Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Åtte nedlagte plasser fra Bøkrysset langs Kongsrudveien til Gryteevja:

Boplasser langs en landevei

Tar du av ved Bøkrysset og kjører de tre kilometerne mot Kongsrud, vil du enkelt kunne få med deg åtte gamle boplasser. På seks av dem er det i beste fall kun rester etter en undermur tilbake som forteller om en svunnen tid.

Kart som viser de tidligere boplassene fra Bøkrysset til Grytebrua – med Køya ved Bøkrysset, husmanns-plassen ved Gressløs, Øvre Sinkerud, Nedre Sinkerud, Køya under Ørka, Sagdalen, Køya under Kongsrud og Fauli. (Kartet er editert av Hans Erik Pedersen.)

(Lagt på nett 25.07.2014.) 
Fra bilvinduet har øynene lettest for å hvile på gårder og boliger som vitner om dagens liv og aktivitet. På kjøreturen langs Kongsrudveien betyr det i så fall Gressum, Gressløs, 2 x Bråten, 2 x Kullerud, Kongsrud, Ørka og sju villaer.
I denne artikkelen stopper vi imidlertid ved åtte boplasser hvor du må et århundre eller mer tilbake i tid for å møte mennesker i hverdag og helg.
På to av de gamle boplassene er det utelukkende muntlige overleveringer som gjør at vi i det hele tatt vet beliggenheten. På de øvrige kan du finne mosegrodd natursten som indikerer en undermur.
Til tross for få spor i terrenget, er det likevel ikke vanskelig å la tankene få fri flyt – tilbake til treskomakeren Erik, dagarbeideren Hans og de øvrige som jobbet for å brødfø seg selv og familien.
Vi får tro at de stundom kunne rette ryggen, tørke svetten og glede seg over lyden fra kua som rautet og ungene som lekte.

Fra Køya til Fauli
Vår anbefalte tur – som nok bør skje til fots framfor i bil – starter på Køya ved Bøkrysset, i krysset Varteigveien/Kongsrudveien. Opprinnelig en husmannsplass under Bergerud (se Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2002), og hvor vi ser grunnmur både for stue og uthus i den trekanten som er dannet mellom Varteigveien, den gamle utkjørselen fra Kongsrudveien og dagens utkjøring.
Vi gjør et stopp i krysset Kongsrud veien/Gressløsveien, om trent der trafo stasjonen står. Her er det ingen spor tilbake etter den boligen som sto der for hundre år siden.
På venstre side av Kongsrudveien – før krysset med Kullerudveien – lå to Sinkerud-plasser, den ene bebodd til 1917. Plassene var opprinnelig husmannsplasser under Kullerud, ble selveiende i 1823, og tidlig på 1900-tallet lagt inn under Gressum.
Med termos i ryggsekken går turen videre langs Kongsrudveien til Køya under Ørka og så mot den tidligere Grytebrua og de tre husmannsplassene Sagdalen, Køya (Rud) og Fauli under Kongsrud.

Ikke mindre enn åtte plasser lå langs Kongsrudveien, og som ble nedlagt på 1800- og tidlig 1900-tall. Vår anbefalte ferd tilbake i historien starter her ved Bøkrysset, med Erik skomaker på Køya. (Foto: Øistein Bøe.)

Køya

Skomakeren Erik

Det er ikke kjent når Bergerud-Køya ved Bøkrysset ble etablert som husmannsplass. Den er heller ikke omtalt i Olav Spydevolds bygdebok.
Arnt Gressløs (1877-1957) fortalte imidlertid at da han var ung, bodde det en eldre kar på Køya. Han het Erik, og livnærte seg ved å lage tresko som han gikk på sine gamle bein til Sarpsborg og solgte. Ut fra hustuftene kan det ikke ha vært store stua på Køya, undermuren måler ca. 4,40 x 5 meter.
Denne Erik Køya var født på Halvorsrød i Tune i 1812, som sønn av Eli Andersdatter og Johannes Arnesen. Johannes og hans tredje kone Anne etablerte seg for øvrig senere som de første oppsitterne på hus manns plassen Køya under Ørka.
Erik skomaker var følgelig en halvbror av Ole Johannessen på Ørka-Køya og Christen Johannessen på Kongsrud-Køya. Tre brødre på hvert sitt Køya, med andre ord (se Inga for 2008 om Ørka og  Kongsrud).

Laget sopelimer
Erik Johannessen var gift med Inger Pedersdatter, født i 1818 på Sirihytta – en annen husmannsplass under Bergerud.
Erik og Inger var først i noen år på Sirihytta, men kom senere til Køya. I 1865 besto huslyden av sju – far Erik, mor Inger og barna Berthe J. (15 år), Olaves (12), Lotte (10), Hans Sigvard (7) og Grethe Regine (4). Da hadde allerede eldstedatteren Elen A. Louise flyttet hjemmefra, og var tjenestejente på Brunsby.
Ti år senere bor også et barnebarn av skomakeren på Køya. Det er Karinius Emil, født i 1870 som sønn av Louise. I folketellingen dette året er Olaves oppført som maler, Lotte ”hjælper Foreldrene”, mens Hans Sigvart og Grete Regine bidrar til husholdningen ved å binde og selge sopelimer. Berthe har på dette tidspunktet flyttet fra Køya.

Blir selveier
Det var nok trange kår for husmannsfamilien på Køya. I 1875 får Erik det lite ærefulle stemplet ”fattiglem”, altså at han understøttes.
Trøsten får være at det må ha blitt økonomisk romsligere på Eriks gamle dager. I 1894 kjøper han nemlig søndre Bråten for 1900 kr. Gleden over å være blitt selv eiende blir imidlertid kortvarig, for allerede året etter dør han, og i kirkeboka er han innført som ”Enkemand Inderst Erik Eøia”. ”Dødsaarsag: Alder domsvaghed.”
Kona Inger døde for øvrig på Køya av lungebetennelse i 1885 – 65 år gammel.
Det synes som om hele barneflokken flytter fra Varteig. Både Berthe, Olaves og Sigvard bosetter seg på Kjølberg i Borge. Berthe blir gift med sagbruksarbeider Severin Svensen fra Fredrikstad. Olaves gifter seg med Fredrikke Larsdatter – en søster av gjørtler Lars Larsen på Rogndalen – og etablerer seg som malermester.
Sigvard gifter seg med Kristine Iversdatter fra Rakkestad og betegnes som ”maler for egen regning”. Louise blir gift med Anders Hansen og Lotte med Kristian Henriksen, mens Grete bor som ugift i Sarpsborg midt på 1890-tallet.

Syrinene blomstrer
Erik skomaker var nok formodentlig siste oppsitteren på Køya, men 116 år senere blomstrer fortsatt syrinen på den gamle plassen, og ned mot Varteigveien står bærbuskene til Inger og Erik.
Hvem som bebodde Køya ved Bøkrysset før Inger og Erik, vet vi svært lite om. Det synes imidlertid på det rene at Henrik Pedersen med familie var bosatt her i noen år. Henrik var født på Klemsdalshytta i 1830, og var gift med Anne Andersdatter.
Senere ble han husmann, og deretter første selveieren, på Nordre Bergerud (se Inga for 2006).

Hans Andersen Gressløs bodde med sin familie i en stue her ved krysset Kongsrudveien/Gressløsveien. Hans hadde ku, men båsplass hadde han trolig på foreldregården Gressum i bakgrunnen, som søsteren Anne Marie drev. (Foto: Øistein Bøe.)

Gressløs

Slagferdige Hans
I krysset Kongsrudveien/Gressløsveien – omtrent der trafoen står – var det også en boplass. Heller ikke her er det kjent når plassen ble etablert, men vi kjenner i alle fall godt til familien som bodde der for et århundre siden.
Mannen i huset var Hans Andersen Gressløs – boren til Anne Marie Andersdatter, som eide og drev Gressløs (senere Gressum) – se Inga 2004.
Før vi forteller mer om familien, fristes vi til å bringe videre et par historier som tydelig forteller at Hans var en slagferdig kar. Hans livnærte seg blant annet som dagarbeider, og tok på seg jobber på prestegården. Lønna vet vi ingen ting om, men kosten fulgte i alle fall med. En dag det ble servert ertesuppe, hadde man tydeligvis spart på ingrediensene. Hans kunne ikke la det gå ubemerket hen, og fra hans plass ved bordet lød det ”Hoi, hoi, hoi”. Prestefruen ble nysgjerrig, og spurte hvorfor Hans hoiet slik. Da svarte Hans at det bare var de to ertene i suppa som hoiet til hverandre.
Sigrid Lønhøiden (1910-2006) – et barnebarn av Hans – fortalte meg en annen historie fra prestegården:
En dag var det flesk på menyen, men fl esket var nok brukt i en annen sammenheng og tilbake var det stort sett bare grisesåler. Prestefruen bemerket da overfor Hans, på sitt forfinede språk: ”Spiser De ikke syler?”. Da avslørte Hans nok en gang at han kunne være kjapp i replikken, for han svarte: ”Døm som har ete opp flesket får ta sålæne au”.

Ku – men ikke fjøs
Hans var født på Gressløs i 1850. Foreldre var Inger Sandersdatter og Anders Jensen. Som eneste gutten som levde opp i en søskenflokk på fem, hadde jo Hans odel på foreldregården. Det ble likevel søsteren Anne Marie – oldemor til dagens eier Tormod Gressum – som overtok. Selv etablerte Hans seg på en liten plass under gården.
Hans var skomaker, han jobbet i lensa og var dagarbeider rundt på gårdene. Hjemme på plassen hadde han både korn, poteter og ku, samt en kjøkkenhage og en frukthage. Noen lagård med fjøs er det imidlertid lite trolig at det var på plassen. Mest sannsynlig fikk han låne båsplass til kua si hos søsteren.
Muntlige overleveringer antyder at plassen der Hans bodde kan ha vært der den første husmannen på Gressløs slo seg ned i sin tid, den gang Gressløs var husmannsplass under Bergerud.

Kona fra Askedalen
Hans Gressløs ble i 1881 gift med Gunhild Olsdatter fra Askedalen, en husmannsplass under Bøe. Gunhild var født på Harehytta under Askersby i 1857, som datter av Marthe Hansdatter og Ole Olsen. Marthe og Ole flyttet imidlertid til Askedalen tidlig på 1860-tallet, og Gunhild fikk derfor oppveksten sin der.
Ved giftermålet har Gunhild datteren Martha (født 1880). Sammen får Gunhild og Hans barna Johan Anton (1882), Ole Edvard (1886) og Karl (1889). Når Anton blir født, bor for øvrig familien på Sinkerud. Senere flytter de altså til plassen som lå under Gressløs. Ole blir gift med Marie Karlsen Bøe. De bor i noen år på Sinkerud, før de kjøper og etablerer seg på Bråten.
Anton kjøper ca 1906 Lundeberget gnr 3012, bnr 13 (– se Inga 2006). Søsknene Karl og Martha flytter med til Lundeberget. Senere gifter Karl seg med Hjørdis Brynhildsen, og kjøper i 1925 en av Finstad-gårdene (Vestre Teppa) i Tune. Anton forblir ugift på Lundeberget. Også Martha blir på Lundeberget, og får døtrene Gerda og Margit.
Gunhild dør for øvrig av magesår 39 år gammel, i 1896 – og etterlater seg følgelig fire barn i alderen sju til seksten år. Hun benevnes da som ”pladsmandskone paa Græsløs”.
På sine gamle dager flytter Hans til barna på Lundeberget, der han dør i 1919.

En arm å ligge på
Vi startet omtalen av Hans på Gress løs med et par historier, og tillater oss å avslutte denne sekvensen med ytterligere to beretninger som forteller noe om mannens gode replikk.
Det var da Hans gikk til sognepresten for å ta ut lysning. Presten var vel i våre øyne direkte ufin da han overfor Hans kommenterte at ”fattigfolk skulle ikke ha lov til å gifte seg”. Bemerkningen var drøy, og det syntes vel sikkert også Hans. Og han duperte presten ved å bemerke at ”en fattigstakkar har også godt av å ha en arm å ligge på”. Vi skulle tro presten skiftet tema.
En annen gang var det en sambygding som bemerket overfor Hans Gressløs at ”du skulle vært prest, du, Hans”.
”Jæ har før kort hæls”, svarte den slagferdige.

Dagens eier av de to tidligere Sinkerudplassene er Tormod Gressum, ettersom boplassene ble tilleggsjord til Gressum tidlig på 1900-tallet. Her har Tormod slått seg ned i hustuftene på Øvre Sinkerud. (Foto: Øistein Bøe.)

Sinkerud

Én sikker – én usikker
Sinkerud er en boplass med historie helt tilbake til tidlig på 1700-tallet. Opprinnelig var Sinkerud én husmannsplass under Kullerud, men ble på et tidspunkt delt i to – Øvre og Nedre Sinkerud.
Beliggenheten til Øvre Sinkerud (gnr. 3014, bnr. 7) synes udiskutabel. Tuftene etter våningshuset er tydelige, med mål på 6,10 x 7,20 meter. Låven lå trolig rundt 20 meter vest for boligen, og det er markerte spor etter jordkjeller omkring 50 meter sør for huset.
Fortsatt er det både epletrær, rips og prestegårdsroser i området rundt hustuftene på Øvre Sinkerud.
Kan vi med stor grad av sikkerhet plassere Øvre Sinkerud, blir det brått noe mer uvisst hvor Nedre Sinkerud (gnr. 3014, bnr. 12) hadde sin bebyggelse.
Det er gode emner for en gråstensmur på noen fjellskjær på jordet nord for Gressum (gnr. 3008/3). Fram til nyere tid var det til dels mye bærbusker ved disse fjellskjærene, men disse er beitet vekk i de senere årene. Like vest for denne mulige beliggenheten er det klare spor etter noe som kan ha vært en jordkjeller.
En mulig alternativ plassering for husene på Nedre Sinkerud er omkring 60 meter sør for våningshuset på Øvre Sinkerud.

Blir selveiende
Ole Reiersen kjøpte Kullerud med Sinkerud og Bråten tidlig på 1820-tallet (se Inga 2009). Så langt hadde Sinkerud vært husmannsplass, men ble i 1823 selveiende da Peder Larsen fra Småbergtangen (født i 1783) kjøpte et samlet Sinkerud av Reiersen.
I 1903 er det Gurine og Lars Olsen som eier Øvre Sinkerud, og som selger til Arnt Gressløs.
Stua på Øvre Sinkerud var den av Sinkerud-plassene som var lengst bebodd, fram til 1917. Våningshuset ble rundt 1920 flyttet til Gressum og benyttet som bryggerhus.
Fjøset på Sinkerud ble brukt som sommerfjøs på Gressum, trolig fram til 1940-tallet. Bygningen ble revet på 1960-tallet.
Mens Øvre Sinkerud ble tilleggsjord til Gressum i 1903, var det Peder Mathisen som da eide Nedre Sinkerud. Denne eiendommen ble lagt til Gressum i 1931.

De første husmennene
Helge Nilsen og Pernille Gulbrandsen er de første husmannsfolkene man kjenner til på Sinkerud. De ble gift i 1735. De ble trolig etterfulgt av Amund Davidsen (født i 1689) og Johanne Olsdatter (1691). Amund dør i alle fall på Sinkerud i 1762, og det samme gjør Johanne ni år senere.
Amund og Johanne hadde en stor barneflokk – Anne, Anders, David, Johanne, Ole (som ble skoleholder), Ingeborg, Kari, Kirsti og Mari.
Hvem som etterfulgte Amund og Johanne som husmannsfolk vet vi ikke, men på 1780-tallet bodde i alle fall Mathis Pedersen og Marthe Gøtesdatter på plassen. I 1782 blir sønnen Peder født på Sinkerud, men han dør bare fem måneder gammel.

Sinkerud deles
Sinkerud ble delt i to plasser mot slutten av 1700-tallet. Ved inngangen til neste år hundre bodde enken Simiana Christens datter på den ene plassen og Lars Hendrichsen med familie på den andre.
Simiana hadde tidligere blant annet bodd på Haugeneset, der ektemannen Christoffer Gulbrandsen døde i 1798. Samme dagen som mannen døde, mistet Simiana også yngste barnet – seks uker gamle Syver. Til Sinkerud kom hun med tre barn – Anne (født i 1793), Christen (ca 1790) og Christopher (ca 1788).
Lars Hendrichsen bodde på det andre Sinkerud sammen med søsteren Mari Hendrichsdatter. I 1801 er de henholdsvis 56 og 54 år gamle, og ektefellene er døde. Husstanden omfatter også Maris to barn – Maria på 20 og Hans på 14 år.
Christen Andersen var også husmann på Sinkerud, trolig tidlig på 1800-tallet. Han var født i 1747 og var gift med Gunnil Christoffersdatter. Gunnil og Christen hadde barna Anne (født i 1792), Johanne (1797) og Christoffer (1798).

Kjøper Sinkerud
I 1823 blir så Sinkerud selveiende ved at Peder Larsen fra Småbergtangen kjøper de to plassene av Ole Reiersen på Kullerud. Peder var født i 1778, og ble i 1815 gift med Larine Larsdatter fra Nedre Hauger i Rakkestad (født 1793).
Mens Peder og Larine bodde på Små bergtangen, fikk de barna Lars (f. 1816), Birthe (1817), Ole (1819), Ragnhild (1821) og Kari (1823). På Øvre Sinkerud vokste barneflokken med Christen (1825), Anders (1828), Anders (1830) og Tale (1832).
I 1840 selger Peder og Larine halve Sinkerud til Anders Hansen, som allerede fire år senere lar plassen gå videre til Anders Olsen.
Andre halvdel av eiendommen – Nedre Sinkerud – overdrar Larine og Peder til sønnen Lars i 1854.

Lars og Christen
Lars ble i 1856 gift med Karen Marie Nielsdatter fra Kragerø. Hun var født i 1836. Mens de fortsatt bodde i Kragerø, fikk de sønnen Ole. På Sinkerud fikk de barna Berthe Laurine (f. 1860), Iver (1864) og Pauline (1867).
Karen Marie dør på Sinkerud allerede i 1868, bare 32 år gammel. To år senere dør også Lars på Sinkerud – 44 år gammel.
Også broren til Lars – Christen – etablerer seg med familie på Sinkerud. Han blir i 1852 gift med Dorthe Marie Nielsdatter fra Rakkestad (født i 1827). Før de blir gift får de sønnen Peter på Gjerberg i Rakkestad – født i 1849. På Sinkerud kommer Laurine Kristine til verden i 1852 – se om henne under Sagdalen i Inga 2008. De får også to sønner mens de bor på Sinkerud, men de dør begge som spedbarn.
Dorthe Marie og Christen var leilendinger på Sinkerud. Husmannsfolk flyttet ofte på seg i den tiden, og ekteparet var husmenn både under Bøe og Rognerud de neste årene, der barna Johannes (1861), Andrine (1863) og Oline (1866) blir født. De er imidlertid tilbake på Sinkerud når Sigvard (1869) og Berthe Marie (1873) kommer til verden.
Fra Sinkerud flytter Dorthe Marie og Christen til Sirihytta, og senere til Dalene.

Lengst fartstid
De som kanskje har hatt lengst ”fartstid” på Sinkerud, er søskenparet Lars Olsen og Gurine Olsdatter på Øvre Sinkerud. Det er uvisst når de kom til plassen, men de bodde i alle fall der i 1865 – og det er de som selger til Arnt Gressløs i 1903. Søskenparet var født i Eidsberg – Lars i 1825 og Gurine i 1829.
Lars dør på Sinkerud i 1904, mens søsteren flytter til Rogndalen og dør der tre år senere. Lars og Gurine var barn av Ole Bjørnsen og Marie Mathisdatter. Marie bor forresten hos sine to barn på Sinkerud når hun dør som enke i 1868, 78 år gammel.
Søsknene hadde også andre av sine nærmeste på Sinkerud i kortere eller lengre tid. Blant annet bor en brorsønn av Gurine og Lars på Sinke rud på 1870- og 1880-tallet. Han het Martin Bergersen, og var født i Eidsberg i 1859 som sønn av Malene og Berger Olsen. Martin ble i 1886 gift med Birthe Marie Halvorsdatter, opprinnelig fra Rakkestad men tjente på Kongsrud da de giftet seg. Året etter blir sønnen Bernhard født på Sinkerud.
Av andre beboere på Sinkerud, nevner vi Lovise Andersdatter (1836) og Thorer Kristiansen (1824). I 1878 får de sønnen Georg. Han dør imidlertid som baby. Da de i 1880 får en ny sønn, blir også han døpt Georg. Lovise dør selv på plassen i 1881.
Hans Andersen og Gunhild Olsdatter bor her da sønnen Anton ble født i 1882. Familien flyttet senere til en plass under Gressløs.
Henrik Pedersen har også bopel Sinkerud når han dør i 1899, 62 år gammel. Han var født på Klemsdal, og hadde livnært seg som lensearbeider.

De siste oppsitterne
På Øvre Sinkerud er det imidlertid flere innom, også etter at plassen ble tilleggsjord til Gressum.
Emilie Olsen (født i 1883) og Johan Larsen (1875) bor eksempelvis her noen år inn på 1900- tallet, og blir foreldre på Sinke rud til Olga Kristine i 1905 og Emma Juline i 1907.
Marie og Ole Bråten – han født på Gressløs i 1886 og hun på Vesle-Bøe i 1883 - bor på plassen etter at de gifter seg i 1908. Parets fire første barn – Harald (1908), Sigrid (1910), Randi (1912) og Ingeborg (1914) – kommer til verden på Sinkerud. Så kjøper de Bråten, der de tre siste barna blir født – Einar (1917), Olaf (1919) og Margrethe (1924).
De siste oppsitterne på Sinkerud var Karen og Hilmar Handelsby, som fikk eldstebarnet Gjertrud her. De var på plassen et års tid før de i 1917 fl yt tet til Skiptvet. Rundt 1920 ble våningshuset på Sinkerud gjenreist som bryggerhus på Gressum, og her bodde familien Handelsby i noen år da de i 1931 kom tilbake til Varteig (se Inga 1988).

Epletrær, spor etter jordkjeller og noen biter av teglsten er det som er igjen av boplassen som lå på Fauli. Over fjellknausen skimter vi Glomma og noe av bebyggelsen på Tangen. (Foto: Erling Skivdal.)

Køya, Sagdalen, Køya og Fauli
Fra Sinkerud går så vår anbefalte reise videre mot Glomma. Først til husmannsplassen Køya under Ørka, deretter til Sagdalen, Køya (Rud) og Fauli under Kongsrud. De tre første er omtalt i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2008 i forbindelse med gårdspresentasjonen av Ørka og Kongsrud. Fauli er en mulig boplass hvor historien har gått i graven med dem som visste. Muntlige overleveringer på Kongsrud vet imidlertid å fortelle at det var en boplass på Fauli (Faugli – trolig variant av Fugleli), men det er ukjent både når det var bosetting og hvem som holdt til der.
I dag kan man ane spor etter en mulig jordkjeller, og teglbiter på et fjellskjær indikerer at det har vært bebyggelse. Dessuten sto det inntil for noen år tilbake en apal i utkanten av området. Den er nå borte, men den klarte å frø seg til to nye epletrær før den gikk i bakken.

Da gjenstår det bare å ønske god tur tilbake i historien.

Kilder:
Folketellingene - Kirkebøkene
Olav Spydevold: ”Varteig – en liten bygds historie”, 1956
Muntlige kilder (bl. a.):
Sigrid Lønhøiden, f. Bråten (1910-2006)
Randi Hasle, f. Bråten (1912-2008)
Torstein Gressum (1918-2008)
Ellen Bergerud (1913-2007)

Rekonstruksjonen av noe av bosettingen på Sinkerud er gjort mulig, ikke minst takket være god hjelp fra Finn Vestby. På sitt slektsforskerprogram har han nærmere 40.000 navn med tilhørighet i Sarpsborg-distriktet. Deriblant også mange med tilknytning til Sinkerud.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2011, skrevet av Øistein Bøe.)

Husmannsplassen Køya under Ørka

Under Ørka har det vært én husmannsplass som er kjent. Navnet var Køya, men må ikke forveksles med husmannsplassen Køya (Rud) under Kongsrud.

Køya – eller Ørkaplads som husmannsplassen ofte ble benevnt. En laftet hytte står på tomta hvor bolighuset sto fram til 1915-16. Foto: Øistein Bøe.

(Lagt på nett 25.07.2014.) 
Køya under Ørka lå sør for Kongsrudveien, på høyde med Ellisløkkene under Kullerud. Plassen ble trolig ryddet på første halvdel av 1800-tallet, visstnok omkring 1830-40 da Johannes Arnesen slo seg ned her og laget seg en jordhytte eller koie for seg og sin familie.
Johannes Arnesen (1778-1854) fra Jelsnes i Tune, gift med Anne Olsdatter Ørka (1797-1871), hadde bodd på Brennås under Lunde i noen tid før han slo seg ned på Køya.
De hadde blant annet sønnen Christen (f. i 1833) som kom til Morthaugen, og datteren Ellen (f. 1825), gift med Olaus Nilsen Sagdalen.
Christen Johannesen Morthaugen forteller: ”Min far, Johannes Arnesen, flyttet fra Halvorsrød i Tune til Brennås i Varteig. Far drev som smed den gang og brente selv det kull han trengte til smien. Så flyttet mine foreldre til Køia, og der bygde far seg sin egen jordkoie, et firkantet rum belagt med torv utvendig hele hytten over. Det var ett vindu og en slags skorstein i den, og varmen grov vi ned i asken, for fyrstikker kjente vi ikke den gang.” Det må ha vært i 1840-årene.
Som smed sørget altså Johannes selv for kullet. Den dag i dag er flere kullmiler lett synlige i terrenget rundt Køya.

Anne og Johannes
Før Anne og Johannes giftet seg i 1824, hadde Johannes vært gift to ganger tidligere. Først i 1804 med Kirsten Larsdatter Sulusnes og deretter i 1812 med Eli Andersdatter Skofteby. Til sammen fikk Johannes elleve barn.
Finn Vestby har med sine omfattende slektsregistre klart å hjelpe oss med hele søskenflokken:
1. Lisbeth, f. på Ospetangen i 1804, død på Sulusnes i 1805.
2. Erik, f. i 1812 på Halvorsrød.
3. Anne Cat., f. i 1814 på Halvorsrød.
4. Birthe, f. i 1817 på Halvorsrød.
5. Inger, f. i 1818 på Halvorsrød.
6. Anne Cathrine, f. i 1822 på Halvorsrød.
7. Elen, f. i 1825 på Halvorsrød.
8. Hans, f. i 1827 på Halvorsrød.
9. Ole, f. i 1828 på Halvorsrød.
10. Anders, f. i 1830 på Halvorsrød.
11. Christen, f. i 1833 på Halvorsrød.
Elen, født 20. januar 1825 og Christen, født 22. januar i 1833, er behørig omtalt under Sagdalen og Rud Køya. Hvor mange av barna som ble med på flyttelasset til Køya rundt 1840, vet vi ikke. Ut fra lokalhistorisk interesse, tar vi imidlertid med at brødrene Christen, Ole og Erik i en periode bebodde hvert sitt Køya – Christen under Kongsrud, Ole under Ørka og Erik under Bergerud.

Ole Johannessen
Ole, en sønn av Anne og Johannes, var født 30. januar 1828, mens foreldrene fremdeles bodde på Halvorsrød i Tune. I 1852 gifter han seg med Hellene (Helle) Maria Christiansdatter, født i Rakkestad i 1829.
Vi vet ikke når Helle og Ole bosetter seg som husmenn under Ørka, men kanskje er det når de inngår giftermål. I alle fall bor de der når Dorthea Bolette blir født i 1860, og likeså fortsatt når datteren Karoline dør i 1884. Senere flyttet de imidlertid til Krogsmyrbråten, der Ole dør 25. september 1910.
Helle og Ole hadde barna:
1. Johan Kristian (f. i 1853), gift og bodde på Bøe og Bråten.
2. Anton (f. i 1856), gift og bodde på Bråten
3. Dorthea Bolette (f. i 1860), gift i Sarpsborg.
4. Julia (f. i 1862), dør som liten på Køya.
5. Karoline (f. i 1863), får en datter i 1884, men dør på Køya allerede året etter.
6. Gunda (f. i 1866), dør på Køya som 15-åring
7. Julie (f. i 1870), gift på Borgen.

Julius og Ludvig
Etter Helle og Ole synes det som det i stor utstrekning er unge, nyetablerte fra Ørka som bebor Køya.
Det gjelder eksempelvis Julius Ørka og kona, som bodde der i 1900. Julius var bror av Karoline, som eide gården. Julius var født i 1872 og gift med Elise Augusta Andersdatter f. i 1873). De hadde giftet seg i 1895, og kjøpte senere nordre Brenne.
Fra 1908 til årsskiftet 1909/1910 var det en annen av sønnene på Ørka som bodde på Køya. Ludvig (f. i 1882) benevnes som lensearbeider når han bor på den gamle husmannsplassen. Han hadde giftet seg med Olga Sofie Bjørnland, og eldstegutten Asbjørn (født i 1909) kom til verden på Køya, før familien flyttet til Kullerud.
Etter 1910 var Køya kun bebodd i kortere tidsrom av tilfeldige personer.
I 1915-16 ble den gamle husmannsstua solgt til Arnt Gressløs, revet og satt opp på Gressløs som hønsehus. Senere ble den omgjort til sommerhus.
Låven på Køya ble for øvrig bygd av byggmester og gårdbruker Anton Olsen Krogsmyrbraaten (f. i 1856). Anton var en sønn av Helle og Ole, og trådde formodentlig selv sine barnesko på Køya.
Det er satt opp både en liten hytte og et uthus i laftet tømmer på Køya, noe som har gitt den tidligere husmannsplassen nytt liv i idylliske omgivelser.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2008, skrevet av Hans Ole Ørka.)

Om Sagdalen og ho Lærrine

Sagdalen var en husmannsplass under Kongsrud som trolig ble ryddet helt tidlig på 1700-tallet. Siste oppsitter var formodentlig ”Lærrine Sadær’n”, som døde i 1928. Stua ble senere stall på Kongsrud.

Sagdalen var husmannsplass som var bebodd og driftet i omkring 200 år. Fortsatt er tuftene etter bolighuset godt synlig. Foto: Øistein Bøe

(Lagt på nett 25.07.2014.) 
Navnet på denne husmannsplassen kan gi assosiasjoner til sagbruksvirksomheten som var i Kullerudbekken og ned mot Grytheevja. Beliggenheten like opp for Kullerudbekken styrker den teorien.
Første beboeren som vi kjenner på Sagdalen var Erik Asgautsen, som bodde der i 1723. Senere var Mari Andersdatter og Jul Andersen husmenn på Sagdalen. I 1762 bodde også Juls far Anders Julsen på plassen.
Jul bodde på plassen da han døde i 1774. Trolig var det sønnen Anders som ble neste oppsitteren. Han var gift med Kari Andersdatter Bøe, og flyttet rundt 179 til Heden. De hadde barna Anne, Jul og Anders.
Linken mellom husmannsplassene Sagdalen og Køya (Rud) må ha vært tett. Ifølge Olav Spydevold bodde Gurine Christensdatter og Christen Johannesen på Sagdalen i 1860-årene. De er mer utførlig omtalt under Køya.

Elen og Olaus
En datter av Anne Olsdatter og Johannes Arnesen på Køya under Ørka var Elen Johannesdatter, født i Tune i 1825. Hun ble gift med Olaus Nilsen, født i Eidsberg i 1835. Elen og Olaus bodde på Sagdalen i hele sitt voksne liv.
I 1875 blir Olaus benevnt som ”Leilænding med Jord, Lændsearbeider” på Sagdalen. Elen hadde for øvrig to sønner fra et forhold før hun giftet seg med Olaus. Det var guttene Severin, født i Fredrikstad i 1850, og Ole Svendsen, født på "Kongsrud-plads" i 1852. Elen og Olus gifter seg i 1862. De får barna Inger Marie, født i 1861 på Sagdalen, Nils, født i 1865 på Kokkimbråten og Anne Helena, født på Sagdalen i 1867.
I 1875 hadde Elen og Olaus døtrene Inger Marie og Anne Helene boende hjemme.
Ved folketellingen i 1900 benevnes Olaus Sagdalen” som ”lænsearbeider” og Elen som ”Kaffekoker til lænsefolk”. To barnebarn bor også på Sagdalen – nemlig Emilie Antonsdatter (født i 1883) og Elise Rikardsdatter (født i 1891). Begge er født i Varteig.
Elen dør på Sagdalen 30. desember i 1910.

Billedhoggeren Gustav Vigeland var i 1918 på Sagdalen for å modellere Anne Marie Andersdatter. ”Annemarja” var i forpleining hos Laurine Sagdalen. Foto: Inga Syvertsen

Vigeland på Sagdalen
Laurine Kristine Kristensdatter var trolig den siste fastboende på Sagdalen. Lærrine Sa’dærn hadde en annen kvinne i forpleining, nemlig Anne Marie Andersdatter.
Anne Marie ble betegnet som sinnssyk, og var helt avhengig av den omsorg som Laurine kunne gi.
Noe av historien om ”Annemarja” og ”Lærrine” er bevart for ettertiden fordi billedhoggeren Gustav Vigeland sommeren 1918 kom til Sagdalen for å modellere Anne Maria. Vigeland bodde da i perioder på Haven ved Kultorp, stedet som eides av Vigelands samboer gjennom 20 år, Inga Syvertsen. (Se INGA 2005).
Inga Syvertsen forteller om turen til Sagdalen: ”Da vi i 1918 besøkte Laurine, hadde Vigeland med en lerklump med tanke på en liten figur av Anne Marja, men da han fikk se hende naken, orket han det ikke! Lerklumpen kastet vi i Glomma da vi tok båten fra Furuholmen.”
Du kan lese mer om Vigeland i Varteig ved å trykke her.

Fra Dalene under Brunsby
Laurine Kristine Kristensdatter var datter av Dorthea M. Nilsdatter og Kristen Pedersen, født i 1852 på Sinkerud (som nå ligger under Gressum). Til Sagadalen kom hun fra Dalene under Brunsby. Derfra hadde hun med seg Anne Marie Andersdatter, som hadde vært i familiens forpleining i mange år.
Var det noen som utnyttet legdsfolk, var ho Lærrine Sa’dærn eksempel på det stikk motsatte. Hun har et ettermæle som betegner henne som et hjertegodt menneske som gjorde sitt ytterste for den personen som var plassert i hennes omsorg.
Laurine hadde for øvrig ett overordnet ønske – og det var at hun skulle overleve Anne Marie slik at hun fikk se henne vel fra denne verden. Nå fikk imidlertid ikke Lærrine oppfylt sitt store ønske. Hun dør fra Anne Marie, og den pleietrengende kvinnen blir flyttet til Tilla og Arnt Gressløs. Laurine døde på Sagdalen i 1920, og ble gravlagt 28. oktober. Anne Marie dør på Gressløs to år senere, og gravlegges 27. august.

Fra stue til stall
Etter Laurines død i 1920 har det neppe vært bofaste på Sagdalen. Den laftede stua ble tatt ned og brukt som stall på Kongsrud. Oppmåling av de godt synlige hustuftene på Sagdalen viser at stua målte rundt 8,5 x 7 meter. Altså at den var på omkring 60 kvadratmeter. Det passer godt med målene på stallen på Kongsrud.
Selv om skogen har spist seg godt innpå tunet på Sagdalen siden Laurine døde i 1920, kan man fortsatt lett forestille seg den fine plasseringen. Nå har også vedhogst og rydding siste året ført til at tuftene etter bolighuset har blitt godt synlige. Plassen ligger kloss i Ingaleden, på strekningen mellom Kongsrudbakkene og Hestehagen/Grythe. Spesielt sommerstid er det jevnlig ferdsel forbi Sagdalen. Både Laurine og de tidligere beboerne på plassen fortjener at turgåere ofrer slitets hverdag i forne dager noen tanker når man passerer stedet.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2008 skrevet av Øistein Bøe.)

Husmannsplassen Køya under Kongsrud

Køya (Rud) var en husmannsplass under Kongsrud. Når plassen ble ryddet, vet vi ikke. Det er dessuten beskjedent å finne om de første beboerne.

Maleri av Køya, med Hestehagen og Grythe i bakgrunnen. Det er I. Kristiansen som malte stedet i 1944. Eier av maleriet: Varteig Historielag.

(Lagt på nett 25.07.2014.) 
Det vi imidlertid vet med sikkerhet, er at Christein Johannessen og kona Gurine bodde har på 1860-tallet.
Christen var yngste sønn til Anne Olsdatter Ørka og Johannes Arnesen, som er omtalt under Køya på Ørka. Han var født på Halvorsrød i Tune i 1833 og ble gift med Gurine Kristiansdatter (1834-1870). De var husmannsfolk på Rud Køya fram til Gurine døde 22. nove mber i 1870.
Christen bor fortsatt under Kongsrud når han 4. april i 1873 gifter seg med Anne Sofie Andreasdatter (1840-1878). Anne Sofie var fra Morthaugen, gnr. 3023, bnr. 3 og 4, og paret flyttet dit. Christen giftet seg tredje gang med Berthe Kristoffersdatter, f. 1841 i Råde.
Av barna til Christen og Gurine bør nevnes spesielt Georg Kristensen (f. på Rud Køye i 1868-død i 1940) som forble varting og kjøpte Skoftebyenga som han drev sammen med sin kone Laura (1870-1957).
I 1874 giftet Berthe Johanne Eriksdatter Bergerud-plass, f. 1851 seg med Fredrikstad-mannen Severin Edvard Svendsen, f. 1850. De bodde på Køya et års tid. Berthe var en datter ac Christens eldre bror Erik. (Se under Bergerud-Køya ved Bøkrysset.)

Anne Marie og Martin O.
Martin Olaus Larsen (1844-1927) fra Rakkestad kom til Varteig etter å ha tatt lærerskole i Rakkestad. Han ble kontorist ved lensa og betjent ved lensmannskontoret. I 1875 giftet han seg med Anne Marie Syversdatter på Kongsrud (1842-1883). Da Køya på den tiden tilhørte Kongsrud, fikk de Køya som boplass. Det våningshuset som står i dag var visstnok bygd omkring 1860. Martin og Anne Marie bodde der til de kjøpte Småberg i 1881. Samme året ble Larsen lensmann i Varteig.

Selveiere
Køya var husmannsplass under Kongsrud fram til 1909. Da ble det foretatt skyldsetting og skrevet delingsforretning for plassen.
”År 1909 den 5 okt var undertegnede af Fogden i Idd og Marker opnevnte taktationsmænd tilstede paa gaarden Kongsrud gnr 13 bnr 1 af skyldmark 7,84 i Varteig for at fradele og skyldlægge en fra dette bruk til Anton Gunneriusen Lunde solgt del. Til opmand valgtes Olav Tonning. Så vel selgeren Peder Larsen som køberens hustru var tilstede.
I Varteiglag opnevnes herved nedennevnte skjønsmænd:
Gaardbruker Tøger Kokkim
Do Anders Ørka
Do Gunder K. Lunde
Do Olav Tonning
Det frasolgte stykke blev givet navnet Rud, og at den bør have en skyld af 20 øre og fikk bnr 5.”
Anton G. Lunde (1885-1947) og hans kone Anna Mathilde Larsen (1884-1965) ble de første selveierne på Rud/Køya. Anton var født på Kullerud av foreldre Gunnerius Hansen Grythe (1864-1925) og Grethe Anette Andersdatter (1865-1951). Anna Mathilde var født i Sarpsborg og var pleiedatter på Grythe. Foreldre var Johannes Larsen og Wilhelmine Andersen.
Anton hadde en bror Hilmar som var født i 1892 på Grythe.
Anna og Anton hadde barna Johannes f. på Rud/Køya i 1909 og Gudrun f. i 1911 på Rud/Køya.
I 1926 tok Anton G. Lunde over Lunde gnr 3012, bnr 1 etter sin far, og selger Rud/Køya til sin onkel Martinius Hansen Grythe.
Martinius (1867-1936) var sønn til Hans Andersen Grythe og Karen Olea Nilsdatter Skaen i Skjeberg. De eide Grythe gnr 3016, bnr 7.
Martinius ble første gang gift med Anna Helene Andreasdatter Bjørnlena, født i 1874. De hadde tre sønner:
Hermann f. i 1891 på Berger
Hans f. i 1893 i Glemmen
Karl f. i 1895 på Grythe.

Gifter seg med Elen
Martinius ble enkemann og giftet seg andre gang med Elen Marie Johansen (1867-1948). Elens foreldre var Johan Olsen Myrås og Karen Johannesdatter Myrås.
Elen hadde en sønn født i 1895. Han giftet seg med Jenny Kaspara Johannesen Bjørnlena f. i 1901.
Martinius kjøpte Nymark i Tune i 1904 for 1700 kroner. Elen og Martinius fikk fire barn:
Karen f. i 1902 i Varteig, død i 1919.
Johanne f. i 1904 på Nymark, død i 1918.
Kristine f. i 1905 på Nymark, gift med Einar Kultorp, f. 1900.
Erling f. 1908 på Nymark, gift med Sigrid Nilsen (1909-1987), pleiedatter på Lunde gnr. 3012, bnr. 10.
Martinius solgte Nymark i 1919 for 4000 kroner og bodde noen år på Utenga i Varteig (Dalene v/Nordengen) til han kjøpte Rud/Køya av sin nevø i 1926.
Sigrid og Erling fikk to døtre:
Solveig f. i 1932, gift med Ola Bergby, f. i 1928.
Eva f. i 1948, gift med Erik Mortvedt, f. i 1947.
Elen ble enke i 1936 og satt med Rud/Køya til 1941 da hun selger til sin sønn Erling (1908-1971) ved skjøte 6. okt. 1941.
I 1971 dør Erling og i 1977 selger Sigrid til sin datter og svigersønn Solveig og Ola Bergby, som selger til sin eldste sønn Steinar Bergby i 1999.

Dyktig skomaker
Ole Kullerud har i sine nedtegninger også skrevet om Elen og Martinius på Køya. Ole skriver:
”Martinius var en dyktig skomaker, han jobbet også billig. Han hadde skomakerbenken på kjøkkenet. Der luktet det bek, støvelsmurning og skråtobakk. Begge røkte når de hadde tobakk, men det var det ikke alltid de hadde. Martinius fisket mye med ruse ved Ruseberget i Grytheevja. Her fikk han en gang en gjedde på seks kilo. Den pratet han mye om.”
Ole forteller også fra tiden da Martinius var på Utenga/Dalene:
”Martinius var utrolig fornøyd som han hadde det. Han satt en gang nede hos Georg Nordengen og pratet. Han hadde vært i butikken og handlet litt, deriblant en kvartrull skråtobakk. (. . .) ”Nå har jeg fått tobakk, fem kroner har jeg hjemme og noen ører har jeg på meg også.” Da var det visst stor velstand på Utenga.”

Bilde fra Køya i 1946. Fra venstre: Peder, Reidun og Svanhild Dalen. Sittende: Elen Nymark.

Leieboere på Køya
I tillegg til eierrekka, kan det på en boplass som Køya være både berettiget og god lokalhistorie også å ta med leieboere. Vi tør ikke påstå at oversikten er komplett, men den skulle dekke mesteparten av tiden fra krigen.
Astrid og Ivar Hassel (Berger) bodde på Køya med barna Reidar og Ragnhild. Også Marie Lunde var leietaker på Køya en periode, og det samme var Emilie og Birger Jacobsen.
Dorthe og Eugen Simensen bodde på Køya i 1943-44, Peder, Svanhild og Reidun Dalen fra 1944-47. Alle bodde de i samme huset som Elen – ”Ellen i stua”, som hun ble betegnet.
Aslaug og Gustav Akselsen kom til Køya i 1947, og bodde der fram til 1957. Aslaug hadde datteren Bjørg f. 1945 fra før. Sammen fikk de:
Gunnar f. 1948
Anne Lise f. 1949
Erna f. 1954
Ida f. 1957 (familien bodde på Lilleng da Ida ble født).
I 1957 flyttet Aslaug og barna til Vestfold. Fire år senere flyttet Gustav tilbake til Køya, og bodde der fram til han døde i august 1977. Han var siste fastboende på stedet.
De siste som leide på Køya, men da brukt som feriested, var familien Jon Engeler fra Skjeberg i årene 1988-2002.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2008 skrevet av Ola Bergby, Øistein Bøe og Synnøve Lunde Karlsen.)