Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

Lovise Lunde - Om nisser, fattigfolk og forbudt moro

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Om nisser, fattigfolk og forbudt moro

 

Det kan være interessant lesning å bla i gamle aviser. 14. januar 1938 hadde Sarpsborg Arbeiderblad et lengre intervju med Lovise Lunde. Hun var da 96 år, og må ha vært en stor personlighet.

 

Lovise Mathisdatter Lunde var tydelig en både vital og morsom dame, som i en alder av 96 år lot seg intervjue i SA.
Lovise Mathisdatter Lunde var tydelig en både vital og morsom dame, som i en alder av 96 år lot seg intervjue i SA.

I intervjuet forteller hun om nisser både på Hasle og Lunde, hun beretter om fattigfolk på legd, om omgangsskole og om dansemoro på Nordbytangen som hun egentlig hadde forbud mot å delta på. Forhold som kan virke fjerne – men som ikke er lenger unna enn at mange sikkert fortsatt husker Lovise i den røde stua på Lunde.

Vi gjengir artikkelen:

 

Forleden var det en velvillig sjel som gav oss et vink om at det bodde en kone i Varteig som blev 95 år i januar. Det er jo en høist respektabel alder, så vi reiste op for å hilse på den gamle.

Det viste sig at hun holdt til i en hyggelig liten lavloftet stue på Lunde sammen med sin over 70 år gamle sønn, Simen Mathisen Lunde. Den gamle var alene da vi kom og hadde nok ligget og tatt sig en eftermiddagslur, men hun var straks i full vigør og tok hjertelig imot oss.

- Ånei, ånei, er det presten som er ute og går. Det var da hyggelig! hilste hun.

- Dessverre – det er ikke så fint besøk De får i dag, sa vi. Det er bare en bladsmører fra Sarpsborg som er ute og reker. Det er jo så at De er 95 år snart.

- 95? Nei, jeg er født i 1842 og det skulle da visst blir seks og halvfems (96) efter gammel regning.

Vi lot oss ikke avskrekke av det ujevne tallet idet vi straks var på det rene med at 96 var bedre enn 95. Den omstendighet at hun aldri hadde vært omtalt i avisen, og at hun så frisk og opvakt ut, gjorde at vi trøstig slo oss ned på den tilbudte stolen og forberedte oss på et interessant bekjentskap. Og vi blev ikke skuffet.

 

EN EKTE VARTING

Lovise Mathisen Hasle-Ødegård fyller 96 år lørdag 15. januar og er sikkert den eldste kvinne i bygda. Far hennes var fra Brenne i Varteig, gårdbruker Mathis Evensen. Mor hennes var også fra Varteig og het Marthe Andersdatter Vestgård fra gården av samme efternavn. Lovise er både døpt, konfirmert og viet i Varteig og har bodd der all sin tid, bortsett fra en kort periode i Eidsberg. I 20-årsalderen blev hun gift med Mathis Andersen Lunde fra Lunde i Varteig. Mannen drev som småbruker og tømmerfløter inntil han vandret bort. De hadde 5 barn sammen, hvorav 3 lever. Det er sønnen Simen Lunde og de to døtrene enkefru Marta Marie Lundsrud i Eidsberg og Andrine Elise Andersen, Årum i Borge.

Efter mannens død har Lovise bodd hos slektninger i Varteig. Nu bor hun hos Arnt Lunde og har slått sig til ro der.

- Nu har jeg hvetebrødsdagene, sier hun som uttrykk for hvor godt hun liker sig. – Nå har jeg fått alderdomspensjon også – og alle sammen her steller så godt med mig.

 

SKOLE OG KONFIRMASJON

- Hvordan var skolegangen i Deres tid? spør vi henne.

- Først gikk vi på omgangsskole. Sønn til gamle klokker’n, Iver Olsen, var lærer, og skole blev det holdt på gårdene fra Kingsrød til Kildal (det skal vel være Kinndalen – Inga-redaksjonen anmerker). Skolen varte gjerne en ukes tid om vinteren på hver gård. Det hendte nok av og til at guttene sprang op på bordet og vilde styre litt med. Det likte ikke han Iver. Så fikk vi fast skole på Brunsby.

- Husker De noe fra konfirmasjonen?

- Ja, Varteig lå under Tune dengang. Presten het Vogt. Vi blev stillet op på kirkegulvet eftersom vi var flinke til, og jeg var nr. 3. Det var dårlige veier i bygda dengang. Derfor brukte alle å ride når de skulde til kirken. Kvinnfolka hadde damesadler. Det var mange hester ved kirken dengang, og da karene skulde hjemover, var det ofte en kappridning uten like.

 

FOLK VAR FATTIGE

- Hva bestilte de efter konfirmasjonen?

- Det var å gå hjemme på gården hos far og mor, det. Det var nok å gjøre, skjønt vi hadde ingen storgård: 2 hester og gjerne et føll, 4 kuer og noen ungfe.

- Var det godt for utkomme dengang?

- Nei, du verden! Folk flest levde fattigslig og smått, tarvelig og elendig på alle måter. De som har hjelp nå, lever så det er svære ting i forhold til levemåten da jeg var ung. De fattige gikk på legd fra gård til gård. Jeg husker vi hadde to legdefolk efter hverandre. Det var et ektepar. Først kom kona, og da hu hadde flytt, kom mannen. De hadde det ikke godt, stakker.

 

DANS PÅ NORDBYTANGEN

- Men ungdommen moret sig vel dengangen også?

- Ja, det var ofte ”bæll” på Nordbytangen. Der holdt gjerne ungdommen til. Her var det trekkspillmusikk og dans. Det var Skarpnord på Hafslundsøya som var spellmann. Vi fikk ikke lov til å gå dit vi ”tøsungene”, men vi lurte oss da avsted iblandt allikevel.

 

BYTURER TIL SARPSBORG

- Dere var vel også i byen av og til?

- Ja, jeg ”huser” godt Årslandstøsene, som vi kaldte dem. I Årslandsgården spiste vi, og der var det svært til matstell. Det bodde også en vi kaldte for gamle Bjørnstad’n like ved der, en som lånte ut penger til blodige renter. Ja, han ribba mange, han.

Når vi kjørte isen opover Glomma om vinteren, gikk det gjerne hvast hjemover. En av brødrene mine kjørte bort hesten sin på en slik bytur engang. Hesten gikk gjennom isen og druknet. Bror min klarte sig, men en gammel mann som vi kalte ”Støper’n” blev borte. Han bodde på Sulusnes og levde av å støpe strykejern og andre ting for folk.

- Hadde De flere søsken?

- Ja, det var 3 gutter og 2 jenter av oss. Alle de andre er døde. En av guttene døde i Amerika.

 

Ekteparet Lovise og Mathis Lunde. De giftet seg 2. mai 1862. I forbindelse med diamantbryllupet i 1922 fortalte Mathis til avisa Glommen at det kostet tre daler til presten og en mark til klokkeren å bli viet. I tillegg ofret hele brudelyden den gang.
Ekteparet Lovise og Mathis Lunde. De giftet seg 2. mai 1862. I forbindelse med diamantbryllupet i 1922 fortalte Mathis til avisa Glommen at det kostet tre daler til presten og en mark til klokkeren å bli viet. I tillegg ofret hele brudelyden den gang.

DA HUN LØP ETTER NISSEN
- De har vel oplevd meget i Deres tid? sier vi.
- Ja, hun medgir det, men vil nødig fortelle noe særlig for ikke å ”skrøne”. Men da vi spør om hun har sett nissen, kan hun ikke dy sig.
- Ja, det har jeg redelig gjort au det. Jeg fór enda etter’n og vilde ha tak i’n. Jeg trodde det var guttungen på går’n, skal jeg si dere. Jeg fløi etter’n helt inn i fjøsskåren (gangen), men her blei’n plutselig borte for mig. – Da jeg kom inn, satt gutten på fanget til mor si og hadde ikke vært ute av døra!
Han Mathis, mannen min, fikk tak i buksebaken til nissen engang da han skulde gå utfor høistabben (høiskåning i låven). Først trodde’n det var vi kvinnfolka som holdt spell me’n, men vi var jo i fjøset og melka dyra. Da han fikk se oss, forstod han jo hvem han hadde tatt i. På Hasle merket tøsene flere enn en gang at nissen gikk tvers over senga deres!
- De tror altså på nissen?
- Ja, jeg tror sikkert det var nisse i Varteig før i tiden. – Jeg hørte også at noen dengang fortalte om en mann som vilde flytte fra nissen, og den episoden kan jeg godt fortelle, sier Lovise med en liten latter.
Jo, det var slik at mannen var blitt redd for nissen. Han tålte’n ikke. Så kjøpte han sig en annen gård og tok på å flytte for å få fred for nissen. En dag som han var på vei med et høilass, traff han en gammel kjenning.
- Å ska du hen? sa kjenningen til ham som satt på høilasset.
- Jeg holder på å fløtta. Jeg får ikke fred for nissen, ser du.
- Ska du fløtta?
Da spretter det op en liten fyr bakerst på høilasset og roper (fin og grann i målet):
- Ja, nu flytter vi.
Det var nissen.
Denne lille stubben forteller Lovise så godt at alle de som efterhvert har samlet sig i stua, slår ut i en befriende latter.
Vi forsøker å få den gamle på gli igjen, men det lykkes ikke å finne noe som setter hennes erindringsevne i sving. Samtalen har gått lett og kvikt hele tiden, og vi må beundre den gamle hvor lett hun følger med. 

LIKTE Å GÅ TIL DOKTOREN – FORDI HAN VAR HYGGELIG

Vi spør om hun har hatt god helse.

- Å, det har hendt jeg har vært syk også, sier hun. Jeg var plaget av ryggverk en tid, men den gikk vekk igjen. Jeg har da vært hos doktoren også. Da jeg reiste til byen, stakk jeg ofte innom doktor Jensen. Det var ikke fordi jeg var så syk, men jeg syns det var så moro å prate med ham. Det er en snild og god mann det! Når han er opover her, ser han bestandig innom til mig.

 

LESER I EN BIBEL SOM ER 100 ÅR GAMMEL     

Lovise hører svært godt, så man bør ikke snakke høit til henne. Hun ser heller ikke så dårlig. Hun leser hver dag i Bibelen, og det er en sjelden Bibel hun har. Den er over 100 år gammel, idet den er trykt i Christiania i 1836. Når hun bruker et par briller som hun har fått av noen slektninger, og leser i Bibelen som har meget stor skrift, går det visst fint.

- Jeg er glad i den boka, sier hun. Den kjenner jeg så godt. Den har jeg lest sammen med mor i. Men det er en som har tinget på den og skal få den efter at jeg er død. Det er Ole Brunsby i Fredrikstad.

Foran i Bibelen har Brunsby skrevet at den har tilhørt hans foreldre. Det har nok vært en meget benyttet bok.

Mens vi sitter og snakker frem og tilbake om forskjellige ting, kommer Lovise med en erindring til.

 

DA HUN HOLDT PÅ Å DRUKNE

Det var en gang de var ute på Glomma og seilte, Mathis, Lovise og noen av barna. Båten var full-lastet med redskap. Lovise bad mannen kjøre forsiktig, men han brydde sig ikke om det. Han var så kjent, så kjent.

- Men allikevel gikk det galt, sier hun. Vi skrenset innpå noe, båten krenget over og tok vann – og vi sank. Det var like ved Munkøya.

- Men heldigvis sank båten ikke dypt. Det lå et skjær midt ute i vannet som tok imot. Det kom en mann roende akkurat i det samme, og han fisket oss op alle sammen. Men det rare var at han som reddet oss, han druknet selv like efterpå.

 

VARTINGER BLIR FREMMEDE FOR HENNE

- De, som har bodd her i Varteig så lenge, er vel godt kjent i bygda, sier vi tilslutt.

- Nei, vartingene blir fremmede for mig nå, sier hun. Det er ikke så mange av dem jeg kjenner. Slik går det når en blir gammel – en kan ikke komme ut og følge med lenger. Men en får være fornøid allikevel når en kan rusle oppe hver dag og ha helsa.

Ja, så må vi ta farvel med den gamle. Vi tør ikke plage henne lenger.

Det står bare igjen å tilføie at Lovise fremdeles steller sig selv, lager sin mat og holder sine ting i den beste orden. Det ser ikke ut til at årene tynger henne.

Vi gratulerer henne med morgendagen og ønsker henne en stille og god livsaften.

 

 

 * * *

 

SA-artikkelen fra 1938 var skrevet av signaturen Kar-wer, hvilket var journalist Karsten Werner.

Lovise Mathisdatter var født på Hasleødegård 16. januar 1842, som nest yngst i en søskenflokk på fem. Foreldrene var Marthe Andersdatter – født på Vestgård i 1803 – og Mathis Evensen – født på Brenne året før. Marthe og Mathis var for øvrig de siste som eide Hasleødegård samlet. Sønnene Iver og Anders delte gården senere mellom seg.

Men vi skal tilbake til Lovise. Hun giftet seg 2. mai i 1862 med Mathis Andersen Lunde, født 5. november 1840. Far til Mathis hadde i 1839 kjøpt Lunde, gårdsnummer 3011, bruksnummer 3.

Mathis står som selveier på Lunde bruksnummer 5 ved folketellingene både i 1865 og 1875, men skjøtet har ikke vært tinglyst. Derimot finnes tinglysningsdokumentene når Simen – eldste sønn til Lovise og Mathis – bare 13 år gammel overtar gården av sin onkel Christian i 1875. På grunn av sin unge alder ble imidlertid gården drevet av foreldrene. Lovise og Mathis flyttet senere til Haugeneset. Derfor er Lovise kanskje minst like godt kjent under navnet Lovise Haugeneset, selv om hun i avisintervjuet blir omtalt som Lovise Hasle-Ødegård.

Mathis døde for øvrig på Haugeneset 20. juni i 1922 og Lovise flyttet til sønnen på Lunde. Der døde hun 3. mai 1938.

I dag er det Lovises tipptippoldebarn Kjell André Lunde som driver gården.

Lovise og Mathis hadde barna Simen (født 22. mai 1862), Marthe Marie (17. august 1866), Anton (25. februar 1870), Andrine Elise (15. mars 1873 – dør tre år gammel), Andrine Elise (20. juli 1876) og Johanne (26. februar 1886).

 

 

 

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2005.)