- 0
- 3 090
Mann med fantasi og fortellerglede
Motiv: Et lokalsamfunn bør stelle pent med sine originaler, og vi får tro at Oskar Olaf Valdemar Karlsen i så måte hadde det bra. Riktignok fikk han en økonomisk vanskelig start på livet, men senere ble han en fargeklatt i bygda som mange viste å sette pris på.
Karlsen var en mann med stor fantasi og ditto fortellerglede, og mange er historiene som fortsatt lever etter ham. Han påberopte seg endog å være museumsbestyrer, selv om det vel begrenset seg til at han fikk bo i den tidligere hovedbygningen på Brunsby som på 1930-tallet var blitt omgjort til museum.
Karlsen så dagens lys i Sannesund 13. juli i 1893, og ble døpt 12. november. Døpenavnet er Oskar Olaf Valdemar, selv om også fornavnet Fritz er forbundet med ham. Foreldre var Elise Kristine født Røyem og Karl Olaf Valdemar Andresen. Når Oskar Olaf Valdemar blir født, er faren sjømann. Senere fikk han jobb ved kubblageret på Borregaard.
Elise og Karl hadde barna Einar (født i 1888), Aagot Konstanse (1891, døde som spedbarn), Oskar Olaf Valdemar (1893), Aagot Konstanse (1896), Oskarine Ottilie (1897), Reidar (1898) og Asbjørn (1900).
Hva som skjer med familien i Sarpsborg kjenner vi ikke til, men ved folketellingen i 1900 er Oskar Olaf Valdemar Karlsen i forpleining på Sarpsborg fattigvesens regning hos Marie og Ole Johnsen på Skrellane (Østtorp). Samtidig er det bare Oskarine, Reidar og Asbjørn som bor hjemme hos foreldrene i Glengsgata.
Det ble ikke så mange årene på Skrellane for unggutten, for han er bosatt i Svinndal når han konfirmerer seg. Der gikk han for presten Johan Wisløff. Solveig Rød skriver i en artikkel om Karlsen i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 1996 at Wisløff gjorde et slikt inntrykk på Karlsen at han helt til sine siste dager husket ordrett mye av det presten hadde sagt.
Oskar Olaf Valdemar kom imidlertid tilbake til Varteig ikke så lenge etter at han hadde blitt konfirmert, for som 17-åring i 1910 står han oppført som dagarbeider hos Mathilde og Anders Olsen Skofteby.
Karlsen fortsatte som leilighetsarbeider og gårdsarbeider i Varteig. Blant annet var han hos Simen Syversen på Strømnes. Senere bodde han på Sælid, og i noen år jobbet han på Varteig Meieri der han hadde ansvaret for å kjøre melka til Ise. Han hadde også leilighetsvis jobb hos Marius Bergerud.
Omkring 1940 flyttet han inn i den tidligere hovedbygningen på Brunsby, som i 1933 var blitt innviet som museum. Karlsen mente nok selv han var vaktmester, endog bestyrer på museet. Sannheten var vel heller at kommunen på denne måten sørget for gratis bolig for ham. Museet ble i realiteten sosialbolig, og ble ikke gjenåpnet som museum før i 1977.
Da hadde imidlertid Karlsen for lengst flyttet ut fra museumsbygningen. Han og kona Asta f. Kirkeng flyttet i 1968 inn på aldershjemmet på Vestvold, for øvrig samme året som de giftet seg. Oskar Olaf Valdemar Karlsen døde 21. oktober i 1975.
Det går mange historier om Karlsen, og de fleste er han kilde til selv. Blant annet fortalte han at han seilte til sjøs under første verdenskrig, og da måtte han sitte i stevnen på båten og "sope unna minene".
Karlsen var etter eget utsagn også en mester til å jakte. Vi klipper fra artikkelen i Inga 1996: "En dag jeg var borti skauen på jakt slo jeg to fluer i en smekk. Jeg siktet på en tiur som satt i toppen på et tre, og da jeg trakk av, dro jeg børsa så raskt nedover at jeg knepte både tiur'n og en hare som satt ved rota på treet!"
Han hadde også spesiell kunnskap om koleraepidemien, og kunne fortelle at den hadde herjet fryktelig i Rakkestad: "Der døde de som fluer, og nesten annenhver gård ble stående tom. Men da sola kom om våren, kom det haugevis med tatere til Rakkestad, og da de fikk se alle de fine gårdene som sto tomme, slo de seg ned både her og der. Derfor så stammer halve Rakkestad fra tatere!"
Med god hjelp fikk han også satt inn en kontaktannonse hvor han sto fram som direktør for et museum med 10.000 kroner i gasje. Det førte blant annet til at han fikk besøk av en fin dame fra Oslo, men hun tverrvendte da hun oppdaget at "museumsdirektøren" var den halvgamle mannen som sto borte ved skjulet og hogg ved.
Mange historier etter Karlsen er nok på høyde med hva man kan lese om den tyske baron von Münchhausen. Likevel er det i alle fall en historie som er sann, og som tjener Karlsen til ære. En kveld i 1958 var han ute og luftet hunden sin. Trofast stoppet utenfor Bygdehallen, og Karlsen fikk se at det brant i taket i Peisestua. Han fikk slått alarm, og dermed ble en større brann avverget.
Sted: Varteig.
År: Ukjent.
Fotograf: Karlsson, Sarpsborg.
Eier: Varteig Historielags Fotosamling.
Bildenummer: VHF.2015-00206.
Bilde ID: 13789
Publisert: Fredag 08 Mai 2015
Karlsen var en mann med stor fantasi og ditto fortellerglede, og mange er historiene som fortsatt lever etter ham. Han påberopte seg endog å være museumsbestyrer, selv om det vel begrenset seg til at han fikk bo i den tidligere hovedbygningen på Brunsby som på 1930-tallet var blitt omgjort til museum.
Karlsen så dagens lys i Sannesund 13. juli i 1893, og ble døpt 12. november. Døpenavnet er Oskar Olaf Valdemar, selv om også fornavnet Fritz er forbundet med ham. Foreldre var Elise Kristine født Røyem og Karl Olaf Valdemar Andresen. Når Oskar Olaf Valdemar blir født, er faren sjømann. Senere fikk han jobb ved kubblageret på Borregaard.
Elise og Karl hadde barna Einar (født i 1888), Aagot Konstanse (1891, døde som spedbarn), Oskar Olaf Valdemar (1893), Aagot Konstanse (1896), Oskarine Ottilie (1897), Reidar (1898) og Asbjørn (1900).
Hva som skjer med familien i Sarpsborg kjenner vi ikke til, men ved folketellingen i 1900 er Oskar Olaf Valdemar Karlsen i forpleining på Sarpsborg fattigvesens regning hos Marie og Ole Johnsen på Skrellane (Østtorp). Samtidig er det bare Oskarine, Reidar og Asbjørn som bor hjemme hos foreldrene i Glengsgata.
Det ble ikke så mange årene på Skrellane for unggutten, for han er bosatt i Svinndal når han konfirmerer seg. Der gikk han for presten Johan Wisløff. Solveig Rød skriver i en artikkel om Karlsen i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 1996 at Wisløff gjorde et slikt inntrykk på Karlsen at han helt til sine siste dager husket ordrett mye av det presten hadde sagt.
Oskar Olaf Valdemar kom imidlertid tilbake til Varteig ikke så lenge etter at han hadde blitt konfirmert, for som 17-åring i 1910 står han oppført som dagarbeider hos Mathilde og Anders Olsen Skofteby.
Karlsen fortsatte som leilighetsarbeider og gårdsarbeider i Varteig. Blant annet var han hos Simen Syversen på Strømnes. Senere bodde han på Sælid, og i noen år jobbet han på Varteig Meieri der han hadde ansvaret for å kjøre melka til Ise. Han hadde også leilighetsvis jobb hos Marius Bergerud.
Omkring 1940 flyttet han inn i den tidligere hovedbygningen på Brunsby, som i 1933 var blitt innviet som museum. Karlsen mente nok selv han var vaktmester, endog bestyrer på museet. Sannheten var vel heller at kommunen på denne måten sørget for gratis bolig for ham. Museet ble i realiteten sosialbolig, og ble ikke gjenåpnet som museum før i 1977.
Da hadde imidlertid Karlsen for lengst flyttet ut fra museumsbygningen. Han og kona Asta f. Kirkeng flyttet i 1968 inn på aldershjemmet på Vestvold, for øvrig samme året som de giftet seg. Oskar Olaf Valdemar Karlsen døde 21. oktober i 1975.
Det går mange historier om Karlsen, og de fleste er han kilde til selv. Blant annet fortalte han at han seilte til sjøs under første verdenskrig, og da måtte han sitte i stevnen på båten og "sope unna minene".
Karlsen var etter eget utsagn også en mester til å jakte. Vi klipper fra artikkelen i Inga 1996: "En dag jeg var borti skauen på jakt slo jeg to fluer i en smekk. Jeg siktet på en tiur som satt i toppen på et tre, og da jeg trakk av, dro jeg børsa så raskt nedover at jeg knepte både tiur'n og en hare som satt ved rota på treet!"
Han hadde også spesiell kunnskap om koleraepidemien, og kunne fortelle at den hadde herjet fryktelig i Rakkestad: "Der døde de som fluer, og nesten annenhver gård ble stående tom. Men da sola kom om våren, kom det haugevis med tatere til Rakkestad, og da de fikk se alle de fine gårdene som sto tomme, slo de seg ned både her og der. Derfor så stammer halve Rakkestad fra tatere!"
Med god hjelp fikk han også satt inn en kontaktannonse hvor han sto fram som direktør for et museum med 10.000 kroner i gasje. Det førte blant annet til at han fikk besøk av en fin dame fra Oslo, men hun tverrvendte da hun oppdaget at "museumsdirektøren" var den halvgamle mannen som sto borte ved skjulet og hogg ved.
Mange historier etter Karlsen er nok på høyde med hva man kan lese om den tyske baron von Münchhausen. Likevel er det i alle fall en historie som er sann, og som tjener Karlsen til ære. En kveld i 1958 var han ute og luftet hunden sin. Trofast stoppet utenfor Bygdehallen, og Karlsen fikk se at det brant i taket i Peisestua. Han fikk slått alarm, og dermed ble en større brann avverget.
Sted: Varteig.
År: Ukjent.
Fotograf: Karlsson, Sarpsborg.
Eier: Varteig Historielags Fotosamling.
Bildenummer: VHF.2015-00206.
Link til bildet:
https://varteig-historielag.no/VHiGalerie3/?q=item/13789-mann-med-fantasi-og-fortellergledeFilnavn:
VHF_2015-00206_OskarWaldemarKarlsen_20REV.jpgBilde ID: 13789
Publisert: Fredag 08 Mai 2015
Stemmer (0)
Stemmer til nå : 0,0
Din stemme :
Bruker
Publisert Fredag 08 Mai 2015
av admin
Egenskaper
IPTC metadata
Nøkkelord
Kommentarer (0)
Ingen kommentarer