|
Da sangen i Varteig kirke var berømt
Iver Olsen Brenne var en stor kulturpersonlighet for sin tid. Blant annet ledet han et kor der folk kom langveis fra for å høre det synge i kirken.
 |
| Lærer og kirkesanger Iver Olsen Brenne med hustru Olea Iversdatter Brunsby (1832-1915) og sønn Ole Brunsby (1873-1939). Bildet er sannsynligvis tatt i 1887. |
Noe som gjør historien spennende, er når man øyner personen bak de tørre fakta. Når man ser nærmere på Iver Olsens merittliste, er det ikke utenkelig at han hadde vært en kjendis om han hadde levd i dag.
Han var født i 1831, og selv om han ikke ble mer enn 59 år rakk han å sette varige spor etter seg både som kunstner, musikkmaker, dikter, lokalpolitiker, lærer og kirkesanger.
Han skrev salmer, skrev notebøker og var kordirigent. I tillegg var han iherdig, belest og velutdannet. Men i sin tid var han nok videst kjent som korleder der hvert kormedlem fikk sitt eget salmodikon.
Salmesang i kirken
Med reformasjonen ble salmesang innført i kirkene. Det fantes salmebøker, slik at man sang de samme tekstene, men melodiene endret seg etter lokal stil og smak og bar også preg av den lokale folkemusikken og folkesangen. Kirkesangen hadde utviklet seg til å bli lite ensartet. Dette bekymret kirken og de lærde i alle de nordiske landene rundt 1800.
Da sang ble et fag i skolen, var det nettopp for å dekke kirkens behov for korsang i kirken. Elevene gjorde tjeneste ved fromesse, høymesse og aftensang på søndagene, i tillegg til vielser og begravelser. Denne plikten ble opphevet i 1805, men skolen måtte allikevel avgi et antall elever til koret dersom presten ønsket det.
Hensikten med å undervise elever i sang var altså å høyne kvaliteten på kirkesangen.
Man kan vel ellers anta at problemet med kvaliteten på kirkesangen på 1800-tallets begynnelse også gjaldt i Varteig.
Det første sangkoret i Varteig
I 1859 ble det første sangkoret i Varteig stiftet. Det var et rent mannskor og de opptrådte kun i kirken. Det var lærer, kirkesanger og klokker Iver Olsen Brenne som på initiativ av presten startet dette koret.
Presten var Anders Andersen (1812-1868) som ved delingen av Tune prestegjeld i 1861 ble utnevnt til Varteigs første sogneprest etter reformasjonen. Olav Spydevold skriver om ham i ”Varteigboka” at han ble sett på som en avholdt prest, og at kirken var godt besøkt i hans tid. Han var en interessert og virksom person og var bl.a. opptatt av skolevesenet i bygda.
Iver Olsen Brenne (1831-90) ble født på Brenne Østre (3030/1,4). Han overtok, først som vikar i 1857, kirkesangerstillingen etter sin far Ole Evensen (1793-1870).
 |
Et av flere salmodikon i Varteig Bygdemuseums eie. Her ser man den ene strengen som er festet med en stemmeskrue i den ene enden. |
12 medlemmer
Iver Olsen ble konstituert som lærer i Varteig i 1849, først som omgangsskolelærer, senere som fastlærer. I tillegg til lærergjerningen var han spesielt opptatt av sang, særlig mannskorsang. Det var mens han var omgangsskolelærer at han startet koret.
Dette første koret i Varteig hadde 12 medlemmer fra alle deler av bygda.
Etter hvert kom flere til og de møttes til øving hos de ulike medlemmene hver fjortende dag, eller oftere, hele året rundt. De holdt øvelser på omgang slik at ingen skulle få lang vei hver gang!
Koret sang salmer og koraler, gjerne firstemmig. Koret deltok i og ledet kirkesangen i Varteig kirke i mange år. Til hvert medlem av koret laget Iver en skinninnbundet notebok. Han lærte dem også å spille salmodikon og alle hadde et eget instrument å øve på.
Noter og sangtekster
På Varteig Bygdemuseum er det flere eksemplarer av salmodikon bevart. Likeledes en av Iver Olsens notebøker og koralboken for salmodikon av J. A. Lindemann. Museet har også en såkalt notelinjerer i sin samling, og det er meget sannsynlig at den har tilhørt Iver Olsen.
Iver Olsens sønn Ole Brunsby skriver i sin gårdsberettelse over Brunsby at hans far skrev sangtekstene til grunnstensnedleggelsen ved Sarpsborg kirke i 1856 og at han også skrev flere salmetekster. Det viser bare ytterligere at Iver Olsen var en mann med mange talenter og at han var særdeles opptatt av sang og musikk.
Iver Olsens kunstneriske åre fløt også videre til sønnen, om enn i en annen form. Ole Brunsby flyttet til Fredrikstad og senere til Rolvsøy hvor han drev kolonialhandel. På fritiden tegnet han kirkebygg fra hele Norge. Varteig Bygdemuseum har flere av disse bevart i sin samling.
Det finnes også to modeller av Varteig kirke som han laget som guttunge, mens han fremdeles bodde på Brunsby. Ole Brunsby var for øvrig en av dem som i 1931 tok initiativ til opprettelsen av Varteig Bygdemuseum i den tidligere lærerboligen hvor han var født.
Berømt utenfor bygdas grenser
Iver Olsens kor opparbeidet seg etter hvert et visst ry og folk kom langveis fra for å høre på sangen i Varteig kirke! Det var spesielt på Bededag da litaniet ble sunget, at det kom ekstra mye folk til kirken.
Bots- og bededagene ble avskaffet ved reformasjonen, men så gjeninnført. Det var flere bededager i året, opprinnelig ble de holdt når store ulykker inntraff. Bededagene ble særlig viet bønn og syndsbekjennelse.
Dagen ble varslet kvelden før ved at man ringte i kirkens største klokke. Det var samtidig et signal om at skjenkesteder skulle lukke og det var ikke tillatt å drive med handel.
Man skulle også faste til gudstjenesten var over dagen etter og man måtte avholde seg fra arbeid, reiser, lek, spill og verdslig forfengelighet!
I 1686 ble disse bededagene slått sammen til Store Bededag og lagt til fjerde søndag etter påske. Fra 1951 ble bots- og bededagen lagt til søndagen før allehelgensdag.
Kor både ved alteret og galleriet
Når Iver Olsens kor sang i kirken Bededag, knelte første kor på alterringen og sang, mens andre kor svarte med sang fra galleriet. Dette måtte nok ha vært en stor opplevelse og det spørs om det ikke hadde gjort inntrykk på oss også, om det hadde vært framført i kirken i dag.
Selv om Iver Olsen døde i 1890, fortsatte koret å synge i kirken. Ifølge Olav Spydevold opphørte koret i 1907 da presten forbød denne fremføringen av litaniet. Spydevold skriver ikke noe navn på denne presten, men det var Johan Nordberg Bolstad (1852-1916) som var sogneprest i Varteig i 1907.
I Varteig var det altså Iver Olsen Brenne som kom til å bety mest for opplæring og salmesang etter salmodikon. Han var altså av et så ”internasjonalt” format at han fulgte med i og tok opp strømninger fra Danmark, Sverige og Tyskland. Vi har lett for å se på de som gikk før oss som sidrumpet og gammeldagse, men her tilbakevises det av fakta.
Som en kuriositet kan det sies om Iver Olsen at han var den siste ”innfødte” varting i kirkesangerstillingen. Etter ham har det vært tilflyttede lærere som har hatt denne stillingen.
Salmodikon – strykeinstrument med en streng
Salmodikon eller psalmodicon er et enkelt strykeinstrument med en streng. Navnet har det fått fra gresk psalmos-salme og ode-sang. Salmodikon er en modifikasjon av det eldgamle instrumentet ”enstreng” eller monokord.
Dette var kjent alt av Phytagoras, og i middelalderens klosterskoler ble det brukt i sangundervisningen. I Tyskland ble strykesitter konstruert i 1823, den kan ses på som en annen variant av enstrengsinstrumentet.
Laget av sauetarm
Salmodikon består av en langstrakt resonansbunn, en kasse eller en fjøl av tre, med en streng spent over en rekke tverrbånd som er festet til et gripebrett, etter en bestemt skala. Opprinnelig var strengen laget av sauetarm. Strengen var festet med noteskrue i den ene enden slik at det kunne stemmes. Noen instrumenter hadde et lokk hvor man oppbevarte noter, bue, bordskrue, strenger, transponeringstabell, stemmegaffel og stemmeskruer.
For å lage en tone trykket man strengen ned mot enkelte av tverrbåndene på gripebrettet med fingeren (etter tabellene) og strøk strengen med en fiolinbue.
I dur og moll
Gripebrettet er inndelt etter en bestemt skala, vanligvis en durskala. Det var mulig å spille i alle dur- og molltonearter. Det ble laget en egen form for noter, tabeller, kalt siffernoteskrift, som gjorde at den som spilte ikke trengte å være musikalsk eller notekyndig. Det kunne imidlertid være en utfordring å få til vakker lyd.
Skulle det spilles i en annen toneart kunne man bruke det som ble kalt ”Roveruds transpositions-tabeller” (transponeringstabeller) som gikk ut på å flytte hele skalaen til den nye grunntonen. Disse løse tabellene plasserte man så på instrumentet for så å spille etter.
Det er noe usikkert hvem som oppfant salmodikonet slik det ble kjent i Skandinavia og Nord-Europa i første halvdel av 1800-tallet. Men instrumentet fikk en enorm utbredelse i løpet av kort tid. Etter hvert fikk det kallenavn som ”musefele” og ”salmedunk”.
Lars Roverud – musefelas far
Lars Roverud (1777-1850) var viktig for den musikkhistoriske utviklingen av kirkesangen i Norge. Han var musikk- og sangpedagog i Christiania.
 |
| Lars Roverud. |
På reiser til Tyskland, Danmark og Sverige ble han kjent med salmodikon og det forenklede systemet med siffernoter. Tilbake i Christiania satte han i gang et omfattende arbeid med å forbedre metoden med tanke på bruk i Norge.
I forbindelse med at almueskoleloven av 1827 sa at det nå skulle undervises ” I Sang, efter Psalmebogen” ivret Roverud for å lære opp allmueskolelærere i nettopp sang og med salmodikon til hjelp.
Underviste i kirkesang og salmodikonspill
Først i 1835 vant Roverud fram med sitt arbeid med å fremme sangundervisningen etter sin metode. Han ble bevilget penger for å reise rundt å undervise i salmodikonspill. Fra 1835 til 1847 reiste han rundt og underviste i kirkesang og salmodikonspill. Salmodikonspill ble i løpet av denne perioden et obligatorisk fag ved alle lærerseminarer i landet og instrumentene ble produsert av instrumentmakere og lokale snekkere.
Roverud kom altså til å arbeide store deler av sitt liv for å forbedre forholdene for ensartet kirkesang i Norge. Ved hjelp av en stor egeninnsats og et beskjedent instrument, må man kunne si at han faktisk klarte å revolusjonere salmesangen i hele Norge. På den annen side gikk de lokale variasjonene og en egenartet sangskatt tapt.
Lærerseminarene
Utover på 1850-tallet ble lærerseminarene en viktig institusjon for standardiseringen av kirkesangen. Salmodikon ble et enkelt hjelpemiddel til å lære bort salmesang i skolestuene og det ble også århundrets viktigste pedagogiske instrument, enkelt å lære seg og lett å frakte med seg for omgangsskolelærerene.
Det finnes vel knapt et skolemuseum eller bygdetun som ikke har et salmodikon i samlingene sine. Og det forteller oss også at det må ha vært mange av dem engang. Det er vel heller ikke utenkelig at det fortsatt ligger ett og annet instrument av denne typen bortgjemt på loft eller kott. Salmodikon var enkelte steder i bruk helt ut i 1930-årene.
(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2009, skrevet av Wigdis Bergby.)
| 