Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

2012 Markantekvinner

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Høsten 2012:
Markante kvinneskikkelser i Varteig

I forbindelse med at det neste år er 100 år siden kvinnene fikk allmenn stemmerett i Norge, er historielagene blitt oppfordret til å presentere det man har valgt å kalle markante kvinneskikkelser. I Varteig er et flott og bredt knippe kvinner blitt fremmet.

Bilde fra Gamle festsal i Oslo i 1902, under Det nordiske kvinnesaksmøtet. 500 kvinner deltok på konferansen. På talerstolen står Fredrikke Marie Qvam.

(Lagt på nett 13.11.2012.)
Vartingene sto vel neppe fremst på barrikadene da debatten gikk om kvinnene skulle få lov til å stemme på lik linje med mennene tidlig på 1900-tallet. Gjennom det århundret som har gått siden vedtaket ble iverksatt, er det imidlertid mange kvinner i Varteig som har gjort seg bemerket hver på sin post her i livet.
Fem kvinner er blitt trukket fram som markante i bygda. Det er Anna Oland, Ingebjørg Mathiesen, Mathea Bøe, Sofie Sælid og Reidun Andreassen.

Kvinnene fikk allmenn stemme-rett ved kommunevalg i 1910. Her avlegger den første kvinnen sin stemme i valglokalet på Akershus festning.

100 års kamp
Det tok 99 år fra grunnloven i 1814 ga stemmerett til embetsmenn, personer med byborgerskap og bønder, og til alle kunne stemme – uansett kjønn og rang.
I 1814 kunne omkring 40 prosent av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg. Utover på 1800-tallet sank imidlertid andelen radikalt fordi antall husmenn og eiendomsløse steg raskt. På 1860- og 1870-tallet var det derfor bare rundt 7,5 prosent av befolkningen som hadde stemmerett.
Ved parlamentarismens gjennombrudd vedtok Stortinget i 1884 en forsiktig utvidelse av stemmeretten, men fortsatt var denne demokratiske rettigheten forbeholdt et mindretall av den voksne, mannlige befolkningen målt etter en gitt minste skattbar inntekt.
I 1898 ble det imidlertid vedtak om allmenn stemmerett for menn, og fra 1909 fikk kvinner fra borgerskapet og middelklassen stemme. Året etter fikk kvinnene allmenn stemmerett ved kommunevalg, og i 1913 altså stemmerett på samme vilkår som menn – også ved stortingsvalg.
I 1920 ble for øvrig stemmerettsalderen senket til 23 år, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år.

Vandreutstilling
I Østfold skal stemmerettsjubileet neste år markeres med en vandreutstilling med fokus på kvinnehistorie gjennom 100 år. En gruppe personer fra ulike organisasjoner har gått sammen om å forberede denne utstillingen. Fra Østfold Historielag deltar Berit Hogseth fra Rakkestad i 2013-gruppa.
Det er i dette arbeidet at komiteen har oppfordret de lokale historielagene til å fremme forslag på kvinner som har markert seg i forhold til politikk, helse, utdanning, arbeid, fagbevegelse, barn og familie, økonomi etc – sliterne, med andre ord.
Styret i Varteig Historielag har drøftet saken i flere møter, og også tatt henvendelsen opp på to av våre åpne møter i Peisestua. Med dette som bakgrunn er altså fem kvinner foreslått fra Varteig.

Anna Oland (1896-1978) – født i Bagn i Valdres, eksamen ved Elverum Lærerskole i 1917. Kom som lærer til Ovaskogs skole (Kokkim-skolen) i Varteig i 1921. Først som småskolelærer, og så fra 1925 som storskolelærer.
Det sies at skolestyret i Varteig var betenkt på å ansette henne som lærer i storskolen. Disiplin og ”lærerjorda” som fulgte stillingen ble brukt som argumenter mot henne som kvinne. Hun innfridde imidlertid alle forventninger, og mer enn det – og satt i lærerstilling i Varteig fram til hun gikk av med pensjon, de siste årene som lærer ved nye Varteig skole som sto ferdig i 1959.
Som småbarnsmor ble hun enke i 1925. Hun giftet seg igjen i 1930 og bosatte seg da i Skiptvet – men fortsatte i stillingen i Varteig. Hun ble derfor dagpendler – tidvis ukependler, på vinteren med spark over risikabel is på Glomma.
Som lærer ved Ovaskogs skole hadde hun en sterk posisjon i lokalsamfunnet. I etterkrigsårene organiserte hun skoleturer både til Vestlandet og Midt-Norge som det fortsatt går frasegner om. Dette skjedde i en tid hvor det langt fra var vanlig med flerdagers skoleturer, og hvor privatøkonomien heller ikke alltid ga åpning for slik deltakelse. Det siste løste hun ved å være drivkraften bak basarer og andre pengeinnbringende tiltak som gjorde turene mulig.
Anna Oland engasjerte seg sterkt i samfunnslivet i Varteig, både i foreninger og i politikken. Hun ble hedret både av Arbeiderpartiet og Norske Kommuners Sentralforbund.

Ingebjørg Mathiesen (1890-1964) – født i Vang i Valdres, og tok utdannelse som sykepleierske og jordmor. Hun kom til Varteig som jordmor i 1916, og satt i stillingen fram til hun gikk av med pensjon i 1958. De første årene bodde hun på Brunsby og i kommunegården.
Da hun i 1925 giftet seg med Finn Mathiesen på Hasle, ble hun mor, husmor og gårdbrukerkone i tillegg til å inneha funksjonen som jordmor i bygda.
Ingebjørg Mathiesen fikk ry på seg for å behandle alle likt – uansett stand og økonomisk stilling. Mange er de historiene som går om henne som jordmor i en bygd som på den tiden var preget av enkle og til dels fattigslige kår, og der hun nok bedre enn de fleste fikk se de sosiale kår som mange levde under den gangen. Vareknapphet, rasjonering og dyrtid rammet hardt i store deler av bygdas befolkning da Ingebjørg Mathiesen hadde tiltrådt.
Til tross for en både viktig og arbeidskrevende jobb, var lønna beskjeden for jordmoren i Varteig. I 1917 var årslønna bare 600 kroner, men herredsstyret økte den da med 75 kroner.
Gjennom årene endret stillingen karakter. Det ble færre hjemmefødsler, og i stedet ble mye av funksjonen fylt som helsesøster. Blant annet var Ingebjørg Mathiesen fast helsesøster på grendeskolene i Varteig, sammen med blant andre legene Bang og Moe Magnussen.

Mathea Bøe (1877-1959) – født på Baterød i Tune. Hun var enslig mor da hun giftet seg i 1907 med Ole Pedersen Bøe, og ble gårdbrukerkone på 3029/2 Bøe i Varteig.
Ektemannen var en del sykelig og svak, og det var derfor Mathea som sto for gårdsdriften. Hun hadde manns styrke, og historiene er mange om hennes innsats både i gårdsarbeidet og torghandelen der hun solgte gårdens produkter.
Viden kjent er veddemålet med kjøpmann Hans Olsen i St. Marie gate i Sarpsborg. Hvis hun klarte å bære en melsekk på 100 kilo fra forretningen og ned i båten hun hadde ved Krabben-brygga i Glengshølen, så skulle hun få melsekken. Det klarte Mathea, til tross for at hun også hadde med seg ei stor torgkurv.
Mathea omtales i Tore Stubberuds bok ”Krabben” (1986). Der heter det at blant ”Krabben-kjerringene” sto Mathea Bøe i en særstilling på grunn av sin ubendige styrke.
På gården ble det drevet allsidig husdyrproduksjon, og gårdens produkter ble omsatt på Sarpsborg torg. Mathea var derfor fast passasjer på ”Krabben” så lenge båten trafikkerte på Glomma, og senere gikk turene med hest og vogn. Foredlede melkeprodukter, kjøtt, poteter, grønnsaker, bær og ved var blant varene hun bød fram fra fast plass på torget i Sarpsborg.
Mathea Bøe ble også mye benyttet som kokke i ulike private selskap i Varteig. Blant annet gjaldt det ved begravelser, der hun også ble mye brukt til å legge ned de døde.

Sofie Sælid (1893-1960) – født på Torp i Borge, men kom til Varteig i 1904. Etter folkeskolen gikk hun Skjeberg Folkehøyskole og deretter et seks måneders kurs ved Sivertsens Handelsskole i Fredrikstad. Der lærte hun seg blant annet å stenografere, noe som kom godt med i de mange sekretærfunksjonene hun hadde i ulike foreninger i Varteig.
Sofie Sælid var et aktivt foreningsmenneske, blant annet i avholdslaget, ungdomsforeningen, menighetsrådet, sanitetsforeningen og sjømannsmisjonen i hjembygda. Hun var også med i en kristen strengemusikk.
Sofie Sælid var i en årrekke søndagsskolelærer, hun var en ivrig fotograf og hun var lærervikar både ved Ovaskogs og Neaskogs skoler. Første lærervikariatet hadde hun ved Kokkim-skolen Ovaskogs i 1918, og senere ble det flere tidsbegrensede vikariater – fortrinnsvis i småskolen.
Hun hadde et helt spesielt innpass i bygdas befolkning, og drev besøkstjeneste blant eldre og syke i Varteig lenge før begrepet ble oppfunnet. Sofie Sælid var æresmedlem i Varteig Kristelige Ungdomsforening, og hun ble tildelt Klostermedaljen med diplom for sitt arbeid for Det Norske Totalavholdsselskap.
Ved begravelsen var Varteig kirke fylt til randen av folk, og skolebarn med blomster i hendene sto oppmarsjert fra kirken til graven.

Reidun Andreassen (1936-) – født i Gamlebyen i Oslo, tok handelsskolen på kveldstid mens hun var i full jobb, og skolerte seg senere gjennom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet.
19 år gammel giftet hun seg med Arne Andreassen, opprinnelig Narvik-gutt som var kommet til Oslo for studier. Ektemannens arbeid ved jernbanen gjorde at det ble opphold både i Narvik, Kongsvinger og Mo i Rana, før familien i 1968 kom til Sarpsborg. I 1970 flyttet de inn i nytt hus i Varteig, og bodde der til de flyttet til Kurland midt på 1990-tallet.
Sin faglige og politiske løpebane startet for alvor da hun i 1970 ble ansatt ved EPA. Etter et år var hun tillitsvalgt på varehuset. Snart var hun de ansattes representant i styret for EPA, medlem av bedriftsforsamlingen og hovedtillitsvalgt for konsernets 2000 ansatte. Samtidig engasjerte hun seg også i Handel og Kontor, og var blant annet fylkesleder i fire år og også landsstyremedlem.
Hun gikk også aktivt inn både i kommunepolitikken i Varteig og i fylkespolitikken, og ved stortingsvalget i 1985 ble hun valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet. Der satt hun først ett år i forbruker- og administrasjonskomiteen og deretter tre år i justiskomiteen. Ved valget i 1989 ble hun første vararepresentant til Stortinget.
Andreassen var for øvrig første kvinnelige leder i 1. mai-komiteen i Sarsborg. Ledervervet her hadde hun i to år, i 1990 og 1991. Reidun Andreassen er fortsatt engasjert, blant annet i Fagforbundets Pensjonistforening i Sarpsborg. Der satt hun for øvrig tidligere som leder i tre år.
Hun har også hatt ti år i Eldrerådet i Sarpsborg, og i sommer gikk hun av etter fem år i landsstyret i Norsk Pensjonistforbund, der hun også i samme perioden var med i forbundets kulturutvalg.

Øistein Bøe