Mandag 20. januar 2014: Sigrid Helene Agnalt om arbeidsliv og sosialt miljø blant lensearbeiderne:
Om kaffekjærringær og akkuratte kællær
Det ble fokus på de menneskelige aspekter da Sigrid Helene Agnalt kom i Varteig Historielags møte for å foredra om lensekræbbene. Hun lot teknikk og økonomiske forhold komme i bakgrunnen, til fordel for livet på lensa og det sosiale miljøet blant tømmerfløterne.
 |
Sigrid Helene Agnalt trakk fullsatt Peisestue da hun kåserte i Varteig Historielag om arbeidsliv og sosialt miljø blant lensekræbbene.
Bildene fra møtet er tatt av Øistein Bøe.
|
(Lagt på nett 21.01.2014.)
Peisestua var fylt til trengsel da møtet åpnet. Vel er historielaget vant med god oppslutning, men en sånn pangstart på et nytt semester hadde ingen trodd på.
Drøyt 60 mennesker benket seg, og takket være en iherdig kjøkkenkomité ble det stoler til alle. At det ble kaffe og kaker til alle, vet vi fra tidligere erfaring – her er det romslige anslag.
Sigrid Helene Agnalt ville gjerne vite om det var noen i salen som hadde erfaring fra fløtingen. Da gikk det ti-femten hender i været. Foredragsholderen kunne glede seg over mange tilbakemeldinger under foredraget, og stor interesse for å snakke fløting i en romslig kaffepause.
Hennes foredrag favnet vidt, men altså primært med fokus på de menneskelige sider. Blant annet fikk tilhørerne knytte kjennskap til både akkuratte kællær og kaffekjærringær. Vi kommer tilbake til dem begge i referatet.
Samtaler med 20 lensearbeidere
Sigrid Helene Agnalt er selv fra en av Agnalt-gårdene, og dermed fra et distrikt hvor lensa var en viktig arbeidsplass. Hun bekreftet da også at hun hadde hatt en grandonkel som var lensearbeider.
I fjor skrev hun sin masteroppgave i historie ved NTNU i Trondheim, og valgte nettopp å vie oppmerksomheten til arbeidet og miljøet ved Glennetangen lense.
I sin master tok hun for seg perioden fra 1938 til 1985. Det var ikke vilkårlig. Det var i 1938 at lensa ble flyttet fra Nes til Glennetangen, og i 1985 ble fløtingen i Glomma avviklet.
Det er faktisk lite som er dokumentert fra denne perioden, og jo viktigere er derfor Agnalts masterarbeid. Hun var i den heldige situasjon at det fortsatt lever mange som selv har jobbet i lensa, og som følgelig har førstehånds kunnskap å bringe videre. I møtet i Varteig fortalte hun at hun hadde hatt samtaler med et 20-talls lensekræbber før hun systematiserte materialet og skrev sin avhandling.
 |
| Glennetangen lense fotografert i 1951. Bildet er tatt fra sør, Varteig og Rakkestad til høyre, Skiptvet til venstre. Lensa var sorteringsanlegg for tømmeret og strakk seg fra Furuholmen til Ulvetangen. |
Varteig og Skiptvet
På det meste var det 400 mennesker knyttet til tømmerfløtingen fra Solbergfoss og ned til Sarpsborg. Sigrid Helene Agnalt fortalte at svært mange av lensearbeiderne var fra Varteig og Skiptvet, men også fra Tune, Rakkestad og Eidsberg ble det rekruttert mange.
Arbeiderne som kom fra et relativt nærområde dro nok hjem ved arbeidets slutt. Dagen ble imidlertid lang når man vet at man måtte være på lensegangen halv sju på morgenen. – Det var ikke uvanlig at folk måtte opp i fire-tiden for å rekke fram i tide. Det skulle helst ikke skje at man kom for sent, bemerket foredragsholderen.
Blant lensearbeiderne var det også folk fra eksempelvis Askim, Hvaler og Oslo. Disse bodde i brakker hele arbeidsuka igjennom, og kunne ikke dra hjem før jobben var slutt lørdag middag.
Sesongarbeidere
Agnalt minnet om at en stor andel av lensekarene bodde på småbruk, som kone og unger måtte drive sommerstid mens far var i lensa. Lenseyrket var imidlertid såpass godt avlønnet at flere også tok seg råd til å hyre en gårdsgutt.
For de aller fleste som hadde jobb i lensa var dette sesongarbeid. Riktignok trengtes noen helårsansatte på verkstedet og til å vedlikeholde båtene. For andre ble sesongen tøyd – med klargjøring av lensa tidlig på våren og sluttrensken på høsten.
I vinterhalvåret, når det ikke var jobb i lensa, var det mange som tok på seg oppdrag som tømmerhoggere. Foredragsholderen hadde også eksempler på at lensearbeidere lot seg hyre som hvalfangere vinterstid. Fikk man seg ikke jobb på vinteren, ble det ledighetstrygd.
Som far så sønn
Arbeidet i lensa gikk ofte i arv fra far til sønn. Sigrid Helene Agnalt fortalte om guttunger som var med faren på jobb, og som lekte at de var fullbefarne lensearbeidere.
De utstyrte seg med en kjepp med en spiker på, og det holdt som lensehake. Måltidene spiste de i brakka sammen med de voksne, med nistepakke hjemmefra.
På den måten ble de allerede i oppveksten vant til lensa og tømmerfløterens hverdag, og etter konfirmasjonen var det å håpe at man selv fikk seg jobb i fløtingen.
 |
| Sigrid Helene Agnalt fortalte om stokketellerne som ble kalt for "akkuratte kællær". Bjørn Eng (t.h.) var teller da han i ungdommen jobbet i lensa. Også Gudmund Bøe Seljehammer hadde i sin ungdom en sesong som lensearbeider. I bakgrunnen ser vi Ragnar Berby (t.v.) og Kai Rød. |
Akkuratte kællær
Vi nevnte innledningsvis begrepet ”akkuratte kællær”. Eller skal vi si ”nøyaktige menn”? Det var de karene som ble satt til å telle stokkene i mosene, og her gjaldt det å ha orden i regnskapet.
– Skulle det være 400 stokker i ei mose, var det ikke spesielt gunstig om det ble oppdaget at her var det noen stokker for mye eller for lite. Derfor dette tilnavnet, forklarte Agnalt.
I salen satt det minst en som hadde vært teller. Bjørn Eng hadde fire sesonger bak seg i lensa, den første i 1949. Han startet som brekkteller, altså en som skulle ha oversikt over stokker som var blitt slått i stykker på sin ferd nedover Glomma. Etter hvert steg han i gradene, og ble blant annet teller. Om han var en ”akkuratt kæll”? Nja, han trakk litt på det. Men vi får tro det, ettersom han fikk jobben!
Frelsesarmeens damer – og øl
Lenseyrket var utvilsomt mannsdominert, men med kvinnelige innslag. Vi kommer tilbake til kaffekjærringæne.
I mellomtiden fordyper vi oss ørlite i en historie som Sigrid Helene Agnalt fortalte – om damer fra Frelsesarmeen på Mysen som kjørte til Finskutt i Os og tok seg ut på lensa derfra. Damene gjorde stopp forskjellige steder nedover lensa, og sang kristne sanger og solgte lodder.
Dette skjedde på fredagene. En strategisk dag for loddsalg, for det var på fredager at lensearbeiderne fikk forskudd på lønna, fortalte Agnalt.
Fra salen ble det bemerket at det også var på fredager at de yngste på lensa ble sendt av gårde til Solvang i Os for å handle øl til de eldre gubbene. Det var også noe foredragsholderen var kjent med.
 |
| Ragnhild Bjørnlena var ikke mer enn 14 år da hun fikk jobb på lensa som kaffekjærring. Her er hun fotografert på lensegangen. Fra venstre ser vi Nils Børud, Ingolf Berg, Ragnhild Bjørnlensa, Jens Andersen og Asbjørn (etternavn ukjent). |
Kaffekjærringær
Men så var det altså kaffekjærringæne. Mens lensearbeiderne ved Eidet og Fetsund ordnet seg selv, hadde mange av tømmerfløterne på Glennetangen arbeidshjelp både til å rengjøre brakkene og til å koke kaffen før spisepausa.
– Mange av mannfolkene hadde med seg egg til maten, og disse ble også kokt av kaffekjærringæ. Da hadde den enkelte arbeideren skrevet navnet sitt på egget slik at de visste at de fikk igjen det egget de hadde tatt med seg hjemmefra, fortalte Agnalt til munterhet i salen.
Arbeid som 14-åring
Ragnhild Mathiesen – den gang Bjørnlena – var blant jentene som hadde jobb på lensa. Hun forteller at hun jobbet to somre på lensa straks etter at hun var ferdig med sju-årig folkeskole på slutten av 1940-tallet.
Hennes oppgave var primært å ta oppvasken for lensearbeiderne, men hun husker også at hun var med moren sin Hansine og rengjorde arbeidsbrakkene før lensesesongen tok til.
– Vi var fire fra samme husstanden som pakket matesken på morgenkvisten og dro på lensa. Far Johannes jobbet i lensa i mange år, og også to av brødrene mine hadde arbeid der noen sesonger, forteller hun.
Agnalt fortalte i går at kaffekjærringæne ble lønnet av lensearbeiderne selv. Det bekrefter Ragnhild Mathiesen. – De bidro litt hver til å betale meg for jobben, sier hun. Beløpet husker hun ikke, men hun forteller at hun trivdes med jobben.
 |
| Hans Olsen Gryte var 24 år i 1912, og hadde jobb som lensearbeider. Selvangivelsen vi har fått fra et av hans barnebarn viser at han tjente kr. 704,23 i lensa dette året. |
Akkordsatsen
Mens renholdsarbeidere og kaffekokere ble lønnet av arbeiderne, hadde tømmerfløterne klare overenskomster der de aller fleste gikk på akkord. Sigrid Helene Agnalt nevnte en avtale fra 1952, da akkordsatsen var 12,96 øre per tømmerstokk som gikk gjennom lenseanlegget. For brekktømmer var summen det halve.
Det var også et sinnrikt system for akkordsats i forhold til alder og erfaring. Var du under sytten år, fikk du fra 40 til 60 prosent av akkorden – avhengig av vedkommende dyktighet.
På den annen side, var du over atten år og med minst en sesong bak deg i lensa, ble du regnet som fullbefaren og fikk full akkord.
Fellesskapet på lensa
Lenseanlegget ved Glennetangen var tre kilometer langt, og derfor var det nok mange arbeidere som ikke så hverandre gjennom sesongen. Likevel var samholdet godt, og naturlig nok best innenfor det enkelte arbeidslaget.
Agnalt trakk fram eksempler fra hverdagen. Som når noen i hastverket på morgenkvisten glemte igjen matpakka hjemme. Da var det flere som slengte til stakkaren ei halvskive når de hadde matpause.
Eller når lensearbeideren var uheldig og mistet ei ku hjemme på båsen. Da gikk det liste rundt på lensa hvor man skrev seg på for et beløp. Det samme gjaldt hvis en kar var blitt sjuk eller døde. Da gikk det også lister, og penger ble overlevert hjemmet.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
 |
| Brødrene Ivar (t.v.) og Reidar Johansen hadde oppveksten på Valbjørk, og faren Johan var lensearbeider. I kaffepausa tror vi imidlertid at det også var et annet samtaleemne rundt bordet. Brødrenes mor, Olga, var nemlig født på Harehytta, en husmannsplass på nabogården til Gunvor og Hans Erik Groven. |
Dette bildet fra Glennetangen lense er tatt like etter krigen. Lensearbeiderne er fra venstre Hans Dueholen, Amund Tomta, Egil Simensen, Ole Kullerud, Sigurd Simensen, Johan Evensen, Valbjørk og Johnny Dueholen. |
 |
 |
| Fra kontrollbrua der vi ser Gotfred Pedersen fremst og Hans Dahl er i midten. |
En liten pust i jobben for Hans Dahl (stående) og Otto Skrikerud. Hytta til høyre er en spisebrakke, hvor
lensekræbbene spiste måltidene sine. |
Stolthet i jobben
Stolthet har vært et lite benyttet ord når Agnalt samtalte med de 20 gamle lensekræbbene før hun skrev masteroppgaven sin. Likevel synes hun at stolthet i jobben skinner gjennom i det de fortalte.
De var opptatt av å komme presis på jobben, og gjøre en god jobb der de var satt. – Alle funksjoner var jo like viktige for å få tømmeret igjennom, sa hun. Dog eksisterte det nok et snev av hierarki. De yngste ble ikke bare sendt på butikken for å kjøpe fredags-øl, det var nok også de som ble plassert som båsekatter og brekktellere.
Sigrid Helene Agnalt mente også at lensearbeideren med rette kunne føle stolthet over sitt yrke. – Glennetangen var jo siste stopp før tømmeret gikk til industrien, der Borregaard var en stor-mottaker. Det må da ha vært stolthet i å vite at lensekræbbens innsats var helt avgjørende for papirindustrien, mente Agnalt.
Sterk fagforening
Det var en engasjert forsamling som fulgte foredraget, med flere både spørsmål og kommentarer. Blant annet kunne hun bekrefte at det var en sterk fagforening i lensa. Først var tømmerfløterne organisert i papirindustriarbeiderforeningen, men senere gikk de over til Skog og Land.
Den største arbeidskonflikten var i 1926, men også i begynnelsen av 1950-tallet var det lønnskonflikt hvor lensearbeiderne var involvert.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
 |
 |
| Det var en lydhør forsamling som fulgte med i lenseforedraget. I forgrunnen fra venstre ser vi Bjørg Andersen, Ingrid Kullerud, Johanne Pahr, Arild Smaaberg, Bjørn Eng og Marit Aasgaard. |
Historielagets leder Kari S. Lunde overrekker foredragsholder Sigrid Helene Agnalt velfortjente blomster etter foredraget om lensekræbbene. |
Dratt opp med lensehaken
Lenseyrket var farlig, det er det neppe noen tvil om. Likevel har ikke Sigrid Helene Agnalt kommet over en eneste drukningsulykke i arbeidet hun har lagt ned i å studere lenselivet. – Arbeiderne passet på hverandre. Gikk en mann i elva, var det snart noen der som dro ham opp med lensehaken, sa hun.
Gudmund Bøe Seljehammer har selv en sesong i lensa som ungdom, og han fortalte hvordan han selv havnet i elva: – Det var på høsten, og det hadde lagt seg rim på lensegangene. Jeg skulle gå fra båten og over på gangen, og det endte med at jeg bare skled tvers over gangen og ut i elva på andre siden, fortalte han.
Det var såpass vanlig at man fikk seg en ufrivillig dukkert at de aller fleste nok hadde et klesskift i beredskap på brakka.
Avviklingen
Foredragsholderen kom inn på konkurransen som fløtingen etter hvert fikk med jernbane og lastebil. Det tvang fram en omfattende mekanisering som gjorde 120 mann overflødige ved Glennetangen.
En sånn rasjonalisering kunne saktens være skjebnesvangert for mange, men samtidig pekte Agnalt på at det i denne tiden var lettere å få helårsarbeid i andre yrker. Det gjaldt ikke minst innen industrien.
Tømmerkvantumet på elva sank imidlertid utover på 1970-tallet, og i 1985 var siste fløtningssesongen ved Glennetangen.
– Jeg er selv født tre år etter at lensa ble lagt ned, og dermed er det en hel generasjon som har vokst opp uten å ha noe forhold til fløtningen. Derfor er det av største betydning at denne viktige delen av historien blir dokumentert og bevart, var appellen fra Sigrid Helene Agnalt.
Vil du lese forhåndsomtalen for møtet, trykker du her.
Vil du lese Sigrid Helene Agnalts reportasje om lensekræbbene i Sarpsborg Arbeiderblad for 24. august 2013, trykker du her.
Varteig Historielag publiserte i 2010 en artikkel på nett om tømmerfløtingen ved Glennetangen. Vil du lese artikkelen, trykker du her.
Vil du lese referatet fra lensemøtet med Aage Tangen 27. september i 2010 (litt ned på siden), Klikk her.
Øistein Bøe
Nå er historielaget gjeldfritt!
Historielagsleder Kari S. Lunde kunne i januar-møtet slippe den gode nyheten: Varteig Historielag er igjen gjeldfritt!
Meieri-tomta ble innløst i 2010. I tillegg til egenkapital, måtte historielaget ta opp et lån på 235.000 kroner for å makte innløsingen. Avgjørelsen om å kjøpe tomta ble tatt etter at leietakstene skjøt i været.
Den gang forhandlet laget seg fram til en avtale med banken om fem års avdragsfrihet. Følgelig skulle første avdraget komme i 2015. Det er derfor en prestasjon at man er gjeldfri året før avdragene skulle komme. Restbeløpet på 100.000 kroner ble betalt inn til banken tidligere i januar.
Lunde takket for dugnadsvilje og innsats på mange hold som har gjort dette mulig. I tillegg til kontingenten er de største inntektspostene for historielaget salget av Inga-heftet og kalenderen, samt de mange bøttelotteriene som har vært gjennomført.
Ord og uttrykk både i tekst og tale
Videre orienterte lederen om at arbeidet med dialektiske ord og uttrykk nå går mot slutten. Det er styrets mål å gi ut ordlista i et eget hefte, og man arbeider også med å få lest ordene inn på CD.
Kari S. Lunde framhevet også det elektroniske bildearkivet som bygges opp, med utgangspunkt i hjemmesiden. Hun anbefalte varmt folk å studere nærmere de mer enn 600 forskjellige motivene som allerede ligger ute.
Hun roste bildegruppa for innsatsen, men minnet om at arbeidet har pågått siden laget ble stiftet i 1982 – og med Synnøve Gundersen som ansvarshavende i en årrekke. Synnøve bidrar fortsatt i arbeidet med bilder, og fikk velfortjent applaus fra salen for sin innsats.
Tur til Eidsvoll
Lunde slo også et slag for historielagets vårtur som går til Eidsvoll lørdag 24. april. Vi markerer grunnlovsjubileet med både et møte og en tur. Fylkeshistoriker Sven G. Eliassen kommer til Varteig mandag 7. april for å snakke om 200-årsjubileet og begivenheten i 1814 – sett fra Smålenene.
Så arrangerer laget busstur til Eidsvoll 24. mai. Her blir det omvisning i Eidsvollsbygningen og deretter felles bespisning med koldttallerken anno 1814. Alternativ til koldttallerkenen blir middag på Nebbenes-kroa. Etter bespisningen går turen videre til Eidsvoll Bygdetun med guiding på bygdetunet. Påmelding skjer til Kari S. Lunde innen 10. mai.
Øistein Bøe
|
