Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Før traktoren ble allemannseie

Overgangen fra hest til traktor i landbruket tok noen tiår, og prosessen ble blant annet kraftig forsinket av annen verdenskrig. I den situasjonen oppsto det en ny næringsvirksomhet knyttet til jordbruket – nemlig maskinstasjoner som drev leiekjøring for bøndene. I Varteig vet vi i alle fall om to slike maskinstasjoner – én i regi av Olaf Brenne, og én drevet av Arve Bø.

Maskinstasjonens to traktorer, her ved siden av en traktor som Ole Ansgar Strømnes kjørte (t.h.). Til venstre Fordson Major med Arve Bø i setet, og i midten Ferguson ”gråtass” – for anledningen med 4-årige Arild Bø bak rattet.

Den første traktoren kom til Varteig på 1920-tallet, men det skulle gå langt ut i 1950-årene før traktoren ble allemannseie blant bøndene. Den tekniske revolusjonen i landbruket hadde trolig gått raskere, men krigen satte en foreløpig stopper for moderniseringen. Først gjennom de fem krigsårene – og deretter i enda mange år med lang ventetid og store problemer både med å få traktor og egnet redskap.

I mellomtiden vokste det så fram en virksomhet hvor entreprenører anskaffet traktorer og landbruksredskap, og tilbød gårdbrukerne leiekjøring.

Arve Bø – selv oppvokst på Hauger og med landbruksutdannelse fra Haga i 1939/40 – så mulighetene for et levebrød gjennom en maskinstasjon. Troen på traktorens framtid fikk han for alvor da han under krigen jobbet på en gård i Eidsvoll. Der hadde de nemlig en gammel traktor som gikk på treknott.

Bekreftelsen fra 4. desember 1946 på Arve Bøs bestilling av traktor til maskinstasjonen. Det skulle ta nesten to år før han fikk sin traktor – som for øvrig ble en Fordson Major.

FIKK UNDERSKRIFTER
Allerede i 1946 tok han et initiativ for å starte maskinstasjon. For å få godkjent stasjonen, måtte han ha 12-14 gårdbrukere til å skrive under på at de var interessert i å leie ham i onntidene.
Dette viste seg å være kurant. Bøndene så klart fordelen med traktorhjelp. Verre skulle det bli for Arve å få anskaffet traktor.
Først 25. august 1948 – altså etter to års venting – kunne han hente sin Fordson Major på Sarpsborg jernbanestasjonen. Traktoren hadde han kjøpt gjennom Eik & Hauskens Maskinforretning – og prisen var 11.809 kroner og 82 øre. Traktoren hadde gummihjul, gikk på parafin og var utstyrt med kraftuttak og hydraulikk.
- Jeg hadde sett for meg at det kunne bli en del transportoppdrag i tillegg til jordbrukskjøringen. Derfor var det en kraftig nedtur da jeg oppdaget at traktoren med sine tre gir bare kom opp i 11 kilometer i timen. Den gikk rett og slett for sakte til at det kunne være aktuelt å satse på landeveiskjøring, men det ble noe kjøring i skogen - og der egnet den seg bra, fortalte Arve Bø til Varteig Historielags årstidsskrift Inga i 2004. 

PROBLEM-REDSKAP

Selv om maskinstasjonene skulle prioriteres framfor private ved kjøp av traktor og redskap, forteller Arve om store problemer med å få egnet utstyr.

Han beretter om en skålharv som bokstavelig talt gikk opp i sine enkelte bestanddeler. Dette var en slepeharv. Fjærharv som kunne settes på hydraulikken fikk man ikke den gang.

Derimot skaffet han seg en hydraulisk kultivator. Den var bra, men man måtte være varsom under kjøringen. De stive tennene dro fort opp mye torv.

Også en svenskprodusert toskjærs plog gikk på hydraulikken, mens det ble brukt slepeslådd. Den var for øvrig laget av Ole Skoftebyengen. Arve berømmer Skoftebyengen for god service når det var behov for reparasjon av redskapen.

Finansieringen av maskinstasjonene skjedde ved at maskinholderne kunne få inntil 10.000 kroner i lån fra Driftskredittkassen for jordbruket. Det var også åpnet for en tilskuddsordning for å spore flere til å starte maskinlag.

Arve Bø startet i 1948 maskinstasjon og kjørte i over ti år for bønder i Varteig. Dette bildet er tatt 56 år senere. Her er han i førersetet på en 1951-modell Ferguson ”gråtass” – eksakt samme modell og type som han i sin tid anskaffet til maskinstasjonen. Ole Brenne var blant kjørerne – fra 1949 til midt ut på 1950-tallet. Bildet er for øvrig tatt på Sagbråten.

UTVIDET MED GRÅTASS
Arve Bø hadde fått seg jobb på Borregaard, men han så mulighetene for å kunne utvikle maskinstasjonen. Derfor kjøpte han i 1951 også en Ferguson ”gråtass” til 8.976 kroner, og han utvidet også med et mobilt Globus treskeverk med halmvifte.
Også ”gråtassen” var det lang ventetid på, og kjøpet ordnet seg først etter en behovsprøving fra Østfold landbruksselskap. Landbruksselskapet var for øvrig svært positivt til maskinlagene. 16. januar 1950 skriver konstituert fylkesagronom Per J. Berg til maskinholderne i forbindelse med en spørreundersøkelse. Der opplyser han at det er 70 maskinstasjoner i Østfold.
Mens Arve høsten 1948 kjørte alene i høstpløyinga, ble det ganske raskt behov for leid hjelp. Han nevner blant andre Ragnar Sundås, Rikard Sundås, Arthur Brusevold, Ole Brenne, Ole L. Bøe og Aksel Sætherbakken som dyktige medarbeider. Noen relativt faste – andre mer sporadiske kjørere. 

TRIVELIG JOBB

Ole Brenne minnes med glede arbeidet på maskinstasjonen. – Jeg hadde kjørt traktor før, og så mulighetene for en biinntekt, forklarte han overfor historielagets tidsskrift i 2004.

Første oppdragene mener han at han hadde høsten 1949, og mer eller mindre sporadisk hadde han kjøring fram til midt på 50-tallet. – Det var en trivelig jobb, og Arve var en sikker arbeidsgiver, sier Ole, som selv hadde landbruksutdannelse fra Tomb.

Ole Brenne bemerker for øvrig at både traktorene, treskeverket med vifte og redskap som maskinstasjonen brukte nok var atskillig bedre enn mye av det som gårdbrukerne ellers klarte å anskaffe den gang.

Sentrale kjørere med sine respektive samlet til et hyggelig lag midt på 1950-tallet. Foran fra venstre ser vi Ragnar Sundås, Rikard Sundås, Arthur Brusevold og Arve Bø. Bak står Helene Sundås, Karen Sundås og Elsa Bø. Fotograf var Solveig Brusevold.

MED KASTEBLOKK OG WIRE

Maskinstasjonen til Arve Bø kunne tilby bøndene pløying, slådding og harving i våronna, de kunne ta høstpløying og de dro fra gård til gård med firehjuls treskeverk.

Mye av treskingen foregikk utendørs, men det ble også tresket fra låven. Traktoren ble brukt som drivkraft. Arve forteller om mye fantasi og en del slit for å få treskeverket opp låvebrua på enkelte gårder. Da måtte det brukes både kasteblokk og wire for å få verket på plass.

Hjemme på Hauger hadde Arves far anskaffet en Spilde grøfteplog, og den inngikk også til tider i maskinstasjonens virksomhet. Blant annet husker Arve at han grøftet på Sulusnes, Askersby og Skofteby.

Traktorer og redskap sto stasjonert på Bøhaugen mens Arve drev den gården – og senere var maskinstasjonen stallet opp på farsgården Hauger.

HEKTISK VÅRONN

Arve Bø har tatt vare på mye av dokumentasjonen knyttet til maskinstasjonen. Blant annet gjelder det timelister for flere av virkeårene. Vi nevner for eksempel at maskinstasjonen i våronna 1954 ble registrert med 273 kjøretimer. Det gir omkring sju fulle arbeidsuker.

Arve legger ikke skjul på at det ble svært hektisk i våronna. Tresking og høstpløying kunne tas mer over tid, men på våren ble det kjørt både dag og natt for å etterkomme bestillingene.

Selv om ulikt jordsmonn og beliggenhet gjør at våronna kan komme til litt forskjellig tid, medgir Arve at det var et hardkjør. – Vi forsøkte å etterkomme den enkelte gårdbrukerens ønsker, og det var uhyre sjelden vi fikk kjeft, sier han.

Ole Brenne poengterer at både Major’n og Ferguson var utstyrt med lys – noe som ikke fantes på de første traktormodellene. Med lys kunne man jo ta kveldene – og for den saks skyld også til tider nettene - til bruk for å få gjort jobbene som var bestilt.

Selv om det primært var mannlige kjørere på maskinstasjonen, var heller ikke jentene redde for å sette seg bak rattet. Her er det Elsa Bø som kjører selvbinderen hjemme på Bøhaugen. I bakgrunnen ser vi husene på Høkelia, som nå for lengst er revet.

Maskinstasjonen til Arve Bø hadde oppdrag fra Furuholmen til Nipa, og selvsagt også mot Østaskogs. Timelistene fra Arve viser at maskinstasjonen både i 1954 og 1955 kjørte for mer enn 30 gårdbrukere i Varteig. Stundom tok de også på seg kjøring utenfor bygda – på Hafslundsøy og i Skjeberg.

Til å begynne med mener Arve å huske at han tok 12 kroner timen med traktor, mann og plog. Senere ble satsene økt til 14 kroner, samtidig som retningslinjene for maskinlag også åpnet for å ta litt til dekning av transport. I timelistene fra 1954 ligger transportgodtgjørelsen på fra én til åtte kroner. – Det var så visst ingen business, men det var litt artig, kommenterer Arve.

GRUNNLAGET FORSVINNER

Maskinstasjonen til Arve Bø drev i noe over ti år. På disse årene hadde bøndene i stor grad skaffet seg traktorer selv, og de som ikke hadde egen traktor fikk hjelp fra naboer eller ulike entreprenører i landbruket. Dermed forsvant også behovet for maskinstasjonene.

Norges Maskinholder Forbund så den utviklingen i 1954. Forbundet hadde ønsket en bevillingstvang for ervervsmessig kjøring, men fikk ikke Landbruksdepartementet med seg på det. Derfor anbefalte forbundet at stasjonene la om til ”å omfatte spesialoppdrag som krever kostbare og mer uvanlige maskiner, slik som skurtresking, grøfting, nydyrking”.

Arve Bø hadde planer om slik spesialisering, og hadde bestilt skurtresker. Etter en totalvurdering fant han likevel å konsentrere seg om arbeidet sitt på Borregaard. Dermed ble stasjonen etter hvert nedlagt. Fergusonen ble solgt til Ørje, Majoren til Eidsberg – mens treskeverket er gitt i gave til Varteig Historielag.

(Utdrag av artikler i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2004, skrevet av Øistein Bøe.)