|
Ovaskogs på 1950-tallet
I 2007-utgaven av INGA hadde Øistein Grøvle noen betraktninger om skolegangen sin på Ise skole. Vi fortsetter nå serien med små glimt fra barne- og ungdomsår, og denne gang har stafettpinnen gått til Ovaskogs og Egil Nordengen.
 |
Egil Nordengen – med barndomsminner fra Ovaskogs. |
 |
| Bjørnlena – gnr. 3016, bnr. 10 – fotografert omkring 1975. Her bodde Hansine og Johannes Bjørnlena, og en ungeflokk på sju vokste opp her. Hansine og Johannes var siste fastboende på Bjørnlena, og flyttet derfra rundt 1960 da nyhuset deres sto ferdig ved Nipaveien. Hansine og Johannes hadde tre kuer og hest på Bjørnlena, i tillegg til gris og høner. Alle husene på bruket er for lengst borte. |
I vinterferien hadde vi besøk av de tre eldste barnebarna som er i alderen fra seks til femten år. Det er alltid litt stas å komme på besøk til mormor og morfar i Varteig, og da gjelder det å ha et program som de håpefulle synes er greit, og som er litt utenom det vanlige.
Denne gangen ble det en lengre skogstur i den nordre delen av bygda, som på lokalspråket kalles Ovaskogs – eller helt lokalt benevnt som ”Nordkroken”.
Det ble både bål, grilling og litt indianerlek. Noen sarpinger liker forresten å titulere vartinger som indianere.
På tur i Nordkroken
Da vi gikk rundt i området fortalte jeg barnebarna at da jeg var liten, bodde det mange mennesker i dette området. På flere steder hvor husene er borte og bare deler av grunnmuren står igjen, bodde det store familier.
Barnebarna lurte jo på hvordan det kunne la seg gjøre, for det er jo ikke bilvei her, og ikke skolebuss og ikke gatelys? Og når jeg fortalte at her gikk skolebarna hele året, ofte i snø til over knærne, i all slags vær, ble de forundret. Gikk det an, liksom?
Ja det gjorde det, og jeg tror at de fleste trivdes godt med å bo slik. Kanskje visste de heller ikke av noe annet. Tanken på å bo i byen var nok fjern for mange den gangen.
 |
| Tre barnebarn på guidet tur i Nordkroken. Her fotografert i hustuftene på Bjørnlena. Fra venstre Martin (15), Maren (10) og Jonas (6) Lande. Turen foregikk i vinterferien, men deler av den ble gjentatt i mai – når dette bildet er tatt. |
Trygg oppvekst
Denne dagen på tur med barnebarna fikk meg til å tenke tilbake på oppveksten i Ovaskogs. Den var trygg og god selv om det ikke var noe luksusliv.
Far overtok småbruket Nordenga i 1946 og da var det ennå ikke elektrisk lys i den delen av bygda. Den kom først i 1948 etter mange lange og harde diskusjoner i kommunestyret, kan historieboka til Varteig kommune fortelle.
Fram til 1948 var det svartovn på kjøkkenet og petromax i fjøset når dyrene skulle stelles i vinterhalvåret. Parafinlamper innomhus som oste, var også standard. Det var en stor dag da vi bare kunne slå på bryteren på veggen og det lyste.
Far jobbet i lensa om sommeren i likhet med de fleste andre i den delen av bygda, og hadde malerarbeid på vinteren. Vi hadde kuer, gris og høner, men ikke hest. Jordene på Nordenga var kuperte slik at det var vanskelig nok for en hest å ta seg fram. Høyet ble dratt i hus med håndkraft, og det var da jeg bestemte meg for at bonde skal jeg i alle fall ikke bli.
 |
| Anna Oland - en omtenksom lærer som ville det beste for elevene. |
Kokkimskolen
Grunnskolen ble unnagjort på Kokkim skole, som før krigen var den skolekretsen i Varteig med flest elever. Vi gikk annenhver dag i sju år. Læreren, med unntak av småskolen, var Anna Oland. Det sto respekt av henne, hun var omtenksom og ville alltid det beste for elevene.
Vi fikk med oss mye livsvisdom, selv om det må innrømmes at det åpenbarte seg noen hull i kunnskapen da jeg begynte på realskolen. Særlig i norsk grammatikk. Det var en vanskelig øvelse å lære tysk når en ikke skjønte så mye av den norske grammatikken!
Så var det skikkelige vintre den gangen og de som klager på manglende strøing av veinettet i dag skulle opplevd veiene i Varteig på 50-tallet. Det var holkeføre store deler av vinteren og supert kjelkeføre. I storefri akte vi rattkjelke fra skolen ned mot butikken på Tangen, og noen ganger hang vi på bussen opp igjen. En gang ville ikke tauet som jeg hadde slått rundt baklemmen på bussen slippe, slik at jeg måtte kaste meg av kjelken, som ble med videre til busstorvet i Sarpsborg. Da ble det melding med hjem.
Kjelken kom tilbake, for Ivar Gressløs var en snill og omtenksom bussjåfør, som visste hvor kjelken hørte til.
Griseslakting
Mot juletider var det tid for å slakte de to grisene som var fôret godt siden mai måned. Vekta kunne ligge på 130-140 kg, så her manglet det ikke på spekk. Under krigen var det annerledes, for da var spekk mangelvare, sa far ofte, når han smurte stivnet fleskefett på brødskiva.
Mor, som hadde vært matmor for grisene og blitt god venn med dyrene, likte ikke slaktedagen. Hun sto bak døra i gangen når det smalt, men kom kjapt ut for å røre i blodbøtta. Det gjaldt å ta vare på alt. En gang gikk det skeis da grisen sendte bøtta av gårde flere meter. Da ble det lite klubb.
Det var bygdeslaktere den gangen som kunne sine saker. Dagen etter så det ut som det hadde skjedd en trafikkulykke på slakteplassen
Alt ble brukt på grisen og siden fryser var ukjent vare, ble mye av flesket saltet ned i en tredunk. Når flesket skulle brukes ble det vannet ut, men det hendte ertesuppa var i salteste laget. Vi drakk mye vann etter en slik suppemiddag.
Startet gutteklubb
Så var det en fire fem gutter av oss som startet en gutteklubb med litt treskjæring og andre aktiviteter. Vi samlet inn penger og når vi hadde nok bestemte vi oss for en Oslo-tur. Det var en dagstur på den tiden.
Læreren vår fru Oland som var en av de få med bil i Ovaskogs den gangen, stilte velvillig opp. Vi kom til Oslo, men der traff vi en trikk. Det var rått parti, så det ble togtur tilbake, men programmet ble gjennomført så vi hadde en fin opplevelse i hovedstaden takket være fru Oland som guidet oss.
Dette var noen glimt fra ting jeg husker godt fra min oppvekst i Ovaskogs på 50-tallet, og jeg synes vi hadde det bra den gangen, selv om vi måtte sørge for fritidsaktivitetene selv. Men det var jo andre tider, far jobba ute og mor hjemme, alle kjente alle, og hadde omsorg for hverandre i lokalsamfunnet.
Den tiden kommer neppe tilbake?
(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2008, skrevet av Egil Nordengen.)
|
