Lang prosess før kapellet sto ferdig
Varteig gravkapell ble innviet 7. desember 1952 av biskop Johannes Smemo. Kapellet var sterkt ønsket, men hadde likevel en trang fødsel i de vanskelige årene etter krigen.
 |
| Gravkapellet i Varteig, i Anne Sofie Bergeruds strek. |
(Lagt på nett 07.10.2015.)
Ved dødsfall ble kisten med den avdøde vanligvis oppbevart på gårdene fram til begravelsen. Olav Spydevold fortalte at presten Sinding på 30-tallet mente at man i Varteig ikke trengte noe eget gravkapell fordi «vartingene var så flinke til å pynte på låvene ved dødsfall».
Sinding må likevel etter hvert ha engasjert seg for å skaffe bygda et gravkapell fordi det skal være han som pekte ut plassen hvor kapellet senere ble bygget. Det var vel ønske om en fast plass til å oppbevare den avdøde, samtidig med økt bebyggelse utenom gårdene som var noe av bakgrunnen for behovet om et eget kapell. Dette var en trend som man omtrent samtidig så mange andre steder.
Utvidelse av kirkegården
På slutten av 30-tallet var det også et behov for utvidelse av kirkegården, både på grunn av plassmangel og fordi det var dårlig drenering på den gamle. I 1944 overdro Peder Bergerud gratis nødvendig areal til utvidelsen.
 |
Bjørn Askvik (1909-89) var arkitekt for Varteig Gravkapell.
Fotograf: Ukjent. Bildets eier: Sølvi Askvik |
Da begynte man samtidig også å planlegge for et kapell. I mars 1946 gjorde menighetsrådet vedtak om at «formannen i menighetsrådet sørger for å skaffe tegning til et gravkapell». Byarkitekt Bjørn Askvik i Sarpsborg ble kontaktet og han var villig til å påta seg oppgaven.
Han var byarkitekt i Sarpsborg fra 1946 til -77. Han har blant annet tegnet musikkpaviljongen i Kulås, Kurland menighetssenter og Frikirken i Sarpsborg. Han har også tegnet inngangspartiet (bislaget) på Breidablikk.
I et møte i november 1946 la Askvik fram et forslag til en bygning i mur. Dette ble imidlertid endret og i februar 1947 gikk menighetsrådet inn for en bygning i tre. Dette hadde delvis sammenheng med at kommunen selv kunne skaffe trematerialer fra egen skog. Samtidig ble også plasseringen vedtatt.
Arkitekten hadde ønske om et bygg nærmere veien mens menighetsrådet gikk inn for det valgte alternativet. Man ønsket ikke at kapellet skulle virke dominerende i forhold til kirken.
 |
| Nord for kapellet mot bekken ble det satt opp en forstøtningsmur. Foto: Hans Erik Pedersen. |
Problemer med byggeløyve
Etter krigen var det mangel på det meste, ikke minst bygningsmaterialer. Det var sterk rasjonering og vanskelig å få byggeløyve. Dette rammet også Varteig, og de fikk nei på sin søknad.
Menighetsrådet skjønte at det ble problematisk å få løyve for hele bygget og valgte derfor strategien å dele byggeprosessen i to: En for grunnmuren og en for selve bygget. Dette viste seg å være en vellykket strategi. Riktignok fikk man 20. juni 1947 også avslag fra Boligdirektoratet for grunnmur, men etter hvert fikk man endelig løyve til dette.
Det var i mars 1947 oppnevnt en byggekomité som skulle forestå planering, drenering og grunnmur. Komiteen besto av sokneprest Trygve Lavik, formann, kirkeverge Lars Bøe, Olaf Bergerud, Johan Kultorp og Peder Mørkeseth.
Fram til dekket på grunnmuren var ferdig i november 1949, jobbet man med drenering og planering. Det ble et omfattende og kostbart grunnarbeid. Den valgte plassen lå i et dalsøkk ned mot bekken på nordsiden. Det gikk med mye masser til oppfylling og det ble blant annet hentet stein fra Hafslundsøy.
Man måtte sette opp en forstøtningsmur mot bekken i nord hvor massen holdt på å skli ut. Denne ble nok litt for svakt fundamentert og man måtte senere fylle på mer masse på nordsiden av muren til støtte. Støpearbeidene pågikk sommeren 1947 som var sjelden tørr. Det var nødvendig å hente vann helt fra Hafslund.
 |
Martin Bergerud f. 1923 (t.v.) og Hans Bergerud (1917-1980) utførte snekkerarbeidet i kapellet. Martin er født på Strømnes og var sønn av Olaf Bergerud som var snekkermester og medlem av byggekomitéen. Hans Bergerud var født på Bergerud vestre. Både han og Martin hadde gått i lære hos Olaf Bergerud.
Foto: Ukjent. Bildets eier: Gunn M. Jelsnes. |
Nytt gravkapell bygges
Fem år etter at man startet prosessen, kom 26. april 1951 endelig byggeløyve for selve bygningen. Da hadde Lavik i mellomtiden flyttet og blitt erstattet av den nye soknepresten, Johan Arnt Wenaas. Bjørn Askvik hadde gått over i ny stilling og arkitekt Knut Hein hadde blitt engasjert til å følge prosjektet.
Til særlig å arbeide med interiørarbeidene ble også arkitekt Schumann-Andersen benyttet. Askvik var imidlertid hele tiden med og hadde hovedansvaret med reisningen av bygget.
Til byggekomité hadde menighetsrådet valgt følgende: Ordfører Peder Mørkeseth, formann, sokneprest Wenaas, Arnt Lunde, Oskar Rogndalen og Olaf Bergerud.
Byggingen startet i oktober 1951. Allerede i juli samme år hadde man god tatt anbudet fra byggmester Hedley Olsen fra Sarpsborg. Igangsettelsen ble imidlertid forsinket, delvis på grunn av problemer med levering av takkonstruksjonene.
 |
 |
Brødrene Einar (t. v.) og Kristian Bergli utførte alt maler- og tapetsererarbeid i gravkapellet. Dette inkluderte også halmtapetet på alterveggen.
Einar (1905-1984) var nr 4, og Kristian (1910-1997) nr 6 i |
en søskenflokk på 10. Det var ytterligere tre brødre som var malere og som antakelig også hjalp til i kapellet.
Fotograf: Chr. E. Larsen. Bildenes eier: Solbjørg Aaserud. |
Trematerialer kom fra egen skog, men også ved kjøp fra Foreningen Samhold som da hadde bestemt seg for ikke å bygge forsamlingslokale Ovaskogs, men heller kjøpe den gamle Kokkim-skolen. For disse materialene betalte kommunen kr 7.834,26.
Det var lokale håndverkere som utførte arbeidet. Fetterne Hans og Martin Bergerud gjorde byggearbeidet for Hedley Olsen. Malermester Berg fikk ansvaret for malerarbeidet og dette ble utført av brødrene Kristian og Einar Bergli.
Martin Bergerud forteller at bærekonstruksjonene kom ferdige til byggeplassen. Ellers utførte de to alt snekkerarbeid alene. Bare til de tyngste løftene fikk de noe hjelp.
Det var arkitekt Knut Hein som fulgte byggeprosessen på vegne av Askvik, men byggekomiteen var også aktiv med hyppige møter. Det var detaljer vedrørende det elektriske anlegget, rørleggerarbeidet, belysning som måtte avklares. Etter hvert kom det flere saker vedrørende interiøret.
Interiør og utstyr
Kapellet ble, inkludert reservestoler, utstyrt med sitteplasser for i alt 140 personer. De 114 faste jærstolene ble tegnet av arkitekt Schumann-Andersen og levert av Magnus Sørlie, Grålum.
Alterforhenget (antependiet) og teppet over alteret er utført av Den norske Husflidsforening i Oslo og begge deler er en gave fra Varteig Bondekvinnelag. En åtte meter lang gulvløper ble gitt av Brødrene O. Klemsdahl fra Fredrikstad.
I mange praktiske spørsmål ved rørende innredningen hadde komiteen stor hjelp fra prestefruen Evelyn Wenaas. Hun var blant annet med på å velge orgelet som ble bestilt hos Vestre orgelfabrikk.
 |
Håndverkene fikk skryt under innvielsen. Her representert ved
Hans Bergerud i ferd med å legge skifer på taket. Takstein av skifer er ikke noe tradisjonelt materiale i Varteig.
Foto: Ukjent. Bildets eier: Gunn M. Jelsnes.
|
Innvielse
Søndag 7. desember 1952 ble kapellet innviet av Oslobiskop Johannes Smemo. Om formiddagen var det festgudstjeneste i kirken. Etter bevertning for alle innbudte og menigheten ellers på herredshuset ble innvielseshøytideligheten innledet kl 15 i kapellet. De som ikke fikk plass i kapellet kunne følge seremonien via høyttaler i kirken.
Det var sogneprest Wenaas som ledet det hele. Varteig Menighetskor under ledelse av fru Wenaas sang og Torvald Bergerud var organist. Biskopen holdt først innvielsestalen. Ordfører Mørkeseth ga på vegne av byggekomitéen en redegjørelse for prosessen fram til reisningen av kapellet.
Arkitekt Askvik fortalte om hvorledes han hadde gått løs på oppgaven. Det var viktig å tenke på at det skulle være noe mer enn et praktisk bygg. Et gravkapell var også et Guds hus:
«Oppadvendt, oppløftende, befriende, revet løs fra det jordiske mot lyset, mot himmelen».
Han håpet at noe av hans tanker hadde kommet til uttrykk i bygget. «Hvis de lave, jordbundne vegger, de oppadløftende bærekonstruksjoner og skinnet fra taket kan være med på å tolke den akt som skal foregå i dette hus, er det tilsiktet.»
Både Mørkeseth og Askvik skrøt av håndverkerne og samarbeidet med byggekomiteen. Det var deretter hilsningstaler, bl.a. av tidligere sogneprest Lavik, Lars Bøe og Olav Spydevold. Til slutt lyste biskopen velsignelsen over kapellet. Hele seremonien varte i 2 og en halv time og ble i sin helhet tatt opp på lydbånd.
 |
Gravkapellet med kirken i bakgrunnen i 2012.
Foto: Anne Sofie Bergerud. |
Oppsummering
Kildene angir noe forskjellig vedrørende kostnader. Regnskap satt opp i Varteig menighets kallsbok viser at utvidelsen av kirkegården kostet ca kr 30.000 mens kapellet med inventar og utstyr kom på kr 161.500. I skriftet «Varteig Kirke 100 år» fra 1959 oppgis tallene til henholdsvis kr 40.000 og kr 178.000.
Gravkapellet har i 60 år blitt benyttet til sitt formål. I tillegg har i mange år konfirmasjonsforberedelsene blitt lagt hit.
En spesiell situasjon oppstod da kirken skulle restaureres foran 100-årsjubiléet i 1959. Da ble kapellet også benyttet som kirke.
Bygningen har stått så å si uforandret i alle disse årene. Bare enkelt vedlikeholdsarbeid som maling har vært nødvendig.
Det opprinnelige gulvteppet er skiftet ut.
Halmtapetet på alterveggen er det originale som man fremdeles kan kjenne halmlukt fra. Organist Knut Bøe bruker fremdeles orgelet (et harmonium) fra 1952. Det er manuelt hvor organisten selv sørger for pumpingen. Dette liker imidlertid ikke andre organister som av og til må spille i kapellet, og det er derfor også kommet et nyere harmonium som drives av en elektrisk vifte.
Kilder:
Lydbåndopptak fra innvielsesseremonien
Skrift «Varteig Kirke 100 år», Varteig Menighetsråd
Varteig menighets kallsbok
Sarpen 8. des 1952
Ivar Roset: Sarpsborg 1945 - 1991
Muntlige kilder
(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2012, skrevet av Hans Erik Pedersen.)
Et kort kirkegulv
 Under restaureringen av kirken før 100-årsjubiléet i 1959 ble kapellet benyttet som kirke. Følgelig ble også vielser av brudepar foretatt her. Dette «rammet» blant andre Ragnhild og Asmund Brenne da de giftet seg 24. mai 1958. Ragnhild minnes med et smil at «kirkegulvet ble i korteste laget for bruden. Vi var framme ved alteret på et øyeblikk».
På bildet ser vi Ragnhild og Asmund Brenne kommer ut av kapellet som nygifte. Brudepiker var Astrid Marie Husengen (v.b.), Anne-Karin Wold (h.b.), Ann Lisbeth Brenne (v.f.) og Gunn Oland (h.f.). og forloverne bak brudeparet er Borghild Bøhaugen og Thor Bøe. Småskolen Ovaskogs danner flaggborg med Aud Bøe og Steinar Bøhaugen forrest.
Foto: Thor Fjeld. Bildets eier: Brudeparet
Et historisk lydbilde
 Innvielsen av kapellet i 1952 ble i sin helhet tatt opp på lydbånd, og er prisverdig tatt vare på for ettertiden. Her får man god informasjon om prosjektering og bygging av kapellet, men indirekte gir det også et historisk svært verdifullt lydbilde.
Varteig Historielag setter i år fokuset på gamle ord og uttrykk, og vil på dette lydopptaket finne mange og gode bidrag til dette arbeidet.
Lars Bøe (bildet) var født i 1881, og hadde gjennom hele sitt liv vært mye benyttet som forkynner. Som kirkeverge holdt han en ganske lang tale under innvielsen av kapellet. Hans eminente Varteig-dialekt er bevart, takket være dette opptaket. Vi tar med noen dialektiske smakebiter fra talen hans:
- fordringær – krav, gå stan - gå av sted, tølvte – tolvte, ort (vort) – vært, anslessære - annerledes
Bøe døde i 1971, 90 år gammel.
En annen opprinnelig varting - Olav Spydevold - holder også tale under innvielsen, men gårdsbestyreren på Ås hadde nok fått en svært avslepet dialekt med årene.
| 
