Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

Husmannsplass - Om Emma og ståtekongen i Sørli

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Om Emma og ståtekongen i Sørli

Emma Grøtvedt har bestandig hatt stor glede av å gå turer i skog og mark. Så også i ledige stunder mens hun og ektemannen Eugen drev som bønder på Bøe. På en av disse turene fikk hun på en underlig måte et slags historiens møte med husmannen og ståtekongen i Sørli.

Emma Grøtvedt fikk et uforglemmelig møte med historien da hun fant nøkkelen til husmannsstua i Sørli for noen år tilbake. Husmannen fungerte for øvrig også som ”ståtekonge” i bygda med oppgave å holde rekende fant unna Varteig. (Tegning: Wigdis Bergby.)

La oss ta en kjapp bakgrunn for episoden:
Under Bøe, gårdsnummer 3029, var det i sin tid minst to husmannsplasser. Mastekollen lå under bruksnummer 1, Sørli under bruksnummer 2. Gårdene eies i dag av henholdsvis Ingunn og Helge Grøtvedt og Wenche og Per Brattset.
Bosettingen på de to plassene vedvarte formodentlig over en periode på rundt 150 år – fra tidlig på 1700-tallet og fram til siste halvdel av 1800-tallet.

Nøkkelen under hella

Begge plassene er fortsatt godt synlige, med solide steinmurer etter undermurene både for boligene og uthusene. Plassene ligger nordøst for gårdene, inn fra Dueholveien.

På en av sine mange turer kom altså Emma Grøtvedt en dag inn på det som i sin tid var tunet på husmannsplassen Sørli. Kanskje begynte tankene å vandre tilbake i tid, til dem som hadde slått seg ned her, ryddet jord og i sitt ansikts sved jobbet for føden. Om kamp for å overleve i vanskelige tider, men forhåpentlig også om gode dager med glad barnelatter, ku på båsen og mat nok i skapet.

Emma begynte å se nærmere på steinmurene, og instinktivt lettet hun på en middels stor steinhelle som lå inn mot undermuren til bolighuset. Og der – under hella – lå nøkkelen til husmannsstua!

Klar for neste husmann

Emma Grøtvedt legger ikke skjul på at det var en underlig opplevelse. Bebyggelsen hadde forsvunnet mange tiår før hun kom til Bøe, og skogen sto tett rundt husmannsplassen. Og der, trygt plassert på sin faste plass under trappesteinen, fant hun altså husnøkkelen.

Emma forteller at hun umiddelbart så for seg hvordan den siste husmannen på plassen hadde låst døra, og – kanskje etter avtale med husbonden framme på Bøe – hadde lagt nøkkelen på forsvarlig gjemmested. Formodentlig i påvente av neste familie som skulle flytte inn i Sørli.

Men det ble aldri noen neste familie. Industrietableringen nedover langs Glomma – først konsentrert om sagbruk og teglverk – ga med årene jobb for folk som tidligere hadde måttet slite som husmenn på bygdene. Dermed ble husmannsvesenet bygd ned og forsvant til slutt helt. Derfor ble det ikke flere som hadde behov for å livnære seg på husmannsplassen i Sørli, og jorda gikk tilbake til gården og plassen grodde med årene igjen med skog. Det skjedde i Sørli og på Mastekollen som ved de fleste husmannsplassene ellers i Varteig.

Det ble et underlig møte med historien der på husmannsplassen, og nøkkelen til stua i Sørli har Emma Grøtvedt tatt godt vare på.

På sine turer i området har Emma Grøtvedt gjort flere interessante funn. Nøkkelen til husmannsstua til venstre. Til høyre et flintstykke hun fant i samme omegnen. Under arkeologenes undersøkelser i området høsten 2006 ble det gjort flere flintfunn.
Anders Olsen - bedre kjent som Tittut'n - bodde som guttunge i Sørli.

Tittut’n bodde her
Blant mange beboere i Sørli kan man for øvrig spore Ole Andersen og hans familie. Ole hadde forresten sin farsslekt fra Bøe, idet husbonden Ole Pedersen var hans onkel.
Ole Andersen var gift med Olidia Olsdatter fra Furuholmen. I løpet av et halvår i 1864 dør både Olidia og deres yngste sønn. De to eldste barna vokste opp i Rakkestad. Det var guttene Anders – født 14. november i 1859 – og Ole – født 18. mai i 1861. De kom til verden mens familien bodde på en husmannsplass under Brenne. Anders Olsen er formodentlig bedre kjent som Tittut’n.
Siste husmannen i Sørli var trolig Even Syversen, kona Kari og barna Anton, Johan og Marthine. De inngikk 18. april i 1865 en husmannskontrakt med bonden på Bøe. Den årlige husleia for plassen ble satt til fem spesidaler, i tillegg til pliktarbeid framme på gården.

Ståtekonge

Husmannen i Sørli hadde for øvrig i sin tid en tilleggsoppgave i lokalsamfunnet, idet han også var det som på bygdemålet ble benevnt som ståtekonge.

Kjært barn har som bekjent mange navn, og funksjonen til husmannen på Bøe er i historien benevnt både som stodderfogd, stoddekonge, stoterkonge, staatarkong, fantefogd, fattigfogd, fattigvekter og bygdevekter.

Oppgaven var imidlertid klarere enn benevnelsen. Her dreide det seg om ”tjenestemenn” som ble plukket ut i hvert sogn for å holde fremmede tiggere, omstreifere og andre løse eksistenser vekk fra bygda. Husmannen i Sørli skulle altså sørge for at ikke løse eksistenser kom rekende fra Rakkestad og inn i Varteig. Den dag i dag er stien forbi husmannsplassen i Sørli og videre mot Rognerud og inn i Rakkestad godt synlig og farbar.

”Ståtekongen” kunne også ha en assistent, og han ble i så fall benevnt som stodderknekt. Vi er ikke kjent med at husmannen i Sørli hadde noen slik assistent.

Ordningen med stottekonge er kjent helt tilbake til 1500-tallet. En tingsprotokoll fra Kungälv fra 1613 inneholder en rekke opplysninger om ansettelsesforhold, lønn og arbeidsoppgaver for byens stottekonge.

Påbudet om en stottekonge ble opphevet i 1803, men ordningen fortsatte likevel mange steder – ikke minst der rekende fant var til plage for bygdefolket. Institusjonen døde for øvrig ut rundt 1900.

Stottekongen tilhørte de såkalt urene, sammen med blant andre hesteskjærere, bødler og skjærslipere. Kjekke å ha, men mildt sagt folk med lavstatus i samfunnet.

Hustuftene er godt synlige, både i Sørli og Mastekollen. Her har Emma Grøtvedt slått seg ned på grunnmurene til husmannsplassen i Sørli.

Nils og Erik i Sørli
Olav Spydevold har i sitt originalmanuskript til bygdeboka som kom i 1956 skrevet ganske utførlig om stottekonger og bygdevektere.
Han refererer til et møte i ”fattigvæsensformandskapet” for Tune og Varteig 16. mars 1843. Der ble det uttrykt bekymring fordi de allerede ansatte kvartermesterne ikke maktet ”at holde styr i disse veifarende fanter”. Derfor ble det tatt initiativ til å få ansatt flere vektere.
Da hadde det imidlertid allerede i lange tider vært ”ståtekonger” i Varteig. Olav Spydevold navngir to på ”Sølli” under Bøe – nemlig Nils Amundsen og Erik Amundsen. Nils ble gift første gang i 1802, og er da nevnt under Bøe. Muligens er dette samme mannen som også er benevnt som Nils Amundsen Kokkim. 2. desember 1820 blir Nils enkemann idet kona Mari Hansdatter dør, 75 år gammel. Mari og Nils bodde også da på Sørli under Bøe.
Erik var født i 1770 og skal også ha hatt tilhold i Sørli som vekter. 25. juli 1825 gifter han seg med Pernille Andersdatter. Pernille var født i 1781 og både hun og Erik hadde vært gift før. Erik dør imidlertid ikke så lenge etter at han og Pernille inngikk ekteskap.
Spydevold navngir også i sine notater en annen mulig vekter i Varteig – nemlig ”Simen vekter” på Morthaugbråten.
Varteig ble jo eget sognekall først i 1861. Derfor er ministerialbøkene fra før den tid felles for både Tune, Varteig og Rolvsøy. I forbindelse med innføringer i kirkebøkene var ikke presten bestandig så nøye med å oppgi bosted på de omtalte personene. Derfor vet vi ikke hjemsted når vi i kirkebøkene for Tune finner bygdevekter Hans Torstensen død i 1753. Eller for den saks skyld ”Anders Bøidevegter”, som mister datteren Olia i 1770.

Selvstendig herskerliv

Olav Spydevold skriver i sitt bygdebokmanus at vekterne nok levde et ganske selvstendig herskerliv for sin tid. Spydevold bemerker at det kanskje ikke var uten grunn at de ble benevnt som stottekonger. ”Enslags konge var de jo ogsaa som de vandret om med ansvaret for hele bygdens ve og vel”, bemerker han.

Flere av ”ståtekongene” skal ha vært rene kjempene, og derfor kunne de ifølge Spydevold være fryktet av omvandrerne.

Vekterne var i eldre tid utstyrt med både sverd og en tykk, kort lærsvøpe.

Emma og hennes nå avdøde ektemann Eugen Grøtvedt fotografert i Skomakerveien – ovenfor husmannsplassen Mastekollen. Ifølge Arne Johansen, en tidigere eier av Bøe, skal husmannen ha ”fødd fire kretur” på Køllesletta.

Passende subjekter

Lønnen for vekteren ble i 1843 fastsatt til et par støvler og 17 spesidaler årlig, samt kost og kvarter ”hvor de paa sin omvandring i distriktet komme”. Lønnen var etter sigende tilsvarende den betaling en gårdskar fikk på den tiden.

”Fattigvæsensformandskabet” krevde ellers at ”kun friske og for funktionen passende subjekter bør antages, og saadanne som ikke staar under, men snarere over middels store personer, som en gaardmand kan betro sit gaardsbruk til”.

Vel synes fattigstyret at 17 spesidaler i lønn og kostnader til støvler for vekteren var drøy betaling. I vedtaket fra 1843 bemerkes imidlertid at ”mer end en av dette formandskaps medlemmer har ytret, at det som fremmede betlere medtage overstiger hva de yde til fattigvæsenet, og vil dette uten beskyttelse derimot især trykke de som bor længst med landeveierne”.

Til Varteig fattigdistrikt hørte for øvrig på midten av 1800-tallet deler av Tune – så som Minge, Sætre og Stang av Sannefjerdingen, samt hele Opbygdfjerdingen.

Fortidsminner
Selv om husmannsplassene Sørli og Mastekollen kan føres rundt 300 år tilbake i tid, er de likevel for nye bosettinger å regne sammenliknet med de funn som ble gjort av arkeologstudenter i området høsten 2006.
I forbindelse med planene om utvidelse av motorsenteret på Rudskogen, ble det foretatt undersøkelser både på Rakkestad-siden og i skog tilhørende Rognerud, Bøe og Brenne.Her ble det gjort i alt elleve steinalderlokaliteter, hvorav fem i Varteig. Funnene er tidfestet til mellom 9200 og 8050 år før Kristi fødsel. Det dreier seg i hovedsak om flintfunn, hvorav noe var avslag og noe tilvirket. I tillegg kommer en rekke nyere tids kulturminner som man mener kan tilskrives husmannsplassene som var i området. Det dreier seg om hustufter, rydningsrøyser og ulike steinkonstruksjoner, men også om kokegroper, kullgropfelt og mulig kvartsuttak.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2007, skrevet av Øistein Bøe.)