|
|
|
|
|
|
Mandag 2. desember 2013: Julemøte med Gudmund Bøe Seljehammer, Aagot Borgen og Gamle Bøveiens duo:Julestemning med noe attåt
Julestemning med noe attåt - slik kan en si det om en skal sammenfatte mandagens program med få ord. Rundt 60 blide og fornøyde mennesker hadde satt seg stevne i Ingasalen i Bygdehallen mandag den 2. desember. (Lagt på nett 06.12.2013.)
Gudmund har mange minner fra området der oppe - både fra tiden da han bodde i Saltdal som liten, og fra de mange feriene hos mormor og morfar på gården Seljehammeren i oppveksten . Et par av minnene han delte med oss fra tiden i Saltdal, var da han som liten gutt ble påkjørt av en Ford, og lappa sammen på kjøkkenbordet til kjøpmannen. Gudmund husker at mor Jorunn kom gående med brun kåpe, og at han sjøl ville springe over veien til henne. Dermed gikk det altså galt. En annen ting han husker godt, var at hans fine lekebil, laget av pappa Kristian, ble overkjørt av en bil som kom med vannforsyning. Slike ting kan sette spor i et barnesinn. Vi ble også fortalt om da Gudmund var med og kjørte høy på Seljehammeren. Han brukte da faktisk en okse til dette. Kjøreoksen lød det velklingende navnet Solheim. Oksen ble brukt fram til 1958. Da kom det hest til gards - en hest som i følge Gudmund helt og fullt overtok kommandoen. Gudmund og foreldrene Jorunn og Kristian flyttet altså til Varteig i 1949. Han startet i 1.klasse på Kokkimskolen da han var 6 ½ år. Han minnes den tiden med glede - all lek og moro både sommer og vinter. Vi nevner fotball, å slå kokk, høk og due m.m. på sommerstid. På vinteren gikk det i ski og aking. Spesielt husker han da Henrik Bøhaugen, som Gudmund kalte «bestefar,» tok fram langslaen og ungene fikk ake på skaren på Snoppestadjordene.
Sprell og moro var det da som nå - vi moret oss over å høre om da et av søskenbarna kom på besøk til Lia og hadde med seg kruttlapp-pistol. Blakken stakkars, som alle ungene ville kjøre med, hadde aldri hørt om kruttlapp-pistoler. Resultatet var at han sprang ut og ikke stoppa før han kom til Berger. Vi som er kjent i området, vet at det ikke var noen liten tur med en redd hest.
Som unger flest på 1950- og -60-tallet måtte han være med på det som måtte gjøres på en gård. Det gikk i luking og vedhogst, og også salg av blåveis, liljekonvall og blåbær på torvet i Sarpsborg. Det var naturlig og selvfølgelig å være med å hjelpe til for å få endene til å møtes.
Gudmund var en del av det siste elevkullet som hadde alle sine barneskoleår på Kokkimskolen. Etter at den delen av utdanningen var fullført, gikk han Framhaldskolen - først på Kirkegata, deretter på Kruseløkka. Som så mange andre vartinger, var også han innom lensa. I 1962 begynte han i hønseriet på Kalnes. Der ble han et halvt år. I den tiden bodde han på internat. Han var nettopp fylt 16 da han starta i den jobben. Etter hvert ble det mekanikerlinjen på yrkesskolen i Sarpsborg, med det mål for øyet å bli maskinist. Mor Jorunn satte ikke videre pris på de planene, og Gudmund slo det etter hvert fra seg. Han havnet så i hovedstaden, og fikk jobb på Norsk Sprinkler. Den første jobben han var med på for det firmaet, var hos Nyegård& Co. Han starta da med en begynnerlønn på kr 4,05/time. Han lærte seg dreiing og sveising, noe som skulle vise seg å være god lærdom å ta med seg videre. Men, etter råd fra en mann han ble kjent med i Oslo - som for øvrig hadde vært privatsjåføren til Quisling - valgte han i stedet å satse på rørleggerfaget. Jobben førte etter hvert med seg mye reising over store deler av Norge. Etter å ha stiftet familie, ble han lei av all reisingen dette arbeidet medførte. Han valgte å gå Bedriftslederskolen i 1977-78. Han avla også svenneprøva i rørleggerfaget i denne perioden, og skal ha vært den siste i landet som gikk opp til den gamle prøva. Firmaet Varteig Rør startet han i 1979. Noen år jobbet også sønnen Morten sammen med ham. Vi fikk høre artige historier fra tiden som rørlegger rundt om i distriktet - som den dama som hadde jugd om en sprekk i servanten, og ønsket å gjøre opp for seg da hun skjønte at hun skulle dø. Eller som den gangen han hadde en jobb på Døvehjemmet, hvor alle brukte tegnspråk. Men, - da Gudmund satt sammenkrøpet inne i et skap, var det plutselig noen i den ellers så stillfarende forsamlingen som brølte til. Det måtte gå galt - han som satt i skapet, skvatt til og skalla selvsagt hodet i skapet!
Han delte med oss av sine mange hobbyer opp igjennom årene; musikkorpset Ekko, skisport, løping, turorientering, og ikke å forglemme Varteig Hagelag som nå er nedlagt. Vi takker for det innblikk vi fikk gjennom barndomstiden, ungdomstiden og det voksne livet - i arbeid og fritid. Etter en lang og god pause med julebakst og utlodning, var tiden inne for å slippe til «Gamle Bøveiens duo» - bestående av Monica Heer Mariussen og Einar Sandvik. De gledet oss med sang og trekkspillmusikk, og tok oss igjennom sanger som «Det som skjer, det skjer» - «Gull og grønne skoger» - «Drømmen om Elin» og til sist «Tulipaner fra Amsterdam.» Med flott trekkspilltraktering, sin varme sang og lune humor ga de oss en fin avslutning på en trivelig førjulskveld i Ingasalen, og på det som var Historielagets siste tilstelning dette året. Den stemningsfulle sangen «Det lyser i stille grender» satte et endelig punktum for kvelden. For å lese forhåndsomtalen av Gudmund besøk trykke her. |
