|
Den glemte kirken i Bøkroken
Ifølge et sagn skal det ha ligget kirke i Bøkroken for et årtusen eller så siden. Lillian Nyborg tok i sin utdannelse mastergraden på glemte kirker, og har blant annet sett nærmere på Bøe som kirkested.
 |
| Lillian Nyborg har skrevet masteroppgave på glemte kirker, deriblant den kirken som skal ha stått i Bøkroken før Svartedauden. Her er hun fotografert ved Bøhaugen, og skuer over mot andre siden av dalen, der hun mener kirken i så fall lå. |
Bare i Sarpsborg-distriktet har Lillian Nyborg festet seg ved sju steder hvor kirkesagn og/eller stedsnavn kan indikere at det har ligget kirke her. Bøkroken er altså ett av dem. På fylkesplan dreier det seg om minst tretti slike steder.
I tillegg til eventuell kirke på Bøe, er det kirkesagn knyttet både til Belsbymoen og Kongsrud, men her skal det ifølge disse sagnene ikke ha stått kirker.
Lillian Nyborg er formidler ved Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Under sin utdannelse tok hun i 2004 mastergrad på glemte kirker. Det skjedde fra Middelaldersenteret ved Universitetet i Oslo.
Når vi snakker om kirker tidlig på 1000-tallet, blir det langt mellom skriftlige kilder. Derfor er gamle sagn og stedsnavn to svært viktige indikatorer når Lillian Nyborg har vurdert mulige kirkesteder som det ikke lenger finnes spor etter.
Kirken på Bøe
Nå er ikke kirkesagnet fra Ovaskogs noen ukjent kilde i lokalhistorien. Olav Spydevold var godt kjent med den muntlige beretningen, og har den med seg i Varteig-boka som kom ut i 1956.
I ”Varteig – en liten bygds historie” skriver Spydevold at kirken skal ha ligget ved Bøhaugen, og at prestegården lå like nord for gårdstunet på Store Bøe.
Han skriver også at det ”for en del år tilbake” under pløying ble funnet en gammel sten- eller brulegging nettopp der prestegården skal ha ligget. Likeså støtte man under graving etter vann på en brygge der prestegårdens vanndam skal ha ligget.
 |
| Lillian Nyborg har studert de glemte kirker. |
Bøhaugen – eller Haugen på Bøe
Lillian Nyborg har vært på befaring i Bøkroken, og ble svært fascinert av både terreng og beliggenhet.
Kirken skulle ligge høyt og fritt, og det har den hatt alle muligheter for i Bøkroken. Derimot tviler hun på at kirken lå ved Bøhaugen. Hun tror helst det kan være bygdebokforfatteren som har blandet sammen gårdsnavnet Bøhaugen og det lokale stedsnavnet Haugen på Bøe.
Ut fra hvordan det gamle Store Bøe ble splittet opp, er det mest sannsynlig at gårdens bebyggelse har ligget i sør eller sørvest – mens Bøhaugen blir nord/nordøst.
Det lokale stedsnavnet Haugen er området mellom gårdstunene på de to Bøe-gårdene 3028/2 og 3028/7, og en slik plassering er i tråd med hva Nyborg oppfatter som trolig.
Nær gårdstunet
Lillian Nyborg peker på at kirkene ofte lå i nær tilknytning til gårdstunet, ofte faktisk som en del av den øvrige gårdsbebyggelsen. Det var selvsagt status forbundet med å ha egen kirke på gården.
Derfor er også hennes utgangspunkt at den eventuelle kirken i Bøkroken har ligget ved gårdstunet på det som en gang var Store Bøe. Et kirkested ved Bøhaugen mener hun ville vært uforholdsmessig langt borte fra det man går ut fra at var plasseringen for gårdstunet. Hun minner også om at Bøhaugen som gård er av relativt yngre dato.
Før Svartedauden
Lillian Nyborg har også klare formeninger om når kirken på Bøe eventuelt skal ha vært i bruk, nemlig i tiden mellom kristningen av distriktet og fram mot midten av 1300-tallet, da Svartedauden herjet.
Kristendommen begynte å komme til Norge allerede på 800-tallet. Det er uvisst når man kan si at distriktet var å anse som kristnet, men kong Olav Haraldsson – grunnleggeren av Borg i året 1016 – spilte jo i så måte en avgjørende rolle i Norges kristning.
Epoken for en kirke i Bøkroken ble så brått avsluttet med Svartedauden. En pandemi som herjet i 1349-1350, og som man mener tok livet av omkring to tredeler av landets befolkning.
 |
Lillian Nyborg (t.v.) på befaring i Bøkroken for å se på kirkestedet som for lengst har gått over i historien. Her sammen med Kari S. Lunde fra Varteig Historielag. |
Få prester igjen
Når Lillian Nyborg setter året 1350 som definitiv sluttstrek for en mulig kirke på Bøe, skyldes ikke det bare at det ble smått med kirkegjengere etter Svartedaudens herjinger. Vel så avgjørende var det at pandemien også tæret hardt på prestestanden.
Da kirkens liv ble gjenopptatt etter Svartedauden, var det en enorm mangel på prester, samtidig som det etter hvert ble riksstyre og presteskap mer enn den enkelte storbonden som bestemte hvor kirken skulle ligge.
Varteig kirke
Lillian Nyborg er fascinert av muntlige overleveringer, sagn og stedsnavn som kan indikere at det har vært kirke et sted som i ettertid har gått ut av historien.
Slike lokale stedsnavn finnes ikke i Bøkroken, ut over de relativt sett nyere betegnelser på eksempelvis kirkeveier. Derimot har hun tiltro til kirkesagnet, selv om det ikke lar seg verifisere i skriftlige kilder.
Kan det ha vært kirker samtidig både på Bøe og på det som antas å ha vært storgården Varteig? Nyborg anser ikke det som umulig. Kirkebygget var ofte reist av og for dem som eide og bodde på gården, og sånn sett kan det derfor ha vært to kirker på kun en halv mils avstand.
Første gang kirken i Varteig utrykkelig er nevnt, er i biskop Øysteins jordebok fra 1397-1400, men selv der står det ikke noe om hvor kirken lå.
 |
Steinen som trollet i Kjerringåsen hev i håp om å treffe kirken i Varteig. Trioen på steinen er f.v. Kamilla Gundersen, Sander Karlsen og Karoline Gundersen. |
Kirkesagn fra Belsby
I tillegg til eventuell kirke i Bøkroken, er det også ytterligere to kirkesagn i Varteig – med tilknytning til henholdsvis Belsbymoen og Kongsrud.
Olav Spydevold skriver i Varteig-boka at det egentlig var planer om å bygge kirke på Belsbymoen. Da undermuren sto ferdig, ble den imidlertid flyttet av de underjordiske til der kirken ligger i dag.
Spydevold skriver: ”Den natt da dette hendte, var noen vestfra på vei østover til kvernene der, og disse folkene var de første som fikk se at kirkemuren var blitt tomtet på et nytt sted.
Kirkesagn fra Kongsrud
Også fra Kongsrud er det et kirksagn. Da den første kirken i Varteig ble reist, ble dette sterkt mislikt av de underjordiske som var redde for at kristendommen og geistligheten skulle ta fra dem makten over menneskene.
Trollet i Kjerringåsen var leder for de underjordiske langs Glomma. En stjerneklar julaften kom trollet ut av fjellet sitt, tok en svær kampestein og kastet den med all kraft mot kirken i Varteig. Steinen bommet, den landet i stedet på Kongsrudhøyda der du kan se den like ved veien den dag i dag. Det fortelles at steinen snur seg helt rundt hver eneste julenatt.
 |
| Ragnhild Brenne skrev prolog da Varteig kirke feiret 150-årsjubileum. |
Sagnet har forresten også en annen variant. Da er det jutulen som kastet steinen fra Sutaråsen. Der steinen landet, skulle det bygges en kirke. Steinen landet på Kongsrudåsen, men noen kirke skal aldri ha blitt bygd der.
Sju glemte kirker?
Ut fra muntlige tradisjoner, sagn og/eller stedsnavn, har Lillian Nyborg festet seg ved sju steder i Sarpsborg hvor det kan ha ligget en kirke før Svartedauden.
Bøe er det eneste stedet i Varteig. I Tune dreier det seg om Bjørnland, Lundestad, Vestre Vister og Ryen/Utne, og i Skjeberg om Slang og Karlsøy.
På Slang har man stedsnavnen Præstorp i skriftlig materiale så langt tilbake som i 1447. Prestenga på Karlsøy er registrert i relativt sett nyere tid, men likevel sett i sammenheng med mulig kirkested. På Ryen/Utne har man stedsnavnet Kirkebakken, og på Vestre Vister Præste Wiste. På de øvrige stedene er det muntlige tradisjoner som er indikator for mulig kirke. Kirkesagnet fra Bøe omfatter for øvrig ikke bare kirke, men også prestegård.
Møte med kirketema
De glemte kirkene var tema da Lillian Nyborg kåserte på et møte i Varteig Historielag mandag 1. november 2010.
I møtet var det for øvrig mer kirkestoff. Varteig kirke, slik kirkebygget står i dag, kunne i 2009 feire 150-årsjubileum. I den forbindelse skrev Ragnhild Brenne en jubileumsprolog. Den framførte hun på historielagsmøtet.
Prologen kan du lese her.
| 