Kjøpmannen med stor oppfinnertrang
 |
| Oskar A. Sælid var en mangfoldig kar. Først arbeidet han i mange år i lensa, før han startet forretning ved Sarpsborg torg. Og på fritiden utviklet han mange ganske imponerende oppfinnelser. |
Oskar A. Sælid var først og fremst kjøpmann, men han var også en kar som stadig var på søk etter nye – og praktiske – løsninger i hverdagen.
(Lagt på nett 22.03.2014.)
Han er magasinkomfyrens far, han utviklet en helt ny type klesrulle og han tok like godt seieren i en oppfinnerkonkurranse som fellesfløtingen utlyste. Det sies at han var en hyppig gjest ved Patentkontoret i Oslo.
Primært vil nok imidlertid Oskar A. Sælid bli husket som handelsmann. Sælidgården ved Sarpsborg torg er et begrep som lever godt i folks minne fortsatt, selv om det er et halvt århundre siden området ble sanert til fordel for Forumgården.
Forretningen ved torget drev Sælid fram til han overlot driften til sønnen Asvald, et par år før han døde i 1930.
Gamlestua på Sælid
Oskar Andersen Sælid – eller Johan Oskar, som han ble døpt – kom til verden 14. februar i 1866 i gamlestua på Sælid. Foreldrene Kirsti Iversdatter fra Brunsby og Anders Olsen fra Lillehovden hadde tre år tidligere kjøpt og bosatt seg på øvre Sælid (se Inga for 2003).
Søskenflokken på Sælid besto av:
Rikard (1862-1944). Overtok farsgården.
Katrine Magdalene (1864-1941).
Johan Oskar (1866-1930).
Inger Marje (1868-1946).
Alla Kamilla (1871-1876).
Johannes (1873-1876).
De to yngste barna døde i difteri.
Rikard var født mens foreldrene ennå bodde på Lillehovden i Tune, mens den øvrige barneflokken kom til verden på Sælid.
Gudsfrykt med nøysomhet
En av sønnene til Oskar, presten Einar Sælid, skrev om farens oppvekst på Sælid:
”Barndomshjemmet var preget av gudsfrykt med nøysomhet. Det var mye slit og strev der, men kårene rettet seg etter hvert. Det var mye sang og musikk i hjemmet. De drev det nokså langt til amatører å være.”
I forbindelse med virksomheten i ungdomsforeningen i Varteig, der både Oskar og broren Rikard var med fra starten, skriver Einar Sælid:
”Det var en driftig forening fra første stund med mye sang og musikk, og med mye av kristelige og oppbyggelige taler og opplysende foredrag. Enhver ydet sitt, og de fra Sælid gård var med, hjalp til både med sang og musikk, og med innlegg i diskusjoner og samtaler, dype og sindige som de alle var. Jeg tror dette har hatt mye å si for de unges utvikling.”
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
 |
Oskar A. Sælid kom til verden i gamlestua på Sælid i 1866. Stua ble revet i 2009, men Oskarapalen med sine bananepler lever fortsatt. Den er med årene foredlet opp til 15 trær. |
Kirsti og Anders Sælid med barna Katrine, Rikard, Oskar og Maia. Bildet er tatt omkring 1890. |
Laget seg kano
Som faren Anders, jobbet også Oskar i yngre år i lensa. Der moret både yngre og eldre lensekræbber seg med ulike konkurranser.
En gang skulle de ro om kapp på elva. Alle kom med sine lensebåter, som var kjent for å være både smidige og raske. Oskar hadde imidlertid bygd seg egen kano. Det sies at den gikk nesten mer under vann enn oppå, og den formelig skjenet gjennom vannet når Oskar rodde.
Han vant da også rokonkurransen med glans.
Oskar A. Sælid steg for øvrig i gradene ved fellesfløtningen, og endte som kontorist og assistent for lensebestyreren, Gunerius Furuholmen.
Oskar var først ved Furuholmen, og fra 1894 ved Hvidsten/Greåker.
Stoppet tømmeret
Oskars kreativitet og evne til å se praktiske løsninger gjorde at han like godt stakk av med seieren i en konkurranse som fellesfløtningen utlyste.
Det var problemer å finne en effektiv måte å stoppe tømmeret på når arbeidsdagen var slutt og lensekarene gikk hjem. Derfor ville fløtningsbestyrelsen ha innspill på hvordan man mekanisk kunne stanse tømmerstokkene.
Det ble lokket med 1000 kroner i påskjønnelse – ingen liten sum ved forrige århundreskifte.
Oskar stakk av med både tusenlappen og æren da han lanserte et hjul med pigger. Dette hjulet var festet over tømmerrenna, og gikk rundt når stokkene drev ned over. Ved arbeidstidens slutt ble hjulet senket, og piggene gjorde at stokkene ikke klarte å passere.
Mangeårig administrerende direktør i Fredrikstad Tømmer direktion, Wilhelm Blakstad, skrev manuset til boka om tømmer fløtingen i Nedre Glomma som kom i 1939. Her gir Blakstad følgende omtale av Oskar A. Sælid:
”. . . en meget innsiktsfull mann, som opfant flere innretninger til å lette arbeidet, eksempelvis stopperne ved sorteringsbroene”.
 |
| Da Asbjørn Hansen rev den gamle stua på Valbjørk, fant han denne unike annonsereklamen der Mathilde Syversen på ”Walbjørk” – Oskars kusine – reklamerer for ”Colonial, Mel & Fedevarer”. |
Butikk på Valbjørk
Oskar hadde muligens fortsatt i stillingen som kontorist i fellesfløtningen, men hadde ikke lyst til å flytte med da lensa ved Hvidsten ble lagt ned og flyttet til Eidet i 1908. I stedet brøt han over tvert, og startet kolonialforretning i Sarpsborg.
Han var forresten ikke ukjent med butikkdrift. I 1899, mens han ennå jobbet i lensa, hadde han kjøpt Valbjørk i Tune, da stedet ble selveiende, skilt ut fra Veslehovden med en tomt på rundt fem mål.
Der drev Oskar og søskenbarnet Mathilde butikk i flere år. Den gang var Valbjørk et knutepunkt – med nærhet til lensa, stua lå ved elva og endog med anløpssted for ”Krabben”.
Mathilde var for øvrig datter av Karoline, en søster av Anders Sælid d.e.
Den tidligere Sparta-kjempen Asbjørn Hansen kjøpte Valbjørk og hadde på 1970-tallet tanke på å bygge hytte der. Da han rev den gamle stua, fant han et klenodium av en annonsereklame. Mathilde Syversen på ”Walbjørk” reklamerer for ”Colonial, Mel & Fedevarer”. Hun lover ”Stadig friskt Smør, Ost & Hermetik”, samt ”Udsøkte Melvarer” og ”Raa og Brændt Caffe” – men ”kun contant Salg”.
Fisket fra stuevinduet
På Valbjørk bodde det ellers både lensekræbber og håndverkere. Tidligere var det enda ei stue på plassen. Den ble benevnt som ”Skredderstua” og lå helt ned mot elvebredden. Det sies at man der kunne sitte i stuevinduet og fiske når elva var stor.
Olga Evensen var siste fastboende på Valbjørk, og flyttet derfra i 1956. Hun var født på Harehytta under Askersby 4. februar i 1900. I dag er det knapt spor igjen etter bebyggelsen på Valbjørk.
Flyttet til Sarpsborg
Oskar A. Sælid var 2. april i 1898 blitt gift med Elise Kristiansen fra Gabestad (1869-1943).
Året etter flyttet de til Sarpsborg, og bosatte seg i Oskarsgate.
Senere bygde de seg hus i Sannesundsveien 75. Dette huset ble etter få år solgt til Elises bror Anton, mens Oskar og familien flyttet til Karl Johansgate – og til sist inn i Torget 6.
Elise og Oskar fikk barna:
Asvald (1899-1967). Overtok farens forretning.
Kjell (1900-1910).
Ivar (1902-1953). Bensinstasjon, bilgummiverksted.
Øivind (1905-1945). Transportfirma.
Sverre (1905-1976). Fargehandler.
Olav (1905-1905).
Einar (1906-1977). Sokneprest.
Kåre (1915-1958). Kjøpmann.
Olav d.y. (1915-1973). Flyger.
Som man vil se, fikk mange av Oskars søsken sitt yrke innenfor handelsnæringen. To av hans tanter – Katrine og Maja – drev også forretning, i Fredrikstad.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
Sælidgården
Oskar A. Sælid startet forretningsvirksomheten sin ved torget i Sarpsborg i april 1906.
Gjennom et halvt århundres butikkdrift, ble Sælidgården et begrep. Først gjennom 22 års virke i Oskars regi – og deretter overtatt av sønnen Asvald, som drev fram til 1957. Sælidgården var av betydelig størrelse, der den lå på hjørnet mellom Karl Johans gate og Torget.
Sælidgården – eller kanskje skal vi heller si Knobelgården – hadde en lang historie. Tomta for bygården ble skilt ut fra Bergerødgården i 1858. Bygget ble reist av Ole Hansen Hornnes, men allerede i 1861 ble eien dommen solgt til Iohannes Knobel for 450 spesidaler.
Knobel etablerte kolonialforretning i gården, og drev den fram til sønnen Abraham overtok i 1895. I 1906 startet så Oskar A. Sælid sin forretningsdrift i lokalene, og kjøpte bygården fem år senere. Kjøpe summen var 27.150 kroner.
En møteplass
Avisa Sarpen skrev lørdag 9. januar i 1960 en hyllingsartikkel til den gamle bygården, like før den ble revet:
” (. .) Her ligger det mye byhistorie. Sælid-gården kan fortelle om kontakten mellom Sarpsborg og landdistriktene, om bondehandel og episoder foran disken, på Torvet og for den saks skyld ute i stallene hvor bøndene møttes i mang en frisk diskusjon om dette og hint før de vendte nesen hjemover efter endt lørdagsbytur.”
I disse stallene eller uthusene ble for øvrig byens frivillige brannvernsutstyr oppbevart i mange år, og man hadde også en brannstasjon der. Øvelsene ble holdt ute på torget med vannbøtter, handpumper og trommeslagere.
8-10 ansatte
Stallene i bakgården i Sælidgården hadde plass til 10-12 hester. Butikkdriften var betydelig. På det meste hadde Oskar 8-10 ansatte, iberegnet viserguttene. Spesielt var trafikken stor på lørdagene når folk fra bygdene rundt Sarpsborg kom til byen for å handle.
Kolonialbutikken i Sælidgården ble drevet fram til 1957. Allerede i 1939 solgte imidlertid Asvald Sælid bygården til et eiendomsselskap. Planen var å sanere gården til fordel for et stort og moderne sentrumsbygg på kvartalet. Andre verdenskrig satte en effektiv stopper for disse planene, og post- og Forum-gårdene kom ikke før drøye 20 år senere.
Magasinkomfyrens far
Oskar A. Sælid hadde ingen formell utdannelse etter amtskolen. Likevel må han ha hatt en mekanisk kunnskap langt ut over det gjengse. Det bevises blant annet ved at Oskar var mannen som utviklet verkstedet til Sarpsborg kommunale elektrisitetsverk.
Sælid samarbeidet med elverkssjefen i Sarpsborg, Kr. Pettersen – eller Fossum som han kalte seg senere.
Einar Sælid forteller i sine nedtegninger om faren:
”Jeg husker godt at Fossum og far satt inne i storstua vår og så rett frem og bare tenkte. Så kunne der noteres eller tegnes litt på et ark på bordet. Ellers kunne de sitte til langt ut over natten. De hadde et veldig strev.”
I 1913 sto imidlertid første eksemplaret klart. Ideen ble patentert i flere land, og Oskar A. Sælids idé var også grunnlaget for at A/S Sarpsborgkomfyren (Sarpsborg Elektriske Fabrikker – Sefa) ble stiftet i 1915.
Allerede i 1918 var årsproduksjonen ved Sefa 330 komfyrer. Topptallet hadde bedriften i 1965 med 9.000 enheter.
Magasinkomfyren var genial. Strømnettet var ikke bygd ut til å kunne tåle det reelle behovet i husholdningen. Magasinkomfyren var utstyrt med ei plate som var konstruert som en jernsylinder med en diameter på rundt 20 centimeter og en dybde på det tilsvarende. Denne sylinderen var montert inn i komfyren omgitt av isolasjon, og med et tykt, isolerende lokk. På natta, da strømforbruket ellers var lavt, ble magasinet varmet opp. Så kunne man dra nytte av varmen fra dette magasinet til eksempelvis matlaging på dagtid, da strømnettet ikke hadde kapasitet til det egentlige behovet. Det var først ut på 1960-tallet at strømnettet ble kraftigere dimensjonert, og det ikke lenger var behov for magasinkomfyren.
For mer om komfyrbyen Sarpsborg henvises til artikkelen om Granat Apparatfabrikk.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
 |
 |
| Magasinkomfyren var Oskar A. Sælids idé. Her 1939-utgaven som broren Rikard Sælid kjøpte. To av Oskars barnebarn – Bjarne og Lise – står nærmest komfyren, flankert av ektefellene. Fra venstre Haldis og Bjarne Sælid, Lise og Willard Fosby. |
Sluttseddelen som viser at Rikard
Sælid kjøpte en magasinkomfyr fra
Sefa for kr 323,80 i 1939. Komfyren var slitesterk, for den var i
bruk på Sælid fram til 1985. |
Klesrulla som Oskar A. Sælid utviklet. Her er det Anne Lise Rogne som demonstrerer rulla til grandonkelen sin. Denne utgaven har kommet til Anne Lise via Lunde. |
Klesrulle og skurekost
Muntlige overleveringer i familien vet å berette at Oskar A. Sælid var en hyppig gjest inne på Patentkontoret i Oslo. Formodentlig var han der også både med klesrulla og skurekosten.
Klesrulla var en fiffi g innretning. Rulla var montert på et vanlig bord. Etter bruk, kunne man slå klesrulla rundt – slik at sveiva og de to rullene kom under bordet. Når rulla ikke var i bruk, kunne man benytte den som et vanlig bord.
Et par eksemplar av denne klesrulla finnes på museet i Varteig, og det er også utgaver av den i privat eie.
Skurekosten hadde Oskar klar til Østfold-utstillingen i Sarpsborg i 1930, der den ble vist fram. Ved et enkelt knep kunne skurekosten stå alene på gulvet, mens skurekluten ble vridd opp.
Som sagt, Oskar A. Sælid var en praktiker.
Mange verv
Ved siden av forretningsdriften, var Oskar svært aktiv både i kommunalt virke og i menighetsarbeid i Sarpsborg. Han satt en årrekke i både bystyre og formannskap for Venstre.
Han var også svært aktiv i kristent arbeid. Hans plass i kirkebenken sto sjelden tom en søndag formiddag, han var prestens medhjelper og han satt i menighetsrådet. En tid var han også kirkeverge i Sarpsborg.
Oskar var også formann i Bethania Indremisjon, og han var blant stifterne av yngresavdelingen der. Dessuten var han aktiv i Det Norske Misjonsselskap, og blant annet medlem av kretsstyret.
Han var også en særdeles habil skribent. Blant annet skrev han flere sanger og salmer, men disse er ikke offentliggjort.
Friluftsområder
I 1914 bygde han og svogeren Anton Kristiansen sommerhus i Sandvika i Skjeberg. Senere kjøpte han kjøpmann Saugstads villa som lå ved siden av.
Oskar var nok blant de første som tenkte på å sikre friområder for lokal befolkningen. Sammen med tre andre – byfogd Didriksen og grossererne Klemsdahl og Lie – kjøpte han derfor hele strandområdet i Sandvika. Det ble siden solgt til Sarpsborg kommune.
Oskar A. Sælid døde lille julaften i 1930. Kona Elise døde 6. juli i 1943.
(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2010, skrevet av Øistein Bøe.)
En mester på tømmerstokken
Petter Olsen på Veslehovden – en bror av Oskar A. Sælids far – var tydeligvis en mester til å balansere på tømmerstokkene.
I sin bok ”Tømmerfl øtningen i Glomma de siste hundre år” (1939), forteller Wilhelm Blakstad:
”Fløterne ved Furuholmen og Hvidsten lenser kappedes i 1860-årene om å være gjevest. De inngikk da veddemål herom med prøveoppvisning ved Opsund. Hver valgte sin beste mann som på en enkelt stokk med haken i hånd skulde vise sin dyktighet i å balansere når motparten fikk manøvrere stokken som den vilde uten å røre mannen. Hvidstenmannen gikk først til vanns. Så kom turen til Petter Lillehovden fra Furuholmen. Han danset på stokken som en akrobat hvordan man enn kantret den, så konkurrentene til slutt blev sinte og slo til ham så han falt. I hui og hast måtte de ta flukten av frykt for publikums truende holdning, mens Petter blev hyldet som seierherre.”
Skulle vært ingeniør
– Far skulle vært ingeniør, sier Einar Sælid i sine nedtegninger om faren Oskar.
Etter endt folkeskole gikk Oskar A. Sælid amtskolen. Det var ikke anledning for vanlige folk den gang å kunne få mer skolegang. – De økonomiske kår strakk ikke til. Med det talent som lå i far, skulle han være blitt ingeniør. Det lå i blodet på ham, skriver sønnen Einar, og minner om både farens tid i lensa og ideen til magasinkomfyren.
Malt av Christian Krogh
Sælidgården er historie, revet i 1960. Gården lever imidlertid på sett og vis videre gjennom to malerier som Christian Krogh (1852-1925) har malt med bygården som modell. Det ene maleriet heter ”Søndag formiddag i Småbyen”.
Med en sten i smøret
Anvendt psykologi kan være grei ballast også for en kjøpmann. Fra en tid hvor bonden kunne bytte gårdsprodukter mot kjøpevarer, fortelles det en historie om Oskar A. Sælid:
En kunde kom inn med en pakke smør og skulle bytte mot kaffe. Smøret ble veid opp, og kunden fi kk kaffe for en tilsvarende kostnad. Etterpå oppdaget Asvald at det lå en sten midt inne i smøret. Selvsagt for å gjøre byttehandelen mer lukrativ for kunden. I stedet for å ta dette opp med juksepaven, og dermed risikere å miste en kunde, valgte Oskar en annen løsning da Asvald tok saken opp med faren. Neste gang personen kom i butikken, skulle vedkommende ha kaffe. Oskar veide opp ønsket kaffemengde – med ilagt sten – og fikk betalt deretter.
Saken ble aldri kommentert mellom de to aktørene.
Hesten visste veien hjem
De gamle kjøpmennene hadde omsorg for kundene sine. Bjarne Sælid, en sønnesønn av Oskar A. Sælid, forteller følgende historie:
En utenbys kunde hadde nok fått seg en tår for mye over tørsten da han var i Sarpsborg en lørdag. Da han kom innom Sælidgården, var han knapt i stand til å ta vare på seg selv. Sælid fikk imidlertid mannen trygt opp i vogna, smattet på hesten og sendte ekvipasjen i vei – i trygg forvissing om at hesten visste veien hjem.
 |
| Utsnitt av dagboka til Anders Sælid d.e., som beretter om hvordan sønnen Oskar fikk jobben ved Hvidsten/Greåker. |
Headhuntet av Gunerius Furuholmen
I våre dager ville vi nok sagt at Oskar A. Sælid ble headhuntet av Gunerius Furuholmen til ledelsen av lensa ved Hvidsten/Greåker.
Oskars far – Anders Sælid d.e. – har i sine dagbøker skrevet om hvordan Gunerius Furuholmen kom til Sælid 14. februar i 1894 for å få Oskar som kontorist på Greåker. Han ble lovet 70 kroner måneden i lønn.
Allerede fem dager senere går Oskar til Greåker for å ta til i den nye jobben. ”Pent Veir, Isen stærk og lidet Sne. Han kom til Greager lidt før Midag”, har faren skrevet i dagboka.
Oskar A. Sælid var kontorist ved Furuholmen lense fra 1892. Til Hvidsten/Greåker kom han altså to år senere, og fortsatte i ledelsen fram til lensa der ble lagt ned og flyttet til Eidet i 1908.
(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2010, skrevet av Øistein Bøe.)
|
