Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Død og begravelse i historielaget

”Død og begravelse” er temaet når fylkeshistoriker Sven G. Eliassen holder foredrag i Varteig Historielag 26. september. Makabert? – Langt i fra, døden er jo like naturlig som fødselen, sier Eliassen selv.

Sven G. Eliassen kåserer om død og begravelse når Varteig Historielag har møte i Peisestua 26. september.

Sven G. Eliassen er en sann venn av Varteig Historielag, og siste mandagen i september er han på plass igjen i Peisestua på Bygdehallen. Da er det fire år siden sist han kåserte i Varteig – den gang om frieri og bryllupsskikker.
Nå er det livets utgang som blir tema for Eliassens foredrag. Han tar for seg skikker knyttet både til sykeleiet, døden og begravelsen.

Dødsvarsler
Temaet for september-møtet er omfattende. Fylkeshistorikeren peker blant annet på de mange tegn og omen som varslet døden. Det i seg selv et helt kapittel verd. Våre forfedre var særdeles våkne på mulige forvarsler som ga tegn på at noen i husstanden skulle dø.
I en telefonsamtale er også Eliassen inne på familiemedlemmenes våking over den døende, og de tradisjoner som var knyttet til sørgehuset etter at vedkommende var død. Blant annet skulle alle speil og vinduer dekkes til, og kisten med den døde skulle føres ut av huset gjennom en egen luke i ytterveggen.

Kisten falt av
Kisten med den døde ble plassert på låven eller et annet egnet sted. Kistelokket ble først lagt på etter at sørgefølget var samlet på gården og kisten skulle fraktes til kirken.
Før 1861 var Varteig kirke annekskirke under Tune, og folk av en viss rang i bygda benyttet derfor hovedkirken i Tune til ulike kirkelige handlinger. Dette gjaldt barnedåp, konfirmasjon og bryllup – men også begravelser.
Eliassen forteller at det var under en slik gravferd at kisten falt av vogna og havnet i veikanten. Gravfølget var, som tradisjonen påbød, skjenket i sørgehuset – og kan hende ble det også skjenking under veis. Og da var altså uhellet ute, og kisten ramlet i bakken.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Fra begravelsen til Anders Bø Lia 14. august i 1936. Thorbjørn Bøe kjørte likvogna, mens  Georg T. Bøe (foran til høyre) og Rikard Snoppestad var marskalker.	Fra en begravelse i Varteig kirke. Bildet er tatt etter kirkerestaureringen i 1911, men før kirken fikk elektrisk belysning i 1921 (jfr. parafinlampen som henger i koret).

Symbolbruk
Sven G. Eliassen er opptatt av seremoniutstyr og symbolbruk knyttet til både døden og begravelsen. Marskalkstaver hører inn under slikt seremoniutstyr.
Det var ærefult å bli spurt om å være marskalk. To menn – det var visstnok alltid menn – sto ved kisten under hele begravelsesseremonien, og gikk foran kisten til gravstedet. Det var de pårørende som forespurte to fra vennekrets eller nabolag om å være marskalker.
Det ble benyttet marskalker i Varteig til i alle fall mot slutten av 1970-tallet. Marskalkstavene er oppbevart i kjelleren under kapellet.
Sven G. Eliassen trekker imidlertid linja helt fram til dagens symbolbruk, som eksempelvis lys på gravene. Denne praksisen vokste fram under andre verdenskrig, og ble forsterket gjennom ønsket om en utbredt solidaritetshandling etter at arbeiderlederne Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen ble skutt av tyskerne i Oslo i 1941.

Har med seg bøker
Noe utstyr og litteratur knyttet til temaet vil kunne studeres under møtet i Bygdehallen 26. september.
Sven G. Eliassen er jo også en produktiv forfatter, og han vil ha med seg noen av sine bøker og hefter for salg. – De vil bli solgt til selvkost, lover Eliassen.
Da gjenstår det kun å ønske alle interesserte vel møtt til høstens første møte i Varteig Historielag.