Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

Fredrik Sigismund Schiørn - "Bestefar slektet heldigvis ikke meget på sin far"

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

”Bestefar slektet heldigvis ikke meget på sin far”

 

Frederik Sigismund Schiørn må ha vært en meget konservativ og streng mann. Overskriften er et sitat fra ett av Schiørns oldebarn, men vi får tro at det er ment mer til bestefarens ære enn til oldefarens miskreditt.

 

Frederik Sigismund Schiørn var en fargerik presteprofil. Her et bilde på hans gamle dager.
Frederik Sigismund Schiørn var en fargerik presteprofil. Her et bilde på hans gamle dager.

(Lagt på nett 27.04.2009.)
Schiørn den eldre – med fornavn Frederik Sigismund – var født i Skedsmo 15. august 1830. Til Varteig kom han som sokneprest i 1869, og ble her i ni år. Han var bygdas andre prest etter at Varteig var blitt eget prestegjeld i 1861, og etterfulgte Anders Andersen.

 

FLATT LAND OG EN GÅSEDAM

Familien Schiørn kom fra Balestrand da de flyttet inn i prestegården i Varteig. I Sogn hadde Frederik Sigismund Schiørn vært personellkapellan i Ekedal, hos Harald U. Sverdrup i ti år.

Joakim Schiørn var nest eldste sønnen og han forteller om flyttingen til Varteig:

”Det var forandring. Fra lille Ekedal med talglys på bordet i et verelse som var soveverelse for far, mor og de 3 mindste (vi 2 ”store” var flyttet op på gjesteverelset), spisestue, barneverelse og dagligstue, med et kjøkken som var fuldt når mor og Synnøve stod der samtidig, til en prestegård med 6 verelser, kjøkken og pikekammers, samt 2 kvistverelser; fra de høie fjeld og den dype fjord til fladt land og en gåsedam. Men der var 2 store hester, kjør og sauer, snart også høns, ender og gjes. Jo, der var liv. Og i lang tid snekker og maler for alt måtte pudses op.”

 

EN HARD LEKSE

Joakim Schiørn gir også en karakteristikk av faren:

”Her blev arbeide. Om formiddagen skole hos far, og der gik det imellom hårdt til. Men far har gjort sig stor uret når han karakteriserer sig som ”hård”; han vilde vi skulde lere, og vi lerte sandelig å ”lere” en lexe om det så kostet noen tårer.”

I sine notater har han skrevet om mange og gode minner fra barneårene i Varteig. Blant annet var det Schiørn-familien som anla hage ved prestegården. ”Ja for have måtte anlegges; vi savnet både vor egen lille og prestegårdens store have. Og have blev der skjønt hverken jord eller klima kunde frembringe slikt som i Sogn.”

Joakim Schiørn skriver også om slåttearbeidet. Der måtte prestens barn være med, ”selvom riveskaftet ga blemmer”.

Årene i Varteig var gode. ”Det er vel få gutter som har levet sundere, rikere liv end vi de 5 år i Varteig. Vi holdt ikke sommerferier, men trengte det ikke heller.”

 

Familien Schiørn fotografert i 1892 i Holmestrand. Foran fra venstre Frederik Sigismund og Sophie Henriette Camilla Schiørn. Bak står de fem barna som vokste opp - Sofie Henriette Kamilla, Joakim, Fanny Marie Therese, Karl Theodor og Johan Ludvig.
Familien Schiørn fotografert i 1892 i Holmestrand. Foran fra venstre Frederik Sigismund og Sophie Henriette Camilla Schiørn. Bak står de fem barna som vokste opp – Sofie Henriette Kamilla, Joakim, Fanny Marie Therese, Karl Theodor og Johan Ludvig.

SPILTE GNAV MED FAR
Men igjen kommer sønnen inn på farens strenge framferd, selv om han også skildrer en kjærlig familiefar:
”Og var far streng på skolen, så var han uforlignelig når vi om søndagseftermiddagen samledes om ”gnaven” eller andre selskapsspil; om sommeren var det kroketspil. Eller vi fulgte far på tur til bibellesning, 5-6 km; en sjelden gang til Sarpsborg.”
På prestegården var det et aktivt liv for barneflokken. ”Vi lerte både å ride og kjøre; vi gikk på skøyter på gåsedammen og levet et friskt friluftsliv. Vi 4 gutter var selskap nok, bare ondt om vinteren når Otto lå i ukevis av giktfeber.”
Otto var en yngre bror av Joakim, og han døde i Varteig i 1875 – av giktfeberen. 

Gunerius Furuholmen ble Schiørns venn for livet.

GUNERIUS FURUHOLMEN

Familien Schiørn hadde tydeligvis et utstrakt sosialt liv. Sønnen skriver om ”mange gjester om sommeren, med jevnlike turer omkring i bygda sammen med far, serlig de hyggelige besøk på Furuholmen hvor der var jevnaldrende å leke med”. Og der framhever han i særlig grad Gunerius Furuholmen, som ble Joakim Schiørns venn for livet.

Forholdet mellom familiene Furuholmen og Schiørn var gjensidig godt. Gunerius Furuholmen skriver selv i sin slektsbok: ”Når så sogneprest Schiørns familie av og til kom hjem, kom det et velgjørende pust utefra. Schiørn bragte humør inn i samtalen og hans gutter humør i leken. (…) Mellom presten og far opstod et mer fortrolig forhold som følge av felles kristelig og politisk syn. (…) Fra besøkene i prestegården har jeg mange interessante minner. Bare den måte hvorpå han tok del i guttenes underholdning, kontrollerte deres lek eller røkende sin langpipe spilte sjakk med dem, var jo nytt for oss. På den annen side var han streng i sine fordringer både i hjem og menighet, hvor han uredd optok kampen mot umoral, drikk og sløvhet. Ja det var jo skralt bevendt, men bedredes dog efterhånden i bygden.”
Furuholmen betegner sokneprest Schiørn som en velstående mann som ”rakte mangen strevsom kar en hjelpende hånd”.

 

KIRKEDISIPLIN

Joakim Schiørn bodde i Varteig i bare drøye fire år. Ennå ikke fylt 14 år gammel begynte han og hans to år yngre bror Johan på Aars & Voss skole i Kristiania. Der startet unggutten i femte latinklasse. ”Vor status var god undtatt i gresk, hvor vi endnu holdt på med lesebok, mens den klasse i årets løp skulde klare Xenofons ”Anabatis” 1 og 2 bok, samt 40 kapitler av Herodots 9. bok”, skriver han om skolesituasjonen som 14-åring.

Faren Frederik Sigismund fortsatte som sokneprest i Varteig i ennå fire år. Olav Spydevold har en omfattende presentasjon av ham i Varteigboka som kom i 1956. Blant annet fikk Schiørn i 1869 opprettet et slags menighetsråd i bygda. Rådet skulle blant annet utøve en kirkedisiplinær kontroll med sambygdingene.

Enkelte menighetslemmer kunne på grunn av sin vandel risikere å bli nektet både å være fadder og å ta nattverden. Andre kunne bli godkjent som faddere, men ikke som altergjester.

Vartingene kom i opprør over ordningen, og på et ”beveget menighetsmøte på Brunsby” ble menighetsrådet avskaffet.

Edvard Heden sa blant annet dette om Frederik Sigismund Schiørn: ”I sin opptreden ved skoleeksamener og ved konfirmantundervisningen var Schiørn nokså streng, og flere strøk til nabobygdene når de skulle gå til konfirmasjon.”

Schiørn døde for øvrig i Tønsberg i 1908.

 

NEKTET KVINNER ARTIUM

Johan Ludvig Schiørn – et barnebarn av Joakim og dermed et oldebarn av Frederik Sigismund – er nok en av dem som har felt den hardeste skriftlige dommen over soknepresten i Varteig.

Uttalelsen nedenfor, som også er overskriften i denne artikkelen, kom nok imidlertid mer som en karakteristikk av farfaren enn oldefaren, men sier likevel mye om Frederik Sigismund:

”Bestefar slektet heldigvis ikke meget på sin far, min oldefar, som må ha vært en ganske spesiell og streng herre.”

Frederik Sigismund Schiørn ble i 1877 utnevnt til sokneprest i Sarpsborg. Politisk sto han nok ganske langt til høyre, og da han i 1880 ble valgt som stortingsrepresentant var han den eneste på Tinget som stemte imot at kvinner skulle få lov til å ta artium. Johan Ludvig Schiørn bemerker at han ikke er spesielt stolt av denne stemmegivningen til oldefaren.

I Morgenbladet sto følgende notis:

”I Odelsthingets Dagsmøde fattedes mod 1 Stemme (Hr. Schiørn) følgende Beslutning til Lov om Kvinders Adgang til at underkaste sig examen artium og philosophicum:

Kvinder tilkendes Adgang til at underkaste sig examen artium og philosophicum i Overensstemmelse med de i Lov af 17de Juni 1869 og Lov af 3die April 1875 om disse Examener indeholdte Regler. Hermed er ikke givet Adgang til Universitetets Embedsexamener.”

Tre generasjoner Schiørn. Foran til venstre Frederik Sigismund Schiørn, som var sokneprest i Varteig. Deretter sønnen Joakim og sønnesønnen Fredrik. Bildet er tatt omkring 1905.
Tre generasjoner Schiørn. Foran til venstre Frederik Sigismund Schiørn, som var sokneprest i Varteig. Deretter sønnen Joakim og sønnesønnen Fredrik. Bildet er tatt omkring 1905.

AV TUNE-SLEKT
Sciørn-slekta hadde for øvrig på farssiden sine røtter fra Skjøren ved øvre enden av Tunevannet. Frederik Sigismund Schiørns tippoldefar var nemlig Helge Amundsen (1663-1723), som var bruker av Vestre Skjøren.
De etterfølgende slektsleddene gjorde militær karriere ved siden av å eie og drive gårder i Akershus.
Frederik Sigismund Schiørn giftet seg med Sophie Henriette Camilla Lieungh, og fikk sju barn:
1. Johan Ludvig, født 21. oktober 1857 i Rødenes. Han var blant annet en del år privatpraktiserende lege i Sarpsborg.
2. Joakim, født 30. juni 1859 i Balestrand. Prest i Halden, Idd, Skjeberg og Kråkerøy.
3. Karl Theodor, født i 1860 i Balestrand og død to år gammel.
4. Karl Theodor, født 6. mars 1862 i Balestrand. Adjunkt og overlærer.
5. Otto Christian, født 29. april 1864 i Balestrand. Døde av giktfeber i Varteig i 1875.
6. Sofie Henriette Kamilla, født 4. desember 1868 i Balestrand. Gårdbrukerkone i Vestfold.
7. Fanny Marie Therese, født 14. august 1873 i Varteig. Gårdbrukerkone i Vestfold. 

Jenny og Joakim Schiørn på deres gullbryllupsdag i 1940. Da Jenny døde i 1943, var det ektemannen som selv forrettet ved begravelsen.
Jenny og Joakim Schiørn på deres gullbryllupsdag i 1940. Da Jenny døde i 1943, var det ektemannen som selv forrettet ved begravelsen.

PRESTEN GIKK PÅ HENDENE
Joakim Jürgensen Lieungh Schiørn fortjener absolutt noen ord i denne sammenhengen, selv om hans tilknytning til Varteig altså bare ble fire år i oppveksten.
Joakim Schiørn ble en meget avholdt og folkekjær prest der han virket, men han må også ha vært litt av en original. Etter et veddemål med kommandanten på Fredriksten festning sies det at Schiørn gikk på hendene alle trappene fra byen og opp til festningen.

I 1899 ble Joakim Schiørn residerende kapellan i Skjeberg. Det fortelles at da konfirmantene var på vei til første samlingen, så de en ung mann som vandret på hendene oppe på skigarden. Da han så ungdommene, hoppet han ned fra gjerdet og presenterte seg. Han ble møtt med latter, for ingen trodde han kunne være prest.
På tampen tar vi med ytterligere en historie om Joakim Schiørn, som også sier noe om den tids vilkår for inngåelse av ekteskap. Som prest i Halden oppsøkte han nemlig bryggerieier Fritz Rasch og ba om lov til å gifte seg med hans yngste datter Karin, som da var 24 år. Rasch skal ha svart at dersom det var slik at Schiørn ville bli svigersønn i huset, så fikk han ta husets eldste datter – Jenny, som nå nærmet seg de 30. Sikkert en uvanlig høy alder for en ugift kvinne av det bedre borgerskap den gang. Og slik ble det; ekteskap mellom Jenny og Joakim ble inngått i 1890.
Sin siste gudstjeneste holdt Joakim Schiørn 94 år gammel i Skjeberg kirke. Dette var den første prekestolen han hadde stått på, langfredag 1882, og ble den siste, 28. september 1952 – 70 år senere. Han ble 99 år, og døde i Moss.
Da hadde han levd etter disse tre levereglene:
1. Orden i Gudslivet.
2. Orden i pengesaker.
3. Orden i vedskjulet.

 

 

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2006, skrevet av Øistein Bøe.)