Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Mandag 4. november 2013: Møte med Knut Bøe og Varteig Menighetskor:

Når korsangen møter lokalhistorien

En mer vellykket legering er neppe laget noen gang i Varteig, enn da menighetskoret og historielaget satte hverandre stevne i novembermøtet. Og kvelden ble toppet med Knut Bøes kåseri om barndom og oppvekst i Bøkroken. Flest minner av det muntre slaget, men også ispedd litt alvor.

Knut Bøe fortalte muntert om sin barndom og oppvekst i Ovaskogs. I bakgrunnen ser vi Oddvar Juliussen og Arne Hansen.

(Lagt på nett 05.11.2013.)
Både kåsøren selv og historielagets leder Kari S. Lunde var inne på at Varteig Menighetskor og Varteig Historielag jo har tilhold i samme bygningen. Koret øver i Bygdehallen hver mandag, og historielaget har sine møter samme sted – også på mandager.
Derfor har det nok hendt at både foredragsholdere og tilhørere på historielaget har kunnet sitte i Peisestua og lytte til korøvelsen i Ingasalen. Men det har vært et ”avstandsforhold”, helt til dette møtet i november. Da forente man sine krefter, og gjorde det til en festkveld med mellom 60 og 70 mennesker i salen.

Bygdeskalden
Menighetskoret åpnet festkvelden med tre sanger, alle skrevet av bygdeskalden Nils Tomte.
”Niels Gundersen Knatterudplads” var født 11. oktober 1866. I Sarpsborg var han engasjert i forretningslivet, han var en habil fotograf, i et års tid var han dessuten vikarierende redaktør i avisa ”Glommen”, og ble byens første kinosjef. Den jobben hadde han til han døde 18. november i 1920.
Nils Tomte skrev atskillige dikt og sanger. Lokalt er nok Varteigsangen best kjent. Den skrev han til den første bygdedagen i Varteig i 1917, med musikk av Kristian Wendelborg (1863-1938).
I tillegg til Varteigsangen framførte koret også ”Blaaklokker” og ”Kirken der hjemme”. Den første har vartingen Kjell Sterkerud skrevet melodien til, den andre er det Christian Haslerud (1834-1921) som har tonesatt.
Koret avsluttet også møtet, og nå med fire salmer – ”Gud signe Noregs land”, ”Herren er min hyrde”, ”Hvem skal vi gå til” fra Egil Hovlands ”Pilegrimsmesse” og ”Navnet over alle navn er Jesus”, arrangert av Trond Andersen.

Varteig Menighetskor fulgte "sjefen" sin til møtet i Varteig Historielag, og kvitterte med to flotte sangavdelinger.

Bygdas liv
Vi går imidlertid tilbake til kåseriet til Knut Bøe. Han pensjonerte seg etter 39 år som lærer og 51 år som organist. Dirigent for menighetskoret har han vært siden stiftelsen i 1972.
I historielagets møte vektla han imidlertid mest barndommen hjemme på gnr. 3028, bnr. 11 Bøe.
Han tegnet bakteppet for sitt engasjement i og for lokalsamfunnet. Begge foreldrene var aktive i kristent arbeid, faren også i politikken. Bestefedrene likeså. – Det ga meg innblikk i bygdelivet og bygdekulturen, sa han, og var takknemlig for at han hadde fått muligheten til å delta i menighetsliv, arbeidsliv og folkeliv i Varteig.
Bestefar Lars Bøe satt for øvrig i styret i sparebanken. Banken holdt til i Peisestua den gang, og hadde åpningstid hver mandag. Da var hele styret samlet. – Det var praktisk. Da ble lånesøknaden behandlet på timen, kommenterte Bøe.

En rundtur i Bøkroken
Kåsøren tok forsamlingen med seg på en rundtur i Bøkroken på 1950-tallet. Åtte gårder, fire på hver side av ”dalen”, seks Bøe-gårder, Bøhaugen og Tomta. Selv bodde han på Nordstu-Bøe (Nord i stua). Nærmeste nabogård var Bort i stua, så Ne’ i stua for å ende Sø’ i stua.
Han fortalte om Kristian Johansen (1879-1961) på Søstu-Bøe som håndterte 50-liters melkespann til langt opp i årene. Og om Mathea (1877-1959) på vesle-Bøe, som dro på torget med gårdens produkter hver lørdag.
Det er forresten samme damen som tok imot utfordringen om å bære en melsekk på 100 kilo fra forretningen til Hans Olsen i St. Marie gate og ned i båten sin som lå ved Krabben-brygga i Glengshølen. Hun vant veddemålet, og dermed også melsekken.
Han så også for seg Ole Sæves (1886-1961) fra Brenne, som to ganger i uka kom for å hente posten. På sommerstid med hest og vogn, på vinteren med slede. Oppsitterne på Brenne hadde den gang postkassa si ved det som i dag er Gamle Bøveien. Ingen snartur for å hente avisa, akkurat.
Knut Bøe fortalte også om nabosamvirke. Som hestebyttet som var mellom barndomsgården hans og Rogndalen. De hadde en hest på hver av gårdene, og lånte hverandres hest når man trengte to hester i skjekene.

Elgjakt og tømmerskjæring
Han stoppet også på Nestu-Bøe, gnr. 3028, bnr. 2, der elgslaktingen pågikk hver høst i en årrekke. Det var spennende nok for en pode å se de felte elgene bli flådd og hengt opp, men best husker han de mange historiene som ble servert. – Å, herlighet for noen historier, sa han.
Spennende var det også når ungene i ”kroken” så at det røk over tretoppene fra Bøsaga. Da visste de at dampmaskinen ble fyrt opp, og det ble tømmerskjæring på saga.
– Det var Anders Bøe (1880-1956) som bygde saga, og sønnen Georg drev den videre. Peder var fyrbøter. Det ble skjært på to blad, med to mann på hvert blad. I tillegg minst en på velta og en til å bære unna og kappe bakhun. Et stort mannskap og en betydelig virksomhet i Bøkroken.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Familiebilde på gnr. 3028, bnr. 11 Bøe tatt omkring 1954. Vi ser fra venstre Kåre (født i 1946), Knut (1943), Harald (født i 1948), faren Ole (1916-1998) med Åse (født i 1952, gift Saltbones) på armen, Jorunn (født i 1949, gift Hasle) og moren Olga (1921-2011). Yngstegutten Lars Olav kom i 1964.	Et solid knippe barn foran boligen på Bøe omkring 1954. Fem av dem utgjør barneflokken på gården, mens de to andre er søskenbarn som er på besøk. Foran ser vi fra venstre Jorunn Bøe (født i 1949, gift Hasle), Harald Bøe (1948), Odd Brenne (1946) og Kåre Bøe (1946). Bak fra venstre Åse Bøe (født i 1952, gift Saltbones) på armen til storebror Knut Bøe (1943) og ytterst til høyre Leif Brenne (1943).

Lek – og kanskje litt krangling
Knut Bøe er eldst av seks barn som vokste opp på Nordstu-Bøe – hvorav de fem eldste kom i løpet av ni år. Selv om det var plikter på gården, var det likevel mye fritid. – Vi gikk jo på skolen bare annenhver dag, minnet han om.
Derfor ble det mye tid til lek, og veien var kort til ”bortistu-ongæne” på nabogården, 3028/7 Bøe. Også der var det en stor barneflokk, flere av dem jevngamle med kåsøren.
Sommerfjøset på nabogården lå tett ved gårdstunet på Nordstu-Bøe, og derfor gikk leken lystig når nabo-ungene var med foreldrene for å melke kuene i sommerfjøset. – Vi hentet vel først kuene på våre respektive beiter, og så lekte vi mens de voksne melket. Det ble mye lek, og kanskje litt krangling, mintes kveldens foredragsholder.
Sommerfjøset var forresten i bruk til langt ut på 1950-tallet, og bygningen står der fortsatt.

Knut Bøe med "spionasjeutstyret" på Bøe på 1950-tallet - tre par hull boret i låveveggen, i høyde med de tre guttene som ville ha utsyn men ikke innkikk.

Spionutstyr i låveveggen
Til tider kan det være kjekt å ha utsyn uten selv å bli sett. Da var låven grei som skjulested. Problemet var imidlertid at vinduet var så høyt oppe at podene ikke rakk opp for å kunne se ut. Og forsøkte de å klatre opp, kunne de jo lett ramle ned.
Knut og de to eldste brødrene løste imidlertid dette glatt. De boret kikkhull i bordkledningen på låven, og hadde solid utsyn. Til stor munterhet i forsamlingen hadde han med seg ”spionasjeutstyret”, der hullene var boret i tripp-trapp-tresko-nivå ut fra høyden på guttene. I rekkefølge to kikkhull for hver av Knut (født i 1943), Kåre (1946) og Harald (1948).
– Det ble bedrevet spionasje på Bøe lenge før Angela Merkels tid, fastslo han.

Kjørte i brønnen
Einar Bøe, en bror av kåsørens far, drev i mange år snekkerverksted i Rakkestad. Starten hadde han imidlertid hjemme på Bøe. Da han etter krigen flyttet til Rakkestad, etterlot han seg derfor et verksted som ble et yndet tilholdssted for ungene på gården.
Litt verktøy og materialer var det også der, og med stor kreativitet ble det derfor laget både lekestue og olakjerre.
Olakjerra var populær, og med litt øvelse klarte man å kjøre utfor en bakke og i en fin sving forbi gårdsbrønnen. Kunsten var å sitte langt bak på kjerra, for da hadde man bedre kontroll på styringen.
En dag skulle Knuts beste lekekamerat, Arne på nabogården, prøve olakjerra. Bestekompiser er ikke bedre enn at de kan gjøre hverandre et pek, og derfor formante Knut kameratene til å sitte langt framme i kjerra. Det gikk som det måtte gå, null styring, kjerra gikk rett fram – og i brønnen. Helgeklærne til kameraten var fulle av grønske da han kom opp.
– Jeg sprang på loftet og gjemte meg, full av dårlig samvittighet. Men jeg ba om forlatelse etterpå, fortalte Knut Bøe.

Strømmen kom
Ovaskogs fikk ikke elektrisk strøm før på slutten av 1940-tallet. Knut Bøe husket da lavspentlinja ble bygd. Arbeiderne konkurrerte om hvem som kunne kaste opp stolpehullet raskest. – Erling Brenne vant, sa kåsøren.
Måtte stolpen settes på fjell, var det tre mann i arbeid. En mann holdt mineringsboret, to andre slo med slegga annenhver gang.
Spenningen på nettet var svak de første årene. Derfor sank effekten merkbart dersom det ble tresket korn eller kappet ved på nabogården.
For ikke å snakke om hvis det ble brukt mer strøm enn abonnementet tillot. Da koblet vippa inn, og mørkla bygningene.

Kullerudbakken fotografert i januar 1950. I åpningsrennet året etter var det flere stygge fall og en hopper måtte på sykehuset. Bakken raste ut ikke så lenge etter, og ble aldri bygd opp igjen.

To nedturer
Selv om det var de muntre historier som preget kåseriet, trakk også Bøe fram et par hendelser som nok satte sitt preg på et barnesinn.
Som eksempelvis hopprennet i Kullerudbakken i mars 1951, da en skihopper tippet rundt og havnet på sykehuset. Knut Bøe var åtte år den gang, og han husker at hopperen ble båret ut av bakken og fraktet på slede fram til Tomtebrua der sykebilen sto og ventet.
En opplevelse som rystet både barn og voksne var det da to brødre på en nabogård fikk poliomyelitt og lå tre måneder på isolat i Fredrikstad. – Det var ikke høy stemning i ”kroken” den vinteren, bemerket foredragsholderen.  

Musikalsk opplevelse
Knut Bøe trakk en linje fra orgelet han fikk leke seg på hos mormoren på Brunsby, via et harmonium som ble anskaffet hjemme på gården, og til musikktimer hos organist Erling Borgesen i Sarpsborg.
I 1961 ble han så ansatt i deltidsstilling som organist i Varteig kirke, og elleve år senere startet han menighetskoret.
Likevel betegnet han det som en skjellsettende opplevelse da han som guttunge fikk høre musikkorpset Ekko komme marsjerende ned gjennom Tomtedalen. – Ekko hadde øvelsene sine på Kokkimskolen, og var nå ute og marsjerte i forkant av 17. mai. Det var en fin vårkveld, og musikken nådde opp til gården. Jeg sprang det forteste jeg kunne ned på hovedveien, og fulgte etter korpset ut til Bøkrysset og tilbake igjen. Større musikalsk opplevelse har jeg knapt hatt, sa han.
Senere skulle han selv få spille i korpset, etter at den tidligere Ekko-dirigenten Karl Brende sommeren 1957 hadde notelære og instruksjon for 10-12 gutter fra sitt sommersted på Lauvås. Velbrukte instrumenter ble stilt til disposisjon for guttene denne sommeren. Riktignok fikk de ikke tak i stortromme, men det ble løst ved å bruke pappesker satt i hverandre.
Edvard Griegs ”Landkjenning” var hovednummeret, samt en guttemarsj som Brende selv hadde komponert.

Ola-Ola Heia
Foredragsholderen dvelte også ved skolegangen på Kokkimskolen. En firedelt skole hvor man gikk tre dager i uka. Han fortalte om skolekringkastingen, om skomakerskolen for guttene og syskolen for jentene. Og om en grundig kristendomsopplæring.
Men mest av alt husker han Thorbjørn Egners lesebok om Ola-Ola Heia, gutten som alle dyrene var så glade i. – Det var bok som fenget, fastslo han.
Gode minner fra Kokkimskolen var også skolekoret med Evelyn Wenaas, prestefruen i bygda. De sang endog under en gudstjeneste i kirken.
Anna Oland var en aktet lærer, og hvert år satte hun opp et skuespill på Kokkimskolen. Det ble en gjesteopptreden med ”Byen vår”, framført på Bygdehallen.

Mye folk hadde benket seg i Ingasalen for å høre Knut Bøe og Varteig Menighetskor.

Bilen ble varm
Kåsøren erkjente at han i oppveksten nok hadde hatt en svakhet for motoriserte kjøretøy. Han husket levende da han fikk sitte framme på bensintanken på motorsykkelen til faren, og når han fikk lov til å kjøre mopeden til husmorvikaren opp den bratte bakken til gården. Da ble det forresten stundom en ekstra runde bortom nabogården for å vise fram doningen.
Det skapte stor munterhet i salen da han fortalte at han sammen med en av de andre elevene var sendt på låven for å sveive på bilen til fru Oland. Lærerinnen var nemlig en av de få som hadde bil Ovaskogs den gang, og trolig den eneste kvinne med bil.
På vinteren var imidlertid bilen lei å starte, og da hjalp det at man sveivet noen omganger. En dag hun skulle til byen, ble altså kåsøren og en kamerat fritatt for undervisning og sendt på låven for å sveive. – Vi skulle sveive, hun sa nok ikke at vi skulle starte den, kommenterte Bøe.
Bilen ble imidlertid startet, låvedøra lukket forsvarlig igjen – og guttevalpene kjørte bilen fram og tilbake på låvegulvet. – Bilen var i alle fall god og varm da fru Oland skulle kjøre til byen, fastslo kåsøren.

Skoletur med egen kokke
Det ble også organisert skoleturer for elevene Ovaskogs på 1950-tallet. Knut Bøe fikk oppleve en tur til Trondheim og en til Bergen. – Det ble jo sett på som veldige turer den gangen. Bussen ble fylt opp med elever og foreldre.
På Bergens-turen hadde de med seg egen kokke. Anna Kokkim var hyret for å lage mat, og på den måten holde kostnadene nede. – En stor potetkjele ble satt bak i bussen. Fru Oland hadde gjort avtale med en kafé i Røldal, hvor Anna fikk komme inn og lage lapskaus til oss, berettet Bøe.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Novembermøtets kåsør Knut Bøe i samtale med han som skal kåsere i julemøtet, Gumund Bøe Seljehammer. Fra venstre ser vi ellers: Elsa Bø, Astrid Lunde, Ragnhild Larsen-Småberg, Kjell Lunde og Ingrid Westgård.	Blide korsangere rundt kaffebordet. Fra venstre sewr vi Arne Bøe, Solfrid Aarum, Kåre Johansen, Jorunn Johansen, Ruth Kristiansen og Bjarne Arntsen.	Hyggelig prat i kaffepause. Fra venstre Inge Bjerk, Kjell Andersen (bak), Anne Sofie Bergerud, Solveig Bergerud, Hans Erik Pedersen og Ole Bergerud. Bak til høyre Kai Rød.

Pene jenter
Knut Bøe tok forsamlingen kjapt med gjennom søndagsskole og barneavholdslag – og konfirmasjonsforberedelsene med Johan Arnt Wenaas som prest. Og konfirmantfesten på Breidablikk. I likhet med mange andre av ungdommene meldte han seg der inn i Varteig kristelige ungdomsforening – og har siden stått foreningen og forsamlingshuset svært nær.
Så ble det musikklaget Neaskogs. Bøe spilte klarinett, Willy Westgård fiolin – og i tillegg var det mange gitarer. – Og så var det ekstra spennende at det var så mange pene jenter med. I alle fall ei, sa kåsøren, med muntert bifall fra salen.

Skolekoret
De fleste i salen kjente nok til kåsørens innsats blant annet for Breidablikk, hans helt sentrale posisjon da menighetssenteret på Hasle ble bygd, hans engasjement i kommunepolitikken og i flere andre funksjoner og verv.
Selv valgte han å avslutte med å trekke en rød tråd gjennom musikkinteressen. Fra orgelet hos mormor Johanne, via litt tyvtitting når Thorvald Bergerud satt på orgelkrakken i kirken. Han karakteriserte for øvrig Bergerud som en stor kapasitet, med studier fra Musikkonservatoriet, orgelspill både i Pipervikskirken, Paulus kirke og Domkirken i Oslo, og dirigentoppgaver i flere kor – før han vendte tilbake til Varteig igjen.
Bøe var også innom skolekoret ved den videregående skolen i Sarpsborg, og dets sagnomsuste julekonserter under Erling Borgesens ledelse. Det ble fem elevkonserter på Bøe. Der fikk han forresten spille under en av konsertene, i en oppgave han delte med kompisen Asbjørn Myrås.
Nytt orgel i Varteig kirke kom på plass i 1966, etter raus pengegave fra Arne Johansen Bøe. Og ifølge foredragsholderen er orgelet like godt. I beste fall er tiden inne for å skifte ut noen foringer.

Vil du lese forhåndsomtalen til møtet, trykker du her.

Kulturprisen brukes til gode formål

I møtet orienterte historielagsleder Kari S. Lunde kort om noe av styrets arbeid. Blant annet fortalte hun at styret har hatt ønske om å bruke de 20.000 kronene som fulgte kulturprisen til noe varig og håndfast.
Derfor har styret vedtatt at historielaget skal gi ut et hefte med lokale ord og uttrykk. Arbeidet med å samle inn dialektord har pågått i Varteig i over to år, og nå skal altså sluttresultatet ut i papirform.
Styret har også ønske om å bruke midler til skilting av nedlagte husmannsplasser i bygda.
Ellers slo lederen et slag for kakelotteriet som historielaget skal ha på Hafslundsøy 29.-30. november, julemøtet med Gudmund Bøe Seljehammer 2. desember – og vårturen 24. mai neste år som går til nyoppussede Eidsvollsbygningen i anledning grunnlovsjubileet.