Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

Art2015Vekkelsesbryllup

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Da Anna og Henrik Bøhaugen giftet seg i 1905:

Bryllupsfesten som ble vekkelsesmøte

Fredag 3. februar i 1905 var det laget til bryllupsfest på Snoppestad. Eldstedatteren Anna skulle gifte seg med sin Henrik. Det ble imidlertid en bryllupsfest utenom det vanlige, ettersom selskapet utviklet seg til å bli et vekkelsesmøte.

Forlovelsesbilde av Anna Rikardsdatter og Henrik Antonsen. Bryllupsfesten deres ble starten på en omfattende vekkelse i Varteig i 1905.
Snoppestad gård fotografert omkring 1910. Det var her vekkelsen i 1905 startet.

Anna Kristine var født på Brenne 20. juni i 1886, med Inger Marie Christensdatter og Richard Eriksen som foreldre. Hun var eldst i en søskenflokk på seks. En del av oppveksten fikk hun på Stærtopp, men kom til Snoppestad på slutten av 1890-tallet da foreldrene kjøpte gården.
Henrik var nest eldst av seks søsken, født på en husmannsplass under Buskildsrud i Eidsberg 6. mai i 1879.
Foreldre var Karoline Nilsdatter og Anton Olsen. Familien kjøpte imidlertid Nordre Lundeberget midt på 1890-tallet, og det var der Henrik bodde da han ektet Anna i 1905.
Anna og Henrik bodde som nygifte i bryggerhuset på Snoppestad. I 1909 kjøpte de Bøhaugen, men flyttet tidlig på 1920-tallet tilbake til Snoppestad og overtok gården etter Annas foreldre.

Lystig feiring
Tiden i forkant av unionsoppløsningen i 1905 var spent, og dette medvirket nok til at perioden blir betegnet som ”alvorets og vekkelsens år”. Et godt merkbart jordskjelv over Østlandet året før hadde også skremt mange.
Både brud og brudgom på Snoppestad var blitt omvendt like før bryllupet, og de hadde et ønske om å holde bryllupsfesten i en kristen ånd og stil.
Andre ville det imidlertid annerledes, og gikk i gang med å rydde låven for vogner og redskap. Her skulle dansen gå lystig, vinterkulda til tross.
Det ble imidlertid ingen ting ut av dansefesten. I ettertid blir hendelsen beskrevet slik: ”Da var det som om alt skar seg. Det var ikke mulig å komme i gang.”

Georg Nordengen, som vitnet i bryllupet på Snoppestad.

Bønn og tårer
Inne var stemningen ladet. Brudeparet hadde stemt i en kristen sang. Georg Nordengen (1880-1963) hadde, i likhet med brudeparet, nettopp blitt en kristen. Han gikk bort i døråpningen mellom stuene, og ga sitt første vitnesbyrd: ”Jeg må fortelle dere her at nå er jeg blitt omvendt til Gud og vil leve for Ham.”
Hendelsen ble beskrevet nesten 60 år senere: ”Dette lille vitnesbyrdet var nok til å løse ut bønn og tårer rundt i stuene. Vekkelsen lå i luften.”

Skammet seg ikke over tårene
Flere ønsket å vitne. Klokker Peder Gresset (født i 1871) var ifølge beretningene så beveget at han knapt fikk fram et ord. Lensebestyrer Ole H. Onstad (født i 1855) ”glemte å skamme seg for tårene”.
De som hadde forsøkt å få til dans på låven kom også inn, og ble grepet av stemningen. Georg Nordengen (1880-1963) og broren Lars Bøe (1881-1971) berettet om dette høyst spesielle bryllupet.
”De som var med i bryllupet minnes den staute unge Erik Lunde hvordan han ropte ut sin nød. Likedan Ole Lunde, Anna Kongsrud og flere.”
Beretningene vet å fortelle at kokka måtte varme opp kveldsmaten tre ganger før gjestene på Snoppestad fikk kommet seg til bords.
Dette ble starten på en omfattende vekkelse i Varteig, mest Ovaskogs og Neaskogs – men også enkelte steder Østaskogs.

Kommen fra luften
Gunerius Furuholmen (1861-1947) uttalte at ”ingen predikant kunne sies å ha gitt støtet til denne bevegelse som med så sterk åndsmakt grep befolkningen”.
Avisa Glommen skrev om vekkelsen at den var ”kommen som fra luften”. Det var husmøter hver kveld, og søkningen var så stor at mange ikke fikk plass inne. Sokneprest Lars Peter Gill (prest i Varteig i årene 1890-1906) skriver i kallsboka at ”særlig er ungdommen greben”. Søkningen til kirke og forsamling økte, ”likesom de moralske virkninger er tydelig å se”.
Mange legpredikanter fra bygda virket i denne tiden. Martin Dehli nevner i boka ”Varteig kommune fra begynnelse til slutt – 1861-1991” (utgitt i 1994) Martin Larsen Småberg, Julius Amundsen Lunde, Johan Haltuff og Tore Pedersen Bøe som lokale forkynnere.

Med husrom og hjerte
I et festskrift som Oslo krets av Norsk Luthersk Misjonssamband ga ut i 1964 ble vekkelsen i Varteig viet oppmerksomhet. Ikke minst gjaldt det årene etter 1905.
Der ble flere sentrale personer i kristenlivet i Varteig nevnt. Blant dem Martine og Ole Gryte, som ”var et elskelig ektepar med hus og hjerterom for Guds folk”. Likeså Mina og Johannes Gryte. ”Det er kanskje mye å si om en landsens kvinne at hun er en profetinne. Men det ble sagt om Mina Gryte.”
Andre navngitte er Olga og Ludvig Kullerud, Hansine og Georg Nordengen og Martha og Lars Bøe. ”De siste var vel på en særskilt måte bærende i kristenflokken. Det var noe særpreget gudfryktig ved Martha.”
I artikkelen blir også Maren og Tøger Kokkimbråten, Ragna og Hans Hasle, Augusta og Marius Hasle og Maren og Anders Basken nevnt spesielt, i tillegg til kirkesanger og lærer Peder Mørkeseth.
Først under andre verdenskrig ble det igjen en sammenlignbar vekkelse i Varteig.

Bilde av Anna og Henrik Bøhaugen på deres eldre dager. Hjemme på Snoppestad var det ofte husmøter, og de var også vertskap for tilreisende predikanter.

Trygt og godt hjem
Arne Bøhaugen (født i 1924) har bare godt å si om oppveksten sin hjemme på Snoppestad. – Mor og far var hverdagskristne, og vi fikk vokse opp i et trygt og godt hjem, sier han.
Han husker mange av husmøtene på Snoppestad, og nevner særlig Hansine og Georg Nordengen, Martha og Lars Bøe og Anette og Anders Bøe blant de aktive møtedeltakerne. – Når møtet var over stappet gubbene tobakk i pipene sine, og da kunne praten gå om løst og fast, forteller han.
Anna og Henrik på Snoppestad var også ofte vertskap når utenbygds predikantene holdt møteserier på Kokkim-skolen. – Da måtte vi gå ekstra på tå hev, for predikanten måtte ikke forstyrres, minnes han.

Sang fedrelandssalmen
Den grunnfestede kristentroen hos Anna og Henrik Bøhaugen kom klart til uttrykk ved kjøkkenbordet en junidag i 1940. Sønnen Arne var 16 år, og husker det svært godt:
– Vi hadde nettopp hørt nyhetene på radioen. Det ene landet etter det andre hadde kapitulert for tyskernes overmakt, og Hitler hadde fått i stand en ikke-angrepspakt med russerne. I det hele tatt så det svært mørkt ut. Vi var fem eller seks på kjøkkenet da mor og far sa at vi skulle ta hverandre i hendene og synge ”Gud signe vårt dyre fedreland”. Det er en alvorsstund jeg aldri vil glemme, sier Arne Bøhaugen.
(Samtalen med Arne Bøhaugen fant sted i 2012, da artikkelen ble skrevet. Arne døde 27. juli 2015.)
---
Henrik Bøhaugen døde 26. januar 1968, Anna 2. mai i 1974.

Kilder:
”En hilsen fra himmelen” (Gry Forlag 1992. Redaktør: Trygve Bjerkrheim).
Festskrift for Oslo krets av Norsk Luthersk Misjonssamband (Lunde Forlag 1964. Redaktør: Johannes Thorvaldsen).
”Varteig kommune fra begynnelse til slutt – 1861-1991” av Martin Dehli. (Utgitt i 1994).
Muntlige kilder.

 

Johan Bødalen.

Hva han fikk for søndagsskytteriet sitt

Johan Iversen Bødalen (1856-1921) var far til Georg Nordengen og Lars Bøe, som omtales i artikkelen. Han var selv en mye benyttet predikant, og ofte med rimelig jordnær forkynnelse.
Johan var en ivrig jeger, og hadde hatt den uvane å gå med handa foran børsemunningen. Børsa var ladd, og ved et uhell gikk skuddet av. Handa ble stygt kvestet, og dette benyttet han seg av når han kom inn på misbruk av søndagen som helligdag. Med stor patos kunne han si ”se her, hva jeg fikk for søndagsskytteriet mitt”.


De’ er matriale i dæ

De lokale forkynnerne brukte ofte kjente og hverdagslige bilder for å understreke sitt budskap. Så også med predikanten som hadde sitt arbeid ved lensa på Furuholmen:
”Jæ skulle så gjenne ha slått hakæn i dæ som høller på å drive te’ havs. De’ er matriale i dæ som er bestemt te no ber”.

 

Kalken drøss om den satt løst på veggen

Også på 1850-tallet opplevde Varteig en ganske betydelig vekkelse. Den skal ha begynt på Kongsrud og Furuholmen, og gått videre over til Øvre Tune.
Forkynnelsen var sterk og streng. Det fortelles om Brynild Elverød (Kasa) at han talte ”så kalken drøss om den satt løst på veggen”.

 

Første misjonsforeningen stiftet i 1860

Da bryllupet på Snoppestad ga støtet til vekkelsen i 1905, hadde det vært kristent foreningsliv i bygda i tett innpå et halvt århundre.
Først ut var trolig Tune og Varteig Indremissionsforening, som ble stiftet i 1860. Den ble seks år senere fulgt opp med Tune og Varteig Traktatforening, som hadde til formål å spre kristen litteratur.
Varteig Bibelforening ble stiftet av sokneprest Frederik Sigismund Schiørn (bildet) i 1871, men gikk i 1881 inn i Varteig Indremissionsforening, som året før hadde skilt lag med Tune. I Schiørns tid startet man også med søndagsskoler.

 

Jordskjelvet i 1904 skremte

Etter noen år med nedgang i nattverdsgjester, kunne sokneprest Lars Petter Gill (bildet) i 1905 notere en betydelig økning i antallet. Dette skyldes opplagt vekkelsen som startet under bryllupet på Snoppestad.
En medvirkende årsak var nok også jordskjelvet i Oslofjordområdet søndag 23. oktober 1904. Skjelvet kom midt i gudstjenestetiden, og skaket opp folk.
Gill var nettopp ferdig med prekenen sin i Varteig kirke da det første skjelvet kom. Han forrettet likevel arnedåp ”mens gulvet bølget betenkelig” under ham. Deretter fulgte noen mindre støt.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2012, skrevet av Øistein Bøe.)