Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Meieriets mangslungne historie:

Om visesang på vedkassa og fiskeboller til 65 øre

– Det var trivelig! Sånn lyder gjennomgangsmelodien når søstrene Aashild Bergby (95 år) og Klara Westgaard (snart 92) blar i minnenes bok og forteller om virksomheten på Meieriet. – Men, legger de til, – i ettertid kan man saktens lure på hvordan vi fikk plass til alt sammen.

Søstrene Aashild Bergby (t.v.) og Klara Westgaard var tilbake i landhandelen på Meieriet da denne artikkelen ble skrevet i 2011. Rommet er det samme, men innredningen avviker nok en del når historielaget har gjenskapt en mellomkrigs-butikk. Foto: Øistein Bøe

Anders og Anna West-gaard kjøpte Meieriet i 1927, og drev både butikk, postkontor og	telefonsentral. Den siste virksomheten ved Meieriet var utleie av frysekapasitet.

(Lagt på nett 27.12.2014.) 
Vi er tilbake i 1927, da Anna og Anders Westgaard tok over driften på Meieriet. Med seg hadde de barna Øivind, Aashild og Klara.
Meieridriften var nedlagt på dette tidspunktet, men landhandelen drev videre. Telefonsentralen lå også på Meieriet, og etter hvert ble virksomheten supplert med både post, bensinpumpe og senere også fryseri.

Et samlingspunkt
Meieriet var et samlingssted. Ikke bare i butikkens åpningstid, men ofte også på kveldene. Søstrene Aashild og Klara minnes at det kunne knakke på kjøkkendøra, og inn kom folk som hadde lyst til å slå av en prat.
På den beskjedne vedkassa var det plass til to personer, på en kjøkkenbenk kunne det sitte tre – og ellers var det å sikre seg en stol som måtte være ledig. Eller en plass på gulvet.
Praten gikk om nytt og hendt, så her var det umulig å kjede seg. Og var et tema utdebattert, kunne Thorolf Haug, gårdsarbeideren på prestegården, stemme i med ei vise fra sin plass på vedkassa.
– Det var trivelig.

Bare presten hadde råd
Langåpent i butikken var praktisert lenge før det ble et begrep innen varehandelen. Landhandleriet på Meieriet var åpent fra ni til ni. – Jeg synes vi holdt åpent støtt, jeg, ler Aashild.
Og med damenes utrolige hukommelse dukker også prisene fram.
En helboks med fiskeboller kostet 65 øre. – Vi solgte også Svane-fiskeboller, men de var det stort sett bare presten som hadde råd til. De kostet nemlig 90 øre, forteller søstrene.
En tipakning Teddy var priset til 45 øre, det samme som meterprisen for et blomstrete kjolestoff.
Forretningen holdt til i den delen av boligen som historielaget har rekonstruert som butikk og skomakerverksted, men hadde den gang egen inn gang i tilknytning til et lite tilbygg mot nord.

Aashild Bergby og Klara Westgaard på kjøkkenet på Meieriet. Westgaard-familien kjøpte eiendommen i 1927, og kjøkkenet er omtrent som den gang. Klara har slått seg ned på vedkassa, mens søsteren Aashild står ved magasinkomfyren som foreldrene kjøpte omkring 1930.  Foto: Øistein Bøe

Lagret i uthuset
– Butikken var liten, og det gjaldt å utnytte plassen godt, minnes søstrene. Noen varer, tøfler blant annet, hang derfor oppunder taket.
Dessuten var alle tørrvarer oppbevart i den søndre bua i uthuset. – Vi måtte jo veie opp den type varer, så de var lagret i sekker, forteller de.
Sortimentet var som det skulle i en landhandel, med både tekstiler og skotøy. Utvalget måtte begrenses en smule, men butikken førte i alle fall to kaffetyper. Den gjengse var nok Liberia-kaffen, men også Java Mocca befant seg i vareutvalget. Den var nok den beste, men også den dyreste, minnes søstrene.
Brød fikk landhandleriet fra baker G. V. Johansen i Sarpsborg, og de ble lagret i meieribygningen. Ved siden av vanlige brødsorter, solgte de både vørterkake og hvetekake.

Bjelle på soverommet
På Meieriet lå også telefonsentralen, etter at Varteig Telefonselskap ble startet i 1903.
Sentralen var åpen fra åtte om morgenen til ni på kvelden. For akuttsamtaler, eksempelvis for å få budsendt lege, hadde Anna og Anders en bjelle på soverommet som varslet oppringningen.
Det var langt fra alle som hadde telefon den gangen, og da var det å gå ut med telefonbud. – Vi gikk med beskjed i hele kirkeområdet, og ofte også ned i Lundekroken, forteller søstrene.
De medgir at det nok ikke alltid var like attraktivt å rykke ut i slike ærend i alt slags vær. Da var det mer stas å gå med festtelegram i forbindelse med bryllup og bursdagsselskaper.
– Da vanket det ofte noe godt fra festbordet til oss, minnes de to. Det var kanskje ikke mer enn fortjent, når de forteller at de var telegrambud helt nedover mot Hasle.

En aldri så liten rast på hagebenken. Mor Anna Westgaard t.h., sammen med datteren Klara og sønnen Øivind.

Ragnar Sundås (t.v.) og Henrik Sælid er klare for sine postruter. Bildet er tatt utenfor meieribygningen der postvirksomheten holdt til.

Post i skatoll
Post i butikk er et begrep som i Varteig kan føres tilbake til 1932. Før den tid hadde poståpneriet Neaskogs ligget på Sælid, men så kom det en forordning som sa at posten skulle legges til enten en telefonsentral eller en jernbanestasjon.
Dermed fikk Westgaard-familien også ansvaret for posten. Aashild og Klara forteller om et digert skatoll inne i stua som rom met postsakene. Senere gjorde Anders i stand et rom i den gamle meieribygningen for posttjenestene.
Mange valgte å hente posten på Meieriet selv. – Ofte var skoleungene innom etter posten på vei hjem, forteller de. Det er ikke for ingen ting at man fortsatt kan se spor etter stien fra Meieriet mot Sælid.
Men det var også egne postbud med utgangspunkt fra Meieriet. Søstrene nevner eksempelvis Anton Lunde (”Anton Post”), Henrik Sælid og senere også Ragnar Sundås.

Et meget karakteristisk bilde av Anna Westgaard, med blyanten bak øret.

Fryseri i Meieriet
Meieridriften hadde opphørt i 1923, og derfor kunne meieribygningen brukes til andre formål.
Eget rom for postfunksjonen er nevnt. I 1957 sto også fryseriet klart. Aashild Bergby henter fram anbud som ble gitt i 1956 for ombygging til fryseri. Oslo-firmaet Ikas skulle ha 7.000 kroner for den jobben.
Fryseriet ble utstyrt med omkring 100 bokser som folk kunne leie på årsbasis. Sammen med anbudet kommer også regnskapsbøkene fram. Årsleien for en boks var 50 kroner i 1957.
Leien ble forresten aldri indeksregulert, for det siste hele driftsåret i 1969 kostet det fortsatt 50 kroner å leie en boks.
Fryseriet opphørte omkring 1970. – Da hadde jo de fleste husstander fått egen fryseboks, og det var ikke behov for fryseriet lenger, forklarer søstrene.
Eget fryseri var det for øvrig også på Tangen fra midten av 1950-tallet. Før den tid måtte man enten til Ise eller Sarpsborg for å leie boks.

Beskjeden plass
Boligen på Meieriet er av en beskjeden størrelse, i alle fall tatt i betraktning den virksomheten som lå til stedet. Selve landhandelen var på rundt 20 kvadratmeter. Telefonsentralen krevde jo også plass, med en ekstra telefon i gangen. Huset, i to etasjer, har en grunnflate på 60 kvadratmeter.
Der det er hjerterom er det som bekjent også husrom. Slik må det ha fungert også hos Anna og Anders, kanskje ikke minst når søndagsskolen og barneforeningen hadde sine møter her.

Virksomheten fortsatte
Mens Klara allerede i 1936 fikk huspost i prestegården hos vikarpresten Ludvig Rise, og senere fulgte med prestefamilien til Moss, fortsatte Aashild på Meieriet – først sammen med foreldrene og senere i egen regi.
Butikkdriften på Meieriet opphørte i 1953. Da hadde Aashild fra 1. oktober 1949 vært ansatt som stasjonsholder på telefonsentralen, og bestyrte den fram til nedleggelsen i 1961.
Det var i mange år samdrift mellom post og telefon, men fra 1. juli i 1957 ble hun formelt ansatt som poståpner i Varteig. Postkontoret for ble på Meieriet fram til 1959 da det ble flyttet til den nye boligen som Aashild og ektemannen oppførte like nord for Meieriet. Da det nye administrasjonsbygget sto ferdig høsten 1980, ble postkontoret flyttet dit. Der fortsatte Aashild å være postbestyrer fram til hun gikk av med pensjon 1. juli i 1983.

Søstrene Klara Westgaard (t.v.) og Aashild Bergby foran Meieri-eiendommen i 2011. Boligen ses midt i bildet, meieribygningen til høyre. Bygningsmassen består i tillegg av grisehus og uthus. Eiendommen skjenket de sammen med broren Øivind Westgaard til Varteig Historielag i 1989. Søskentrioen ble i 1990 utnevnt til æresmedlemmer i historielaget.  Foto: Øistein Bøe

Sjenerøs gave
Mens Klara i 1942 inngikk ekteskap med Olav Westgaard og Aashild i 1959 giftet seg med Kristian Bergby, ble broren Øivind boende som ungkar på Meieriet.
I 1989 valgte imidlertid søsknene å donere eiendommen til Varteig Historielag. En sjenerøs gave med det siktemål at stedets mangslungne historie skulle bevares for ettertiden.
Aashild og Klara medgir at de måtte gå noen runder med seg selv før de bestemte seg for å gi bort Meieriet. – Men når tanken først var født, ble vi fortrolige med at dette var det eneste riktige, sier de to.
Og helt uoppfordret gir de honnør til historielaget for hvordan stedet blir holdt vedlike. – Det er særdeles hyggelig å se at Meieriet blir tatt vare på. Det bare bekrefter at vår avgjørelse den gang var riktig, sier Klara og Aashild.
Søstrene er æresmedlemmer i Varteig Historielag, som et uttrykk for lagets varme takk for gaven.

Arbeid og trivsel
Samtalen med Aashild og Klara finner sted rundt spisestuebordet hjemme hos Aashild. Herfra har vi godt overblikk mot Meieriet.
Søstrene forteller løst og fast om livet på Meieriet. Om mye arbeid, men mest om trivselen. Om familiesamholdet og fellesskapet, om mor Anna – med blyanten bak øret – som bestyrte butikken, om far Anders som besørget mye av det praktiske arbeidet. Blant annet var det han som betjente bensinpumpa, med en klut rundt pumpeskaftet for at det ikke skulle havne noen bensindråper ned på nypolert billakk.
Men mest går praten om alle de menneskene som kom innom. Enten det nå var i et ærend i tilknytning til de funksjoner som var på stedet, eller bare for å prate. – Det var trivelig, er søstrene skjønt enige om.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2011, skrevet av Øistein Bøe.)

Halvtøres sukkertøy
Ungene var glade i godteri på 1930-tallet som de er i 2011. Derfor forteller søstrene om halvtøres sukkertøy. Hvis en pode satt med en formue på en hel femøring, ga det ti velsmakende sukkertøy i kremmerhuset på Meieriet. Og det skjedde nok også at det ble gitt litt godt mål til en godterisjuk unge.

Bensinpumpe på Vandringen
Kort tid etter at Anna og Anders Westgaard overtok på Meieriet i 1927 ble det også satt opp en bensinpumpe. Den sto ved fremste hjørne på meieribygningen. Eller på Vandringen, som Aashild og Klara fortsatt kaller stedet. Navnen har sin bakgrunn i at det må ha stått en hestevandring der mens meieridriften pågikk.
Den manuelt betjente bensinpumpa var i drift til noen år før butikken ble nedlagt. Det ble også solgt parafin fra tønner, og dette salget vedvarte helt fram til 1953.

Det blir be’r te veka
Klara og Aashild forteller fra en tid hvor det ikke var uvanlig ”å handle på lapp”. Kommunen kvitterte ut for et beløp som vedkommende kunne handle for. Den tids trygdeordning.
Søstrene ser for seg en familiefar som i førsten av 1930-tallet jevnlig kom for å handle på lapp. Han var utvilsomt tynget av dette fattigmannsstempelet, og trøstet både seg selv og de bak disken med at ”det blir be’r te veka” (det blir bedre til uka).
Det hører med til historien at når mannen ble ekspedert, ble det lagt vesentlig mer i skreppa hans enn hva ”lappen” egentlig ga rom for.

Avrusing på vedkassa
Det mangler ikke på gode historier når Aashild og Klara beretter om virksomheten på Meieriet. De forteller blant annet om mannen som en smule påseilet ville kjøpe en boks fiskeboller. – Saltinnholdet gjorde vel godt, bemerker søstrene.
Fiskebollene ble fortært på vedkassa inne på kjøkkenet, og der satt mannen til neste morgen. Da var han edru og kunne gå hjem.

Skulle ha for fem øre jest
”For fem øre jest” var et standarduttrykk hos mange kunder i butikken på Meieriet. For dem som ikke har den dialektiske lærdommen innabords, får vi ile til og si at ”jest” er gjær.
– Det rare er jo at den gang var man så nøye med at ”jesten” skulle pakkes godt inn og gjerne ligge varmt i lomma til man kom hjem. Nå selges det jo frysetørret gjær, bemerker Klara.

Reiste til Minnesota
Fredag 14. september i 1900 gikk Anders Westgaard ombord i båten ”Angelo”, tilhørende det engelske rederiet Wilson Line. Båten fraktet ham fra Kristiania til Minnesota, med det formål å legge seg opp penger ”over there”.
Det er i dag ikke kjent hvor lenge han var i Amerika. Da han emigrerte, hadde han i en periode vært symaskin-agent for Singer. Aashild Bergby sitter med sluttattesten fra Singer, der det heter at Anders selv sa opp, for å reise ”udenlands”. Før jobben som selger hadde Anders blant annet vært ansatt på Akers Mek.

Stiftet Grythe kvinneforening
Misjonsinteressen har tydeligvis gått i generasjoner i Westgaard-familien. Klara og Aashilds farfar var Christian Tangen. Han var født på Tangen, men bodde både på Vestgård og Sælid før han igjen bosatte seg på Tangen.
I 1903 var han blant stifterne av Grythe kvinneforening, som senere slo seg sammen med Bø kvinneforening (se Inga for 2008).

Butikken på Tangen åpnet klokka seks
Da Anna Braaten (senere gift Westgaard) jobbet i butikken hos Johan Andersen på Tangen rundt forrige århundreskifte, åpnet landhandelen allerede klokka seks på morgenen.
Den gang bodde Anna hjemme på Bråten, og det sier seg selv at hun måtte tidlig opp. Den grytidlige åpningstiden skyldtes at lensearbeiderne skulle få handle seg mat før de dro på jobb.

Telefonnummer på rams
Klara og Aashild husker de gamle telefonnumrene på rams. De mener det var 34 abonnenter knyttet til sentralen på Meieriet. Vi tar med de ti første numrene:
1. Sentralen på Ise 2. Lensmann Nils Opstadmo 3. Johannes Småberg 4. Rikard Sælid 5. Larsen Småberg 6. Ole Rogndalen 7. Julius Lilleng 8. Hans Hasle på Vestgård 9. Presten 10. Ole S. Brenne på Brunsby.
Hovedstasjonen lå på Ise, med bisentraler på Meieriet for Neaskogs og på Hestehagen for Ovaskogs. Skulle en abonnent Neaskogs ringe riks til Sarpsborg, måtte man først via Meieriet, som satte over til Ise – som deretter knyttet samtalen opp mot Sarpsborg.

Anna og Anders Westgaard foran bolighuset som også huset butikken, telefon sentralen og i mange år også posten.

Det hele startet i 1884

Varteig Historielags eiendom Meieriet har sin start i 1884. Da ble det oppført våningshus til meieristen og hans familie, samt stall med uthus og en meieribygning i teglsten.

De fleste bøndene Neaskogs og Ovaskogs var medeiere i meieriet og leverte melken sin hit. Her kinnet man smør og solgte melk. Overskuddsmelken ble kjørt med hest til Ise meieri hvor man laget ost av den.
Meieriet er opprinnelig utskilt fra Brunsby Vestre. Første forpakteren av meieri og landhandel var Johannes Thoresen. Av andre bestyrere nevner vi Peder Alexandersen Næss, Johan Smaaberg og Ole Haven.

Anna og Anders
Da Anna og Anders Westgaard kom til Meieriet i 1927, overtok de driften etter Elise og Johannes Gundelsby. Elise fra Kullerud hadde fått festekontrakt på eiendommen i 1921. Hun var den siste meieristen, ettersom meieridriften på Brunsby ble nedlagt i 1923.
24. juli i 1927 blir så skjøte fra Elise til Anna og Anders Westgaard tinglyst.
Anna var født i Skiptvet 29.9.1885 som datter av Julie Christiansdatter og Theodor Christensen, men fikk oppveksten på nordre Bråten i Varteig.
Anders kom til verden på Sælid 12.3.1869 med foreldre Andrine Dor the Eriksdatter og Christian Christiansen, og tok Westgaardnavnet etter at foreldrene en tid eide en av Vestgård-gårdene.
Anna og Anders giftet seg i Oslo Domkirke 28. mars i 1912. De fikk barna:
- Øivind – født 4.12.1913 på Skipperud i Skiptvet, død 20.2.1990.
- Aashild – født 6.6.1916 på Skipperud i Skiptvet.
- Klara – født 31.7.1919 på Tangen i Varteig.

Handelsbrev
Til Meieriet kom familien Westgaard fra Moene. Anders var snekker, og hadde blant annet vært med å bygge Kokkimskolen. Han deltok også i anleggsarbeidene da veien fra Sarpsborg til Varteig ble bygd.
Det var Anna som hadde butikkerfaringen da familien kom til Meieriet. Hun hadde selv stått bak disken på Meieriet da Johan Smaaberg drev, og hun hadde også som ungjente jobbet i butikken på Tangen da Johan Andersen fra Skiptvet bestyrte landhandleriet der.
Mens de bodde på Tangen – i det som nå er Furuholmveien 198 – hadde også Anna og Anders under første verdenskrig drevet en provianteringshandel. Faren til Anders bodde i første etasje, mens Anders og familien hadde leilighet i andre.
For å kunne overta på Meieriet, måtte man den gang ha handelsbrev. Det hadde verken Anna eller Anders, men redningen ble Annas bror Kristian – som drev forretning i Kirkenes.
---
Anders dør på Meieriet 4. januar i 1951, Anna 21. juli i 1977.

Meieriet i 1933 hvor vi fra venstre ser Anna, Anders, Klara og Aashild Westgaard. Til høyre står Dora Lunde og Johan Kultorp.	Meieri-eiendommen, slik den framstår i dag. Vi ser fra venstre grisehuset, boligen, uthuset og meieribygningen. Foto: Øistein Bøe

Dette er Meieriet i dag

Meieriet består av bolighus, meieribygningen, uthus og grisehus. I hovedbygningen er det flere permanente utstillinger. Blant annet landhandleri, skomakerverksted, 1930-talls kjøkken og 1950-talls stue. Dessuten også barneværelse, skolestue, skytterlagsrom og utstilling av mindre redskap og verktøy i andre etasje. Selve meieribygningen har et eget rom tilegnet Olav Spydevold, i tillegg til møterom og arkiv. Grisehuset og uthuset fungerer som kombinerte lager og utstillingsrom.
Meieritomta ble for øvrig innløst hos Statskog i 2010, slik at historielaget nå eier både bygningsmassen og en tomt på nærmere tre mål.

Les mer om Meieriets tidlige historie ved å trykke her.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2011, skrevet av Øistein Bøe.)