Lørdag 29. mai 2010: Tur til Hafslund Hovedgård og Soli Brug:

Da Maren Juel skremte vettet av Quisling

Alle herregårder med respekt for seg selv har et gjenferd som vandrer i gangene. Så også på Hafslund Hovedgård, der Maren Juel skal gå igjen. Hun er imidlertid av den fredelige sorten, men klarte likevel å skremme vettet av Vidkun Quisling da ministerpresidenten overnattet på gården under andre verdenskrig.

Vidkun Quisling tok inn på Hafslund Hovedgård under andre verdenskrig, men ble vettaskremt av Maren Juels gjenferd.	Det er snart 200 år siden Maren Juel døde, men fortsatt skal hun gi seg til kjenne på Hafslund Hovedgård.

Historien ble servert da Varteig Historielags tur- og arrangementskomité inviterte til guidet tur på Hafslund Hovedgård og Soli Brug lørdag 29. mai. Omkring 25 deltakere var med på en innholdsrik og morsom tur, der man ble servert både historie, kunst og kultur.
Det var Sidsel Horgen Wert som guidet på Hafslund, og som fortalte historien om Vidkun Quisling.

Vist bort av gjenferdet
Maren Juel regjerte med mild men myndig hånd på Hafslund Hovedgård fram til hun døde i 1815. Tett innpå to hundre år senere er det fortsatt dem som mener å se henne i gangene på den staselige gården.
Neppe har imidlertid noen blitt mer skremt av den tidligere husfruen på Hafslund enn Vidkun Quisling.
Den forhatte ministerpresidenten tok under krigen inn på Hafslund Hovedgård.
Morgenen etter fant kokka ham passe oppskremt på kjøkkenet nede i kjelleren. Quisling kunne fortelle at han hadde våknet på natta ved at en kvinne hadde stått ved senga hans og pekt mot døra. Hun ville ha ut gjesten.
Kvinnen ved senga var identisk med damen som det hang et maleri av på veggen i Quislings rom – nemlig Maren Juel.

Varteig Historielags forsommertur trakk rundt 25 deltakere. Her er de samlet foran hovedbygningen på Hafslund Hovedgård.

Sagbruksvirksomhet
Nå var det nok imidlertid mer historiske fakta enn anekdoter og spøkelseshistorier som guiden vektla på Hafslund, men historien om Maren som gjenferd er uansett med på å fargelegge beretningen om Hafslund.
Sidsel Horgen Wert gikk flere tusen år tilbake, til de helleristninger og gravhauger som finnes på hovedgården, og som vitner om tidlig bosetting. Skriftlige kilder for bosettingen har man imidlertid først fra 1349.
Så tok hun et langt sprang fram til Otte Bildt, den danskættede forretningsmannen som ble eier på Hafslund fra rundt 1600. Det var han som bygde den første store hovedbygningen, som nok var i tre, og som brant i 1758.
Det var Otte Bildt – for øvrig en av anene til den svenske utenriksministeren og tidligere statsministeren Carl Bildt – som bygde opp sagbruksvirksomheten på Hafslund. På det meste hørte fjorten sagbruk til adelsgården.

Niels Werenskiold - herre til Hafslund og eier av blant annet Skjeberg og Ingedal kirker. Broren Jens eide Varteig kirke.

Enda en danske
Hafslunds historie omfatter flere dansker. Som eksempelvis Werner Nilssen, som kom fra Sønder-Jylland omkring 1650.
Werner ble eier av Hafslund, men også av Borregaard Hovedgård – ettersom han gifter seg med datteren på Borregaard. Det sies at Werner Nilssen er en av Norges rikeste og mektigste menn når han dør på slutten av 1600-tallet.
Niels og Jens var to av Werner Nilssens sønner. Niels ble sittende på Hafslund, mens broren overtar på Borregaard. Det skal ha vært et usedvanlig kjølig forhold mellom brødrene. Sidsel Horgen Wert fortalte at en av de få gangene Jens var på Hafslund var da han, hans høygravide kone Margareth og hovmesteren ved et skarve mirakel slapp fra det store raset på Borregaard i 1702. Et ras som krevde fjorten menneskeliv, og hvor 200 dyr gikk i fossen sammen med hele bygningsmassen, store mengder sagskurd og tømmer.
Nils med følge skal ha tatt seg over Glomma i båt overfor fossen, gått i land ved Vaskerstua og kommet seg opp til Hafslund.

Kirkeeiere
Niels og Jens ble døpt Wernersen (Werner-sønner). Dette var imidlertid ikke fint nok for adelige, så derfor ble navnet Werenskiold konstruert.
Begge brødrene var for øvrig også kirkeeiere. Niels på Hafslund, som også var amtmann, eide Ingedal og Skjeberg kirker med underliggende gårder. Jens på Borregaard, som var kanselliråd, eide Varteig kirke fra 1724 til 1755, og satt dermed også samtidig med et samlet Brenne.

Guiden Sidsel Horgen Wert (t.h.) briefer turdeltakerne før forsamlingen "inntar" hovedbygningen. Vi ser f.v. Yvonne Due, Oddvar Juliussen, Hans Erik Groven, Gunvor Groven, Kjell Lunde (bak), Hardis Tomta, Kari S. Lunde, Ingrid Westgård og Ågot Borgen.

På Hafslund utviklet Niels gården til et paradegods, med stor vekt på kunst og kultur. Målet var å gjøre Hafslund-godset til Norges svar på Versailles.
Det sies at han hentet inn fra Europa kunstverk av blant andre Michelangelo og Raphael, men at disse verkene strøk med i brannen i 1758, hvis de ikke allerede var forsvunnet ved den svenske okkupasjonen rundt 1717-1718.

Med prektig kunst som bakteppe ser vi her Ragnar Berby, Ivar Eik, Inger Johanne Gustavsen, Ingrid Westgård og Gunvor og Hans Erik Groven.

Tre sterke kvinner
I sin guiding for vartingene vektla Horgen Wert tre sterke kvinner som er sentrale i Hafslunds historie.
De tre var Karen Werenskiold, Anna Collet og før nevnte Maren Juel.
Karen var datter av Niels Werenskiold, født på Hafslund omkring 1700 og gift med general Hartvig Huitfeldt.
Det var forresten i Karen Werenskiolds regjeringstid på hovedgården at det ble opprettet eget skole- og fattigvesen på Hafslund. Ordningen omfattet alle sagbruksarbeiderne med familier, men også leilendinger, husmenn og andre landbruksarbeidere som lå under adelsgården.
Karen opplevde også som helt ung den svenske okkupasjonen, der Werenskiold-familien ble hevet ut fra hovedgården. Det skulle ta et par år før familien kunne flytte inn igjen, og da sies det at hovedbygningen var helt rasert.

Hafslund brenner
Neste sterke kvinne på den adelige storgården var Anna Collett (1731-1772), gift med justisråd Peter Elieson (1727-1773). Da den flotte barokkbygningen fra Bildts tid ble flammenes rov innunder jul i 1758, sies det at Anna sa til sin mann: ”Nå skåler vi for et nytt og flottere Hafslund!”.
Tre år senere står den nye hovedbygningen ferdig – staseligere og mer imponerende enn dens forgjenger.
Det har gått 250 år siden bygningen ble reist, og det prektige bygget har gjennom årene vært gjenstand for omfattende restaureringer. Senest – og muligens størst – på 1930-tallet, regissert av arkitekt Arnstein Arneberg, mannen bak Oslo rådhus og Skaugum.

Maren Juel omkranset av sine tre ektemenn. Øverst Peder Holter, t.v. Ole Christoffer Wessel og t.h. Marcus Gjøe Rosenkrantz.

En stor forretningskvinne
Den tredje kvinnen, og trolig den største i Hafslunds historie, er altså Maren Juel, født i Oslo i 1749. 
Starten på dette eventyret er at Peder Holter og Bernt Anker i 1773 kjøper Hafslund på auksjon. Det sies at de kom innenfor på stasgården ved å være verger for Anna og Peter Eliesons barn. To år senere løser Holter ut Anker på Hafslund.
Peder Holter satt med en rekke store gods, og ble en av landets fremste og rikeste trelasthandlere. Kona Maren Juel bidro i aller høyeste grad til å øke rikdommen. Det sies at hun var en fremragende forretningskvinne.
Da Peder Holter dør uten etterkommere i 1786, arver Maren både Hafslund, Borregaard og alle sagbrukene. Hun gifter seg senere med Ole Christoffer Wessel, en bror av dikteren Johan Herman. Wessel dør etter bare tre års ekteskap, og Maren gifter seg for tredje gang – med magistratpresidenten Marcus Gjøe Rosenkrantz.

På Hafslund Hovedgård finnes det svært mange portrettmalerier. Her av den dansknorske kong Frederik VI, hans dronning og prinsesse.

Ved siden av sin enestående forretningssans, gjorde også Maren Juel en stor innsats i rent sosialt virke. Blant annet opprettet hun en støtteordning for Hafslunds og Borregaards enker og tidligere arbeidere. Fortsatt eksisterer det et legat i hennes navn i Sarpsborg.
Maren sies å ha vært svært begavet, omsvermet og kunstnerisk.
Da hun døde barnløs i 1815, testamenterte hun sine eiendommer til nevøer og nieser i Sverige og Norge. Boet var så stort at det tok 30 år å sluttføre oppgjøret.

ASA Hafslund
Fra Maren Juels tid valgte guiden å ta kjappe steg fram til 1896, da ”Aktieselskabet Hafslund” – nå Hafslund ASA – overtok.
Vannføringen i Sarpsfossen, som i Otte Bildts tid ga grunnlaget for de mange sagbrukene, var også det naturgitte fundamentet for produksjon av elektrisk strøm.
Sidsel Horgen Wert poengterte under omvisningen at Hafslund Hovedgård ikke er noe museum, men i aller høyeste grad en levende gård. Det fikk da også deltakerne på Varteig Historielags tur se ved selvsyn, der det i riddersalen var dekket til drøyt 100 mennesker som skulle spise middag der påfølgende mandag.

Solli-bruket i 1870-årene. Det nedre bruket til venstre og det øvre til høyre i bildet. Bak bruket ser vi Solli og plassene Solgård, Enerhaugen, Bakken og Linbingen. (Bildet er hentet fra "Tune - Gårdshistorie, del 1").

Til Soli Brug
Fra Hafslund Hovedgård la turdeltakerne i vei mot Soli Brug. Der ventet Eva Dørje-Berg på vartingene, med fyr på peisen, varm kaffe og velsmakende rundstykker i Smia.
På en særdeles humørfylt og sprudlende måte kåserte hun om det som en gang var Nord-Europas største sagbruk – og ikke minst om oppbyggingen av stedet etter at hun og ektemannen Willy overtok.
Det er snart 32 år siden Eva og Willy Dørje-Berg kjøpte stedet. Da var Soli Brug i sterkt forfall. Kjøpet omfattet for øvrig kun to bygninger på bygslet grunn – nemlig møllerens hus og det gamle kontoret.
Med stor arbeidsinnsats og betydelige kostnader er stedet jobbet opp til et kunstnersenter med vidt renommé. Soli Brug omfatter i dag elleve hus, og en eiendom på til sammen 160 mål.

En sprudlende Eva Dørje-Berg kåserte i Smia om både sagbrukstid og kunstnersenter.

Arbeidsfordeling
Utviklingen av Soli Brug har skjedd uten offentlig støtte. Med stort glimt i øyet refererte Eva Dørje-Berg til NRKs ”Herskapelig” og programleder Toppen Bech.I programmet fra Soli Brug uttalte Willy at ”kona tjener pengene, og jeg bruker dem”. – Men heldigvis har det blitt lettere etter hvert, fastslo hun.
Som keramiker fikk Eva Dørje-Berg tidlig et stort navn. Mye har skjedd siden hun startet sin virksomhet i et beskjedent rom på Ise for 61 år siden.
Dessuten har utstillingene på Soli fått en enorm respons. To store kunstmønstringer er det i året, og Eva Dørje-Berg fortalte lattermildt om første utstillingen der man ble tatt en smule på sengen av den store oppslutningen.
Eva (82) og Willy (88) er fortsatt i stor aktivitet, men hun sa seg svært glad for at sønnen, maleren og musikeren Ole Dørje, nå driver galleriet og overtar også selve anlegget.

Kaffe og rundstykker smakte fortreffelig i Smia på Soli. Her ser vi Yvonne Due, Trond Kullerud og Kjell Lunde.

Kongelige besøk
Det har i alle fall vært to kongelige besøk på Soli. Første rojale gjesting var av dronning Desirée av Sverige (1777-1860). Hun var kjøpmannsdatter fra Marseille som først var forlovet med Napoleon, men ble etter to år vraket fordi hun ikke var av kongelig byrd. Napoleon valgte heller enken Joséphine de Beauharnais.
I stedet for Napoleon, ble det Jean Baptiste Bernadotte som ektemake for Desirée. Sikkert ikke noe dumt valg. Jean Baptiste Bernadotte ble i 1810 valgt til Sveriges kronprins, under navnet Karl XIV Johan. Åtte år senere blir han svensk konge, og kjøpmannsdatteren Desirée blir dronning Desideria av Sverige.
152 år etter dronning Desirée, var turen kommet til den norske kongefamilien på besøk på Soli. Nå hadde Eva og Willy Dørje-Berg avsluttet restaureringsarbeidet, og initiativet til besøket kom fra Slottet. Det er ingen stor hemmelighet at dronning Sonja har sans for Eva Dørje-Bergs keramiske kunst.

Hans Erik Groven (t.v.) og Terje Bergby foran vannhjulet som ekteparet Eva og Willy Dørje-Berg fikk satt opp, etter først å ha lagt om elveløpet. Vannhjulet er åtte meter i diameter.	Terje Bergby og Kjell Lunde foran noen av de enorme stenpilarene som står igjen etter Nord-Europas største sagbruk. I alt er det 44 slike pilarer som vitner om storhetstiden på Soli.

600 arbeidere
Storhetstiden for Sanne og Soli Bruk er regnet å ha vært i årene 1860-1876. På det meste skal 600 mann ha hatt sitt virke ved de 22 oppgangssagene ved Soli.
De gamle sagbruksprivilegiene var opphevet, og det ga frittspillerom også på Soli. Man kan ane litt av størrelsen på virksomheten når man ser ruinene etter virksomheten, men det er vanskelig å ta inn over seg hva bruket må ha betydd for lokalbefolkningen.

Soli Brug har blitt en perle, og er mye benyttet både av kunstelskende og turgåere.

Brukssamfunnet hadde sitt eget sosial- og fattigvesen, og også et godt utbygdskolevesen. Egen sykekasse fantes også, med et styre på fem mann.
Til stedet hørte dessuten egen lege, jordmor, skomaker og bakeri,og på Soli fantesdet endog et vigslet rom for kirkelige handlinger.
For å sikre arbeidernes proviantering anla eierne av Sanne og Soli et eget kornmagasin på 1830-tallet. Dette kornmagasinet fikk årlig 1200-1500 tønner østersjørug fra Christiania, i tillegg til korn fra Sanne og gårdene omkring.
Med dampsagenes inntreden møtte oppgangssagene ved Soli sin overmakt. I 1902 var det derfor helt slutt på sagbruksvirksomheten ved Sanne og Soli, og i 1931 ble bruket solgt til nedriving.

Keramikkverkstedet
Etter foredraget i Smia, fikk turdeltakerne mulighet for å ta en forhåndstitt på noe av den kunstutstillingen som åpner på Soli 5. juni.
Dessuten var det gode muligheter både til å beundre og handle Eva Dørje-Bergs varierte og etterspurte keramikk.
Turdeltakerne fra Varteig Historielag var tilgodesett med blå himmel og tildels en varmende sol, så mange av deltakerne benyttet også anledningen til å bese seg ellers på anlegget. Det gjaldt blant annet også det svære vannhjulet nede ved Aagaardselva, med en diameter på åtte meter, og de 44 enorme stenpilarene som er de synlige restene etter det som var Nord-Europas største sagbruk.

Øistein Bøe

Ingrid Westgård og Kjell Lunde beundrer keramikken som Eva Dørje-Berg har utstilt.	Kari S. Lunde og Ester Juliussen benytter anledningen til å handle keramisk kunst av Eva Dørje-Berg.	- Mye vakkert, fastslår Arne Hansen og Bjørg Belsby etter å ha sett keramikkutstillingen.