Varteig Historielags Fotoalbum

Motiv: Båten var en av 8 fløterbåter utstilt på Skogbruksutstillingen i 1953. Denne båten ble senere deponert fra Glomdalsmuseet til Skogbruksmuseet. Tidligere lensebestyrer ved Glennetangen lense, Arne Skaar, og tidligere skipper på slepebåten ‘Mørkfos’ (Øyeren), Arnt Svartedal (f. 1918), gitt følgende tilleggsopplysninger under en besiktigelse av båten:
Båten kan være bygd av Jens Fredriksen Skaar som begynte å bygge båter omkring 1860. Båten er av ‘gammel type’, men den opprinnelige modellen ble bygd i lang tid etter at Jens Fredriksen etablerte seg som båtbygger. Jens Fredriksen hadde sitt første båtbyggeri på Båtstangen, i enden av Vestvannet, nær Sølvstufossen. Senere kjøpte han Skaar i Skiptvet og bygde båtbyggeri drevet av vindmølle her. En av hans sønner, Johannes Åleskjær, tok over båtproduksjonen ca 1920 fra gården Åleskjær. Johannes sønner Einar, Karl og Peder etablerte seg i Øvre Tune med båtbyggeri i 1939 og Peders sønn Rolf Kristian Skaar (f. 1945) førte tradisjonen videre og drev Øvre Tunes Båtgyggeri med båtbygging frem til 2011.
Båten (SJF.00830) ble kalt ‘tobording’ da den har to bordganger helt framme i stavnen. Tilsvarende båter hadde også to tolleganger, og det kan være at den fremste tollegangen på vår båt er fjernet. Hullene i tofta og opprinnelig også i bunnfjøla er for feste av seilstang, for båtene ble ofte seilt, med et eget seil i tøy, eller de brukte bunnfjøla i oppreist posisjon. Rommet fremst i stavnen ble kalt ‘krøkke’ (bestemt form ‘krøkka’). Øivind Vestheim 2. 11. 94.
Sted: Drammensvassdraget
År: 1900-1910.
Fotograf: Ukjent
Kilde: Tekst og bilde Digitalmuseet - Anno Norsk skogmuseum
Eier: Varteig Historielag Fotosamling.
Bildenummer: VHF.2024-00412_013AjtNgHt23_DivLensa.jpg

PS
Olav Pedersen fra Skiptvet skrev følgende artikkel om lensebåttypen som Jens Fredriksen Skaar var opphavsmann til i publikasjonen ‘Lenseposten’ nr. 1 (2010). Dette var et program i avisform, lagd til Nes lenseteaters forestilling ‘Spor i vann’ i august-september 2010:

LENSEBÅTEN ER PRODUSERT I NESTEN 150 ÅR

Jens Fredriksen Skaar flyttet til Båtstangen i 1863. Han drev allsidig virke som snekker. Han lagde bakstetrau, likkister, tresko, stoler med mer for salg.

Jens hadde også kjennskap til tømmerfløtningen og så behovet for gode robåter. Det var mens Jens bodde på Båtstangen ved Trøsken at han begynte å lage ‘Lensebåten’. Hvor han fikk ideen fra, vet man ikke sikkert, men det var et båtbyggeri på Yven, som også lagde båter til Hvitsten lense, ellers hadde lensebåten mye til felles med nersetterbåten fra Øvre Eiker.

Materialene ble lagd for hånd, bordene ble skåret med håndsag. En mann over tømmerstokken og en under.

I 1889 flyttet Jens til Nordre Skår i Skiptvet, mye på grunn av at der var stor og variert skog med eik, or og osp, foruten bjørk, gran og furu.

Det var ikke elektrisk strøm, ei heller noen bekk som kunne brukes til å dra maskinene, som etter hvert ble laget eller kjøpt. Derfor ble det på en høyde bygget en vindmølle med 4-8 trelemmer, som kunne regulere hastigheten med i forhold til vindstyrken. Fra vindmølla lagde han kraftoverføringer til maskinene. Festene etter vindmølla finnes også den dag i dag.

Samtidig bygget han et større snekkerverksted i tre etasjer. Sag og sirkelsag i første. Snekkerverksted med flere maskiner, både båndsag og høvel, i annen etasje. I tredje etasje var det lager for båter og annet materiell.

Jens bygget båter i om lag 50 år. Han bygget også slepeprammer til frakt av levende dyr, høy, korn, med mer. Dessuten bygde han en ferge som trafikkerte mellom Minge og Kallasten i Øvre Tune.

Jens sin yngste sønn, Johannes, bosatte seg på Åleskjær i Skiptvet i 1912. Han var båtbygger og gårdbruker, og i sommerhalvåret var han tømmerfløter. Fra 1919 til 1926 var han heltidsansatt av Tømmerdireksjonen som båtbygger. Da strømmen kom til Åleskjær i 1920 ble det bygget båtbyggeri og installert maskiner. Her ble det for øvrig også laget ski. Jens fikk 5 gutter, som alle deltok på båtbyggeriet, mens 5 jenter og kona tok seg av innearbeidet og gårdsdriften.

Sønnen Einar startet båtbyggeri i Jelsnes i 1939, det ble etter hvert overtatt av yngre brødre, Karl og Peder. Her var det stor virksomhet, de bygde både snekker, tunejolla og lensebåter. På det meste var det ansatt 15 mann og det ble produsert om lag 300 småbåter i året. Fra 1983 er det fjerde generasjon, Peders sønn Rolf Kristian som har drevet enmannsbedrift. Han er nå i ferd med å avvikle. 7. mai 2010 ble det levert en flunkende ny lensebåt til Fetsund lensemuseum.

Lensebåten var en unik båt på mange måter, den var tilpasset Glomma, en typisk elvebåt, den var meget stødig, lett å ro, den var spiss i begge ender, i hver ende var det plass til en person. Plassen het ‘krøkka’. Ellers var det en fast tofte og en eller to løstofter. Det var to sett tolleganger, det var tre små bunnlemmer og en lang lem som kunne heises opp og brukes som seil. Lemmenes ene side ble satt mot en av spantene, og lemmens andre side mot den faste tofta, og så ble den støttet opp av den ene åra. Den andre åra fungerte som ror, da satt det en bak i krøkka og styrte båten.

Båten ble brukt som fremkomstmiddel av mange ved Glomma, ofte med mange om bord. Det fortelles om en prest som var med i en fullastet båt som rodde fra Lystad til Glenne, hvor det var gudstjeneste. Det var store bølger og vannet kom av og til over esingen. Presten tok da flosshatten sin og hjalp til å øse ut vannet.

Kanskje blir lensebåten å se under ‘Elvelangs?’

I heftet ‘Indre Østlandets trebåter’ (2008) omtaler etnologen Espen Skjærbakken den tradisjonen denne båten er bygd slik:

‘Lensebåt i Glommas sørligste deler.

I fløtinga og sorteringa ved lenseanleggene (Nes, Glennetangen og Eidet lenser) i den sørligste delen av Glomma, fra Øyeren og sørover, har det vært brukt en båttype som ble kalt ‘lensebåt’ eller ‘skørebåt’. Lensebåten ble tatt i bruk i Glomma en gang mellom 1860 og 1870, og har vært i bruk under tømmerfløtinga fram til nedleggelsen av fløtinga i Nedre Glomma i 1980-åra. Denne båten knyttes lokalt til familien Skaar/Aaleskjær, som har drevet flere båtbyggerier i Tune-Sarpsborg-området fra 1860-tallet og fram til i dag. Det er nokså sikkert at båttypen har utgangspunkt i den samme båttypen som ble brukt i fløtinga i Drammenselva. (Denne båttypen kommer vi kort tilbake til senere i rapporten.) Det var mange fløtingskarer fra Drammensvassdraget som ble overført til nedre deler av Glommavassdraget rundt 1860, og båtbyggeren Rasmus Hansen (f. 1844) fra Eiker flyttet også med til Østfold (se side 66).

Jens Fredriksen (Aaleskjær/Skaar) var født i 1842 i Onsøy. I folketellinga fra 1865 er han nevnt som fløter i Tune, og i 1900 finner vi ham som gårdbruker og båtbygger i Skiptvet, på Skår. Sønnesønnen Johannes Skaar (f. 1902) forteller om en båtbygger som het Pettersen og en de kalte for ‘Rasmus båtbyggeren’ (dette er nok Rasmus Hansen) som holdt til på Alvim/Sannesund i Sarpsborg, og som bygde lensebåter til bruk i ‘Fredrikstadelva’ (Visterflo). Han forteller videre at bestefaren, Jens Fredriksen, har hatt kontakt med disse båtbyggerne, og at han igjennom det fikk idéen til sin versjon av lensebåten. Jens gjorde noen mindre endringer som gav hans båt noen særdrag. Flere av sønnene til Jens ble også båtbyggere. Johan Fredrik Jensen (f. 1865) var båtbygger på Båtstangen i Tune, mens Johannes Jensen Skaar (1882-1962) ble båtbygger på Åleskjær i Skiptvet. Johannes var ansatt på heltid som båtbygger for Fredrikstad Tømmerdireksjon i perioden 1919-26. Einar Skaar (1905-1972), sønn av Johannes, overtok båtbyggeriet fra 1928. Fra 1939 het firmaet ‘Øvre Tune Båtbyggeri’. Brødrene til Einar, Peder Skaar (f. 1913) og Karl Åleskjær bygde også båt, samt en svoger, Paul Pinås.

Øvre Tune båtbyggeri drives i dag av (Rolf) Kristian Skaar, Sarpsborg (sønn av Peder Skaar, som tok over etter Einar). Einar Skaar startet også Visterflo båtbyggeri ved Moa i Sarpsborg, som nå drives av Erik Skaar og Frode Skaar, henholdsvis fjerde og femte generasjon båtbyggere.

Det var stor forskjell på å bygge en lensebåt på slutten av 1800-tallet, mot det som er tilfelle i dag. I den første tiden ble bordene skåret ut av stokken ved hjelp av to mann og en håndsag. De la stokken på to bukker. Så slo de stokken fast med bonnhaker og ‘snorslo’, dermed satt det igjen en krittstrek på stokken som man kunne skjære etter. Deretter gikk en mann over stokken og en under. Han som var over styrte saga etter krittstreken, og slik ble bordene skåret ut. Deretter ble de tørket og håndhøvlet. Avhengig av hvor nøye de hadde vært når de skar bordet, kunne tykkelsen på hvert bord variere.

I denne tiden brukte man også grodde spanter eller band, dvs. at spantene var hogget ut av grodde emner slik at hver spant kunne være et trestykke som gikk fra esing til esing. Både rota, greinene og stammen på trett var med i vurderingen (dvs. hvilken vinkling rota hadde i forhold til stammen eller greina) når man valgte ut trær til innveden. Det samme var tilfelle når man skulle ha treemner til krykkene (sittetoftene for og akter i lensebåten). Trestammen ble gjerne kappet ca. 1 m. over terrenget, resten av stammen med en arm av roten kunne brukes til emne som krykkene ble skåret ut av. Fremre rokloss på lensebåten ble skåret ut fra en del av furustokk med en solid kvist, slik at fremre tollepinne var en del av furukvisten.

Bygginga av lensebåtene startet med at kjølen ble strukket og for- og akterstavn ble festet til kjølen. Deretter ble kjølbordene felt inn i kjølen på hver side. De resterende bordene ble sammenføyd ved hjelp av jernnagler som ble neiet på innsida av båten. Dette var praktisk når vårpussen skulle foretas. Det ble enkelt å skrape vekk gammel maling, og man slapp å bli hindret av roer som lå utenpå bordene. Alle bordgangene ble bladskjøtet i tilknytning til et spant.

Opprinnelig ble kjølbordene felt inn i kjølen, seinere gikk man over til å bruke T-kjøl, men fra 1950-åra ble det brukt et botnbord med påmontert løs kjøl. Kjølbordene besto av et forstykke, midtstykke og akterstykke. For- og akterstykkene på kjølbordene ble forhugget og ikke formet ved å bøyes, slik det gjøres i dag. Disse ble kalt ‘vinnhalser’ (kalles ‘vinnhærser’ i Eiker).

Skaar-familien brukte vinnhalser på lensebåtene fram til midten på 1930-tallet. Bøyen på disse vinnhalsene var skåret ut på båndsag og høvlet med håndhøvel – slik at de skulle passe inn fort overgang mellom stavn og kjøl.

Båtene ble opprinnelig bygd med to bordganger i tillegg til kjølbordet, senere ble det vekslet mellom å bygge med to eller tre bordganger. Opprinnelig ble det, som nevnt, brukt helgrodde spanter, senere ble det vanlig å skjøte spantene i tre deler.

Båten er den samme og sjølve byggeteknikken er mer eller mindre den samme, men bruksområdet for båten er vesentlig forandret. Tidligere ble båten bare brukt som robåt (av og til som seilbåt). Dessuten ble den i vesentlig grad brukt i fløtinga. Her kunne belastningen bli temmelig stor, både når det gjaldt last (tunge vaierbunter) og det å bli klemt mellom tømmerslep og slepebåt. Ved nåtidens bruk er ikke båten utsatt for de samme påkjenninger, derfor bygges den ikke med like mange spanter og forsterkninger som tidligere. Om man sammenligner byggemåten i tidligere tider med den som praktiseres i dag, vil man fort kunne konstatere at gammel byggemåte ville bli så kostbar at ingen ville kjøpe båten om den ble praktisert i dag. Derfor er vi avhengig av mer moderne maskiner som medfører et antall arbeidstimer blir vesentlig redusert sammenlignet med det som var tilfelle før. Det møysommelige arbeidet var å gå i skogen for å finne emner, kan vi kort si er erstattet av lim og lamineringsteknikker. Det er svært få i dag som går i skogen og leter etter grodde emner – emner som naturen har formet for dem.’

Link til bildet:

https://varteig-historielag.no/VHiGalerie3/?q=item/27526-lensebaten-og-dens-historie

Filnavn:

VHF_2024-00412_013AjtNgHt23_DivLensa.jpg

Bilde ID: 27526
Publisert: Tirsdag 16 April 2024