Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Da tømmerfløtingen i Glomma ble historie

En over 300 år gammel virksomhet fikk sitt endelikt da tømmerfløtingen i Glomma opphørte i 1985. Dermed var det også slutt på et jobbtilbud som hadde vært helt avgjørende for mange småbrukere og kårfolk i århundrer.

Aage Tangen – som selv fikk rundt 40 år i fløtingen – på brygge ved Furuholmen høsten 2010. 25 år etter at lensa ble nedlagt, lever ennå i beste velgående blant annet slepebåten ”Opsund” som her ligger i bakgrunnen. Den og to slepebåter til ble anskaffet i årene 1907-1909. (Foto: Øistein Bøe.)

(Lagt på nett 27.10.2010.)
Aage Tangen (født i 1930) har fra sin bolig på Furuholmen en praktfull utsikt ut over Glomma. Borte er imidlertid lenseganger, mosemaskiner og spisebrakker. Nå ligger elva der uten et eneste spor etter den forgangne tid. Fritidsbåtene er enerådende på vannet.
Det Aage Tangen ikke kan om tømmerfløtingens historie er knapt verd å vite. Han fikk nesten 40 års fartstid i lensa, etter at han begynte i smia på Nes som 16-åring.
– Far var sjefen for smia og verkstedet, og både han og jeg ble med over til Furuholmen da anlegget ble flyttet på slutten av 1950-tallet, forteller Tangen. Da faren pensjonerte seg i 1959, tok sønnen over hans jobb.
I stillingen som verkstedformann lå også ansvaret for alt det mekaniske på selve lenseanlegget og vedlikeholdet av fløtingens mange båter.
De siste årene var han også fløtingsfullmektig og hadde hele vassdraget som arbeidsfelt – fra Rendalen til Sarpsborg, med mellom 50 og 60 båter.

Møte om fløtingens historie
Når det i 2010 er 25 år siden den siste tømmerstokken gikk elveveien til papirfabrikkene, ønsket Varteig Historielag å markere dette. Det skjedde på lagets møte i Peisestua på det tidligere kommunelokalet i Varteig mandag 27. september.
Der var det nettopp Aage Tangen som kåserte og viste bilder. Han sveipet innom tømmerfløtingens lange historie, og viste i ord og bilder tømmerstokkens gang fra inntaket til lensa og ned til slepebåtene tok hånd om stokkene for å frakte dem til bestemmelsesstedet.
Tangen hadde også med seg plansjer som blant annet viser selve lenseanlegget, og også en plansje fra 1930-tallet med et utall forskjellige tømmermerker som fløterne skulle holde rede på i sorteringen.

Tømmer så langt man kan se ut over elva. I forgrunnen ser vi gården Sandtangen, som lå i Varteig fram til grensereguleringen med Rakkestad tidlig på 1990-tallet.

400 mann i arbeid
Fram til 1963 jobbet det 400-500 mann i lensa mellom Solbergfoss og Sarpsborg, inklusive Mingevannet og tømmertunnelen fra Isnesfjorden til Visterflo. Aage Tangen minner om hva denne sysselsettingen betydde for bosetting og drift på de mange plassene langs elva.
Mang en småbruker eller bondegutt fikk sårt tiltrengte midler ved å jobbe i lensa på sommeren. De senere tiårene av driften var det i tillegg mye skoleungdom som på denne måten sikret seg en sommerjobb.
I 1963 ble det gjort betydelige grep for å rasjonalisere driften. To rettemaskiner ble montert, samtidig som man forenklet sorteringen. Dette gjorde 120 mann overflødig.
Tangen understreker imidlertid at fløtingen fortsatt var en betydelig arbeidsplass, selv om det ble en gradvis nedtrapping fram til siste fløtningssesongen i 1985.

En vemodig slutt
– Fløtingen betydde grådig mye. Tenk deg hvordan elva og fløtingen innvirket på etableringen av papirindustrien, ikke minst i Nedre Glomma-regionen, sier han, og gir følgende ord til ettertanke: Hva hadde Borregaard som papirbedrift vært uten fløtingen? Og hva hadde Sarpsborg vært uten Borregaard?
Aage Tangen legger ikke skjul på at det var vemodig da nedleggelsesvedtaket var fattet, og en tradisjon tilbake til 1600-tallet skulle avvikles.
– Det ble imidlertid for lite tømmer å fordele kostnaden på. Dessuten utviklet papirfabrikkene andre produksjonsmetoder, minner han om. Tangen er imidlertid klar på den miljø- og trafikkbelastningen som tømmertransporten på veiene representerer.
I toppåret 1952 passerte 14 millioner tømmerstokker lenseanlegget ved Furuholmen. Selv i avviklingsåret 1985 var kvantumet 4 millioner stokker.
– Lensa var dessuten svært viktig i sysselsettingen, og det var nok mange som spurte seg hva de skulle finne på når jobben i fløtingen opphørte, sier han.
For Tangen selv ble det ytterligere ti år med tilknytning til lensa og Furuholmen etter nedleggelsen. Først to år for å avvikle fløtingen, og deretter som daglig leder da det først var et aksjeselskap og deretter Sarpsborg kommune som eide anlegget på Furuholmen.
Nå har det vært privateid i en del år, men Aage Tangens kompetanse kommer fortsatt svært godt med.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Lensa ga arbeid til mange i bygdene langs Glomma. På dette bildet ser vi i første rekke fra venstre: Ole Morthaugen, Varteig, Arnt Gressløs, Varteig, Anton Kokkim, Tune, Henrik Bøhaugen, Varteig, Petter Hassel, Varteig, Einar Fosselien, Varteig, Kristian Myrås, Varteig og Georg Vestgård, Varteig. Andre rekke: Arne Eng, Skiptvet, Johan Pedersen, Skiptvet, Rikard Snoppestad, Varteig, Hans Dueholen, Varteig, Ole Martinsen Langnes, Skiptvet, Johan Børud, Skiptvet, Jacob Bråten, Eidsberg, Martinius Jensen, Skiptvet, Ingvald Pedersen, Eidsberg og Johannes Skår, Tune. Tredje rekke: Anton Sethre, Skiptvet, Hilmar Syversen, Skiptvet, Oskar Langli, Skiptvet, Hilmar Ladim, Skiptvet, Ole Rogndalen, Varteig, Nils Wehle, Eidsberg, Marius Berget, Skiptvet, Peder Ulvetangen, Skiptvet, Hans Haugen, Skiptvet og Jens Svartedal, Skiptvet. Fjerde rekke: Johan Lilleng, Skiptvet, Johannes Pedersen, Skiptvet, Anders Egeberg, Eidsberg, Ludvig Minge, Eidsberg, Erik Gullberg, Eidsberg, Hans Andreas Moene, Varteig, Hilmar Froruneset, Skiptvet, Sønn av Erik Gullberg, Eidsberg og Sigurd Simensen Tangen, Varteig.

Dette bildet fra 1945-1950 viser et knippe vartinger i lensa. Fra venstre: Hans Dueholen, Amund Tomta, Egil Simensen, Ole Kullerud, Sigurd Simensen, Johan Olsen Valbjørk og Jonny Dueholen.

Bevare historien
Ved Furuholmen er det lite som minner om den virksomheten som var der – med et lenseanlegg som fram til 1963 var to kilometer langt og 200 meter bredt.
Oppryddingen fjernet de fleste spor – bortsett fra bygningsmassen og en del båter som fulgte anlegget. Blant båtene finner vi eksempelvis slepebåten ”Opsund”. Den ble kjøpt inn av tømmerdireksjonen omkring 1910, og var i drift så lenge det var tømmer i elva. Senere ble den solgt, men er kommet tilbake til Furuholmen – der den ligger ved brygga, som en velholdt og flott 100-åring.
Etter nedleggelsen ble det også gjort et betydelig registreringsarbeid. Aage Tangen anslår at 140-150 gjenstander fra fløtingen er tatt vare på og beskrevet. Registreringsarbeidet skjedde i nært samarbeid mellom Borgarsyssel Museum og Sarpsborg kommune, og gjenstandene er bevart i bygningsmassen på Furuholmen.
Ellers må man til Fetsund for å ta i øyesyn fløtingen slik den var. Til gjengjeld er lensemuseet der et virkelig flott anlegg som er vel verd et besøk.

Fellesfløtningen
I tidligste tider var det privatpersoner som sto for tømmerfløting i Glomma, i hovedsak oppkjøpere av tømmer.
I 1792 gikk en rekke trelasthandlere sammen og dannet Chistiania Tømmerdirektion som etter hvert tok kontroll og administrerte tømmerfløtinga i Glomma. Fra 1851 ble fløting i nedre Glomma administrert av Fredrikstad Tømmerdirektion. Direktionene gikk sammen til Glomma Fellesfløtningsforening i 1936.

Bygningsmassen på Furuholmen, fotografert mot slutten av 1950-tallet.

Sorteringslense
Fra gammel tid fantes det ikke noe fast lenseanlegg og arbeidet besto mest i berging av løst spilltømmer i elva.
Etter hvert som Glommas tømmermengde økte fikk Furuholmen lense større betydning og ble fra 1859 sorteringslense for tømmeret som ble sluppet i Sarpsfossen og videresendt til Fredrikstad. Fra nå av ble dette tømmeret fløtet i ringbommer på den åpne elvestrekningen fra Nes i Skiptvet til Furuholmen.
Sorteringslensa ble en slags underavdeling av tømmerlensa ved Buskildsrud og Nes. Fra 1895 ble Furuholmen lense en hovedlense. Lensa lå den gang rett ut for Søndre Furuholmen – gnr. 3017, bnr. 6, 7, 9 og 11.
Med den nye tømmertunnelen til Eidet, som sto ferdig i 1909, ble fløtingen flyttet til Glommas vestre utløp gjennom Mingevannet. Ny sorteringslense var opprettet ved Nes i Skiptvet, og Furuholmen lense ble nedlagt.
Lensa kom imidlertid tilbake til Glennetangen i 1936, og i løpet av siste halvdel av 1950-tallet ble en ny bygningsmasse reist på Furuholmen.
I løpet av årene 1955-58 ble boliger, kontor- og velferdsbygg og andre bygninger reist på Furuholmen. Bare sagbruket ble igjen på Nes.
Kontoret på Furuholmen var tillagt administrasjonen av fløtningen fra og med Solbergfoss og ned til Opsund ved Sarpsborg, og dessuten gjennom Mingevannet forbi Trøsken.
Fra ca. 1880 og til flyttingen til Nes i 1906, var administrasjon og kontorer på det som i dag er bolighuset på Søndre Furuholmen – gnr. 3017, bnr. 6, 7, 9 og 11, mens bestyreren eide og bodde på Søndre Furuholmen – gnr. 3017, bnr. 1, 3 og 4.

Furuholmen lense – slik den så ut i 1884.

Arnt Svartedahl var mannen bak ideen til den nye soppemaskinen. Dette bildet er fra 1884.

Initiativ
I bokserien ”Sarpsborg som forsvant – 5” (Hugin Forlag 1999) skriver forfatteren Harald Hultengreen at ”initiativrike Christen Rasmussen Kongsrud, som senere tok navnet Furuholmen, var avgjørende for at det ble lensevirksomhet ved Furuholmen”.
Rasmussen kjøpte de to Furuholmen-gårdene i tiden 1837-1872 og satset på berging av tømmer som ikke var fanget opp ved lense ved Lindhoel.
I 1843 fikk han en oppfordring om å bygge lense for berging og sortering av tømmer ved Furuholmen. Han var noe senere assistent hos bestyreren ved Lindhoel lense, og da det i 1858-59 ble anlagt sorterings- og hjelpelense ved Furuholmen, ble Christen bestyrer for denne.
Ifølge beskrivelsen hadde lensa ved Furuholmen ni sorteringslommer, pluss fem mindre ”båser” da den ble tatt i bruk våren 1859. Hjelpelensa ved Furuholmen hjalp godt på effektiviteten i fløtingen i Glomma.

Karene i sorteringa skulle huske mer enn 100 forskjellige tømmermerker. Dette merkekartet er fra 1838. Det ble enklere de senere årene, da det kun var industritømmer til Borregaard som gikk gjennom lensa.

177 tømmermerker
Ved inngangen til 1900-tallet var arbeidsstyrken ved Furuholmen, Nes og Buskildsrud på 201 mann, og lensa ved Furuholmen sorterte på det meste over seks millioner stokker i løpet av en sesong.
Lensekræbbene måtte holde orden på et enormt antall merker på tømmeret, merker som anga mottaker av den enkelte tømmerstokken. I 1894 var det 125 slike merker. I 1906 var antallet økt til 177. Mottakerne var i hovedsak sagbruk lenger nede ved elve.
De siste årene i fløtingen var det bare industritømmer til Borregaard som kom ned Glomma.

Soppemaskin
Richard Furuholmen – Christen Furuholmens sønn – var trolig den som markerte seg sterkeste i fløtingen i Glomma, mener Harald Hultengreen.
Blant annet var det han som fikk konstruert og bygd soppemaskiner som kryssla tømmeret i flåter (sopper).
Ideen var imidlertid ikke Furuholmens. Dette var en skarve teknisk revolusjon, som Arnt Svartedahl sto fadder for.
Første soppemaskinen kom i 1876. ”Hemmeligheten” med konstruksjonen var at stokkene ble trykket ned i vannet slik at det nye laget stokker fløt inn over det foregående og dannet en flåte der stokkene lå i tre og fire krysslag. Tidligere hadde dette vært manuelt og tidkrevende arbeid.
Flåtene ble sluppet ned til Sarpsfossen, der de ble oppløst til enkeltstokker og sendt i tømmerrenne forbi fossen, for så å bli sortert og soppet igjen i lensa ved Hvidsten.

Fløterlag
Slepebåter kom ikke i elva før i årene 1907-1909. Før den tid var det fløterlag som førte tømmerflåtene ned elva fra Furuholmen. De sørget for at flåtene holdt seg i strømmen.
Harald Hultengreen skriver i boka ”Sarpsborg som forsvant – 5”:
”Hvis flåten kom ut av kurs, ble dette korrigert ved hjelp av lange trosser som ble rodd til faste fortøyningspunkter langs elva eller huket til en annen flåte ute i strømmen.”
Rekorden for en tømmerflåte fra Furuholmen til Opsund var fire timer, men normalt tok det fem til seks timer.
Ingemann Glenne (1915-2001), som selv hadde 44 år bak seg i tømmerfløtingen, forteller i boka:
”Det ble regnet med at når flåten nådde Kultorp, var problemene over. Når flåtene passerte Kultorp, pleide fløterlagene å ro inn til ei hytte som fløtingen hadde der for å få seg noen kopper kaffe. Men de måtte beregne tiden så de rakk å ta igjen flåtene. Bommet de, kunne de risikere at tømmerflåtene gikk i Sarpsfossen.”
Var motvinden sterkere enn strømmen, måtte flåtene fortøyes og fløterlagene vente på værendring.
Da slepebåtene ”Opsund”, ”Isnes” og Minge” kom i 1907, 1908 og 1909, ble turen fra Furuholmen til Opsund redusert til tre og en halv time.
"Furuholmen" ble for øvrig en betydelig forsterkning, da båten kom i 1961.

Tømmerlensa ved Eidet – fotografert omkring 1910. Da var tømmertunnelen fra Isnesfjorden til Visterflo kommet året før.	Lensekræbber i sving ved Eidet omkring 1910. På det meste var nærmere 500 mann sysselsatt i fløtingen mellom Solbergfoss og Sarpsborg.

Tolv øre timen
Tømmersorteringen ved Furuholmen var en viktig inntektskilde for svært mange i Varteig, Tune, Skiptvet og Rakkestad, men det var også mange fra områder lenger oppe i elva som hadde sitt arbeid her og som ukependlet.
Fløtningsjobben var jo sesongarbeid. De fleste lensearbeiderne hadde småbruk eller gårder, og sommerstid var det følgelig kona og ungene som bestyrte hjemme. På vinteren var det mange lensearbeidere som tok seg jobb som tømmerhoggere.
Timelønna i lensa i 1887 varierte fra 12 til 40 øre, skriver Hultengreen. Samlet årsfortjeneste var rundt 270 kroner. I 1908 var den økt til rundt 900 kroner.
På slutten av 1930-tallet tjente lensearbeiderne rundt 4000 kroner i sesongen, mens en Borregaard-arbeider for samme perioden hadde 3000 kroner.

En daler i bot
De gamle beretninger forteller om en strevsom tilværelse for lensefolkene. Det rådet et strengt og spesifisert arbeidsreglement med bøter, der det eksempelvis ikke var mulig å nekte overtid:
”Hvo der undslår sig for ekstraarbeide hvilken tid det enn er, bøter 1 spesiedaler”, heter det i reglementet fra 1837.
I eldre tider var det også slik at arbeiderne måtte ta av seg hatten når de snakket med bestyreren.
På den annen side kunne også lensearbeiderne nyte godt av tiltak som andre bare kunne se langt etter. Allerede i 1860 ble det eksempelvis innført en ordning med fri lege.

Tømmertunnelen mellom Isnesfjorden og Visterflo sto ferdig i 1909. Dette bildet fra omkring 1910 viser tømmerlunner foran inntaket til tunnelen.

Danset på stokkene
At det ikke bare var slit men også humørfylt moro, forteller W. Blakstad i sin bok om tømmerfløtingen i Nedre Glomma (”Tømmerfløtningen i Glomma de siste hundre år”, som kom i 1939):
”Fløterne ved Furuholmen og Hvidsten lenser kappedes i 1860-årene om å være gjevest. De inngikk da veddemål herom med prøveoppvisning ved Opsund. Hver valgte sin beste mann som på en enkelt stokk med haken i hånd skulde vise sin dyktighet i å balansere når motparten fikk manøvrere stokken som den vilde uten å røre mannen. Hvidstenmannen gikk først til vanns. Så kom turen til Petter Lillehovden fra Furuholmen. Han danset på stokken som en akrobat hvordan man enn kantret den, så konkurrentene til slutt blev sinte og slo til ham så han falt. I hui og hast måtte de ta flukten av frykt for publikums truende holdning, mens Petter blev hyldet som serierherre.”

Tre generasjoner Furuholmen
Å beskrive fløtingen ved Furuholmen – og for så vidt Glomma for øvrig – uten å komme inn på Furuholmen-familien, er en umulighet.
Christen Rasmussen Kongsrud var født på Kongsrud i Varteig 9. mai i 1818. Gjennom flere delkjøp, ble han til slutt eier av både søndre og nordre Furuholmen.
Etter å ha vært arbeidsformann og bestyrerassistent ved Lindhol lense, fikk han så bestyreransvaret ved Furuholmen lense fra 1859.
Den jobben ble senere overtatt av eldste sønnen Richard Furuholmen, født 15. januar 1840. Fra 1874 var Richard bestyrer ved Furuholmen, og fra 1885 til han døde i 1899 bestyrte han Hvidsten sorteringslense.
Da Richard Furuholmen ble sjef ved Hvidsten i 1885, overtok sønnen Gunerius (født 12. januar 1861) bestyrerstillingen ved Furuholmen lense. Han hadde da i to år vært farens assistent. Fra 1900 etterfulgte han faren ved Hvidsten lense. Da lensa ved Hvidsten ble nedlagt i 1909, ble Gunerius Furuholmen ansatt ved Fredrikstad Tømmerdirektions kontor i Fredrikstad, delvis som fløtningsinspektør og senere som kasserer og bokholder, fram til han fratrådte i 1935.

Christen Rasmussen Furuholmen.	Richard Christensen Furuholmen.	Gunerius Furuholmen.

Ordførere og stortingsmenn
Alle tre blad Furuholmen markerte seg også sterkt i offentlig sammenheng. Christen Furuholmen ble Varteigs første ordfører etter løsrivelsen fra Tune i 1861. Før den tid hadde han i tre perioder sittet i herredstyret i Tune, som en av Varteigs representanter. Han satt i ordførervervet fram til han i 1873 ble lensmann i Varteig.
Chr. Furuholmen var en pådriver for veiutbyggingen i Varteig (se ID 1053266), og han var også en av initiativtakerne til dampskipsruta mellom Sarpsborg og Eidsberg der ”Krabben” ble satt inn i rutetrafikk.
Richard Furuholmen var ordfører i Varteig i årene 1880-1885, og i Tune i perioden 1888-1895.
Tredje generasjon Furuholmen, Gunerius, satt med ordførervervet i Varteig i årene 1896-1898. Han profilerte seg også som en habil bygningskonstruktør, og har blant annet tegnet Skjebergdalen kirke, forsamlingslokalet Breidablikk og Bygdehallen i Varteig, og var også den som utarbeidet planene for restaurering av Varteig kirke i 1911.
Både Richard Furuholmen og sønnen Gunerius var også innvalgt på Stortinget.

Lokomotiv på isen
I forbindelse med anlegget av Østfoldbanens østre linje ble det vinteren 1880-1881 kjørt et grusningslokomotiv på isen fra Sarpsborg til Eidsberg.
Gunerius Furuholmen skriver om episoden i sin bok ”Christen Furuholmen og hans slekt” (1944), der faren Richard Furuholmen fikk et hovedansvar:
”Efter samråd med far blev det overdradd ham som lokalkjent å lede dette istog.
Undersøkelse av isen blev foretatt og viste at den var fri for råker og hadde en tykkelse av 60 cm. Med store skifter av hester forspent en bygget slede, drog toget – som Glomma vel aldri får se maken til – opover. Det braket og knaket, men isen holdt. Far satt trygg på lokomotivet som togfører og kom velberget frem på sin første og eneste lokomotivfører-ferd.”

Kilder
Fløtingshistorien ved Furuholmen omtales blant annet i:
W. Blakstads ”Tømmerfløtningen i Glomma de siste hundre år” (1939)
Gunerius Furuholmens ”Christen Furuholmen og hans slekt” (1944)
Harald Hultengreen: ”Sarpsborg som forsvant – 5” (1999).

(Artikkel i forbindelse med kulturminneregistreringen 2009-2010, supplert høsten 2010, skrevet av Øistein Bøe.)