Ørnulf Elseths møte med Varteig

Ørnulf Elseth holdt talen ved bygdedagen i Varteig 19. juni i 2022. Det ble et muntert kåseri der han løst og ledig fortalte fra sin tid som prest i Varteig.
Han hadde vært marineprest i Horten i et år da han begynte som sogneprest i Varteig 9. januar i 1979. Han satt i stillingen i åtte år, fram til utgangen av 1986. Da ble han stiftskapellan hos Borg-biskopen, senere generalsekretær i Norges KFUK-KFUM, domprost i Bergen og personalsjef i Borg bispedømme.
Vi bringer her kåseriet fra bygdedagen.

Gode vartinger.
Gratulerer med dagen og takk for invitasjon til å holde tale.

Mitt møte med Varteig
For noen måneder siden kom jeg over en artikkel som stod i bladet «Inga» - utgitt av Varteig Historielag i 2017. Det var et intervju med vår gode venn og nabo: Inger Marie Brenne. Overskriften på intervjuet lød slik: Hun har sett prester «komma och gå.»
Inger Marie var et klokt og forstandig menneske. Selv når intervjueren tydelig var ute etter å lokke fram gode historier - og dem vet jeg at Inger Marie hadde mange av - så voktet hun ordene sine og beholdt de fleste hemmeligheter for seg selv. Men en historie kom hun allikevel med. Den var fra sommeren 1978.
Hun forteller: «Jeg var på vei inn fra fjøsstellet da det kom en folkevogn inn på tunet. Oppe på takgrinda var det festet et barnesete. Den unge mannen bak rattet sa at han skulle begynne som prest i bygda og spurte etter sokneprest Torgeir Torset. Da jeg kom inn i forpakterboligen sa jeg til dem som var der at «se på ham ute der, han sier han skal bli prest», minnes hun med en god latter. Og legger til: Vi var jo vant til prester i bygda som nesten var på alder med min far.»

Nettopp fylt 26
Den unge mannen med folkevogna, var meg. Sommeren 1978 var jeg 25 år, og jeg hadde nettopp fylt 26 da jeg startet opp tidlig i januar 1979. Det ble et skikkelig møte med virkeligheten. Vinteren 1979 var av det kalde slaget. Når vi målte temperaturen ned ved gulvet, viste den 8 grader.
På kontoret satt jeg med støvler på meg inne og etter noen uker frøys vannet. Vi var 11 uker uten vann før Einar Bergerud tok seg til rette og hentet kirkegårdstineren slik at det igjen rant vann i springen. I tillegg var vi unge idealister og hadde bestemt oss for at papirbleier skulle vi ikke ha. Den idealismen førte til en stor haug med skitne og illeluktende bleier mens vi ventet på å dra til mine foreldre på Greåker for å vaske. Rett skal være rett. Vi fikk flere tilbud av gode naboer både om dusj og vask, men det skal litt til å ta imot dette og gå inn i andres hus etter 14 dager i bygda.

«Dere la dere tidlig i går»
Den første uken husker jeg enda en skjellsettende hendelse. Jeg var og handlet i Varteig Landhandel. (Den butikken er verdt sin egen tale. Det er den fineste og mest spesielle butikk jeg noen gang har vært kunde i. Ikke på grunn av vareutvalget, men på grunn av de som eide og drev den: Astrid og Kristian Lunde.
Da jeg stod framme ved disken og skulle betale, kjente jeg at det var en dame som prikket meg forsiktig på ryggen. Hun smilte bredt og sa med den største selvfølgelighet: «Jasså, dere la dere tidlig i går.» Fra den hendelsen visste jeg: Hvis du tror det er mulig å holde noen ting skjult her, så tar du feil. Å komme ny til bygda. Bo og arbeide fra en prestegård midt i bygda som alle kjente til og visste om, var litt som å leve på utstilling.

Trente hester
Men samtidig var det også utrolig mye fint. Alle barna våre fikk viktige og gode år på Prestegården, og forholdene var litt som å leve i Kardemomme by. Om vinteren kunne vår eldstemann, Egil, ta på seg skøytene hjemme på kjøkkenet. Gå over prestegårdsjordene bort til Varteig skole hvor det var anlagt hockeybane. Fire timer seinere kom han samme veien hjem. Svett og rød i kinnene. Og vi hadde ikke hatt en eneste bekymring for hvordan han hadde hatt det.
Om våren og høsten var den store aktiviteten å sitte på med Isak eller Kristian Lunde når de trente sine hester på jordene utenfor oss. Også det gikk i timevis. Den interessen førte forresten til at jeg fikk mitt første - og hittil eneste - møte med travbanen. Det falt seg nemlig slik at en torsdag skulle begge hestene gå løp på Momarken. Under en handletur i Varteig Landhandel ble jeg overbevist av Kristian om at dette var en begivenhet vi måtte få med oss.

Se på fresen til Oregonblesen
Og vi forberedte oss skikkelig. Laget plakater på kjøkkengulvet og skrev: «Se på fresen til Oregonblesen.» Og om den andre heste, «Varteigprinsen»: «Prinsen er best. En super hest.»
Hele familien dro til Momarken, og vi var de eneste tilskuere med plakater. Lenge så det lovende ut. Oregonblesen gjorde et av sine beste løp og ledet ut av siste sving. Da skjedde uhellet. Sulkyen røk og hele varteiggjengen kjørte skuffet hjem.

Hvordan var det å være prest i Varteig?
Å være sokneprest i en liten og tradisjonsrik bygd som Varteig for 43 år siden, var en balansegang mellom tydelig forventning og stor frihet. Friheten lå i det at du langt på vei bestemte hva du gjorde, og når du gjorde det. Samtidig var det klare - ofte usagte - forventninger til hva en sokneprest selvsagt skulle gjøre.
La meg illustrere det med et eksempel. Ganske tidlig i min tjeneste fikk jeg høre at en av naboene fylte 80 år. Det ble ikke sendt noen invitasjoner til dagen, men jungeltelegrafen gikk om at det var åpent hus. Jeg hadde ikke tenkt at den 80-års feiringen hadde så mye med meg å gjøre, men noen kloke venner og naboer visket meg i øret at det nok var forventet at jeg skulle komme innom.
Jeg tok hintet. Pyntet meg. Gikk opp og ringte på. Da jeg hadde gjort det, kom datteren - i slutten av femtiårene - ut og åpnet. «Hvem er det?» kunne jeg høre at jubilanten ropte inne fra stua. Og svaret lød: «Det er han Far.» (Litt rart å høre for en prest på 27 når den som sa det var 80).
Å være prest var å leve med en tydelig forventning. Særlig ble det tydelig ved de viktige hendelser i livet: dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Da var du «presten» og gikk inn i en rolle som var større enn deg selv. Og på mange måter var det godt og ga trygghet for det du skulle gjøre.

Barne- og ungdomsarbeid
Men for meg ble det også viktig å ta vare på meg selv midt mellom alle forventninger. Her ble barne- og ungdomsarbeidet den delen av tjenesten der jeg aller mest kunne holde på med det jeg brant for. Alle timene sammen med ungdommene. Fellesskapet med andre barne- og ungdomslederne. Det er noe av det jeg i ettertid tenker tilbake på med størst glede.
I dag er det moro å tenke på at Bjørn Eidsvåg kom til ungdomsklubben vår på Breidablikk. For den opptredenen fikk han 500 kroner og gratis pølse, men han måtte selv dekke egne utgifter til tog tur/retur Oslo av honoraret. Kanskje har vi hatt tidenes billigste Eidsvågkonsert her i Varteig.

På konfirmantleir
Men også innenfor dette arbeidet var det situasjoner som tydelig viste spenningen mellom forventning og frihet. Igjen må jeg fortelle en historie. I alle mine år hadde konfirmantene to weekender som de var med på.Den ene til Sjøglimt ved Ørje, den andre til Tjellholmen på Hvaler.
Til en av weekendene på Sjøglimt hadde jeg fått den ide at jeg ønsket at våre ungdommer skulle møte andre ungdommer som var med i det kristne arbeidet. Jeg tok derfor kontakt med kirkekontoret på Ørje og spurte hvilket arbeid de hadde. Jo, der fantes Ørje kristelige ungdomskor fikk jeg vite. Flott.
Vi avtalte felles kveld med dem på lørdag og forberedte oss med en masse morsomme leker og konkurranser beregnet på spretne og lekne 15-åringer. Stor var derfor forskrekkelsen da vi ankom kirka og skjønte at Ørje kristelige ungdomskor stort sett bestod av damer i alderen 60-75 år. Av naturlige grunner ble det vanskelig å gjennomføre de lekene vi hadde planlagt.
Men så fikk lederen av koret høre at selveste soknepresten i Varteig var med. Og rollen som sokneprest sto det respekt av. Da måtte han selvsagt si noe. Saken var bare den at jeg var kledd for konfirmantleir og hadde på meg svært slitte og stygge olabukser. Derfor sa jeg til en av de andre lederne: «Nå får du være sokneprest, for du har i alle fall hele bukser.» Det ble for mye og det endte med at jeg fikk plassert meg bak et piano da jeg skulle si noe, slik at buksene ble skjult.
 
Typisk for Varteig er: Det gjelder å bry seg
Det ligger en viss dobbelthet i et slikt uttrykk. Vi kan ane noe negativt som går på kontroll, nysgjerrighet og at noen alltid følger med og ser deg. Og alle små og tette bygdesamfunn kan ha elementer av det. Men aller mest handler det å bry seg om varme og omtenksomhet.
Jeg husker at ved en anledning lå både Jartrud og jeg til sengs med influensa. Ungene var hjemme fra barnehagen og vi var ikke verre enn at vi klarte oss selv. Noen timer seinere opplevde vi at det ringte på døra og der stod en god nabo med en kjele varm elgsuppe. Vi hadde ikke fortalt til noen at vi var dårlige, men allikevel hadde ryktet på en eller annen måte spredd seg. Det er slikt som bare kan skje i en bygd hvor mennesker ser og bryr seg.

Alene i blokk
Begravelsene i Varteig var et annet felt som viste det samme. Her stilte familie, venner og naboer opp. Jeg vet at mange som kom til Varteig kapell fra andre bygder og byer for å delta i begravelse, ga uttrykk for at den måten bygda stilte opp på, var helt spesiell.
Jeg husker at jeg etter en begravelse kom i snakk med en tilreisende fra Oslo. Hun var i 60 årene og fortalte at hun bodde i en blokk der. Og så fortsatte hun: «Jeg har bodd 24 år i samme oppgang. Ennå har jeg ikke hilst på noen av naboene. Før syntes jeg det var greit. Da var vi i jobb og jeg hadde det travelt. Men nå kunne jeg godt tenke meg å hilse på noen av de andre.»
Men hvis du ikke har hilst på naboene på 24 år, da er det små sjanser for at de plutselig skal ha lyst til å ta kontakt. Da blir du aleine selv om andre bor kloss på deg.
I Varteig var - og jeg håper det fortsatt er - en verdi at folk så og brydde seg med hverandre. Som prest opplevde jeg det også på den måten at gode naboer ringte og tipset meg når noen ble syke og kom på sykehus. Kanskje du skulle ta deg en tur. Det ble mange turer og mange fine samtaler. Det er et kvalitetstegn for et samfunn at de som hører til der bryr seg om hverandre.

Noe av det beste ved Varteig var gleden over å gjøre frivillig arbeid
De som kjenner meg godt, vet at jeg elsker å slenge med leppa og erte litt. Men en gang fikk jeg igjen mer enn jeg hadde tenkt. Det var da Einar Bergerud ble klokker i Varteig. Einar var storgrossist i frivillige og ulønnede verv. Hans store kjærlighet var museet og aller mest: kirka. Kona hans, Karen, sa flere ganger at hadde han hatt ei seng i Varteig kirke, så ville han ha sovet der om natta oss.
Og så ble Einar klokker. Det vil si, den korrekte stillingstittelen var: «klokker og kirkesanger». Det var bare det at Einar ikke kunne synge. Da prøvde jeg meg: «Du skal vel bare ha halvt betalt, Einar» sa jeg «for du kan jo ikke synge.» Da så han på meg og sa på sin rolige måte: «Jeg har aldri hatt mer enn halvt betalt, jeg.» Den satt.

Samarbeid med foreningene
Slik jeg tenker tilbake på Varteig, var en av de beste sidene ved bygda alle de frivillige lag og foreninger hvor driftige folk gjorde en innsats. Innenfor kirke og kristenliv hadde vi svært mange av dem. Men det stoppet ikke der.
Som prest ble jeg invitert til Sanitetsforeningen, Bondekvinnelaget, Blindeforeningen og Pensjonistforeningen. Og de samme foreninger stilte opp og bidro både til gudstjeneste og andre arrangement. Samarbeidet var utrolig godt. Lions spanderte utstyr så vi kunne ta opp på lydbånd egne gudstjenester og vielser.

Kampstart 12.15
Det som jeg i ettertid har tenkt på med størst glede, var allikevel noe som skjedde da vi skulle ha fotballturnering en helg. Jeg var en av trenerne for 6-8 års laget i fotball. Ingen spesielt god trener, men en ivrig far som gjerne ville være med. Og fordi Presten var med, ønsket idrettslaget å ta hensyn. Problemstillingen var: Når kunne vi starte opp på søndag?
At jeg måtte ha gudstjeneste først, skjønte alle. Men når kunne vi starte da? Jeg forslo 12.15 og husker at jeg var svært rask fra kirka og ned mot fotballbanen. Seinere har jeg aldri hørt om noen annen fotballturnering som har hatt kampstart 12.15 på søndag. At idrettslaget tok det hensynet den gangen, har jeg aldri glemt.

Skolens betydning
Ellers - når temaet er frivillighet og dugnad - så er Varteig skole verdt et eget kapittel. Da jeg kom til Varteig, var en av de politiske kampsakene at bygda måtte få egen ungdomsskole. Etterhvert skjønte jeg mer og mer hvor viktig dette var.
Hva lærere og skole bidrar med for en bygd, er det vanskelig å snakke stort nok om. 17. mai, auksjon på FN-dagen, samling for konfirmanter, samarbeid om familiegudstjenester. Utallige timer med gratis arbeid for barn og familier i bygda. Jeg har tenkt mange ganger: Gode lærere er verdt sin vekt i gull. Jeg håper at vi aldri kommer dit at alt engasjement skal betales for. Å gjøre noe for andre, er en verdi i seg selv.

Vartinger kan med god grunn være stolte av bygda si.
Jeg har vært prest to svært forskjellige steder: Varteig og Bergen. Ikke noe sted kan folk med så sterk overbevisning synge ut at de er best i verden, som det bergenserne kan. Med oss østlendinger - og kanskje vartinger i særdeleshet - er det litt mer smålåtent. Men vi er også med rette stolt av stedet vårt.
En kveld hadde jeg andakt i Grythe kvinneforening. Mens vi spiste overhørte jeg en samtale mellom to av damene. Den ene fortalte at hun kvelden før hadde tatt bussen fra Sarpsborg og opp mot Fruholmen. Det hadde vært måneskinn den kvelden. Og så kom betroelsen: «Ente noe sted er månen så pen som han er Ovaskaus.»

Det er sant!

Gratulerer med dagen!

------------------------------------------------------------

Varteig Historielag, stiftet 08.02.1982. org.nr. 991 901 809, registrert i Enhetsregisteret. Varteig Historielag har intet ansvar for innholdet i eksterne lenker.
Du når oss på mail: varteighistorielag[at]gmail.com eller ved å fylle i skjema her

Webansvarlig: Øistein Bøe
Alle fotografier og tekster som ligger på Varteig Historielags nettsider er underlagt regler for kopirettigheter. Varteig Historielag tar et gebyr på 500 kroner pr. fotografi som ønskes brukt til et kommersielt formål. Når det gjelder bruk av tekster skal den enkelte tekstforfatter kontaktes. Mer informasjon fås ved henvendelse til Varteig Historielags leder.