Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Lørdag 20. april 2013: Tur med buss til Lommeland i Strömstad kommune:

Et förtjusande besøk i gammelt norsk land

Det er lett å bli ”förtjust” i Lommeland. Det har Ragnar Johnsen blitt, og jammen klarte han å gjøre en hel busslast med vartinger særdeles sjarmert av halvøya som dannes av Ringdalsfjorden og Iddefjorden.

Bengt Karlsson på Hälle møtte turdeltakerne fra Varteig Historielag og fortalte blant annet om stenhoggervirksomheten i Lommeland. Her til venstre, sammen med vår vert Ragnar Johnsen. Videre mot høyre ser vi Ingebjørg Skivdal, Kari S. Lunde og Marit Aasgaard. Trykk på bildet for stort format.

(Lagt på nett 21.04.2013.)
Ragnar Johnsen er vartingen som har gjort Strömstad-boer av seg. Men ikke i det Strömstad som de fleste av oss synes å kjenne. Ikke den svenske skjærgården, ikke en idyll tett ved ”Østfolds sjuende by” – og slett ikke i forbindelse med harry-handelen.
Nei, Ragnar tok oss med inn på østsiden av E6, inn i et kulturlandskap så fullt av historie at det skal mye til å unngå tuftene etter en gammel boplass når man driver med tømmerhogging. Det ble et förtjusande besøk i det som var norsk land fram til 1658. Reisefølget besto for øvrig av 34 personer, i tillegg til sjåfør og vert.

Svensk jordbruk
Ragnar Johnsen fortalte hvordan han og kona Vonne Lund kjøpte Tånga i 2007. Vonne var ”göteborgerska” som var betatt av Norra Bohuslän.
Først fikk de mulighet for å kjøpe en gård på 350 mål i Lommeland. Året etter kom tilbudet om en gård i nabolaget på rundt 3000 mål. Ragnar eier fortsatt slektsgården Sikkeland i Varteig, men nølte ikke med å flytte til Tånga.
Vanskeligere ble det da Vonne døde i 2009. – Skulle jeg ha Sikkeland eller Tånga som base for ettertiden? Det ble Tånga, sa Ragnar på turen.
Selv om antall dekar tilsier en relativt stor gård i norsk målestokk, kunne Ragnar forsikre at man nok ikke ble rik på den svenske eiendommen. Skogsboniteten er svært variabel, og svensk landbrukspolitikk gjør at jordene i Lommeland ligger brakk. – Jeg prøvde meg med korn tre år på rad, men det ble røde tall i regnskapet, sa Tångas eier.

Rik norsk historie
Mange av de tidligere småbrukene i Lommeland fungerer nå som sommarstugor, og det er flere utlendinger enn svensker som eier gårdene. Ragnar er nemlig langt fra eneste ikke-svenske. Nærmeste naboer er finner, men her er det alt fra dansker til egyptere.
Kan du ikke bli rik på Lommelands jord og skog, er i alle fall området svært rikt på en mangfoldig kulturhistorie. Ragnar Johnsen hadde med seg et kart over området, hvor kulturminnene var inntegnet – og her var det tett mellom markeringene. – Det er nesten problematisk hvis du skal hogge i skogen, for du er garantert å komme borti en tidligere boplass, sa han.
Ragnar minnet om at dette var norsk land fram til 1658. Ved fredsslutningen i Roskilde dette året måtte Danmark-Norge avstå store områder til Sverige. Deriblant Bohuslän. Freden i 1658 blir betegnet som den dyreste i dansk historie.

Beholde språk og kultur
Da nordmennene i Bohuslän ved et sverdslag plutselig ble svensker for 355 år siden, ble de lovet at de skulle få beholde både språk og kultur. – Så har det gått som det har gått, og noe annet var vel heller ikke å forvente, bemerket Ragnar i sin guiding.
Ennskjønt, det er fortsatt mye norsk tradisjon på svensk side. Ikke minst gjelder det språket, der Ragnar nevnte flere stedsnavn som til forveksling kunne vært kav østfoldske. Hembygdsföreningen i Näsinge og Lommeland har gitt ut lokale ord og uttrykk både i bokform og på CD. Det viser seg nemlig at Lommeland-språket er vanskelig å forstå i deler av det øvrige Sverige.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Turfølget fra Varteig på vei mot Dragonkullen, 166 meter over havet, og med en praktfull utsikt.	På toppen av Dragonkullen. T.v. Jørgen Winsvold, t.h. Torunn Winsvold. Bak ser vi Gunnar Kultorp og Harald Lunde.
En fantastisk utsikt fra Dragonkullen - med de to Svinesundsbruene der fjorden smalner. Vi ser Oddvar Bergli (nærmest) og Øivind Holt beundre utsikten. Her var det greit utsyn blant annet mot Hvaler-skjærgården.	Ragnar Johnsen (t.h.) har lovet å la de store eiketrærne få lov til å leve. Her orienterer han fra venstre Marit Aasgaard, Otto Gabestad. Gunnar Kultorp, Oddvar Juliussen, Kai Rød, Kari S. Lunde, Ingebjørg Skivdal og Jørgen Winsvold.

Dragonkullen
Ragnar Johnsen møtte historielagets turdeltakere på Svinesund, og guidet i bussen fram til første stoppested. Det var klubbhuset til Idefjorden Skidklubb. Derfra skulle følget gå opp til Dragonkullen, et fantastisk utsiktspunkt 166 meter over havet.
Noen valgte å slappe av i det nydelige vårværet nede ved klubbhuset, men langt de fleste fikk med seg ”kullen”. Derfra kan man få vidt utsyn like mot Gaustadtoppen. Men det var flott å skue nærmere omegn også, enten det var ut mot Hvalers skjærgård, hjemover mot Sarpsborg eller over mot Fredriksten.
På andre siden av fjorden ligger jo Norges svar på Dragonkullen – nemlig Hjelmkollen med sitt fort fra de spente tider helt i begynnelsen av 1900-tallet.
Når vi først er i Idefjorden SKs nære område, nevner vi at det er et ganske betydelig preparert løypenett i dette området, deriblant også noen lysløypetraseer.

34 vartinger deltok på turen til Lommeland, sammen med sjåfør Frode Bredholt og vert Ragnar Johnsen.

Den svenske flottan
På veien opp til Dragonkullen ble det en stopp ved noen staselige eiketrær. Det er mye eik i området, og da Ragnar Johnsen og kona Vonne kjøpte Tånga i 2007 måtte de love selgeren – som han igjen i sin tid hadde lovet sin far – at eiketrærne på eiendommen skulle få stå.
Anmodningen har nemlig et historisk utspring, ved at bøndene i sin tid hadde fått pålegg om å la eiketrærne vokse i fred. Påbudet var kommet fra den svenska flottan, som trengte eik til å bygge sine skip.
Nå lages vel ikke svenske krigsskip av trematerialer lenger, men eiketrærne får uansett lov til å stå i fred for motorsager og hogstmaskiner i Lommeland.

Villsvinflokker
Ragnar Johnsen fortalte om viltbestanden i området. Han er selv med på elgjakt på høsten, men sier at det er mindre elg i forhold til areal i Lommeland enn i Varteig. Han antok noe av årsaken ligger i at landbruket ligger brakk på svensk side, og elgen følgelig har dårligere beitegrunnlag på Tånga enn på Sikkeland.
Ellers gjorde vartingene holdt ved et tjern hvor det er en bestand av traner, og Ragnar varslet også at vi kunne komme til å se villsvin. Det er nemlig observert store flokker med villsvin i disse grensetraktene.

Laglöst land
Ombord i bussen fortalte Ragnar Johnsen løst og fast om bosetting og folkeliv i Lommeland – før og nå.
Han slo fast at vi var i ”laglöst land”. Ikke fordi vi kjørte ulovlig med bussen grunnet telerestriksjoner. Vel var bussen flere tonn tyngre enn det som nå var satt som tålegrense, men Ragnar hadde innhentet dispensasjon fra det svenske Vägverket slik at vi kunne kjøre på Lommelands smale grusveier.
Nei, det lovløse lå i at vi nå var tett mot norskegrensa – og at det i all tid har vært smuglertrafikk i området. Tidligere gikk smuglingen begge veier, nå er den nok henimot enveiskjørt.
Med glimt i øyet fortalte Ragnar at det tidligere nesten gikk sport i å lure tollerne på Svinesund. På den annen side kunne ikke det være så helt enkelt, for svært mange av ”gränsbevakarna” bodde nettopp i Lommeland.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Ragnar Johnsen var vert for turen til Lommeland, mens Frode Bredholt var stødig og sikker sjåfør på egen buss.	Hellekista som kan være rundt 4000 år gammel. Her har nok en kakse i området blitt gravlagt i sin tid.

4000 år gammel
Turbussen fra Varteig, for øvrig trygt og godt ført av Frode Bredholt, gjorde neste stopp på Röd, for at reisefølget kunne besøke en hellekiste som ligger kloss i bygdeveien.
Ragnar Johnsen kunne ikke med sikkerhet si noe om alder på gravstedet, men tilsvarende funn i Østfold har vært tidfestet til å være rundt 4000 år gamle.
Hellegrava er et rektangulært gravkammer med vegger og tak bygd av flate steinheller. Graven på Röd var overraskende stor, lå fritt til – og man kunne saktens undres over hvilken lokal storhet som var blitt gravlagt her.
Hellekistene varierer i lengde og er ofte blitt brukt til flere ubrente begravelser. Ved utgravning av tilsvarende hellegraver har man funnet gravgaver som eksempelvis keramikk, flintdolker og pilspisser.

Hembygdsgården
Varteig Historielags svenske tilsvar – Näsinge og Lommeland Hembygdsförening – har et eget sted ved Lommelanda Kulle. Kall det gjerne deres svar på Varteig Meieri.
Ragnar Johnsen forteller at det på sommeren er flere arrangementer på denne hembygdsgården.
Området besto tidlig på 1800-tallet av åtte gårder, men stedet ble gjenstand for fraflytting og den siste gården ble lagt øde midt på 1900-tallet. Fra en informasjonstavle ved hembygdsgården leste vi:
”Lommelanda kulle sov likt en Törnrosa i över 100 år, tills engagerade hembygdsvänner 1991 återuppväckte kullen til et nytt liv.”
Lagården og en kjeller på stedet er de opprinnelige, mens blant annet stue, stabbur og smie er flyttet hit fra andre plasser i området.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Dette er deler av hembygdsgården som historielaget i Lommeland og Näsinge har på Lommelanda Kulle.	Kirken fra 1170 ble revet i 1864, men alleen av lønn og eik, klokketårnet og kirkegården skaper stemning i seg selv.	I 70 år var innbyggerne i Lommeland uten egen kirke, fram til 1932 da denne flotte kirken ble innviet. Den er i sten og kostet 55.000 kroner.

Middelalderkirkegård
Straks ved hembygdsföreningens museumsområde ligger det en middelalderkirkegård som også var gjenstand for et besøk av vartingene.
Kirken ble revet i 1864, så tilbake står bare et klokketårn og kirkegården. Men det ble et imponerende møte med historien, og kommer vi tilbake litt lenger ut på forsommeren kan formodentlig de veldige løvkronene på eiketrær og lønn som danner alleen opp til klokketårnet berette mer om gammel storhet.
Det heter seg nemlig at Olav Trygvasson startet kristningen av Norge fra dette området. Han var norsk konge i årene 995-1000, og skal være født på det som nå er svensk side av grensa. Et sagn forteller at Olav Tryggvason hogg inn et ”kristningskors” på Lommelanda Kulle, og dermed band hedenskapen til jorda.
Med Olaf Tryggvasons død i slaget ved Svolder, forlot man kristendommen igjen. Den ble gjeninnført av Olav Haraldson en generasjon senere.

70 år uten kirke
Middelalderkirken som sto på Lommelanda Kulle blir betegnet som ”en av Bohusläns mest uråldriga kyrkor”, og ble trolig reist omkring 1170 – da kong Sverre og birkebeinerne kjempet mot baglerne ”øst i Viken”.
Med avfolkningen i området, forfalt også middelalderkirken på ”Kullen”, og i 1864 påla presten Beckman bøndene i området å rive kirken. Det ble sagt at ”de va så redie murar så döm feck skydas ner mä kru”.
I dag kan man ynke høylytt over at kirken fra 1100-tallet ble revet, og prestens ettermæle i Lommeland er da også alt annet enn godt.
Nå tenkte formodentlig Beckman at det ville komme ny kirke når den gamle ble revet, men der tok han skammelig feil. Oppsitterne i Lommeland måtte i 70 år bruke kirken i Näsinge, før man i 1932 kunne innvie Lommeland nye kirke, like ved gården til Ragnar Johnsen.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Deler av gårdstunet på Tånga - med boligen rett fram. Til venstre, utenfor bildekant, ligger lagården.	Turen til Lommeland gikk i flott vårvær, og her er det Isak Lunde (t.v.) og Gunnar Kultorp som priser våren.
Tid for kafferast på Tånga. Fra venstre Tina M. Gregersen, Terje Bergby, Kai Rød, Solveig Rød og Synnøve Gundersen.	Det var en flott plass i sola da turdeltakerne tok en av flere kafferaster på Tånga.
Ragnar Johnsen var ikke snauere enn at han overrasket vartingene med en marsipankake. Vi kan forsikre om at kaka var like velsmakende som den var stor.	Historielagsleder Kari S. Lunde berømmet Ragnar Johnsen for solid og god guiding i Lommeland, og overrekker blomster som takk.

Bød på marsipankake
Fra Lommelanda Kulle gikk ferden til Tånga og Ragnar Johnsens gård. Her ble det en romslig kaffepause, orientering om gården og omvisning i området. Blant annet bærer murene på bygningene bud om at stenhoggermiljøet var betydelig i området. Det er nemlig granitt i samtlige undermurer på Tånga, og det var imponerende å se det buede stentaket i kjelleren under uthuset.
Kafferasten var også anledningen for historielagsleder Kari S. Lunde til å berømme Ragnar Johnsen for at han hadde delt sin kunnskap om og kjærlighet til Lommeland med sambygdingene fra Varteig, og han fikk blomster som en symbolsk takk.
Ragnar på sin side var ikke snauere enn at han bød på særdeles velsmakende marsipankake under kaffepausa.

Bohuslän har fortsatt solid link mot Norge, hvilket flagget viser som Ragnar Johnsen hadde hengt opp til ære for vartingene.

Bohusläns flagg
Vel ankommet gårdstunet på Tånga kunne man virkelig få dokumentert at man var i et område hvor det fortsatt er stor grad av norsk tilhørighet. Ved verandaen hadde nenlig Ragnar Johnsen satt opp Bohusläns uoffisielle flagg - og det er kjemisk fritt for svensk gulfarge.
Ragnar forteller at flagget er å få kjøpt fra en av de svenske flaggfabrikkene, selv om det knapt har noen offisiell status og anerkjennelse. Flagget er imidlertid morsomt, og Ragnar syntes det var på sin plass å ta det fram når han fikk vartinger til gårds.
Det bohuslänske flagget har rødt kors, med lyseblå øvre halvdel og noe mørkere blå nedre halvdel.

Stenhoggervirksomhet
Ved siden av landbruket, var stenhoggervirksomheten utvilsomt den mest betydningsfulle sysselsettingen fra midten av 1800-tallet.
Særlig skjøt stenhoggingen fart etter at Hamburg brant i 1842, og etterspørselen etter sten skjøt virkelig fart. Iddefjordsgranitten var etterspurt, og ble en viktig eksportvare.
Derfor tok Ragnar Johnsen med seg reisefølget fra Varteig ned til Hälle, som var en sentral utskipningshavn under stenhoggertiden. Her ble vartingene møtt av Bengt Karlsson. Han hadde forresten tidligere på dagen vært i Varteig på orienteringsløp, men var kommet hjem til Hälle innen deltakerne på Varteig Historielags tur ankom.
Karlsson kunne fortelle at det i Hälles storhetstid var fire butikker på det lille stedet. Han er født i fredsåret 1945, og selv i hans oppvekst var det to forretninger på Hälle. Som i Varteig, var det den gang husdyr på alle gårdene. Nå er det bare 5-6 Highland-fe som Bengt Karlsson har kjøpt for ”å live opp” i landskapet.

Som Varteig på 1950-tallet
I takt med avviklingen av stenhoggingen, sank også folketallet i Lommeland. I 1920 bodde det rundt 1000 mennesker i Lommeland. Til sammenlikning var folketallet i Varteig samme året 1184.
Ved tusenårsskiftet var folketallet i ”gamle” Varteig nærmere 2500, mens i Lommeland hadde det sunket til rundt et par hundre.
Selv om det har blitt ”gläsbygd” i Lommeland, stortrives Ragnar Johnsen. – Det er et fantastisk samhold her. Folk tar seg tid til å stoppe og prate når vi møtes langs veiene. Omtrent som i Varteig for 60 år siden, sa han.
Vi skjønner at han har blitt förtjusad i Lommeland.

Trykk her hvis du vil lese forhåndsomtalen til turen.