Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Klart vi kan!

Denne historiske novellen om Inga fra Varteig er skrevet av Ane Sofie Tømmerås fra Skjeberg. Hun er advokat av yrke, men har i alle år vært en aktiv skribent. Novellen er hentet fra boka "Pensel & Penn" - historiske forteller fra Sarpsborg gjennom 1000 år, som utkom våren 2016. (Foto: Nina Rangøy.)

Året er 1203, og Inga fra Varteig møter kong Håkon Sverresson i Borg. Inga skulle bli en av middelalderens mest markantene kvinneskikkelser. (Oljemaleri av Hilfrid Jensen.)

- Hva får deg til å sukke slik?
Det er Audun frende, bror til hennes mor. Han stopper opp nederst ved langbordet i vertshuset. Ingenting unnslipper hans årvåkne blikk. Det ligger til ætten. De får med seg det meste. Det er like godt å gi etter, tale til ham like ut.
 - Jeg forstår det virkelig ikke. Hvordan kan folk være så villige, rent sagt ivrige, på å hylle denne… denne kongen?!
- «Denne kongen»? Ta deg i vare, Inga. Det er landets konge du omtaler. Vi kan synes godt eller ondt om det, men han er tatt til konge på Øreting. Da gjelder det for oss alle i hele riket!
Audun ser innstendig på Inga mens han snakker. Han vet at hun er klok, men likeså sta. Til kvinne å være er hun ualminnelig egenrådig. Det kan være farlig når kongefølget er på vei til staden. Han vil minne henne på at forsvaret er svakt og fortsetter.
- Vår egen kong Inge er død, og ingen har klart å ta opp hans arv. Det er langt mellom de kampvillige baglerne. Kong Håkon er vår konge nå. Vår alles konge.
Ingas klare blikk beveger seg ikke en millimeter, og Audun forstår at hans tale ikke gjør inntrykk. Mange er de som lurer på hvorfor en slik strålende vakker og vennlig kvinne fra god ætt ikke er gitt bort for lenge siden. Hun har vært gifteklar gjennom flere vintre og somre. Hennes frende tror han vet svaret. Det er få menn som tør å bryne seg på ungjentas sterke lynne, kloke hode og skarpe tunge. De siste par årene har det kommet flere menn til hans vertshus i ens ærend for å ta en runde med brettspillet Hnefatafl mot Inga. Så langt hadde kun en håndfull menn spilt uavgjort, og ingen hadde klart å slå henne. Inga gjorde trekk på brettet ingen før hadde sett, og overrasket motspilleren like før han trodde seieren var inne.    

- Men har folk glemt? Innvender Inga. - Langt nord på Øreting på Eyrar og på Nidaroskaupangen har ikke bøndene fått kjenne smerten av hans sverd eller brannfakler, klart de tar ham til konge. Men her?! Kjenner du noen som ikke er rammet?! Er det noen ætt som ikke har mistet sine beste menn, sin sønn, sin far, sin bror? Og hva med hele Skaun? Det er ikke mer enn to somre siden kongen brant hele bygda, og de husløse måtte gå til ham med bøter for å spare livet!
- Det var nå far hans som gjorde det, Håkon var bare kongssønn, da, retter Audun i et fåfengt forsøk på å mildne Inga.
- Som far, så sønn, svarer Inga mens øynene hennes mørkner.
- Du må ta med at kong Håkon er svært avholdt av almuen.Han har vist at han skrider fram rettferdig. Kongen straffer menn fra sin egen hird om de opptrer urettvist mot bøndene. Og det er mange som vil hylle ham på Borgarting alene fordi han klarte det hans far aldri nådde: Å forlike med biskopene. Selv erkebiskopen har kommet tilbake til landet. Det hersker forsoning. 
- Jeg går i stallen. Der er det renere sjeler, svarer Inga og snører støvlene sine bedre på.
Audun er en høyt aktet mann i Borg, og han rår over et stort herberge med en romslig stall. Her får gjestenes hester god ly og godt stell. Bare når kongens følge tar hus fylles stallen helt opp. Når Inga får dra på besøk til sin frende, oppholder hun seg ofte i stallen, og tar gjerne i et tak sammen med stallguttene. Hun har en vever skikkelse, men er likevel sterk og seig, og hun har et bedre lag med hester enn de fleste menn. «Inga taler hestenes språk», sier varteigingene. På farens gård har hun to hester hun ser på som sine egne. De er for viltre til å være gode arbeidshester, og bare Inga evner å ri dem.

Inga funderer på om stallkarene hjemme har sluppet hennes hester ut i godværet mens hun feier stallplassene som egentlig allerede er klargjort for nye besøkende. Hun nyter lukta, trekker den dypt inn, og lytter takknemlig til lydene fra de få hestene som er der. Det føles så kjent og så trygt. Hestene spør aldri etter rang og kroning, mann eller kvinne, høy eller lav. De godtar deg som den du er, og merker det om du kommer med godt sinnelag. Roen har så vidt kommet tilbake i kropp og sinn da Inga blir vár at stemmene utenfor har blitt mer opprømte, flere og høyere.
- Hirden er her! De kommer! Det må være hele følget. Vi så dem rett nord, de første er innenfor Borg allerede.
Folk snakker i munnen på hverandre, diskuterer hvor mange og hvor nære, om kongsfølget er delt eller kommer samlet, hvor lenge de skal bli. Kongen og hans hird hadde rustet seg vel og reist i skip fra Bergen på Kristi Himmelfartsdag. De har varslet ankomst til flere av kjøpstedene rundt i Viken tidlig denne sommeren. Ingen vet hvor alle er, hvor de har tenkt seg, eller om kongen er med i følget som nærmer seg.

«Jaja, det blir i alle fall sølvpenninger i Audun sin taske», sukker Inga og feier videre på stallgulvet. Ikke at han trenger det, velholden som han er, men han liker å gjøre gode handler. Brått hører hun velkjente hovslag mot gatestenene utenfor, og plassen foran stallen blir støvete fylt med hirdmenn. Stallkarene kommer løpende til og tar imot hester og fyller opp vanntrauene. Inga kikker ut av en glugge og ser at hestene har travet langt eller fort eller begge deler. Det damper av dem i kveldssola, og det er tydelig at de trenger både vann, mat og strigling.
- Håi! Kom og hjelp til her ute! En utålmodig hirdmann kommanderer mot Ingas skygge i gluggen. Han tror jeg er en stallgutt, tenker Inga  skadefro, og gjør som han sier.     

Noen sperrer øynene opp når en skikkelse i skjørt kommer ut på plassen, og hun med trygg og trenet hånd geleider hester inn i stallen midt i kaoset. De fleste vører henne ikke, og er mer opptatt av å komme seg til egen hvile og fylle opp magen. På vei ut av stallen igjen, øyner Inga en flott hest litt lenger unna. Den er noe større enn de andre, meget velproporsjonert, rødbrun og skinnende blank. «Den må jeg hilse på», tenker Inga, og smyger seg mellom hester, tau og mannfolk mot det flotte dyret. Hun har noen korn i skjørtelomma, hun pleier å ha en godbit til hestene der, og strekker en flat hånd forsiktig mot mulen. Hesten har en lengre og mer framoverbøyd hals enn hestene hjemme på gården.
- Velkommen, sier hun lavt mens dyret spiser ut av hånda hennes og pruster gjennom neseborene til takk.
- Såå fiiin, så fin du er, fortsetter Inga og stryker den sakte over neseryggen. To store, kloke øyne blunker mot henne.

- Hvem er fruen som har så godt lag med hesten min, den pleier ikke ta lett imot fremmende, sier plutselig en stemme bak ved hestens flanke. Inga skvetter litt, titter opp og ser en kappe med klar rød farge og blanke bånd. «Dette må være en mann av høy rang», farer det gjennom hodet før hun møter blikket hans. Ett intenst blått og samtidig vennlig og nysgjerrig blikk setter seg rett inn i hennes øyne. Inga blir overveldet, de intense blå fyller opp hele henne så det kiler i korsryggen, fanger henne inn mens alt rundt; stemmer, folk og dyr, blir tåkelagt. Hun mister fotfestet, var det hesten som dultet borti eller bare blikket?  Mannen holder henne stødig med en hånd under albuen hennes.
- Hvem er fruen? Gjentar han.
- Åh, jeg er Inga. Inga fra Varteig. Og slett ingen frue, svarer Inga og henter seg inn. Men nærværet hans, så tett på, gjør henne varm og forvirret.
- Jeg ville bare hilse på, hesten er praktfull!
Den rødkledde smiler rolig mens han mønstrer den vakre kvinnen foran seg. Hun er malplassert her ved stallen blant alle mennene, men passer likevel på forunderlig vis inn. – Praktfull… Det er den beste hesten jeg har hatt i eie noen gang. Hun har aner fra Færøyene. Hun synes visst vel om deg.
- De fleste gjør det. Av hestene, da.
Det bryter i mørk latter, og Inga ser det har samlet seg flere hirdmenn i en halvsirkel rundt dem, undrende på hva som skjer. Med ett forstår hun det: ”Det er ikke en mann av høy rang fra hirden, det er ingen høvding eller sysselmann. Det er kong Håkon selv som står foran henne”. Hun rødmer, både av latteren og erkjennelsen og alle mennenes oppmerksomhet, men må ha visshet.
- Er det du som er…. spør hun.
- Ja, kong Håkon Sverresson, det er meg svarer han raskt og myndig, og gir henne tømmene.
- Tar du henne inn i stallen?
Takknemlig for å slippe unna flokken leier Inga den rødbrune inn. To av stallkarene kommer løpende i møte – stelle kongens hest, det er ikke hver dag. Det er ikke plass for Inga i stallen.

Skumringen har lagt seg i hele det vesle rommet, men bare i krokene blir det helt mørkt. Inga stirrer uten å se. De mange fremmede stemmene farer sammen i en strøm, og blir sterkere og svakere og sterkere igjen. Det er ikke mulig å høre hva noen sier, bare en sjelden gang hører hun tydelig et utrop. Inga holder seg på avlukket sitt. Hun forsøker å få hvile, men kroppen vil ikke. Hun reiser seg opp, tråkker hvileløst rundt, setter seg på benken under vinduet, opp igjen, tilbake til senga. Hun som vanligvis kan legge seg ned å sove hva enn som skjer rundt henne. Nå sitrer det i hele kroppen, hun finner ingen ro. Et øyeblikk blir hun redd: «Er det dette som er å være besatt?!» Slår det henne. Hun har ingen egen styring over sitt indre. Men nei, hun skyver tanken raskt bort, det kjennes så gledefylt og lett, det må være av det gode. Det er som om rommet hopper med henne. Med bena oppunder seg på sengeleie stirrer hun igjen ut skumringen og ser de intense blå tett foran seg. Det lyste av dem, det lyste vennlighet. Hun husker hver detalj av ham, pannehåret som krøllet seg litt i duggen, en fager let, som kveldssola, på ansikt og hår. Skjegget var kortklipt så de vakre, rene trekkene viste seg. Han var nok middels høy, men likevel så høyreist, velbygd og sterk, det hadde hun kjent på armen hans. Sittende lent inntil tømmerveggen sovner Inga med et smil i hele seg.

Kongen lar stevne til ting allerede ved daggry, og innen få dager skulle Borgarting settes. Det er yrende liv i kjøpstaden. Hele kongefølget har samlet seg her, og det alene teller flere hundre mann. Når alle tilreisende til tinget etter hvert når fram, myldrer det av menn, kvinner og barn, hester, kyr og sau både innenfor og utenfor borgen. Handelsmenn og bønder fra nær og fjern ser muligheten til å få fart på virksomhetene sine. Enkle nattely blir reist i klynger. Audun sitt herberge er fylt til randen, men han kom i hu sitt løfte til sin søster, og sørget for at hans søsterdatter fikk beholde sitt trygge avlukke helt alene, selv om det var plass til flere der. Alle i hans tjeneste arbeider til de stuper med slakt, bakst, koking og elding så det alltid står mat og mjød på bordet. Hestene skal stelles og kaoset skal ryddes, vaskekonene renser kapper og stoffer med gilde farger de aldri før har tatt i. Alle vet de vil blir belønnet for sin iver. Etter velhavende gjester blir det gode tider.        

- Inga! Står du her? Skal du ikke være med bort? Tinget er i gang!
En flokk ungjenter tripper ved siden av døråpningen hvor Inga lener seg til stolpen. Venninnen deres har vært ulik seg selv den siste tiden. Så fjern i blikket, likevel så blid, til stede med en hjelpsom hånd, samtidig lite nærværende.
- Hva? Nei, bare gå dere, jeg kommer etter.
Inga hadde vært fylt av tanker som kjempet mot hverandre. Det blå blikket slapp ikke taket i henne, og en varme skyllet stadig grunnløst gjennom henne så hun ble ør. Det var inderlig og spesielt, kjentes så riktig, men en stemme ropte at det var forferdelig galt. Mannen som fylte henne slik er den samme mannen som brant gårder og selv stakk sverdet i uskyldige, unge gutter som aldri rakk å bli menn.

Det blir for mye, Inga rister på seg i et forsøk på å klare hodet. Innendørs glatter hun over det lange håret, børster skjørtet, griper det lyseste sjalet sitt, og rusler bortover mot tinget. Det er langtfra bare sendemennene, de som hadde rett til å tale og til å stemme på tinget, som stimler sammen. Det ryktes at den nye kongen skulle åpne tinget ved å tale, og folket ville høre, slett ikke like vennligsinnet alle. På god avstand forstår Inga at kongen hadde startet sin tale. Folkelarmen stilner nærmere tinget, og hun skjelner en klar, rolig stemme. Det er så tett med folk rundt tinget, at de fleste kvinnene og barna ikke rekker fram til hørevidde. Noen av mennene snur seg og forteller bakover hva kongen taler.

Inga går rundt tingplassen og opp på baksiden. Her bærer stemmen dårligere, men det er mer glissent med folk og få menn. Hun hilser kort på noen kjenninger, kommer seg forbi og opp på vollen. Da ser hun rett ned på ham. Han står bredbeint med armene strukket rett ut av den røde kappa, vendt mot sendemennene, og med hodet høyt rettet opp mot folkemengden. Krøller i nakken også, slår det henne, og den varme bølgen hun har blitt familiær med de siste dagene skyller gjennom henne igjen. Hun hører ordene i en flom av andre ord: Forsoning. Fred. Gud. Biskoper. Rettferdig straff. Ikke ættestraff. Bøter. Fruktbar jord. Rettferdig skatt. De første bifallene høres fra bare noen få grupper av menn, litt spredt blant sendemennene. For hvert nytt avbrudd er flere med, og sendemennenes bifall sprer seg til folkemengden.
«Han har vunnet dem», tenker Inga. Hun kan nesten ikke tro det. Her midt i baglernes rike. En ny glede skyller gjennom henne. Hun forundres over at hun ikke er arg. Ikke hun, og ikke folkemengden.
Det er oppløftede sinn og stor glede ved langbordene i vertshuset samme kveld. Den ene mjød-tønna etter den andre tømmes. Diskusjonene er mange og livlige, men ingen egger til strid. Kongen selv sitter anselig i høysetet ved enden av det lengste bordet midt i hallen. Han forsøker å stille spørsmål til Håkon Galen, søskenbarnet sitt, som sitter ved enden av langbordet ved siden av, men det er uråd å nå gjennom larmen. Mennene vil alle ta en skål med kongen, og hylle ham for vel åpnet ting.
- Der har vi jo Inga! Er det ingen som spiller mot deg i kveld, roper brått en kar ved Håkon Galen sitt bord, og svirebrødrene ler en bråkjekk latter.  
- Spiller hun også? Mumler kongen og ser overrasket opp og bort mot Inga. Hun er delvis skjult av de andre kvinnene, men han ser profilen hennes tydelig. Oppmerksomheten hans svinner fra diskusjonene rundt ham, før han henvender seg til Audun.
– Jeg vil gjerne ta en siste skål for kvelden med min hird og dere andre lojale menn.
Audun spretter gladelig opp, og gjør klar for å fylle opp krus og kar.
- Men jeg foretrekker å drikke av mitt eget beger, det bringer godt hell, fortsetter kongen. – Du finner det ved mitt sengeleie.
- Selvfølgelig, selvfølgelig, bukker Audun og ser seg raskt rundt. Han har hendene fulle allerede. – Inga! Hør, kan ikke du hente kongens beger ved hans leie?
Inga stryker raskt ut av hallen. Puh, det er godt å komme ut av den tette, varme luften. Hun kan ikke huske noen gang å ha opplevd hallen så full og lystig. I smug har hun holdt øye med kongen hele kvelden. Når de andre ble høyrøstede, ble han heller lavmælt, og de andre stilnet noe for å høre ham. Han skålte med alle, men hun så at han ikke drakk ut. Han ble blank i øynene, men ikke fulldrukken. Hun ønsket så inderlig å komme nærmere, høre stemmen hans tydelig, tale med ham og se rolig inn i de blå. Bare han kunne skape litt orden i kaoset inne i henne. Men det var ikke mulig å komme nær ham, der var så mange. Han var aldri alene.

Foran døra til kongens avlukke nøler hun et kort sekund. Det kjennes nesten som om hun skal gå inn i hans favn. Drikkebegeret får hun øye på med en gang; det er vakkert utskåret med form som en båt, med et dyrehode i enden av hver hank. Hun griper det i begge hanker. Det kjennes som hun holder i hendene hans. Varm og litt blyg kikker hun på sovestedet. Bøyer seg, må lukte. Skinnfellen er ny, så det lukter mest sau, men også en anelse mann. God mann. Det sprenger i brystet, og Inga løper frydefull og hastig ut i hallen.

Med kongebegeret fylt av Auduns mjød, balanserer Inga seg vei opp til høysetet. Hun vet at kongens blikk har fulgt henne fra hun kom inn med begeret. Idet hun setter begeret ned foran ham, drister hun seg til å legge den andre hånda si tilfeldig på kongens skulder, som for å støe seg. Han svarer med å være for rask med å gripe rundt hanken, slik holder han også om hennes hånd. Inga står bøyd, og Håkon sier fort og lavt i hennes øre: - Dette orker jeg ikke lenger. Etter denne skålen vil jeg enten ta nattesøvnen, eller få være alene med deg.
Det kjennes som hele kroppen hennes gjør et lite byks. Hva?!
- Ja, nattesøvn eller alene med deg, gjentar kongen med den ene munnviken i et smil og skotter på henne. Han lener seg bakover i høysetet – Jeg går først. Om du vil, går du til ditt avlukke i passende tid etter meg.

Festen fortsetter etter at kongen har trukket seg tilbake, og ingen merker at Inga står alene i gården og fyller lungene med frisk natteluft. Hun føler hun svever noen tommer over gulvplankene på vei til sitt avlukke. Bak døren møter hun den samme skumringen som for noen få dager siden, men nå er de blå intense der på virkelig. Velkjente, men likevel annerledes. Det lukter mjød av ånden hans da han spør nølende: - Vil du jeg skal gå?
- Nei, nei. Nei, jeg har så mye jeg vil tale med deg om. Du forvirrer meg.
Kongen sprekker opp i et smil mot henne, og for første gang ser hun at han får et avlangt smilehull i hvert kinn når han lyser opp slik. Han strekker hendene ut mot henne, hun griper dem med begge sine. Også det er kjent. Når de setter seg samtidig ned på benken under vinduet spør Inga: - Hvordan kan du føles så kjent når jeg ikke kjenner deg? Det er så travelt rundt deg hele tiden, jeg kan jo ikke bli kjent med deg!
Hun fanges av egne tanker, og spør på: - Hvordan kan jeg bli så varm og myk og fylt av deg, når jeg forakter dine og din fars handlinger? Hvordan kan det føles så riktig når det er galt? Hva er dette…?
- Shhh… Håkon legger en kald finger over leppene hennes, og hun kjenner brått hvor veldig nær han er. – Jeg vet ikke, svarer han lavt. – Jeg vet ikke, men jeg vet at du er det vakreste jeg har sett, og jeg kjenner vi hylles inn i noe godt. Kan vi ikke bare nyte?
Han er enda nærere, nesetippen hans beveger seg rundt hennes, og Inga rykker til.
- Så kald!
Han ler litt.
- Ja, jeg har alltid kald nese, og ytterst på fingrene blir jeg aldri helt varm. Ellers er jeg frisk, legger han fort til. Da er det Ingas tur til å le, og hun blir djervere.
- Er du varm her da, sier hun, og tar på armen hans.
- Og her? Fortsetter hun, og kjenner innenfor skjorten på huden hans. Da finner mannens lepper hennes hals, og hun kjenner igjen sitringen i hele kroppen sin.        

Utenfor døra har Håkon Galen plassert en av kongens mest betrodde menn for å sikre at ingen avbryter kongens søvn. Det ble ikke den siste natta betrodde menn sto vakt utenfor Ingas dør i Borg.
Få måneder før kong Håkons ankomst til Borg, hadde han sendt brev med budbringere. Her kunngjorde kongen hva slags ordning han ville ha med veistler og sysler, og hvem som skulle ha dem. Nå er han spent på å høre hvordan det hele hadde gått for seg, og om styringa blir utført vel i Borgarsyslene. En etter en taler sysselmennene hans på tinget, og alle gir gode skussmål. Sendemennene får tale etter sin sysselmann. De fleste mener seg vel og rettvist styrt, men flere nevner at ennå preges noen ætter av sorg og sinne etter birkebeiners harde framferd i Viken.
- Er det noen menn som mener at sinnet skal tale med sverd og odd? Spør kongen. Det mumles i flokken, og mumlingen går over i høyere diskusjoner, før en roper til svar: - Ingen her vil angi noen, konge!   

Dagen etter leverer Inga en bylt nyvaskede skjorter til noen av kongens betrodde menn som tråkker rundt kongshallen. Idet hun skal gå, slår døra opp, og hun ser kongen geleide Erlend av Huseby ut. Han har vært på skyldig hilsebesøk, da han er den eneste bonde på lang leid som bekjenner seg å være av kongeslekt. Han nedstammer fra mannen som var far til frillen som ble mor til kong Sverre, Håkons far. Nedstemt ser Inga kongen forsvinne inn igjen til noen av sin hird, men storbonden stryker rett bort til Inga når han øyner henne.
- Hør Inga! Vit at du har oss på Huseby i Heggen om du møter fare. Thrond prest på Folkenborg kan du også stole på.
- Hva mener du?
- Du kjenner veien? Følg Glomma nordover, du er halv vei når du krysser elva til Skaun. Og kom alene.
- Jo takk, svarer Inga forvirret, og bonden var borte like fort som han kom.  

Den siste dagen på tinget er det kongens skifte av seder som gjenstår. Alle frammøtte lar seg imponere av kongens evne til å forlike de uforlikte, og han dømmer så alle nikker og kjenner på rettvisdom. Kongen finner svarene der ingen andre hadde lett etter dem.

Inga vet at Håkon skal fortsette ferden syd-østover helt til Elv ved grensen til Sveariket når tinget avsluttes. Hun har gruet for dagen helt siden den første vidunderlige natta. De gode stundene med Håkon kan ikke demme opp for redselen for hva som venter når hun blir alene. Allerede nå, mens kongen er her, hører hun spottord bak sin rygg. Det kommer ikke bare fra fremmede, men også fra frender og venninner hun hadde satt sin lit til. Forsoningen Håkon talte seg varm om, var så skjør, så skjør. Til og med hennes egen bror hadde kommet ens ærend inn til staden med bud fra hennes far om at hun måtte komme seg hjem. Det var første gang i sitt liv hun hadde trosset sin fars ord.

- Nei, du kan ikke følge med, Inga. Det er for farlig, jeg vet ikke hva som venter. Kystbøndene la seg under min far, men jeg vet ikke om noen baglere vil reise seg mot meg. Hvorfor tror du jeg har så stor hird med?
De to er igjen sammen i skumringen, og sitter på Ingas seng. Hun har lagt på nytt, velduftende laken for at han skal huske det slik. Han holder godt rundt henne, og hun lener ryggen sin mot brystet hans. Når hun snur på hodet kiler de krøllete hårene henne.
- Kommer du hit på veien nordover igjen?
- Har vi god bør, må vi seile strake veien til Oslo. Budbringeren som kom i natt meldte at dronning Margrete selv er på vei hjem fra øst i Sveariket, brevet mitt har hatt sin virkning.
Håkon klarer ikke å skjule hvor stolt og glad han er for at han har klart å stagge sinnet til sin fars enke. Inga må le i sin vedmodighet.
 - Tenk at du – kongen som har klart å forlike kongemakt og kirkemakt så selv paven blir imponert – er strålende selvtilfreds med å tekkes ei gammel kone, din egen stemor!
- Du skulle hørt henne rase da Peter Støype tok hennes datter Kristin og seilte vekk med henne mens enkedronningen av alle gjøremål lauget seg! Jeg har aldri hørt maken til vrede forbannelser, verken fra menn eller kvinne, før eller siden. Den kvinnen bor det meget mørke i. Hun er din rake motsetning! 
Håkon blir ivrig, setter seg opp og snur Inga mot seg. – Du må treffe Kristin. Søster mi vil synes meget godt om deg. Jeg tror ikke hun har savnet mor si en dag etter at hun kom i min varetekt. Likevel vil det bli gildt å se Kristin og mor hennes sammen igjen.
Inga fylles av andakt ved disse ordene. Håkon snakker om henne som om hun var en naturlig del av kongefamilien, ikke bare hans frille. Han forstår hva som gjør henne alvorlig. Han tar tak om skuldrene hennes, ser rett på henne og taler stille.
- Inga. Du har alt jeg ønsker meg i en mor for mitt barn, min sønn. Du har styrke, du har skjønnhet, du er djerv og du er klok. Hver stund med deg er en velsignelse. Mitt ønske er at mitt barn fødes av en kone jeg har ektet. Vil du det?
Det brister for Inga. De siste dagenes voldsomme opplevelser, spennet fra det fineste til det angstfylte, kampen mellom rett og galt, det blir for mye for henne. Håkon holder henne til hun er rolig igjen. Da skyver han noe kaldt og blankt over håndleddet hennes, og strammer det til. Inga løfter armen opp mot lyset fra vinduet, og følger med fingertuppene spiralen som snor seg i to og en halv sirkel rundt armen. I begge ender danner bittesmå kuler en klump.
- Er det gull?!
- Ja, det er gull, smiler Håkon. – Og det er beviset på at jeg kommer tilbake til deg når jeg er forlikt med dronningenka.

* * * * *

Like før bladene gulner er det igjen liv i Borg. Kongen er på vei, med et mindre følge denne gangen. Ikke er det stevnet til ting heller, så det er ikke klart hvilke ærender kongen har. Inga har for det meste oppholdt seg hos sin frende Audun i staden, og gått ham til hånde. Da hun tok en reise hjem til Varteig etter kongefølgets avreise, møtte hun tause frender. Folk vek fra henne, møtte ikke blikket hennes. Selv hennes egen mor og far talte sparsomt til henne. I staden var det lettere. Audun var blid, og det var flere folk å omgås. Hun merket seg tre-fire hirdmenn som var blitt igjen i Borg. Hun så dem stadig i nærheten, og forsto med takknemlighet at det var kongen som hadde gitt beskjed om å sørge for hennes sikkerhet.

Håkon Håkonsson, sønn av Inga fra Varteig og kong Håkon Sverresson. 13 år gammel ble han kronet til konge av birkebeinerne. I hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigen i Norge. Han regjerte fram til han døde i 1263. (Oljemaleri av Amalie Kirkedelen Syverstad.)

Denne gangen får de to unge kjære mer rolig tid sammen. Kongens plikter er få. De fører lange samtaler i bulderet av fossen, med et lett dryss av vann over seg i ny og ne. Bare en gang, den første gangen ved fossen, kommer det noe nær munnhuggeri mellom dem.
- Tenk at dette vannet for kort tid siden rant forbi Varteig, sier Inga vemodig og strekker hånda ut så den blir våt.
- Det er sørgelig at dine frender vender seg mot deg, jeg kan ikke forstå det, svarer Håkon og tørker hånda hennes.
- Kan du ikke forstå?! Inga trekker hånda til seg. Det renner henne i hu så levende, den dagen for to somre siden. Hun sto og så utover avlingene da skipene kom roende oppover Glomma. Aldri hadde noen dratt så store båter forbi fossen. Hun ble opprømt, dette var spennende, men far hennes forsto straks hvor farlig det var, og sendte varsel til bygda. Folk kom seg ut av husene, men alt de eide fulgte med husene i asken. Inga velter hele historien med detaljer og uten stopp over Håkon, om de gamle som døde av sorg, om spebarnet som ikke klarte høsten i uthuset, om sykdom og om fattigdom i kjølvannet av bøtene. Hun hamrer løs på brystet hans til hun ikke orker mer.

Etterpå råder stillheten lenge mellom de to, bare fossen buldrer. De sitter på berget med en alen mellom seg.
- Har du mer du vil si meg, spør Håkon på sin velkjente, rolige måte. 
- Ja. Jeg vet du ikke var med opp Glomma til Skaun. Jeg kan ikke forlange at du skal stå til ansvar for din fars handlinger. Men du var med på herjingene ved Hornesfjorden sommeren før. Du holdt selv brannfakkelen da dere brant Store Dal og gårdene rundt. Jeg vet du førte din egen hær i slaget i Oslo sommeren før det. Birkebeinerne slåss som gale villmenn, uten struktur og fylking. Du har blod på dine hender. Baglerblod. Jeg er av baglerætt, og du forstår ikke hvorfor mine frender vender seg mot meg?
Inga snur seg raskt og ser trassig rett på ham. Mannen rødmer, han møter hennes blikk, viker og møter henne igjen. Reaksjonen overrasker Inga, og hun føler øyeblikkelig uendelig sympati for denne mannen som for litt siden fylte henne med bare glede. Han setter seg på knærne foran henne og tar hånden hennes. Den er klam. Hun griper rundt håndleddet hans med den andre.
- Jeg har gjort mine feil, Inga. Alle mennesker gjør feil. Når menn med makt trår galt, får det store følger. Men jeg kan ikke påstå at birkebeinernes kamper har vært gale. Landet vårt har vært samlet til ett rike gjennom mange ætteledd, og vi skal ha én konge. Vi må samle oss, tale med en tunge. De som styrer syslene må være lojale mot sin konge. Den kristne bok forkynner at en mann ikke skal drepe. Men somme tider er det nødvendig å drepe noen få, for å redde flere. Somme tider er det nødvendig med lidelser for å oppnå forsoning. Det hadde aldri funnet sted forsoning mellom min far og baglerhøvdingen Reidar om kongen ikke hadde beleiret Berget gjennom høsten og vinteren.
- Menn innesperret i borgen spiste overlæret på skoene sine. De pintes sakte til døde, var det verdt det?
- Det var ikke verdt det for familiene som mistet sine menn. Men det var verdt det for alle kampene som ble unngått etter at birkebeinerkongen ga grid til de gjenlevende, og beordret stell for den syke baglerhøvdingen i samme skott i skipet som han selv fikk stell. De viste sine menn at forsoning er veien til fred.
- Og det følger du i din gjerning?
- Ja. Det er hva jeg streber etter. Far døde den vinteren av samme syke som baglerhøvdingen. Jeg satt i Trondheimen, og fikk kjennskap til hans tilstand da det var for sent. Det siste han gjorde før han døde, var å diktere et brev til meg der han innstendig ba meg forlike med biskopene. Derfor var det det første jeg gjorde etter at Øretinget valgte meg til konge.      
- Håkon. Inga skyver han ut på armlengdes avstand og ser igjen rett i øynene hans. Denne gangen renner hennes øyne over av kjærlige følelser.
- Du er en god mann. Du er en god konge. Tilgi meg for at jeg var så sint på deg.

Etter denne dagen er det bare gode og váre stunder mellom de to. De holder stadig hus hos Audun. Når løvet faller, kaller kongens plikter. Han skal bringe dronning Margrete med følge til Bergen, og stelle i stand vintersete der. De innser begge at ættene og folket ennå ikke er klare for at de kan leve sammen som ektefolk. Denne gangen er det Håkon som nøler når han må dra, og utsetter reisen flere dager.
- Tiden arbeider for oss, Håkon. Nå drar du til din tungsinnede stemor og bereder grunnen slik at hun forstår du ikke kan gifte deg med noen svensk adel. Så skal jeg ta meg av min far og varteigingene, baglerne og hvem det måtte være.
Håkon må smile av hennes lyse sinn og gode mot, og Inga blir glad når hun ser det. Det var ikke ofte at menn, og slett ikke en konge, smilte, men Håkon hadde gjort det ofte denne høsten.
- Når vinteren er over, møtes vi et sted i Viken eller hvor du måtte sende bud på meg. Vårt bånd brytes aldri. Ikke av tid, avstand, ætter eller dronninger, sier Inga og folder hendene sine bak nakken hans.
- Tror du det? Tror du vi kan bli ektefolk? Få barn sammen? Optimismen smitter over på Håkon.
- Klart vi kan! Svarer Inga og gir ham en lang, tett og hard klem.

Inga var forberedt på at det ville bli tungt å vende alene tilbake til Varteig. Nøyaktig hvor vanskelig det skulle bli, var godt hun ikke kunne se forut. Avvisningen var større enn noen gang. Etter at hennes far med smerte erklærte at hun – hans øyensten – ikke lenger var for hans datter å regne, åpnet han også porten vid for hån og spott fra hele bygda. Det var som den siste rest av sinne skulle tas ut over henne, hun som tidligere var så vel ansett, blant mange elsket for sin barmhjertighet og klokskap. Stallen med hestene hjalp henne å komme gjennom dagene. Her kunne hun stå, trekke pusten dypt noen ganger med lukkede øyne. Da kjente hun ham. Hånda hans strøk over halsen hennes, akkurat der han kysset første gangen. Båndet deres omsluttet hele henne. «Vi klarer det. Klart vi kan!» Klamret hun seg til. Slike gode pauser varte aldri lenge. Inga kjente seg syk av sin nye utsatte posisjon, og ble ikke vár det da hun mistet lysten på mat og var kvalm hver morgen.

En kald vinterkveld noen dager etter jul er Inga på vei inn i stua fra stallen, da hennes yngre bror stormer inn foran henne. Hun hører ham stakkåndet utbryte: - Han er død! Kongen er død! Det er gått bud både til vanns og over fjellet.
- Hva? Hva er det du sier?! Spør faren, og begge de gamle reiser seg vantro opp.
- Hvordan har det gått til?
- Det vet ingen, men de sier han trutnet og ble blå før han døde. Han kan ha blitt forgiftet.
Ingas lille mageinnhold kom opp i en styrt. Det prikket for øynene hennes, og hun rakk å tenke «dronning Margrete var ikke forsonet likevel» før alt svartnet for henne.

I det fjerne hører Inga sine foreldres alvorlige, lavmælte stemmer. Hun merker at hun ligger på den kjære brisken i stua. Hun er ør i hodet og nummen i kroppen.
- Er du sikker? Hvordan kan du være sikker?
Det var far, som om han forhørte mor på tiltalebenken.
- Hvor mange barn har jeg selv båret fram? Hvor mange svangre kvinner har jeg fulgt? En kone som meg vet det når jeg ser det.
Sakte når morens ord inn til Inga. Nå forstår hun murringen i korsryggen. Hun forstår kvalmen. Den skyldtes ikke bare ondt, men like meget noe godt, et under. Sakte setter hun seg opp på brisken med begge hendene beskyttende over magen. Faren sitter ved langbordet med ansiktet i hendene og enser henne knapt. Moren skvetter til.
- Hvor lenge har du vært våken? Spør hun raskt.
- Lenge nok. Vil du hjelpe meg? Vil dere hjelpe meg?
Faren slår hendene rett ned i bordet, og ser på sin viv.
- Dette er utenfor vår makt. Ja, utenfor vår forstand. Hun bærer en birkebeiner!
- Bagler eller birkebeiner – hva er forskjellen?! Vi er mennesker! Jeg skjønner ikke! Inga hever stemmen mot sin far, for første gang.
- Forskjellen, Inga – forskjellen – det er liv eller død. Det må du forstå. For din egen skyld.
- Er ikke dette tiden hvor alle taler om forsoning?
- Dette er ikke forsoning – det er forræderi. Hennes far er vred.
- Så når man taler er det forsoning, men ved handling er det forræderi?!
Faren følger ikke opp diskusjonen, men forsøker en siste formaning til sin egenrådige datter som setter hele ætten i fare med sine vettløse gjerninger: - Du kan ikke klare dette, selv ikke du. Takk gudene om du klarer deg selv. Glem at det er levende det du bærer. Ta det vekk. Det er din eneste sjanse. Hør, Inga! Du kan ikke!

Det blir helt galt. Det er feil ord. Trassen bruser opp i henne. Hun reiser seg som om hun blir løftet. Vissheten om at kvalmen, den ukjente verken var et vitnesbyrd om noe levende inne i henne, løfter henne. En styrke, en kraft skyller gjennom hele henne, nedenifra og opp. Hun setter øynene et øyeblikk inn i farens. De er intense og klare, men likevel et annet sted.
- Klart jeg kan!

Inga hører den velkjente knirken i døra da hun lukker den bak seg, står noen sekunder på stenhella som hun kjenner hver ujevnhet i og ser utover det snødekte tunet. Børa på ryggen er stor, men likevel lett. «Blir det fare, så vit at du har oss – du kjenner veien.» Hun husker Erlend sine ord. De er redningen nå. Hun trekker pusten i et langt magedrag, klemmer armbåndet hardere fast rundt håndleddet: Åja, hun kjenner veien sin.

(Lagt på nett 27.08.2016.)

Middelalderord og -uttrykk

Frende – slektning
Hnefatafl – strategisk brettspill
Fager let- vakker eller god farge
Hird – kongens hærfølge og livvakter, menn som hadde svoret ed på å ofre sitt liv for kongen. Hirdmenn fikk lønn og privilegier. De hadde et innbyrdes hierarki og ulike oppgaver.
Ting – regionale forsamlinger hvor menn utøvde dømmende og lovgivende makt.
Borgarting – fra 1100-tallet tingstedet for hele det geografiske området Viken (Oslofjorden fra Gøteborg i sør, via Oslo og Telemark til Risør i sør)
Øreting – tingstedet på Øra (Eyrar) ved utløpet av Nidelva i Trøndelag. Dette ble sett på som et nasjonalt ting, og det var derfor viktigst å bli tatt til konge her.
Sysselmann – innført av kong Sverre Sigurdsson, en mann som styrte for kongen over et geografisk område, ofte rekruttert fra kongens hird.
Sysler – området sysselmannen styrte over
Borgarsysler – områdene som lå under Borgarting
Sendemann – valgte menn med tale- og stemmerett på tinget
Veistler – sysselmannens lønn
Skifte seder – dømme i saker på tinget
Grid – tilsagn om nåde, amnesti
Fylking – taktisk kampformasjon med fotsoldater organisert i tropper og oppstilt etter bestemte formasjoner
Lauge seg – bade, vaske seg
Trutne – svulme, svelle, hovne opp
Skaun – Rakkestad
Elv – Gøta Elv som utløper ved Gøteborg
Hornesfjorden – Skjebergkilen
Viken – Oslofjorden i vid forstand, fra Gøteborg til Risør
Heggen – Eidsberg
Berget – borgen i Tønsberg

"Inga fra Varteig og hendes ættlegg"

Ebbe Hertzberg skrev først på 1900-tallet en artikkel i Historisk Tidsskrift. Artikkelen er gjengitt på våre hjemmesider med tillatelse av Universitetsforlaget. Deler av Hertzbergs artikkel er gjengitt i orginal språkdrakt, mens resten er gjengitt i et mer moderne språk. Du kan lese artikkelen ved å trykke her.