ble nedlagt 31. desember i 2011. Senere er det reist boliger der båtbyggeriet sto.

 

Også Vigdis Skaar Nygaard har skrevet en artikkel om båtbyggerne på Skår og Åleskjær. Den artikkelen finner du ved å trykke her.