|
Lørdag 25. mai 2013: Tur til Norsk Skogmuseum og Glomdalsmuseet:
En museumstur som frister til gjentakelse
 |
| Laila Bækkevold var dyktig guide på Glomdalsmuseet. Her har hun tatt med seg vartingene til Åmot-tunet. |
Mye ble sett og mye ble lært da Varteig Historielag dro på museumstur til Elverum siste lørdagen i mai. Vi kan imidlertid slå fast at denne turen kan gjøres om igjen. Det er nemlig en umulighet å få med seg alt man ønsker når man bare har en håndfull timer til rådighet.
(Lagt på nett 26.05.2013.)
Norsk Skogmuseum og Glomdalsmuseet var målet for historielagets vårtur i år. Når over åtte timer av en dagstur går med til transporten, sier det seg selv at det blir begrenset tid til å få med seg alt hva disse to museene har å by på. Derfor var det kun én oppfatning når reiseselskapet avsluttet en hyggelig dag på Elverum med felles middag; dette kan man med hell gjenta!
Det var i alt 24 reiselystne og historieinteresserte mennesker som samlet seg til tur i det vakreste vårværet man kunne tenke seg. Frode Bredholt er fast ”skysskar” når historielaget i Varteig skal ut og reise, men av praktiske årsaker var det i år to sjåfører. Sammen med Frode sørget Morten Klemsdal for at reisefølget kom trygt til Elverum – og like komfortabelt og godt tilbake til Varteig igjen.
Flommen skapte usikkerhet
La oss like godt med en gang ta for oss været. Vi har allerede røpet at turen gikk i vakkert solskinn, der gradestokken viste 20 pluss selv godt ut mot kvelden. Tidligere samme uka kunne man imidlertid saktens ha grunn til å være engstelig. Store nedbørsmengder og rask snøsmelting førte til flom som herjet stygt flere steder på Østlandet.
Både arrangører og turdeltakere kunne sant og si ha grunn til å spørre om det ble noe av turen til Elverum. Derfor ble både museene på Elverum og veitrafikksentralen konsultert så sent som på ettermiddagen dagen før, og begge steder kunne man heldigvis forsikre om at selv om Glomma gikk flomdiger var det ingen fare.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
 |
 |
| Dyktige bussjåfører sørget for trygg transport til og fra Elverum. Her er de fotografert i "sladrespeilet" - Morten Klemsdal (t.v.) og Frode Bredholt. |
Forventningsfulle turdeltakere. Foran Ellen Eriksen (t.v.) og Johanne Pahr. Bak: Kjell Lunde t.v.) og Stig Eriksen. Bakerst Bjørn Eng (t.v.) og Isak Lunde. |
Far og sønn Bråthen - Gunnar (t.v.) og Sindre - på vei mot Elverum. Bak ser vi Harald Lunde. |
 |
 |
 |
| Det smakte med kaffe under rasten ved Andelva. Her ser vi fra venstre Arild Smaaberg, Bjørn Eng, Isak Lunde og Gunnar Kultorp. |
Damer som endog har rød duk på bordet! Fra venstre Astrid Lunde, Elsa Revelsby, Synnøve Gressløs og Ingrid Westgård. |
Fra tømmerkoia på skogmuseet. Fra venstre Isak Lunde, Bjørn Eng, Elsa Revelsby, Synnøve Gressløs, Sindre Bråthen og Gunnar Bråthen. |
Gangbrua ble stengt
Flommen ved Elverum hadde sin topp et par dager før historielaget hadde sin vårtur, og museene var nødt til å stenge hengebrua som forbinder skogmuseet og Glomdalsmuseet da elva gikk som størst.
Da vartingene kom til Elverum, var imidlertid brua åpen for gående igjen – men en flomstor og stri elv gjorde nok at de fleste satte pris på at transporten mellom museene foregikk med buss på riksveien – og ikke til fots over hengebrua.
På skogmuseet var det bestilt en enkel briefing, mens Laila Bækkevold – for øvrig selv fra Indre Østfold – var dyktig guide i bygningsmassen på Glomdalsmuseet. Det ble en utrolig flott dag, hvor man også hadde rikelig tid til å nyte vårværet.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
 |
 |
| Ivar Ek har slått seg ned i tømmerkoia sammen med en en kar som formodentlig sitter og spikker nye selepinner. For ordens skyld; "karen" til høyre er en utstillingsdukke. |
Det ble mimring ved bildet fra Glennetangen. Fra venstre ser vi Kjell Lunde (jobbet i lensa i 1958-61), Gunnar Bråthen (1952), Bjørn Eng (1953, -54, -56), Arild Smaaberg (1959-61) og Frode Bredhold (siste sesongen - 1985). |
En fryktinngytende moskus, men damene fra Varteig tar det med fatning. Fra venstre: Liv Stenersen, Johanne Pahr, Ragnhild Aune Sulusnes, Sølvi Jelsness og Anne-Lise Jenseg. |
 |
 |
 |
| Gaupa er ufarlig der den ligger på stokken, men Ingrid Westgård forteller om oldebarn som feller sine modigste tårer over en katt som er borte - og som de frykter at gaupa har tatt. |
Man lar seg imponere over utstillings-monterne på skogmuseet. Her er et eksempel på en kombinasjon av utstoppede fugler og et vakkert naturfotografi som bakgrunn. |
Norsk Skogmuseum har sine årlige jakt- og fiskedager på tidlig høst. Da antar vi det er mange kjennerminer som studerer denne monteren. |
 |
 |
 |
| Blant utstillingene på Norsk Skogmuseum er det også flere fantastiske treskjærarbeider. |
Stig Eriksen, Arild Smaaberg og Gunnar Kultorp beskuer elgoksens møte med hunden. |
Ellen og Stig Eriksen og Johanne Pahr har slått seg ned på en benk i solveggen på skogmuseet. |
Skog og vann
Turen startet halv åtte fra Ise, og briefingen på Norsk Skogmuseum ble bestilt til klokka tolv. Med termos og matpakke i ryggsekken gjorde reisefølget en rast ved Andelva – og ti minutter på tolv sto bussen parkert utenfor skogmuseet. Det er utrolig hvor greit det er med gode sjåfører og en etterprøvd kjøreplan!
På skogmuseet var det satt av to og en halv time til å bese seg. Morsomt var det jo at det i skogbruksavdelingen henger et stort bilde fra tømmerinntaket ved Glennetangen lense. Flere av turdeltakerne hadde arbeidserfaring fra fløtingen, og det ble rene mimrestunden ved bildeveggen.
Ellers er det fantastiske utstillinger på skogmuseet som det er vel verd å bruke tid på. Det gjelder både tekniske hjelpemidler i skog og på sagbruk, og det gjelder dyr- og fugleliv. I kjelleren dessuten et glimrende akvarium.
Flomstenen og Storofsen
De to museene på Elverum ligger på hver sin side av Glomma, og med Prestøya midt i elva. Med den flomdigre elva skummende forbi, var det nok mange som stoppet ved flomstenen som markerer vannstanden ved ulike flom-år fra 1717 og fram til 1995.
Fuktighet oppover stenen ga et hint om hvordan vannstanden hadde vært to dager tidligere, og merket for storflommen i 1995 var en drøy mannshøyde opp på stenen. Vesleofsen for atten år siden lå likevel langt under merket for Storofsen i juli 1789. Vesleofsen i 1995 krevde ett menneskeliv, i 1789 antar man at rundt 80 mennesker omkom i flommen.
Når man studerer flommerker og sammenlikner de store flom-årene, er det nok et par ting man bør ha i minnet. Det ene er reguleringene i vassdragene og dagens mulighet til – i alle fall i en viss grad – å styre vannmengdene som slippes på. Det andre er at flomnivået de ulike årene kan ha vært annerledes på Elverum enn eksempelvis lenger ned i Glomma.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
 |
 |
| Kari S. Lunde og Kjell Lunde foran to velvoksne bjørner på skogmuseet. Til venstre en brunbjørn fra Alaska, til høyre en Kamtsjatka-brunbjørn. |
Kjell Lunde ved flomstenen. Han angir merket for flommen i 1995. Storofsen er avmerket helt øverst på stenen. Flomnivået i år antydes ved fuktigheten på stenen. |
Karin Kullerud Ek og Ivar Ek fotografert ved skigarden foran en skogvokterbolig som ble reist ved Galten i Engerdal i 1886. |
 |
 |
| På Prestøya - midt i Glomma - ligger mange av skogmuseets husværer. Her har Kjell Lunde slått seg ned på trappa til en fløterkoie. |
"Jugærbenk" på skogmuseet. Fra venstre Gunnar Kultorp, Arild Småberg, Sindre Bråthen, Gunnar Bråthen, Harald Lunde og Bjørn Eng. |
Fløterkoie
Det er en betydelig bygningsmasse tilknyttet Norsk Skogsmuseum, og de fleste husene står på Prestøya. Øya er 50 mål stor og ligger mellom strykene Klokkerfossen og Prestfossen.
På Prestøya har man utviklet gamle skog- og strandmiljøer mot Glomma. Her finner man blant annet koier for tømmerhoggere og fløtere, men også skogshusvær brukt under jakt og fiske. Her er det også fangstinnretninger, og museet har anlagt fiskedam med vanninntak fra Glomma.
Da vartingene tok turen til Elverum, lå vannstanden rundt meteren under flomtoppen et par dager tidligere. Det var imidlertid tatt flere forholdsregler som fortsatt var synlige – som eksempelvis at bygninger på Prestøya var stroppet fast til bakken for ikke å bli tatt av vannet.
Fra skogmuseet på østsiden av Glomma var det trygg gangbru over til Prestøya, men vi fikk ikke med oss at det var flere enn de to bussjåførene våre som utforsket hengebrua som går over Prestfossen til Glomdalsmuseet.
 |
| Laila Bækkevold - selv opprinnelig østfolding - tok imot vartingene på Glomdalsmuseet. |
Tynset-tunet
På Glomdalsmuseet var det satt av en times omvisning til de historieinteresserte vartingene, og guidene Laila Bækkevold og Ida Kamilla Ruud tok imot reisefølget. Bækkevold syntes det var ekstra stas å få østfoldinger på besøk. Hun er nemlig selv fra Indre Østfold. Ruud var under opplæring, og var i så måte en dyktig og hyggelig assistent.
Som seksjonsleder og formidler sørget Laila Bækkevold for at det ble en fantastisk historietime. Glomdalsmuseet er landets tredje største når det gjelder antall bygninger. Med smått og stort er det 92 hus på museumsområdet.
Hun tok med seg vartingene til Tynset-tunet – et typisk gårdstun fra Nord-Østerdalen fra første halvdel av 1700-tallet. Husene ligger i en firkant rundt tunet, med et stakittgjerde omkring. På tunet er det både vinterstue og sommerstue, slik det var vanlig i hele Østerdalen.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
Skrinne kuer
Tunet består ellers av både eldhus, stabbur, smie, låve med stall, saue- og geitefjøs og vinterfjøs for storfe.
Reisefølget fra Varteig fikk komme inn både i vinterstua og i fjøset. Begge steder utrolig interessant både å se og bli forklart. Vi ble litt ekstra fascinert av tiggerkrakken som sto rett innenfor døra. Tiggerne som vandret gårdimellom skulle nemlig ikke avvises. En matbit fikk de, og det kunne saktens også bli noe i skreppa når ferden gikk videre. Det var imidlertid ikke selvsagt at de slapp fram til bordet. Derfor denne tiggerkrakken.
Stenfjøset på Lundskauen i Varteig blir nok lite i forhold til vinterfjøset på Tynset-tunet, men likevel er de to bygningene sammenliknbare. Det var metertykke stenmurer i fjøset fra Brennbakken, og plass til tolv kuer i tillegg til kalvebinge og plass for budeia og andre tjenere.
Tolv båsplasser var imponerende, men kuene som i sin tid sto der hadde nok ikke imponert i dag. Båsene var så smale at det må ha vært både små og magre kuer som sto på båsen.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
|
 |
| Fra vinterstua på Tynset-tunet. Her har Liv Stenersen, Anne-Lise Jenseg, Karin Kullerud Ek og Gunnar Kultorp slått seg ned ved bordet. I enden av bordet ser vi høysetetavla og i hjørnet står kråskapet. |
En lydhør forsamling følger med på guidens orientering. F.v.: Johanne Pahr, Isak Lunde, Sindre Bråthen, Bjørn Eng, Gunnar Bråthen, Stig Eriksen, Morten Klemsdal, Astrid Lunde og Øistein Bøe. |
Ragnar Berby, Kjell Lunde, Harald Lunde og Johanne Pahr ved grua. Legg merke til "oppbevaringsplassen" mellom bjelkene i taket. |
 |
 |
 |
| Frode Bredholt har slått seg ned i stenfjøset på Tynset-tunet. Legg merke til bredden på båsene, her var det ikke plass til dagens utgave av Dagros! |
Fra stenfjøset, med guide Laila Bækkevold. Vi ser f.v. Astrid Lunde, Ingrid Westgård, Gunnar Kultorp, Arild Smaaberg, Ragnhild Aune Sulusnes og Elsa Revelsby. |
Ivar Ek tar en pust i bakken på Tynset-tunet på Glomdalsmuseet. I bakgrunnen ser vi geite- og sauefjøset. |
 |
 |
 |
| I Synvisstua er det fantastiske veggmalerier, de fleste med religiøst innhold. Her er det sønn som får livsvisdom fra far. |
”Lige som Hiortten skriger efter ferskt Vand, saa skriger min siæl til dig Gud.”
Synvistua ble brukt som gjestehus på gården.
|
Ingrid Westgård (t.v.) sikrer motiver fra Synvisstua. Videre guide Laila Bækkevold, Isak Lunde, Arild Smaaberg, Gunnar Kultorp, Øistein Bøe og Kari S. Lunde. |
Fantastiske dekorasjoner
Fra Tynset gikk turen med sjumilsstøvler over til Os, og Synvisstua fra Narjordet. Bygningen ble reist i 1723, og gårdens folk hadde ansvar for kulldriftene til kobberverket på Røros. Synvisstua var gjestestue på gården.
Det storslåtte med stua var imidlertid ikke selve bygningen, men de fantastiske dekorasjonene på vegger og i tak. Stua har et av de eldste og mest motivrike malte interiørene i Østerdalen.
De fleste motivene hadde et religiøst budskap, og vi stoppet blant annet ved en illustrasjon der sønnen spør sin far: ”Min kiære Fader. Efterdi Jeg seer at du alle rede haver levet graven nær da sig mig hva godt jeg herefter for vænte skal”. Og faren svarer: ”Det gode som du indbilder dig, er Indtet andet End for længelse og Sidst sælve Døden”.
Og et annet, ved et veggmaleri av en hjort: ”Lige som Hiortten skriger efter ferskt Vand, saa skriger min siæl til dig Gud”.
Nektet kongen
En historisk vandring i vårsola ble avsluttet på Åmot-tunet, med besøk inne i hovedbygningen fra Nordre Åset, reist omkring 1797. Det må ha vært velstand på denne gården i Sør-Østerdalen, for bygningen er av imponerende dimensjoner – og med både finstue og sal.
Kong Carl Johan (1763 - 1844) overnattet på Åset to ganger. Første gang var han en mann i sin beste alder. Da han skulle komme igjen 20 år etter var fysikken betydelig svekket, og hoffets menn på inspeksjon ville at bonden på Åset skulle lage ny trapp opp i andre etasje som ikke var så bratt. Dette nektet imidlertid gårdbrukeren; kongen fikk da klare å ta seg opp til soverommet med den trappa som var der.
Eieren av Nordre Åset, Ola Åset, ble forresten stortingsmann fra 1821. Følgelig var han med på å videreføre det arbeidet som Eidsvollsmennene la grunnlaget for sju år tidligere, og dermed har vi også linken til Varteig Historielags tur neste år. Lørdag 24. mai i 2014 går nemlig turen nettopp til den helrenoverte Eidsvollsbygningen, i anledning 200-årsjubileet for grunnloven.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
Elgkarbonader og karamellpudding
Mette på inntrykk, men sulte på føde, bega reisefølget seg deretter tilbake til Skogmuseet og spisestedet Forstmann. Der ventet elgkarbonader og karamellpudding.
Mens praten gikk lett rundt middagen, stilnet den gradvis under bussreisen hjemover. Det virket som folk lot inntrykkene synke innover seg, og noen tok også en liten blund.
Etter en aldri så liten stopp for en strekk på beina på Kløfta, gikk ferden så hjem til Varteig. Etter tretten og en halv time var turdeltakerne hjemme igjen.
Det er ikke tvil – vi kan ta fram ordlyden fra stilskrivingen på folkeskolen: Alle var enige om at det hadde vært en vellykket tur!
Les forhåndsomtalen til turen ved å trykke her.
|
