Hovedsiden

Om oss

Arrangement

Gamle filmer på DVD

Kalenderen

Ingaheftet

Bygdedagen

Meieriet

Varteig Bygdemuseum

Inga fra Varteig

Kulturminneregistrering

Artikler

Postkasse

Lenker

Indeks-overskrift

Art 2017.02.10 Baat Skaar Nygaard

Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982


Du er besøkende nr:

Artikkelforfatter Vigdis Skaar Nygaard

Forfatteren av nedenstående artikkel er Vigdis Skaar Nygaard (bildet), født i Oslo i 1954 men flyttet til Kløfta på slutten av 1980-tallet. Hun er lærer av yrke. Anene har hun fra blant annet Varteig og Skiptvet, og etternavnet har hun fra Svinndal.
Vigdis Skaar Nygaard har hatt engasjement hos Norsk Lokalhistorisk institutt, med eksamen i Arkivkunnskap fra UiO.
Hun er en ivrig slektsgransker, med interesse i både historie og lokalhistorie. Hun har skrevet flere lokalhistoriske artikler. Blant annet denne artikkelen om båtbyggerne fra Skår. Til Skiptvets markering av norsk helsevesens 400-årsjubileum skrev hun også en artikkel om Hilda Kjernsbæk, Skiptvets første utdannede sykepleier.
Artikkelen om båtbyggerne sto første gang i Skiptvet Historielags skrift til 25 års-jubileet i 2004. Senere i Wiwar nr 2/2006.

Også Kristian Skaar har skrevet en artikkel om båtbyggeriet. Den artikkelen finner du på vår hjemmeside ved å trykke her.

Båtbyggerne fra Skår og Åleskjær

Et klart minne fra mine tidligste barneår er roturen på Glomma med moren min. Vi rodde en sommerdag fra Skår i Skiptvet for å handle i butikken på Tangen i Varteig. Og båten vi rodde, den var bygd på Skår. Stor var gleden da jeg, etter et avbrekk på mangeogførti år, en augustdag i år på Nes lensemuseum, igjen kunne sette meg til rette i en Skaarebåt.

Skårebåt fotografert på Nes lensemuseum i 2004.
Nordre Skår.

(Lagt på nett 10.02.2017.)
Det er godt kjent i distriktet at det var et båtbyggeri lengst sør i Skiptvet, hos Johannes Skaar på Åleskjær. Hans sønner og barnebarn har drevet håndverket helt til 2010, i Jelsnes og på Greaker. De eldste trebåtene som er bevart, skriver seg nok fra produksjonen til Johannes. Men tradisjonen er eldre, og går tilbake til hans far Jens Skaar, som drev som båtbygger først i Tune, siden på Skår fra 1889 til ut i 1920-årene. Skaarebåtene er blitt godt kjent i distriktet, mange hadde slike båter privat, og de ble brukt av fløtningsvirksomheten og også kalt lensebåter.

Jens Fredriksen Skaar 1842-1933.

Jens Fredriksen Skaar
Min oldefar Jens Fredriksen Skaar ble født i Onsøy i 1842, og vokste opp som gårdmannssønn på Agnalt i Tune. I 1863 giftet Jens seg med Marie Pedersdatter fra Båtstangen, en plass under Agnalt, og flyttet dit. Snart fulgte barna: Ellen Marie i 1863, Johan Fredrik 1865, Ole Petter 1867, Karoline 1869, og tre barn som døde i epedemi, Oline, Albert og Karl, så kom Oline 1878, Karl Albert 1880 og Johannes Marensius i 1882.
Johan Fredrik overtok Båtstangen da familien flyttet til Skiptvet, Ole kjøpte én av Glennegårdene, Oline giftet seg med Anders Matisen Skaar og flyttet til Jelsnesødegården i Tune, Karoline eide og drev Svartedal sammen med mannen Arnt, Karl overtok Skår og Johannes flyttet til Åleskjær. Ellen levde ugift på Skår og var en betydelig arbeidshjelp.
Jens og Marie kjøpte Nordre Skår i 1889 av arvingene etter trelasthandler Syver Asbjørnsen. Ikke minst den rikt sammensatte skogen med eik, ask, or og osp, foruten bjørk, gran og furu, var årsaken til at Jens satset på Skår, da han skulle kjøpe seg gård. Han hadde allerede i sin tid på Båtstangen begynt å bygge båter, og på Skår fant han en stor og voksen skog som kunne brukes i båtproduksjonen, noe han manglet på Båtstangen.

Snekker og fløter
På Båtstangen drev han et allsidig virke som snekker. Jens lagde stoler med dreide ben  og andre dreide produkter, det ble laget likkister og hverdagslige ting som bakstetrau. Til torvsalget i Sarpsborg tok han med egenproduserte tresko i alle størrelser som han stilte pent opp til salg. Det sies at han kunne lage opptil ti par om dagen. Dette håndverket hadde han sikkert lært hjemme på Agnalt, hos faren som var skomaker på si.
Jens hadde selv arbeidet i fløtningen, og han så at det var behov for gode robåter i arbeidet. Én gang mellom 1860 og 1870 begynte han å bygge båter. I fløtningssammenheng fikk den navnet Lensebåten eller Skaarebåten. Båten til Jens var en typisk elvebåt, med en lengde på 19 fot, med stavn i begge ender, en nokså grunn kjøl som var lett å lande på sandbankene og stødig og lett å ro. Vi etterkommerne i dag vet ikke hvor Jens lærte faget, men Skaarebåten eller Lensebåten har svært mye til felles med nersetter-båten fra Øvre Eiker, som har en trehundre år gammel historie. Én kilde som vi har, denne personen lever ikke lenger, mener Jens kom i kontakt med denne båttypen gjennom Rasmus Hansen på Hannestad/Yven, som lagde båter til lensa på Hvitsten.

Familien Karl Skaar i Skårebåt på Glomma. Fotografert av Johannes Glende i 1924, ved Skårelandet med Furuholmen i Varteig i bakgrunnen. Karl Skaar (1880-1951) sitter ved årene. I tofta foran ham sitter fra v.: Henry f. 1912, Gudrun f. 1915, Ingerid f. 1917. På neste tofte fra v.: Margit f. 1912 med Solveig f. 1923 på fanget, Aagot f. 1913 sitter ved siden av Knut f. 1919 som står og Mimmi f. 1919 foran ham. Akter sitter Mina Skaar 1889-1958 med Dagny f. 1924 på fanget og Esther f. 1921. Mina og Karl fikk 2 barn til, Else f. 1926 og Astrid f. 1928.

Stor kreativitet
Da han startet opp på Båtstangen, hadde Jens eget verksted til båtbyggingen. Der hadde han bare håndsag, og når det skulle sages, ble tømmeret lagt på bukker. Så slo de stokken fast med bånnhaker og snorslo med kritt for å få streker til å skjære etter. Deretter gikk én mann over stokken og én under. Han som var over, styrte saga etter streken.
Jens Skaar var kjent for sitt gode håndlag, og han må ha hatt et mer en vanlig godt hode for teknikk og det vi i dag kaller kreativitet. Han lagde sine verktøy selv, og han utviklet stadig produksjonsprosessen.
På Skår bygde han et større verksted i tre høyder. Saga, ei sirkelsag, sto nederst på bakken og halvdelen av den stakk utenfor bygget. På ekestokker sto bygget over saga med selve snekkerverkstedet i andre etasje. Her hadde Jens flere maskiner, båndsag og høvel. I tredje høgda lagret man båter og annet materiell.

Vindmølle
I våre dager er  elekrisk kraft like selvfølgelig for oss som vann og brød. Slik var det ikke i Jens' dager. Han måtte finne andre kraftkilder for å drive sag og maskiner. På Skår var det ingen sterk og god helårsbekk, så han måtte finne andre måter. Gården ligger høyt og fritt over Glomma med mye vind, så Jens bestemte seg for å ha verkstedet oppe ved tunet, og besluttet seg for å bygge ei vindmølle for å drive saga.
Vindmølla var åpen med store vinger eller blader med fire til åtte trelemmer som kunne tas av og på, alt etter vindstyrken. Kraftoverføringen til saga, omkring femti meter unna, gikk med kabler. Det var også kabeloverføring til andre maskiner i verkstedet og til treskeverket i lagården og til en flishøvel (takflis) over kjelleren. Boltene til vindmølla kan gjenfinnes i fjellet i dag.
Inne i snekkerverkstedet drev kablene et stort svinghjul med løse treklosser i. Ved ujevnt vindpådrag utjevnet dette svinghjulet kraften.
Lensebåten var den viktigste produksjonsartikkelen, men Jens bygde også slepeprammer til frakt av høy, korn, kjøtt, levende dyr, materialer osv. Dessuten bygde han en ferge som trafikkerte Minge - Kallasten rundt forrige århundreskiftet.

Eneste i distriktet
Når man går inn på 1900-folketellinga, er Jens Skaar den eneste båtbyggeren i Skiptvet, Eidsberg, Rakkestad og Varteig. I Tune var det altså Hansen på Yven. Folk lagde båter til eget bruk, flatbunnede eker og lignende, men de kan ikke ha opplevd denne produksjonen som yrkes- eller fagarbeid.  Jens fant et godt og trivelig levebrød og fikk en god avsetning til fløtningsvirksomheten.
Gårdsarbeidet overlot han nok mye til de to yngste sønnene, og sønnen Karl ble til slutt den som overtok gården. Jordveien var på 80-90 mål, og man hadde 8 -10 kuer, men siden det var dårlig kjørevei, leverte gården ikke melk. Det ble i stedet kinnet smør som ble solgt på torvet i Sarpsborg. Ellers var tømmerhogsten i den 1300 mål store skogen en viktig inntektskilde, samt jakta.
Jens Fredriksen Skaar ble en gammel mann på over nitti år. Han var mye plaget med gikt de siste årene og var sengeliggende. Barnebarnet Henry Skaar minnes ham som en trivelig og stillfarende mann . Da han ikke lenger kunne komme seg rundt på gården, elsket han å sitte ved vinduet og se ut på barnebarna som løp omkring husene. Jens døde i 1933 og er gravlagt på Skiptvet kirkegård sammen med sin hustru Marie.
Verkstedet til Jens ble lite brukt etter at han døde, og 1950-årene ble det tatt ned og brukt til hyttebygging på Tjernsbekk. Etter at elektrisiteten kom til Skår rundt 1920, var det ikke lenger bruk for vindmølla, den forfalt og ble tatt ned.
Rundt femti produktive år hadde Jens Skaar som båtbygger, først på Båtstangen i Tune, de siste tretti årene på Nordre Skår I Skiptvet.

Johannes Marensius Skaar 1882-1962.

Johannes Skaar
Yngstebarnet Johannes var den av barna som førte båtbyggertradisjonene videre. Han kjøpte og flyttet  til Åleskjær i 1912. Åleskjær lå opprinnelig som plass under Skår, men ble skilt ut som eget bruk i 1868. Johannes var både båtbygger og gårdbruker, og i sommerhalvåret var han i tillegg tømmerfløter. I perioden 1919 til 1926 var han heltidsansatt av Tømmerdireksjonen som båtbygger. I denne tiden var han fullt beskjeftiget med å bygge 'Lensebåter'. Som ekstra belønning fikk han 2 karbitlykter av Tømmerdireksjonen. Dette var en kjærkommen gave, og var i bruk fram til 1920, da de fikk elektrisk strøm til gården. På Åleskjær innredet han båtbyggeriet i den ene enden av driftsbygningen, hvor han installerte maskinene. Materialene hadde han tildels i egen skog, men han kjøpte også tømmer fra nabogårdene. De viktigste produksjonsartiklene var lensebåter og eker (roprammer).
Johannes giftet seg med Anna Halvorsrød fra Tune, og de fikk det eldste barnet, Einar, i 1905. Siden fulgte 9 barn til, 5 gutter og 5 jenter i alt. Det var naturlig og nødvendig at sønnene deltok i båtbyggingen, mens Anna og døtrene passet gårdsbruket. Arbeidtiden var nok noe spesiell ved denne bedriften, og fritidsbeskjeftigelsen var båtbygging. Til nesten alle døgnets tider var det noen som holdt på i båtbyggeriet. Skjønt én gang i blant tok hele staben seg fri for å gå på revejakt i Sotåsen. Revejakt var på den tida innbringende, siden det var mye rev og skinnene var godt betalt. Prisen på ett skinn tilsvarte 1 - 2 månedslønner. Johannes var ellers kjent for også å flå de revene som broren og nevøene på Skår skjøt. Prisnivået på 'Lensebåten' rett før krigen lå på 75 kroner. I den perioden hendte det også at båtene ble fraktet til Sarpsborg og solgt på torvet der.

Øvre Tune Båtbyggeri
Sønnen Einar flyttet til Jelsnes i Tune i 1929 hvor han startet opp med egen båtbyggervirksomhet som fra 1939 fikk navnet Øvre Tune Båtbyggeri. Einar skal ha arvet sin bestefars oppfinnsomhet. I 1936 var han ferdig med konstruksjonen av 'Tunejolla', som han selv hadde kalt 'stevn-eke', men en båtinteressert kar som stakk innom, ga båten navn. 'Tunejolla' var bygd som robåt, med mulighet for seil og senkekjøl, og den ble raskt en salgssuksess med en betydelig utbredelse i området rundt Oslofjorden. Den ble også  populær i Danmark.
Tida var nå moden for motorsnekker, og i 1945 solgte Einar bedriften til faren og bygde opp et nytt båtbyggeri på Moa på Greaker, hvor produksjonen hovedsaklig bestod av Tunejoller og større snekker på over 20 fot.
Brødrene Karl Åleskjær og Peder Skaar og svogeren Paul Pinaas, sto for driften av Øvre Tune Båtbyggeri. De bygde 'Tunejolla', 'Lensebåten', seilbåter og motorsnekker opp til 26 fot. Senere overtok Peder og Karl eierskapet av bedriften.

Åleskjær, fotografert før 1957.

Båtbyggeriet blomstret
Johannes Skaar fortsatte noen år som båtbygger og gårdbruker på Åleskjær. Han var begynt å bli gammel, og det ble tungvint på det veiløse bruket. Så da barna var flyttet ut og han var blitt enkemann, solgte han Åleskjær i 1957 og flyttet med datteren Martha til resten av familien i Øvre Tune.
Båtbyggeriet  på Jelsnes blomstret, og fra slutten av 1940-årene til slutten av 60-årene var det en glanstid for bygging av småbåter i tre i Østfold, En tid maktet bedriften ikke å dekke etterspørselen. Tunejolla ble nå tilpasset til å ha utenbords motor. Fra 1950 til 1960 ble arealet i båtbyggeriet utvidet 4 ganger, og fra å bygge på 2 beddinger bygde de på 5-6 forskjellige beddinger i 1960. Staben ble utvidet, og på det meste sysselsatte bedriften 15 mann, med en produksjon på 300 småbåter i året.
Plastbåter kom så i skuddet, og i 1970-årene var bedriften nødt til å følge med i denne utviklingen, og det ble laget 6 ulike typer plastbåter. Plastbåtene er nå historie og virksomheten ble etterhvert trappet betraktelig ned. Peder Skaars sønn, Rolf Kristian Skaar, overtok bedriften og har fra 1983 stort sett arbeidet alene i båtbyggeriet.

Byggingen av Lensebåten
Når man skulle bygge båten, kunne  gran eller furu bli brukt til båtbord, men furu ble mest benyttet. Gran har den fordelen at det er mye lettere, men ulempen er at den råtner fortere. Før man kunne sette i gang, måtte båtbordene sages, tørkes og høvles.
Båtene var såkalt klinkbygde, det vil si at hver bordgang var sammenføyd med forrige  bordgang med et omlegg på ca. 2 cm.  Større trebåter er ofte kravellbygde, det vil si at bordgangene ligger kant i kant (slettbygd), og spantene festes i kjølen før man begynner å montere bordgangene, slik at man får et skjelett å montere bordgangene på. Kravellbyggingen kom på 1500-tallet. På klinkbygde båter monteres spantene etter at bordgangene er montert.
Man startet med å strekke kjølen. Kjølen kunne være en kjøl hvor det var hogd eller freset spor til kjølbordene, eller en T-kjøl (formet som en T). Kjølen var helst av furu. For- og akterstavnen, her kalt stevner, ble bladskjøtet til kjølen. Stevnene kunne lages av bøyde furustammer, men ble også skåret ut av eikebord.
Så ble kjølbordene (0-erne) i rekkefølgen: bakre, midtre og fremre del montert. Kjølbordene ble felt inn i kjølen på hver side, eller festet til underkant av den vannrette delen  i T-kjølen. Fra 1945/1950 ble det brukt senterbord, i stedet for kjøl med freset spor eller T-kjøl. Ved bruk av senterbord ble kjølbordene (0-erne) montert til senterbordet, og kjølen ble montert på  båten etter at den var ferdig bygd.

Bordganger
Når dette er gjort, kan man sette på bordgangene: 1, 2 og eventuelt 3, som skråskjæres og festes til stevnene, og som sammenføyes til hverandre ved hjelp av stålnagler.  Akterbordet ble alltid montert før fremre bord på hver bordgang. Naglene ble 'neiet' på innsiden av båten. Dette var praktisk når vårpussen skulle foretas. Det var enklere å skrape vekk gammel maling, og man slapp å bli hindret av roer som lå utenpå bordene.
Når det bare ble brukt 2 bordganger i tillegg til kjølbordet, heter båten 2-bording, ved bruk av 3 bordganger fikk båten navnet 3-bording. 2-bordingen hadde mye bredere bord, og var derfor i prinsippet ikke en mindre båt enn 3-bordingen. Det var tidkrevende å finne emner til så brede bord, så det ble etterhvert sjeldnere å lage 2-bordinger. Lensekarene foretrakk nok 2-bordingen fordi de syntes den var lettere å ro. Grunnen til det kan ligge i formen på bordgangene.

Spanter
Etter dette ble spantene satt i fra ripe til ripe, og de var i den første tiden helst i furu. Jens brukte hele spant, noe også Johannes gjorde til ut på 1930-tallet. Det kunne være 'grodde' spanter, det vil si at spanten var skåret ut og høvlet av et tre som hadde slik form at spanten kunne være ett trestykke som gikk fra esing til esing. Dette medførte at man gikk i skogen på utkikk etter trær som naturen hadde formet på de mest underlige måter. Både roten og stammen på treet var med i vurderingen (det vil si hvilken vinkling roten hadde i forhold til stammen) når man valgte ut trær til dette formålet. Det krevde mye leting i skogen etter riktige emner. Man bøyde også ned ungtrær for at de skulle få den rette formen etter som de vokste. Ikke gjort i en håndvending, altså! Johannes gikk siden over til 3-delte spanter som fortrinnsvis ble laget i eik, men også furu og ask ble brukt. Alle bordgangene ble så 'bladskjøtet' i tilknytning til en spant.
Deretter kom arbeidet med ripa, med innvendig og utvendig esinglekte som ble festet fra stavn til stavn. Dollbordet kom oppå esinglektene. 2 sett med tolleganger også kalt roskib, laget av furu, ble satt på. Fremre roskib på 'Lensebåten' ble skåret ut av en furustokk i tilknytning til en solid furukvist, slik at fremre tollepinne var en del av furukvisten, og den andre tollepinnen ble felt inn.
Bunntiljene bestod av 1 lang bunnlem og 3 små bunntiljer. Bunnlemmen kunne reises og brukes som seil om vinden tillot det.

Toftene
Av tofter hadde man 1 fast midttofte, og 1 løstofte ved fremre roskib, av og til også 1 løstofte akter. Disse kunne tas ut når man hadde stor last. I fløtningen var det oftest snakk om store vaiere i bunter, ellers på gårdene ved lasting av bygningsmaterialer, dyr og annet som tok stor plass.  Sittetoften ved for-og akterstevn ble kalt 'krøkker'.  'Krøkken'  forut ble gjerne brukt til å legge tauverk i, 'akterkrøkken' var en god sitteplass. Når man skulle ha treemner til 'krøkkene' gikk man også på leting i skogen etter naturlig grodde emner.  Da var det fururoten sammen med litt av selve trestammen som ble brukt. Treet ble  kappet ca. 1 m over terrenget. Det som var igjen av stammen sammen med en 'arm' av roten kunne brukes til emne som 'krøkkene' ble skåret ut av.
Bordganger, stevner og roskiba ble forsterket med båndjern av galvanisert stål  for å tåle den harde slitasjen i lensa med tungt lastet båt med vaiere og fare for at båten kunne bli klemt mellom tømmerslep og slepebåt. For ytterligere å forsterke båten brukte man også et større antall spanter.
Årene kunne også være enten i gran eller furu. De var brede, men rundet i formen.
Båten ble malt, oftest i to farger, med den slitesterke rødfargen blymønje nederst.
Fra ferdig tørkede bord kunne produksjonstiden på én båt, ta 1 til 2 uker.

Avslutning
Den eldste Lensebåten vi kjenner til som er bevart, er fra ca. 1920 med hel spant og befinner seg på Isegran i Fredrikstad. Nes lensemuseum har tre av Skaarebåtene. Artikkelforfatteren vil bli glad om artikkelen her kan føre til en registrering av eller viten om flere bevarte båter fra Skår og Åleskjær.

Vigdis Skaar Nygaard

KILDER:
Eliassen,Sven: Tune bygdebok 1800-1930
Skaar,Henry: Samtaler
Skaar, Knut: Samtaler
Skaar, R. Kristian, båtbygger: Faglig veiledning
Skaar, Solveig: Øvre Tune båtbyggeri, 50 år, 1939-1989
Smaalenenes Avis: Erindringer om elveliv, 14. juli 2004
Øvre Tune Båtbyggeri: Fra båtbyggeriets hjemmeside, også publisert på Varteig Historielags hjemmeside