Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

Tidligere arrangement - 2009

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:
Terminliste Tilbake til forsiden

Tidligere arrangement

Referat fra tidligere avholdte arrangement i Varteig Historielag.

Trykk her for arrangement i 2010

Trykk her for arrangement i 2011

Trykk her for arrangement i 2012

Trykk her for arrangement i 2013

 

Varteig Historielags arrangement i 2009:

 

Mandag 7. desember kl. 19.00: Julemøte med kulturhistoriker Siri Eriksen Gjems og familiekvartetten ”Skaaræne”.

Julemøte med bred meny

Hvis ikke de nærmere 50 frammøtte kom i julestemning på Varteig Historielags desembermøte, kan vi knapt laste de mange aktørene. Her var jul tema både for foredrag og underholdning, det var tradisjonsrik julegrøt – og det var gaveoverrekkelse og hete gavetips.

”Skaaræne” underholdt med sang og musikk på årets siste møte i historielaget. Fra venstre Dag Ove Skaar, Heidi Skaar Eliassen, Wenche Skaar Brattset og far Øistein Skaar.

Varteig Historielag har et stabilt medlemstall på rundt 100, hvilket er veldig bra i en forholdsvis liten bygd. Når julemøtet trekker nærmere 50, må det betegnes som en svært god oppslutning. Det bemerket da også leder Kjell Lunde da han ønsket velkommen.

Tur- og arrangementskomiteens leder Ester Juliussen sjekker julegrøten i gryta.

Smak av jul
Det var reklamert med smak av jul på forhånd, og i så måte var det førjul tvers igjennom på kvelden.
Siri Eriksen Gjems er kulturhistoriker ved Østfoldmuseene, og hun tok fram minner som er nedtegnet fra mennesker i Østfold som var født så langt tilbake som i 1830.
Familiekvartetten ”Skaaræne” deltok med både sang og musikk. Tonen ble slått an allerede da folk strømmet til Ingasalen i det gamle kommunelokalet, når kvartetten spilte julemelodier. De fire består for øvrig av far Øistein Skaar (trekkspill), døtrene Heidi Skaar Eliassen (gitar og sang) og Wenche Skaar Brattset (slagverk og sang), og sønnen Dag Ove Skaar (gitar).
Tur- og arrangementskomiteen bød på risgrøt, slik det seg hør og bør på historielagets siste møte før jul. Det ble et velsmakende måltid, hvor praten gikk lett ved pent pyntede småbord.

Kjell Lunde kunne på julemøtet ta imot en gavesjekk på 10.800 kroner fra det avviklede Varteig Hagelag. Sølvi Jelsness, Ragnhild Aune Sulusnes og Synnøve Lunde Karlsen satt alle tre i det siste hagelagsstyret - som henholdsvis leder, kasserer og styremedlem.

Gavesjekk
Kveldens store overraskelse – både for leder, styre og forsamling, var overrekkelsen av en gavesjekk på 10.800 kroner. ”Julenisse” for kvelden var Sølvi Jelsness.
Bakgrunnen for den rause gaven til historielaget er imidlertid beklagelig nok. Etter flere år med sviktende rekruttering, måtte Varteig Hagelag kaste inn håndkleet for rundt fem år siden.
Etter hagelagets eget ønske, og i tråd med vedtektene sentralt, ble imidlertid beholdningen låst for en periode på fem år. Årsaken til denne bestemmelsen er blant annet at midlene kunne vært brukt dersom man hadde sett grunnlaget for å restarte laget.
Sølvi Jelsness var siste lederen i hagelaget, og verken hun eller det øvrige styret fra den gang ser mulighetene for nytt liv i Varteig Hagelag. Nå er pengene frigjort, og hagelagets siste styre ønsket å gi midlene til Varteig Historielag.

Bruke dem vel

Sølvi Jelsnes sa ved overrekkelsen at hun håpet pengene kunne brukes til et konkret tiltak. Gjerne noe i hagelagets ånd, og hun nevnte som eksempler både utemøbler og beplantning. Hun hadde imidlertid også hørt at historielaget kunne ha behov for et videokamera, og stilte historielaget fritt til å velge prosjekt.

Kjell Lunde, leder i historielaget, var både glad og overrasket over gavesjekken. – Det er ikke akkurat hver dag vi blir tilgodesett med sånne gaver, sa han.

Lunde lovte at pengene skulle bli benyttet vel, etter at styret hadde fått tenkt seg godt om.

Det er alltid tid til en hyggelig passiar når historielaget har sine møter. Her ser vi Sigrunn Brusevold, Terje Bergby, Arve Skoftebyengen og Solveig Bergby.

Gavetips
Det var imidlertid ikke bare det tidligere hagelaget som kom med gaver til historielagets julemøte. Historielaget hadde selv et par særdeles hete gavetips.
Kalenderen for 2010 var rykende fersk fra trykkeriet, og de første eksemplarene ble solgt under møtet. For en skarve femtilapp får man en kalender med i alt tretten lokale, historiske bilder.
Enda ”hottere” julegavetips var muligens DVD’en som var ferdig bare få dager før møtet. Varteig Historielag ønsker å lage flere DVD’er med gamle filmer fra bygda, og tenker seg en utgivelse hvert år. Årets er den første i serien, og inneholder både skolefilmen som ble tatt opp i forbindelse med nedleggelsen av kretsskolene i 1959 og kommunefilmen som var ferdig til Varteigs 100-årsjubileum i 1961. For 160 kroner kan interesserte sikre seg disse to filmperlene.
Solveig Rød viste smakebiter fra skolefilmen, og salget var upåklagelig i møtet. Det er for øvrig tanken at kalenderselgerne også skal ha med seg DVD-filmen når de knakker på dørene i Varteig.
Både kalender og DVD er gode tips til pakker under juletreet, og kan bestilles ved henvendelse til Solveig Rød, Wigdis Bergby eller Øistein Bøe.

Siri Eriksen Gjems er kulturhistoriker med stor sans for gamle juletradisjoner i Østfold. Her sammen med historielagsleder Kjell Lunde.

170 år gamle minner
Siri Eriksen Gjems er kulturhistoriker ved Østfoldmuseene, og har blant annet viet tid til gamle juleskikker i Østfold.
På julemøtet i Varteig tok hun for seg juleminner fra informanter som var født i årene fra 1830 til 1850. I så måte følgelig minner som kunne være opptil 170 år gamle.
Dessuten hadde hun med seg noen betraktninger fra den tidlige industrialiseringsfasen i Østfold, nedtegnet av to som var født omkring forrige århundreskifte.
Innledningsvis minnet Eriksen Gjems om at julen opprinnelig var et hedensk midtvinterblot, og at det opp gjennom århundrene har vært en blanding av både hedenske, folkelige og kristne motiver bak julefeiringen.

Viktige værtegn

I tradisjonen er julen en yndet tid for å lese både værtegn og tegn i naturen. Siri Eriksen Gjems ga flere eksempler på det.

Blant annet het det seg at mye snø i adventstiden ga en god høst neste år. Derimot spådde det en dårlig innhøsting påfølgende år dersom det ikke kom fugler i kornneket før annendag jul.

Av værtegn nevnte hun at mildvær i julen skulle gi vintervær i påsken. Og det været man hadde trettendedag jul – Hellig tre kongers dag – skulle man ha i tretten uker framover.

Juleforberedelsene

Juleforberedelsene midt på 1800-tallet startet tidlig. Faktisk så tidlig som med forrige årets julebakst. Det het seg nemlig at et julebrød skulle graves ned i kornbingen og først tas opp og spises når bonden var klar for å så kornet på våren.

I alle fall startet forberedelsene til julen med innhøstingen. Det beste kornet fra høstens avling ble nemlig lagt til side for ølbrygging og julebakst.

Ellers nevnte foredragsholderen at slaktingen på gården skulle foregå på siste voksende måne før jul. Det samme gjaldt for ølbryggingen.

Innomhus skulle dørterskler, bord og stoler hvitskures, og man hadde ofte einer eller granbar på gulvene. Gardiner var ikke vanlig den gang, men det skjedde at det ble hengt opp gardiner i julen for å beskytte seg mot askereia (Åsgårdsreia).

Dyrene snakket

Alt grovarbeidet på gården skulle være gjort innen 13. desember – Lussinatta. Den natta snakket for øvrig dyrene sammen på fjøs og stall.

Ellers skulle ikke bare menneskene, men også dyrene ha det godt i julen. Derfor gikk bonden ut til hvert av husdyrene med utsagnet ”Et vel og trivs vel, for i kveld er det julekveld”.

Askereie, dauinger og de underjordiske var imidlertid alltid tilstedeværende. Derfor ble det tegnet krittkors over alle dører og over hvert dyr i fjøs og stall.

Julaften var for øvrig også tidspunktet da bonden gjorde opp med gårdens husmenn. Det dreide seg sjelden om kontanter, helst om naturalia som mat og klær. Det var også skikken at bonden skjenket husmennene en dram i forbindelse med oppgjøret.

Julegrøt med kanel, sukker og smørøye fristet møtedeltakerne. Her ser vi blant annet fra venstre Ragnhild Larsen-Småberg, Anne Sofie Bergerud, Hardis Tomta, Karin Ek og Kai Rød.

Mat og drikke
Ingen skulle verken sulte eller tørste i julen. Øl og dram hørte med, selv i de fattigste stuer. Dessuten også et utbud av julekaker og julebrød. Den baksten man laget til jul, skulle vare helt til påske – minst.
Maten på dagtid på julaften var for øvrig mølje, en klar suppe laget på det feteste på grisen, med knust flatbrød oppi.
Først på kvelden var selve julemiddagen, og da var alle på gården samlet rundt samme bordet. Menyen i Østfold var helst fet svineribbe eller lutefisk.
Mens vi nå for tiden farter rundt på julebord og selskapeligheter i adventstiden, var det i gamle dager tiden fra andre til trettendedag jul som ble benyttet til juleselskap.

Kors på stabben

Vedhogsten for hele julehelgen skulle utføres natt til julaften. Den økta ble avsluttet ved at det ble lagt fliser i kors på hoggestabben, og der skulle fliskorset ligge til over jul.

Ester Juliussen skjenker saft til Karin Ek og Gunnar Kullerud.

Både foredragsholder og en lyttende forsamling undret seg nok en smule over hvor ren man kunne bli når hele husstanden skulle bade i den samme stampen – i det samme vannet.

Først husbonden, så kona, deretter ungene – og til slutt tjenestefolkene. Og det var viktig at idet den ene badende steg opp av stampen, sto den neste klar til å ha beinet oppi.

Skjøt inn julen

Selv om det var få informanter som hadde fortalt om skikken med å skyte inn julen, hadde hun i alle fall en beretning fra Hvaler der unggutter skjøt julen inn før det ble mørkt på julaften. I salen på møtet i Varteig satt det flere som kunne bekrefte denne tradisjonen.

Siri Eriksen Gjems hadde to forklaringer på denne skikken. Det ene var å skremme unna onde makter. Det het seg at ikke noe var bedre mot vettene enn kuler og krutt.

Den andre beveggrunnen var at man på mer avsidesliggende deler i ei bygd vanskelig hørte kirkeklokkene når de ringte julen inn. Derfor var skytingen en slags kompensasjon for manglende klokkeklang.

Det var heller ikke uvanlig at ungguttene skjøt inn det nye året. I så måte en forløper til vår tids nyttårsraketter.

 

Mandag 2. november kl. 19.00: Møte med Roar Julsen, under overskriften ”Fra Herføl til Brussel” .

Om himmelsk lapskaus og god oppførsel

Det var en humørfylt og engasjert Roar Julsen som kåserte i Varteig Historielags novembermøte. Der ga han tidsbilder fra oppveksten på Herføl, satt i relieff mot sitt senere arbeid ved EU-kommisjonen i Brussel. 

Foredragsholder Roar Julsen (t.v.) og leder i Varteig Historielag, Kjell Lunde, var i sin tid arbeidskolleger i Fredrikstad kommune. På historielagets møte ble det imidlertid lite Fredrikstad, og mest Herføl og Brussel.

Hvordan kunne så en gutt fra enkle kår i en losfamilie på Herføl hamle opp med Europas fremste byråkrater i Belgia?
– Du blir respektert om du oppfører deg bra og har gjort hjemmeleksa di, fastslo Roar Julsen. Da holder det, selv om de sju første årene av skolegangen var på en todelt skole på Herføl med knappe 25 elever.
– Har du fått med deg basiskunnskapene, nemlig det å lese, skrive og regne, kan du tilegne deg den kunnskapen du måtte ønske, sa han.
I så måte satt det nok mange i salen som nikket, med sin skolegang fra kommunelokalet, Strømnesåsen, Kokkim, Sikkeland eller Klemsdal. 

Himmelsk lapskaus

Før foredragsholderen tok med seg en lydhør forsamling til EUs hjerte i Brussel, trakk han fram mange ”minnesbilder” fra oppveksten på Herføl. Mye muntert, men også med noen alvorsbetraktninger.

Faren var losformann, og losene rundt Oslofjorden var mot slutten av andre verdenskrig tenkt sendt over til England for å bistå de allierte i deres invasjonsplaner. Forutsetningen var at losene selv skulle ta seg til Sverige, og derfra bli flybårne til England.

Også Roar Julsens far skulle være med i dette oppdraget. For å slippe represalier mot familien, lød ordren på at også kona og ungene måtte bli med over til Sverige. Derfor var Roar Julsen svensk flyktning fra februar 1945 og fram til freden.

Flere av de første erindringene hans er for øvrig knyttet til Sverige. Som da han to og et halvt år gammel fikk smake sjokolade for første gang. Eller da folk på Hvaler dro til Strømstad etter krigen for å handle, og kom hjem med det de kalte for ”Himmelsk lapskaus” – Del Montes fruktcoctail.

 

De første bananene

Faren skulle også lose første bananbåten inn til Oslo etter krigen. Det var importforbud på bananer under krigen. For de yngste var dette følgelig en frukt de knapt hadde hørt om, enn si smakt, da første lasten kom til Norge i 1946. Året før hadde Arve Opsahl sunget inn på plate ”Når det kommer en båt med bananer”.

Det settes av tid til en romslig kaffepause på historielagsmøtene. Den sosiale praten ved småbordene er viktig. Her ser vi fra venstre rundt bordet Kjell Sterkerud, Ragnar Berby, Jens Spydevold, Grethe Sterkerud, Solveig Rød og Kai Rød.

Derfor var det med stor spenning faren ble møtt da han kom hjem til Herføl med en stor bananklase fra skipet. Enda større var nok nedturen for guttungen da han oppdaget at han ikke likte denne sydlandske frukten.

– Far mente jeg var bortskjemt, og forlangte at jeg skulle spise av bananene, fortalte Julsen. Den dag i dag har han aversjoner mot bananer.

 

Likhetstrekk

På flere områder var det nok likhetstrekk mellom oppveksten på Herføl og i Varteig. Den få-delte skolen er allerede nevnt.

Kanskje var det de som kjente seg igjen også i Julsens beretning om julebadet for seg og sine to brødre. Som eldst var han privilegert, og fikk bade først i sinkbalja. Brødrene måtte bade i sin tur, i samme vannet. – Hvor rene de ble, er ikke så godt i si, bemerket Roar Julsen.

Kristenlivets rolle i lokalsamfunnet sto nok også sterkt, både på Herføl og i Varteig. Julsen fortalte om søndagsskolen, og om flanellografen som eneste audiovisuelle hjelpemiddel. – Men den var tilstrekkelig for å gi oss et blikk inn i livet i Jødeland, sa han.

Med 120-130 bosatte, var det tre foreninger i tillegg til pinsemenigheten på Herføl. Det var sanitetsforeningen, redningsforeningen og blindeforeningen. Og uansett hvilken av foreningene som hadde møte, så fikk de besøk av en reisesekretær med filmframviser.

Oppvekstminner fra Herføl og Varteig utveksles. Fra venstre Roar Julsen, Kjell Lunde, Erling Skivdal, Ingebjørg Skivdal og Kjell Andersen.

Sånn i ettertid synes Roar Julsen det kun gikk på to forskjellige emner på disse filmene, enten fra sildefisket på Vestlandet eller fra den gedigne vannkraftutbyggingen med til sammen 38 damanlegg i Tennessee Valley Authority på 1930-tallet.
Julsen var også innom lokalpolitikken. På Hvaler var det ikke i hans oppvekst den tradisjonelle delingen mellom høyre- og venstresiden. Nei, der var det Løperen som delte. I så måte en form for kretspolitikk som i sin tid også var framherskende i Varteig. 

En lusing og en til

Foredragsholderen trakk fram flere episoder fra oppveksten. Om aktivitet på sjøen, som nok kunne bekymre mødrene mer enn det podene hadde vett på å tenke på. – Men vi lærte å ha respekt for sjøen og lese værtegnene, bemerket Julsen.

Det var ikke unger nok på Herføl til å stable på beina et fotballag, men med supplement av gutter fra Søndre Sandøy kom man på banen.

På skolen var det en streng kvinnelig lærer som regjerte. Der var det ikke mange som følte lyst til å gjøre noen ”hyss”. Annerledes var det med sløydlæreren. – Jeg var nok ikke verre enn de andre elevene, men neppe heller noe bedre, sa Roar Julsen, da han fortalte at han hadde fått en lusing av sløydlæreren etter en fantestrek.

– Og så var jeg så dum at jeg gikk hjem og sladret. Det skulle jeg ikke gjort, for da vanket en lusing til. Sladrehanker skulle man nemlig ikke ha! humret både Roar Julsen og forsamlingen.

Novembermøtet trakk 31 personer. Her fra ett av bordene - med Hardis Tomta, Finn Tomta, Gunnar Kultorp og Isak Lunde.

Fargeblind
I mange generasjoner tilbake på farssiden, har Roar Julsens forfedre vært knyttet til sjøen – som sjømenn, skippere eller loser.
Også unge Julsen skulle gå den veien, selvsagt. Inntil man oppdaget at guttungen var fargeblind. Det satte en brå stopper for en utdannelse på sjøen.
Derfor ble det jusstudier i stedet, og jobb både i Kommunaldepartementet, Tønsberg kommune, Østfold fylkeskommune, Sarpsborg kommune og Fredrikstad kommune – der han også var rådmann i ti år.
Fra 1992 til han gikk av med pensjon i 2006, jobbet han som juridisk rådgiver i EU. De første årene delvis fra EU-ambassaden i Oslo, men de siste årene ved EUs hovedkvarter i Brussel. 

En hyggelig prat over kaffen - fra venstre Rolf Lunde, Solveig Bergby, Tove Wilhelmsen og Ola Bergby.

Ingen sommer
Roar Julsen ble tillitsvalgt for 5000 ansatte i EU-systemet, og jobbet i Brussel sammen med 25.000 byråkrater. – Da skal jeg si dere at én nordmann gjør ingen sommer, bemerket foredragsholderen.
I sannhet et langt sprang fra enkle kår på Herføl, men Julsen trivdes i EUs hjerte. Allerede mens han var rådmann i Fredrikstad, hadde han fått stipend fra Kommunenes Sentralforbund for å studere regionalt samarbeid i EU. Deretter skulle det altså bli fjorten-femten år i EU-kommisjonen.
Med stor arbeidskapasitet, faglig dyktighet og personlige kvaliteter tviler vi ikke på at Roar Julsen fylte stolen sin i Brussel.
Med den todelte skolen på Herføl som bakteppe, benevnte foredragsholderen selv kriteriene som ”god oppførsel” og fullførte ”hjemmelekser”.
Møtet mandag 2. november trakk rundt 30 personer som trivdes godt i selskap med Roar Julsen. Etterpå var det romslig kaffeprat og loddsalg.

 

Tirsdag 20. oktober: Tillitsmannsmøte i Østfold Historielag.

Tillitsmannsmøte i historisk lokale

Forsamlingshuset Breidablikk – et særegent møtelokale med 116 års historie.

Varteig Historielag sto som vertskap da Østfold Historielag hadde sitt tillitsmannsmøte tirsdag 20. oktober 2009. Møtet ble lagt til et av bygdas mest særegne forsamlingshus – Breidablikk.

Mer enn 50 personer fra hele Østfold var benket da leder i Varteig Historielag, Kjell Lunde, kunne ønske velkommen til Varteig.

Han fortalte litt både om Varteig Historielags virksomhet og om gamle Varteig kommune – og han benyttet anledningen til å slå et slag for bygdas store historiske stolthet, kongsmoren Inga.

Kjell Lunde, leder i Varteig Historielag, ønsket velkommen til tillitsmannsmøtet. I bakgrunnen bildegalleriet med profiler fra Breidablikks historie.

Ynglingeforening
Varteig Historielag hadde valgt å legge fylkeslagets rådsmøte til forsamlingslokalet Breidablikk.
Knut Bøe, organist, pensjonert lærer og i en mannsalder ivrig opptatt av både virksomheten på Breidablikk og selve bygget, orienterte om møtelokalet som de historieinteresserte var samlet i.
Han fortalte om Varteig Ynglingeforenings tilblivelse med stiftelsesmøtet på Brunsby 5. februar i 1884. Foreningen var forbeholdt gutter og menn i sju år, men på årsfesten i 1891 ble det vedtatt å åpne for jentene – og dermed ble navnet endret til ungdomsforening.
Bøe betonte den kulturelle siden ved virksomheten, med både kor, orkester, håndskrevet avis og bibliotek. Det siste er for øvrig nå skjenket til historielaget.
Forsamlingslokalet Breidablikk ved ”Sirihytten” ble innviet 10. september 1893. Da hadde medlemmene tre år tidligere blitt anmodet om å bidra med fem øre hver til et framtidig hus.
Storsalen med inngangsparti og galleri er bevart henimot slik den var for 116 årene. Lillesalen og kjøkkenet kom som tilbygg i 1912.

Marit Ekeberg Krog er leder i Østfold Historielag. I forgrunnen styremedlem og kursansvarlig Gunnar Halstvedt i fylkeslaget.
Kaffepause hører med i et rådsmøte. Fra venstre ser vi Gunnar Halstvedt og Marit Ekeberg Krog fra styret i Østfold Historielag, Erik Rønning Johansen fra kulturminnekomiteen i fylkeslaget, og Kjell Lunde, leder i Varteig Historielag.
Nærmere 60 personer benket seg på Breidablikk til tillitsmannsmøte i Østfold Historielag. På bildet ser vi til venstre Aslaug og Svein Barfelt fra Tune Historielag.

Særegent lokale
Selv om medlemsbidraget på fem øre var en start for å kunne planlegge bygget, ble det nok mange og gode tiltak for å samle inn midler til nybygget.
En av de drivende kreftene i foreningen var Gunerius Furuholmen, fløtningsbestyreren i lensa. Han var også en habil arkitekt, og tegnet Breidablikk. Han er også mannen som tegnet blant annet det tidligere kommunelokalet i Varteig og kirken i Skjebergdalen.
Vi tipper det var samme Furuholmen som også sparte ungdomsforeningen for utgifter til tømmer. Knut Bøe kunne nemlig fortelle at forsamlingslokalet ble reist med sekketømmer fra elva.
Både i utforming og interiør er Breidablikk et særegent møtelokale, noe spesielt tømmerveggene bidrar til. Det ble da også bemerket av flere av deltakerne på tillitsmannsmøtet.

Sju menn og en kvinne
Det har vært mange profiler på Breidablikk som har sikret både forsamlingslokalet og foreningens virke opp gjennom årene.
På veggen over pianoet henger bilde av åtte av dem. Det er prestene Jens Jonas Elstrand Jansen, Lars Peter Gill, Trygve Lavik og Johan Arnt Wenaas, lensmann Martin Larsen, lensebestyrer Gunerius Furuholmen, lærer og kirkesanger Peder Gresset – og ikke minst Sofie Sælid.
Bildegalleriet kunne sikkert vært supplert for de siste femti årene, men er likevel med på å gi historien bak forsamlingslokalet og foreningsvirksomheten.

Varteig Historielag var vertskap for fylkeslagets tillitsmannsmøte. Denne kvartetten sto for serveringen. Fra venstre: Kari S. Lunde, Ester Juliussen, Johanne Pahr og Bjørg Belsby.

Nå er også Varteig kristelige ungdomsforening historie, men forsamlingshusetog dets formål lever videre gjennom ildsjelene i Breidablikks Venner.

Tillitsmannsmøte

Varteig Historielags tur- og arrangementskomité sto for serveringen i tillitsmannsmøtet,og var ikke snauere enn at de også hadde smurt rundstykkene og bakt kakene som ble servert.

Ti bord var pyntetmed levende lys og høstfarger, og bidro til en hyggelig ramme rundt møtet. Varteig Historielag kunne stille med to representanter i møtet, og ”utsendinger” til Breidablikk varleder Kjell Lunde og sekretær Øistein Bøe.

Vi overlater til Østfold Historielag å gi referat fra møtets agenda, men nevner at blant de medvirkende var også Jørg Eirik Waula fra Rogaland, som er styremedlem i Landslaget for Lokalhistorie – hvilket er historielagenes paraplyorganisasjon.

 

Mandag 28. september kl. 19.00: Møte med Peder Sandaker om Milorg-aksjoner i Varteig under andre verdenskrig.

Peder Sandaker (t.h.) og Julius Berg (midten) er to av Milorg-karene som nå sørger for at denne viktige delen av den lokale krigshistorien blir sikret. I løpet av høsten er bokmanuset klart. Emnet engasjerer. Her er de to i ivrig samtale med Hans Erik Groven.

Motstandsarbeidet under krigen

Peder Sandaker og Julius Berg var begge aktive motstandsmenn under krigen. Sammen med Kåre Braadland fra Tune, har de nå samlet historien om Milorgs arbeid i Sarpsborg-distriktet.

På medlemsmøtet i Varteig Historielag mandag 28. september 2009 fortalte Peder Sandaker fra Milorgs virksomhet. Om våpeninstruksjon, strabasiøse transporter, flydropp og sabotasjeaksjoner.

Nærmere 40 personer hadde benket seg i Peisestua på kommunelokalet for å høre hans beretning.

Det er for øvrig Sandaker som også redigerer manuskriptet hvor denne delen av vår krigshistorie blir fortalt. Dette arbeidet vil trolig bli avsluttet i løpet av høsten. Målet er å få gitt ut boka, muligens i regi av historielagene i Sarpsborg.

Vervet i 1942

Peder Sandaker fortalte at han ble vervet til motstandsbevegelsen tidlig i 1942. Året etter var det blant annet utbredt våpeninstruksjon, og en fortløpende utbygging og styrking av organisasjonen.

Da Sandaker ble med i Milorg i 1942, var det bare ett lag i Varteig. Senere ble det flere lag, slik at Varteig-troppen besto av 37 mann.

Bredden i Milorgs aktivitet i Sarpsborg var betydelig. Det viste seg i virksomheten under krigen, og ikke minst i maidagene 1945 der Peder Sandaker anslår at Milorg mobiliserte rundt 850 mann i distriktet.

En lydhør forsamling følger med når Peder Sandaker (ved det lille bordet i forgrunnen) ga til beste erindringer fra Milorgs virksomhet i Sarpsborg-distriktet under krigen.

Flyslipp

Første flydroppet på Østlandet fant sted 5. februar 1944 på Breimosen, på delet mellom Tune og Svinndal. Senere ble det jo slipp blant annet på Knatterudmosen, med våpenlager skjult i Grevlingåsen.

I møtet fortalte Sandaker om nervepirrende transportoppdrag, blant annet av kasser med våpendeler fra lageret i Grevlingåsen. Først med hest til Børreshølet, deretter i båt over Glomma for så å bli fraktet videre med hest igjen fra Baterød.

Da tyskerne etablerte sin kanonstilling ved Knatterud, ble Knatterudmosen uaktuell som slippsted. Etter mange befaringer falt valget til slutt på Høgnipen.

Sandaker berettet fra særmeldingen som kom over radio 22. februar 1945, som varslet flyslipp over Høgnipen. I alt 18 containere ble droppet, og innholdet ble samlet og fraktet over til et nytt lager som var etablert på Sigurd Knatteruds eiendom, mot Tippa. Dette var en naturgitt kløft i fjellet, to meter bred, tre meter dyp og femten meter lang, som ble godt kamuflert med rundstokker og mose.

Julius Berg (nr. 2 fra venstre) forteller over kaffekoppen om sine opplevelser fra tiden i Milorg. Fra venstre ser vi Erling Skivdal, Julius Berg, Oddvar Juliussen, Hans Erik Groven og Kjell Andersen.

Strabaser

Arbeidet var fysisk hardt krevende, samtidig som det må ha vært psykisk utfordrende.

I forbindelse med flydroppet på Høgnipen, beskriver Julius Berg hvordan han og broren Ingolf tok seg fram på ski fra Furuholmen. Ferden gikk om Berger, der Anker Hassel slo seg med. Derfra fortsatte skituren østover om Østtorp til Høgnipen.

Innen man kunne ta seg hjemover igjen etter endt oppdrag, var det imidlertid blitt mildvær. Uten skismøring ble det en tur så strabasiøs som de aldri før hadde opplevd. Julius Berg bemerker lunt at stemningen blant karene var noe laber der de slet seg fram i snøen.

”Gubben” dør

I forbindelse med våpeninstruksjonen i 1944, var to instruktører med dekknavnene ”Gustav” og ”Birger” innkvartert på Harehytta.

En betydelig mengde våpen og sabotasjeutstyr ble samlet. Peder Sandaker forteller at de på ettervinteren 1945 var i besittelse av noen tonn sprengstoff og annet utstyr som trengtes til sabotasjehandlinger.

Mye våpeninstruksjon foregikk for øvrig fra Toftner-hytta ved Isesjø vinteren 1945.

Det var her våpeninstruktøren Arne Øvergaard – med dekknavnet ”Gubben” – omkom 14. mars i 1945 i forbindelse med instruksjon av motstandsfolk.

Øvergaard var født på Vang i Hedmark i 1912 og hadde bakgrunn fra kompani Linge. Liket ble senket i Isesjø, men ble etter frigjøringen tatt opp igjen, og Øvergaard ligger nå begravd i hjembygda Vang.

En romslig kaffepause hører med når historielaget har sine møter. Fra venstre Håkon Lundsæter, Helge Bergby, Terje Bergby, Tove Wilhelmsen, Solveig Bergby og Isak Lunde.
Medlemsmøtet i september var godt besøkt. Her fra ett av kaffebordene. Fra venstre Finn Tomta, Ragnar Johnsen, Otto Gabestad, Hans Erik Pedersen, Kjell Lunde og Hardis Tomta.

Sabotasjehandlinger

Ut på vinteren 1945 ble det kjent at tyskerne planla betydelige forflytninger av mannskap og utstyr for å møte offensiven i Europa fra vestmaktene. Det var snakk om transport både til kontinentet og til østfronten.

For å forsinke utsendelsen av tyske tropper fra Norge, ble det derfor gjennomført en godt koordinert sabotasjeaksjon som blir betegnet som den desidert største operasjonen som motstandsbevegelsen hadde under krigen.

Peder Sandaker fortalte om jernbaneaksjonen. Lokalt satt man på noen tonn med sprengstoff. Mye ble delt ut til andre sabotasjegrupper i Østfold. Beregningen må ha vært god, for etter sabotasjeaksjonen satt de igjen med bare rundt 100 kilo sprengstoff.

Klokka tre – presis

Ordren lokalt gikk ut på å sprenge jernbanelinja og telefonledningen mellom Knatterud og Sarpsborg. Aksjonen var god forberedt, og sabotasjehandlingene skulle skje natt til 15. mars, kl. 03.00. Presis.

De lokale motstandsfolkene fikk ødelagt telefonforbindelsen. Ladninger med sprengstoff ble plassert ved Ise stasjon, ved Knatterud – bare 100 meter fra tyskerleiren – og ved Kampenes.

Det ble brukt tjærelunter som man visste brant i tolv minutter. Motstandskarenes klokker ble synkronisert, og Peder Sandaker fortalte at det gikk mindre enn ett minutt fra første til siste ladningen ble detonert.

På mer enn tusen steder landet over ble jernbanelinjer brutt og bruer sprengt. De strategiske mål for aksjonen var utvilsomt nådd, samtidig som Peder Sandaker i sitt foredrag også minnet om den moralske og psykologiske betydning en slik samordnet aksjon hadde her i landet.

 

Lørdag 29. august: Høsttur til gamle boplasser i Varteig.

På vandring til gamle hustufter

Det var lokalhistorisk sus i løvkronene da Varteig Historielags tur- og arrangementskomité inviterte til høsttur. Målet var et titall gamle boplasser vest for Bergby og Brusevold.

Deltakerne på Varteig Historielags høsttur samlet foran stua som fortsatt står på midtre Djupedal.

Etter flere dagers piskende regn, opprant lørdag 29. august med sol og fantastisk turvær. Det viste også historieinteresserte å dra nytte av, og derfor samlet det seg rundt 35 turdeltakere på gårdstunet til Terje Bergby.

Gårdsmuseum og kjone

Deltakerne ble først guidet på gårdsmuseet og kjona (”kjørna”), med henholdsvis Ola Bergby og Solveig Rød som omvisere.

Det er en helt fantastisk samling av gamle gjenstander som presenteres på gården, det meste med historie nettopp knyttet til Bergby.

Kjona på ”Vestigærn” er den eneste gjenværende i Varteig. Den ble gjenstand for en omfattende restaurering tidlig på 1980-tallet, og har senere blant annet fått nytt tak. Nå framstår den som en helt unik, historisk bygning, fra en tid hvor det blant annet ble tørket lin og korn på kjona.

En velfortjent hvil på Brusevolddalen. Til høyre i bildet sitter guiden på turen, Ola Bergby.

Gamle boplasser
I høstsola slo forsamlingen seg ned på gårdstunet på Bergby for å nyte medbrakt niste. Den ble forresten betydelig supplert med nydelig gjærbakst av Solveig Bergby.
Etter kafferast og prat, tok deltakerne fatt på turen rundt til de gamle boplassene. Til tross for en særdeles vond rygg, gjennomførte Ola Bergby turen som guide. Her ble deltakerne fôret med faktisk historisk informasjon, ispedd guidens egne minner og morsomme anekdoter.
Turgjengen var innom i alt ti gamle boplasser. Noen av plassene er det ikke spor tilbake av. På andre steder kan man se restene etter en ringmur eller en forhøyning der grua sto. Bygninger står det kun på to av plassene som ble besøkt.

Fra omvisningen på gårdsmuseet. Ola Bergby (t.v.) viser fram en bjellekrans. Interesserte tilskuere er Bjørg Belsby og Asmund Brenne.

Historisk sus
Det er neppe noen som kan historien om disse boplassene bedre enn nettopp Ola Bergby. Han har da også skrevet en omfattende artikkel om disse gamle bosettingene. Den artikkelen ble trykket i Varteig Historielags årsttidsskrift Inga i 1995, og ble gjenopptrykket til høstturen i 2009. Samtlige deltakere på turen fikk et eksemplar av heftet.
Ola Bergby fortalte løst og fast om den gamle bosettingen, om enkeltpersoner som det fortsatt lever historier etter – og om sorg og glede som vandret til hope, den gang som nå.
Første stopp på ruta var husmannsplassene Tyriås og Stokkedalsbråten. Deretter gikk ferdig om Olaughytta, til de fire plassene som en gang var ved Djupedal, over til Hesthagan og endelig til de to boplassene på Brusevolddalen.

God respons

Ester Juliussen og de øvrige i tur- og arrangementskomiteen kan registrere at responsen er meget god på historielagets turer.

De siste årene har det vært tur ut av bygda på våren. I år gikk den til Rød herregård og Fredriksten festning. På høsten har man i flere år hatt vandring innombygds, og her har oppslutningen alltid vært god. Det vitner bare om at folk har interesse for den nære historien. Tur- og arrangementskomiteen er allerede i gang med planleggingen av turer neste år.
Vel tilbake på Bergby, rundet historielagets leder Kjell Lunde av det hele. Han takket både verbalt og med gaver Ola Bergby for solid guiding og Terje Bergby for at han hadde åpnet gården sin for lokalhistorisk interesserte.

Høstturen samlet både unge og gamle. De eldste over 80, den yngste manglet to måneder på to år. Iver Hasle Kokkim benytter anledningen til å ta seg en lur på ryggen til pappa Trond.

En av gårdsdammene på Bergby beskues av turdeltakerne. Stengjerdet rundt dammen er i seg selv et imponerende byggverk.
Kjona på Bergby er den eneste som er bevart i Varteig. I døra står guiden, Solveig Rød. Terje Bergby (t.h.) takkes av historielagets leder Kjell Lunde fordi han åpnet gården sin for høstturen.

 

Lørdag 23. mai. Tur til Rød herregård og Fredriksten festning.

Høye festningsmurer gir et imponerende inntrykk på Fredriksten. Bak kanonen ser vi fra venstre Eva Bøhaugen, Reidun Olsen, Ester Juliussen, Bjørg Belsby, Kari S. Lunde, Anne Sikkeland, Isak Lunde, Sigrunn Brusevold, Oddvar Juliussen og Arne Bøhaugen.

Om herregårdsfolk og svenskekriger

Det ble både herregårdsliv og blodige svenskekriger på Varteig Historielags vårtur. Rød herregård og Fredriksten festning er to av fylkets største attraksjoner, og var målet for denne turen til Halden.

Det er tradisjon at Varteig Historielag har to turer i året, fortrinnsvis ut av bygda på våren og tur innom bygda på høsten.
Turen til Halden gikk av stabelen lørdag 23. mai 2009, og trakk 23 historieinteresserte vartinger.
Både på herregården og på festningen var det avtalt omvisning, og reiseselskapet fikk i så måte to meget dyktige guider gjennom Gro på Rød og Bjørn på Fredriksten. De hadde gode pedagogiske evner, og viste til fulle at de var levende opptatt av det stoffet de skulle presentere.

Vakkert vårvær

Reisen til Halden skjedde med biler, og vel framme på Rød lå herregården badet i varmende vårsol. Faktisk var det vesentlig kjøligere inne i den vakre hovedbygningen enn ute.
Etter en time med solid lokalhistorie om herregården og storfolket som i sin tid bebodde den, samlet deltakerne seg på benker i den flotte hagen og inntok niste.
Tur- og arrangementskomiteen i Varteig Historielag hadde satt av romslig tid til kaffepause, og med muligheter for å bese seg i hagen på Rød før man forflyttet seg over på andre siden av byen og til Fredriksten festning.
På festningen ble det også solid omvisning utendørs, med beretninger om ”dusin-Calle” og de blodige trefningene i 1718.
To flotte omvisninger som motiverer til å sette seg enda bedre inn i lokalhistorien.

Rød herregård har en prektig hage som er vel verd et besøk i seg selv. Her en Varteig-trio foran den storslåtte bygningen - fra venstre Finn og Hardis Tomta og Isak Lunde.

Fra omvisningen på Fredriksten med en dyktig og engasjert guide. Fra venstre: Bjørg Belsby, Ragnhild Mathiesen, Erling Skivdahl, Oddvar Juliussen, Ester Juliussen, Nils Henrik Bøhaugen, Reidun Olsen, Eva Bøhaugen og Finn Tomta.

 

Mandag 20. april kl. 19.00: Mmøte med tema grenselostrafikken i Ørje-traktene under andre verdenskrig. Foredraget er ved Oddvar Gustavsen, som selv var grenselos i Marker under krigen.

Oddvar Gustavsen var grenselos og kurér under andre verdenskrig.

35 grenseloser satte livet til

I alt 35 norske grenseloser ble drept under andre verdenskrig. Oddvar Gustavsen opplevde nok mye dramatikk som flyktningfører, men slapp heldigvis fra det med livet i behold.

Oddvar Gustavsen (85) jobbet som grenselos for etterretningstjenesten, og hadde derfor mange farlige oppdrag. Til slutt ble det da også så hett under føttene hans at han på høsten 1944 selv måtte flykte over til Sverige.

På et godt besøkt medlemsmøte i Varteig Historielag mandag 20. april 2009 fortalte han om jobben som grenselos og kurér. På sitt stillferdige vis ga han skildringer fra opplevelser som må ha vært både utfordrende og belastende for én som fortsatt var i tenårene.

Gjennom Rødenes
Oddvar Gustavsen bodde selv på østsiden av Rødenessjøen, mens ruta hans gikk fra Klemetsby på vestsiden av sjøen og over til Sverige. Denne flyktningruta var det for øvrig faren hans som hadde startet, og som sønnen overtok ansvaret for.
Over Rødenessjøen gikk transporten med båt, mens det videre mot svenskegrensa var å ta seg fram til fots i skogen. Her var han imidlertid lommekjent, og hadde aldri problemer med å lose flyktningene de sju kilometerne over til svensk side.
En del av flyktningtransporten i Ørje-traktene gikk for øvrig gjennom skoger som tilhørte Axel Stang, idrettsministeren i Vidkun Quislings regjering. Han var selvsagt totalt uvitende om hva som skjedde i skogene sine.
Grenselosene hadde også i oppdrag å være kurérer for blant annet post fra legasjonen i Stockholm som skulle videre til hjemmefrontens ledelse i Oslo. Gustavsen fortalte i møtet i Varteig at det kunne være hele sekker med kurérpost.

Under møtene i Varteig Historielag blir det også god tid til kaffe og en prat. Her ser vi fra venstre Asmund Brenne (med ryggen til), Terje Bergby, Ragnar Bergby og Bjarne Berby.

Gjemt i en tankvogn
I sitt foredrag trakk Oddvar Gustavsen fram flere eksempler på virksomheten fra krigens dager. Som når Linge-karer kom til Ørje, gjemt i en tankvogn.
Eller da det kom likvidasjonsordre på nazilensmannen på Ørje, som hadde overtatt etter Lislegaard. Det var tre mann fra legasjonen i Stockholm som sto for likvidasjonen. Gustavsen kjente alle tre.
Likeså historien om Mona Levin, som tre år gammel var i en gruppe flyktninger på vei gjennom Rødenes til Sverige. Jentungen var både redd og forfrossen, og moren klarte ikke å stagge gråten hennes. Fra andre i følget kom kravet om at jenta måtte drepes for at hun ikke skulle røpe gruppa. Los for denne gruppa var Oddvar Gustavsens onkel, Iver Skogstad.
– Onkel hadde et svare strev med å hindre at de drepte jenta, bemerker Gustavsen. I stedet ble hun dopet ned med sovemedisin, og flyktninggruppe kom seg over til Sverige.

Gode svensker
I det illegale arbeidet var det selvsagt kontinuerlig stor risiko for å bli tatt. Blant annet var det tre aktive angivere bosatt på Ørje.

Kart som viser flyktningrutene i Rødnestraktene, nord for Ørje, der man også har påtegnet navnene på grenselosene som hadde ansvaret for de enkelte rutene.

Derfor fortalte Gustavsen at han eksempelvis ikke den gang ante hvem som var kurér for flyktninger fram til Klemetsby, der han overtok og førte dem videre til grensa. Bakgrunnen var at jo mindre man visste, jo mindre risikerte man å røpe dersom man ble tatt og utsatt for tortur.
Oddvar Gustavsen ble for øvrig arrestert høsten 1944, men sluppet fri etter avhør. Risikoen for å bli pågrepet igjen var imidlertid overhengende, og derfor valgte han å rømme til Sverige.
Der kom han inn i polititroppene, og lå på riksgrensa ved Narvik da freden kom 8. mai 1945. Senere på sommeren var han stasjonert ved Beisfjord utenfor Narvik. Der hadde tyskerne hatt fangeleir for serbere. Av 900 serbere, overlevde bare 150 oppholdet i Beisfjord. Etter fredsslutningen ble leiren brukt for tyske SS-folk, gestapister og høyere offiserer.

Grenselos blir drept
I et farefylt arbeid som grenselos, var det under krigen i alt 35 norske flyktningførere som måtte bøte med livet. En av dem var i Oddvar Gustavsens eget område.
Ole Burås ble skutt og drept ved Krok mølle 21. april 1944 av grensepoliti, trolig som resultat av angiveri.
Burås var egentlig fra Hemnes i Høland, men drev med tømmerkjøring på Rømskogfjellet. Det ga et ideelt utgangspunkt for en flyktningfører, og mange var turene over til svenskegrensa med flyktninger. Den natten han ble drept, hadde losene med seg 44 flyktninger i to lastebiler. De andre grenselosene og samtlige flyktninger kom seg velberget over til Sverige, mens Burås altså ble drept i trefningene.

 

Mandag 16. mars kl. 19.00: Møte med tema ”Tolv av hvert”. Om brurekister i gamle dager, ved Brita Lie fra Marker.

Et knippe interesserte møtedeltakere beundrer utstyr fra gamle dagers brudekister – eller brudens svenneprøve, om man vil. Foredragsholder Brita Lie til venstre, sammen med Anne Sikkeland, Tordis Reis Bretteville-Jensen, Synnøve Lunde Karlsen og Wigdis Bergby.

Tolv av hvert - brudens svenneprøve

Helt fram mot andre verdenskrig var det vanlig at bruden hadde med seg en rikholdig utstyrskiste inn i ekteskapet. Brita Lie betegnet det som brudens svenneprøve da hun besøkte historielaget i Varteig.

Det vargod oppslutning og ditto interesse da Varteig Historielag satte brudekisten og dens innhold på sakskartet i siste medlemsmøtet 16. mars 2009.
Brita Lie fra Marker har hovedfagsoppgave på emnet, og kunne øse fritt av sin kunnskap. ”Tolv av hvert” var gjennomgangstonen, enten vi snakket om duker, håndklær, pyntehåndklær, sengetøy eller undertøy. I brudekista fant man også skjorta som brudgommen skulle bruke to ganger i sitt liv – som bryllupsskjorte og som likskjorte.

Både ku og vev
Brudekiste – eller som den også het, heimefølge – kunne imidlertid også bestå av annet enn tekstiler. Brita Lie ga eksempler på at det ikke var uvanlig at bruden hadde med seg ei ku eller to inn i ektestanden, eller kanskje en vev eller en rokk.

Solveig Rød, Gunvor Groven og Synnøve Gundersen ser nærmere på noen av tekstilene.

”Brudekisten” kunne forresten være mer et begrep enn et konkret møbel. Selv om det er de vakre brudekister med jernbeslag og rosemaling vi ofte ser for oss når det er snakk om denne type utstyrskister, fortalte Lie at ”brudekisten” nok ofte bare var en enkel trekasse eller kanskje bare en stor pappeske. Det var ikke kisten som i så fall var det sentrale, men innholdet.
Foredragsholderen hadde intervjuet eldre Østfold-kvinner som bakgrunn for sin hovedfagsoppgave. I samtalene med kvinnene hadde hun undret seg over hvordan de vordende bruder hadde fått tid til å lage en spekket utstyrskiste. Det er kanskje flere enn eldre bondekvinner som kunne høste lærdom av svaret som ble gitt: ”Det er da tider nok, bare du bruker dem!”.

På voksende måne
I et svært interessant foredrag i Varteig Historielag ga også Brita Lie til beste stemningsbilder fra en svunnen tid som gikk ut over det egentlige temaet om brudekister. Blant annet het det seg at dersom ekteskapet skulle bli lykkelig, måtte de nygifte stifte felles bo på voksende måne.
Vi tar også med fra intervjuene med de eldre kvinnene at flere ga uttrykk for at de sårt savnet skolegang ut over folkeskolen. Flere hadde rett og slett ikke fått lov av foreldrene. Jentene skulle lære å stelle hus og fjøs, og forberede seg på ekteskapet. Videre skolegang ble i stor grad forbeholdt guttene.

 

 

Mandag 2. februar kl. 19.00: Årsmøte. Margit Lindemark kåserte.

Årsmøte i historielaget

Varteig Historielag avholdt sitt årsmøte i Peisestua på kommunelokalet mandag 2. februar. Leder Kjell Lunde kunne ved åpningen av møtet konstatere at det var omkring 35 medlemmer i salen, hvilket han betegnet som meget bra.

Praten gikk lett over kaffen. Fra venstre ser vi Rolf Lunde, Ragnhild og Ole K. Brenne, Asmund Brenne og Gunnar Bråthen.

Det ble i alle deler et rolig og raskt avviklet årsmøte. Både det foreliggende regnskap og årsberetning ble vedtatt, og også styrets forslag om å la kontingenten for neste år stå uforandret fikk årsmøtets tilslutning.
Valgkomiteens forslag ble banket gjennom, funksjon for funksjon.
Kjell Lunde hadde sagt seg villig til å gå på ett år til som leder, og med seg i styret har han nå
Kjell Andersen (gj.v.), Erling Skivdal (gj.v.), Kari Lunde (ny) og Øistein Bøe (ikke på valg). Varamedlemmer er Kjell Sterkerud og Scott Derbakk (begge gjenvalgt).
I tur- og arrangementskomiteen sitter Ester Juliussen (gj.v.), Geir Andersen (ny) og Johanne Pahr (ny).
Valgkomiten består av Kjell Andersen, Kari Lunde og Odd Johansen (ny) og revisorer Harald Sælid og Rolf Lunde, med Stian Lunde (ny) som vararevisor.
Til bygdedagskomiteen ble valgt Kjell Lunde, Kjell Andersen (ny) og Kari Lunde (ny) .

På bildet ser vi fra venstre Margit Lindemark, Anne Sikkeland og Gunvor Groven under kaffepausen.

Styret konstituerer seg selv på første styremøte, og oppnevner da også blant annet Inga-, Meieri- og kalenderkomiteene.
Ved avslutningen på årsmøtet, takket Kjell Lunde for tilliten ved å bli gjenvalgt som leder, selv om han igjen uttrykte håp om at andre snart kan ta over formannsklubba. Han takket også de tre tillitsvalgte som går ut av sine respektive funksjoner i laget, og overrakte gaver til disse. De tre er Wigdis Bergby fra styret og Kari Lunde og Synnøve Lunde Karlsen fra tur- og arrangementskomiteen.
Etter avslutningen på årsmøtet kåserte Margit Lindemark (88) om hvordan hun som svenske gjorde nordmann av seg i 1945. Hun hadde møtt sin tilkommende under krigen, da Arve – etter et opphold i flyktningleir i Öreryd – kom som gårdsarbeider til en nabogård i Forsrum utenfor Jönköping.
Etter kåseriet bød tur- og arrangementskomiteen på kaffe og kaker, og praten ikke lett. Og som vanlig var det loddsalg på et rikholdig gevinstbord.
Protokollen fra årsmøtet finner du her (åpnes som PDF).