Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

Ise - Industrieventyret Granat Apparatfabrikk

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Industrieventyret Granat Apparatfabrikk

 

Granat Apparatfabrikk på Ise er historien om et lokalt industrieventyr som på det meste ga jobb til rundt førti personer. Produksjonsbedriften hadde sin storhetstid på 1950-tallet. 

Arbeidsstokken rundt 1950. Foran f.v.: Gunvor Bergby, Kirsten Syversen Verket, Marie Reitan, Signe Emilie Minge, Johannes Arntzen, Thor Johnsen, Hans Nordli, Anna Berby, Solbjørg Sollie og Elsa Sørli. Andre rekke: Egil Hasselgren, Kjell Brevik, Jon Dammen, Helge Emilsen, Magnus Eng, Hartvik Nordli, Selmer Halvorsen, Willy
Arbeidsstokken rundt 1950. Foran f.v.: Gunvor Bergby, Kirsten Syversen Verket, Marie Reitan, Signe Emilie Minge, Johannes Arntzen, Thor Johnsen, Hans Nordli, Anna Berby, Solbjørg Sollie og Elsa Sørli. Andre rekke: Egil Hasselgren, Kjell Brevik, Jon Dammen, Helge Emilsen, Magnus Eng, Hartvik Nordli, Selmer Halvorsen, Willy ”Bobben” Halvorsen og Odd Ottosen. Bak: Reidar Langsholt, Rolf Grønli, Robert Marberg, Alf Løkkebråten, Stanley Øby, Amund Langsholt, Rolf Melleby og Ludvik Skalle.

Det var Johannes Arntzen som dro i gang komfyrfabrikken på Ise. Arntzen var opprinnelig fra Bergby (Hurka), og allerede drøyt midt på 1930-tallet startet han produksjonen av Fram-komfyren.
Virksomheten begynte forsiktig, med en mindre fabrikkbygning i det som i dag heter Verketveien. Aktiviteten økte imidlertid jevnt og trutt, og særlig tok produksjonen seg opp etter krigen. Det var da også først etter andre verdenskrig at Granat Apparatfabrikk som selskap så dagens lys. 

Brevhodet til Granat Apparatfabrikk. Opprinnelig het fabrikken
Brevhodet til Granat Apparat-fabrikk. Opprinnelig het fabrikken ”Granat Apparatfabrikk, Johs. Arntzen & Co Ise”, men navnet ble endret da Thor Johnsen og Alexander Malthe gikk inn som kompanjonger i 1947.

Tre medeiere

Mot slutten av 1940-tallet kom kompanjongene Thor Johnsen og Alexander Malthe med i eierskapet. De tre skjøt inn en kapital på 17.000 kroner hver da bedriften startet. Johannes Arntzen forble fabrikkeieren, mens de tre hadde likelydende andeler i produksjonsselskapet.

Produksjonslokalene ble påbygd i flere omganger, slik at de framsto i det omfang de har i dag. Siste utvidelsen kom i 1954-55, da det ble reist lager og monteringshall. Også bolighuset som Arntzen hadde reist i Verketveien ble betydelig utvidet.

De tre partnerne delte ansvaret mellom seg. Arntzen var administrativ leder for bedriften, Johnsen var konstruktør mens Malthe bestyrte salgskontoret i Oslo.

Trioen ble kjent med hverandre innen bransjen. Arntzen hadde jo startet virksomheten sin på 30-tallet, Johnsen hadde en del år bak seg i Kervel Komfyrfabrikk både i Skien og Oslo, mens Malthe hadde fartstid fra Staubo Apparatfabrikk.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

 

Fra en hyggetur som apparatfabrikken på Ise hadde til Regnbuen på 50-tallet. Fra venstre ser vi Johannes Arntzen, Alexander Malthe, Lovise Arntzen (som kom fra Nordli på Ise) og Thor Johnsen. Granat opplevde en fantastisk vekst utover på 50-tallet, og gjennom flere store utbygginger framsto direktørboligen (t.v.) og fabrikklokalene slik etter den siste utvidelsen i 1954-55. Boligen til Johannes Arntzen ble også gjenstand for en betydelig påbygging etter at Granat Apparatfabrikk vokste etter krigen.
Fra en hyggetur som apparatfabrikken på Ise hadde til Regnbuen på 1950-tallet. Fra venstre ser vi Johannes Arntzen, Alexander Malthe, Lovise Arntzen (som kom fra Nordli på Ise) og Thor Johnsen. Granat opplevde en fantastisk vekst utover på 50-tallet, og gjennom flere store utbygginger framsto direktørboligen (t.v.) og fabrikklokalene slik etter den siste utvidelsen i 1954-55. Boligen til Johannes Arntzen ble også gjenstand for en betydelig påbygging etter at Granat Apparatfabrikk vokste etter krigen.


Industristed

Granat-fabrikken kom til i en tid hvor Ise ennå var et industristed. Det kan være nok å nevne Haga Hoell, foruten meieriet, mølla, et par metallstøperier og flere mindre virksomheter. Og skal man la melankolien sige en smule inn over seg, kan man jo også minne om slakteriet til Titterud og fire kolonialbutikker.

Virksomhetene ga arbeid til folk både på Varteig- og Skjeberg-siden. Granat rekrutterte eksempelvis arbeidere helt fra Borgenhaugen. I størrelse var Granat en god nummer to – etter Haga Hoell.

Komfyrproduksjonen led imidlertid samme skjebnen som svært mye av den andre virksomheten på Ise; den måtte gi tapt for større og mer rasjonelle enheter andre steder.

Nå er også alle tre Granat-gründerne borte. Alexander Malthe døde så tidlig som i 1981 (han var født i 1913), Arntzen i 1983 (født i 1903) og Johnsen i 2005 (født i 1915).

 

Johannes Arntzen startet komfyrproduksjonen i et påbygg til uthuset, og endte i disse fabrikklokalene som ligger i det som i dag heter Verketveien på Ise.
Johannes Arntzen startet komfyrproduksjonen i et påbygg til uthuset, og endte i disse fabrikklokalene som ligger i det som i dag heter Verketveien på Ise.

Oppsving etter krigen

Under krigen hadde det vært en meget begrenset produksjon av elektriske artikler. Derfor ble det sterk etterspørsel etter blant annet komfyrer da freden kom, og mange fabrikker fikk kraftig oppsving.

Det gjaldt også Granat Apparatfabrikk, men i Sarpsborg-distriktet var det jo en rekke bedrifter som produserte komfyrer. Man kan nevne i fleng Braut, Lyn, KPS, Sarpsborgkomfyren (Sefa) – og altså Granat.

Fabrikken på Ise produserte for øvrig også varmeovner – mest stråleovner men dessuten i noe begrenset antallglødeovner. I tillegg hadde fabrikken en bordkomfyr som ble populær, foruten de mer ordinære utgavene som omfattet både magasinkomfyr, platekomfyr og en lettere modell med fire plater.

I fem-seks år, fra midt på 1950-tallet, produserte for øvrig Granat også en komfyr for forbrukersamvirket som bar navnet Kaba. Den var identisk med Granat-modellen, men i NKL bar den altså navnet Kaba.

Produksjonen omfattet også en grisematkoker, og Granat-fabrikken utviklet dessuten den første norskproduserte grillen. Den hadde grillelementer som på mange måter kan sammenliknes med dem som finnes i komfyrene i dag.

 

Jernbanelaster

Alle de ulike modellene og typene av komfyrer ble utviklet og produsert ved fabrikken på Ise. På det meste ble det produsert 60-70 komfyrer i uka. Bordmodellen og varmeovner ble laget når det var roligere perioder i komfyrproduksjonen.

Granat-fabrikken hadde en omfattende salgs- og markedsvirksomhet, styrt fra Vika i Oslo. Salgskontoret sysselsatte tre mann, med Alexander Malthe som sjef. Lageret lå for øvrig midt på Vålerenga.

Komfyrer ble lastet på jernbanevogner på Ise stasjon. Ovnene ble stablet tre i høyden, og det kunne gå både tre og fire fullastede vogner i måneden med komfyrer fra Ise. Blant annet gikk det egne forsendelser med jernbanen til Bergen.

 

Johannes Arntzen hadde bakgrunn fra både Kraft, Triumf og Fram før han startet komfyrfabrikken Granat. Her t.h., sammen med broren Harald Bergby. Bildet er tatt i Tromsø ca. 1953.
Johannes Arntzen hadde bakgrunn fra både Kraft, Triumf og Fram før han startet komfyrfabrikken Granat. Her t.h., sammen med broren Harald Bergby. Bildet er tatt i Tromsø ca. 1953.

Et eventyr er over

Industrieventyret på Granat varte et par tiår. Som de andre små komfyrfabrikkene måtte også bedriften på Ise melde pass da de store enhetene pøste ut sine produkter fra samlebåndet. Da var tolv-femten komfyrer pr. dag for lite til å svare i konkurransen.

Det ble en gradvis nedtrapping, med oppbud rundt 1965. Mange fra arbeidsstokken på Granat fikk seg da jobb ved KPS i Tune, som på den tiden var en betydelig komfyrprodusent.

De tre som hadde bygd opp bedriften måtte også få annet å gjøre. Johannes Arntzen pensjonerte seg, Thor Johnsen fulgte mange av de andre i produksjonen over til KPS – fortsatt som tegner, mens Alexander Malthe først jobbet i Oslo kommune og senere i Pensjonskassen for sjømenn.

Fabrikklokalene i Verketveien har huset flere ulike virksomheter etter Granats tid, som blant annet trykkeri, sukkertøyproduksjon, display og elektronikk.

 

Fra Kraft via Fram til Granat

Gründeren Johannes Arntzen var for øvrig født i Borge i 1903. Etter noen år i Skjeberg, kom han til Ise som 12-åring da familien kjøpte Hurka.

Det skulle bli et langt yrkesaktivt liv i produksjon av komfyrer – og rundt tredve år med egen fabrikk.

Arntzen jobbet blant annet ved produksjonsbedrifter i Oslo, og var også en tid ved Triumf i Sarpsborg.

Tidlig på 30-tallet ble Arntzen bestyrer ved Rudolf Thorbjørnsens komfyrfabrikk, under merket Kraft. Fire-fem personer var ansatt ved denne fabrikken, som lå i Lerdalen på Ise – det som i dag har navnet Urdalsbråten.

Da det gikk ut med Thorbjørnsens fabrikk mot slutten av 1930-tallet, var Johannes Arntzen en stund i Oslo før han flyttet over til komfyrfabrikken Fram i Sarpsborg.

Den spede begynnelsen i egen regi var i et påbygg til skjulet på Arntzens bopel i det som i dag er Verketveien på Ise.

I den lille fabrikken ble det produsert både komfyrer, varmeovner og grisematkokere. Selv med stor råstoffmangel, klarte Johannes Arntzen å holde fabrikken i gang gjennom hele krigen, og sikret dermed kontinuiteten fram til Granat kom i gang mot slutten av 1940-tallet og virksomheten virkelig fikk blomstre.

 

 

(Utdrag av artikler i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2007, skrevet av Øistein Bøe.)