Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Rømte gjennom møkkagluggen i kommunestallene

Bjørn W. Opstadmo var fire og et halvt år da lillesøster Aagot kom til verden. Guttungen syntes all oppmerksomhet ble konsentrert om den nyfødte, og stakk like godt av gjennom møkkagluggen i kommunestallene. Etterpå fikk han symbolsk ris av sogneprest Birger Sinding. 

Bjørn W. Opstadmo med gode, og også humoristiske, minner fra oppveksten sin i Varteig.

Birger Sinding ga guttungen symbolsk ris da Bjørn forsøkte å rømme, sjalu på sin nyfødte søster. Her er Sinding fotografert sammen med kona Hansine.

Bjørn W. Opstadmo er født på Brunsby i 1924, året etter at faren Nils tiltrådte som lensmann i Varteig. Ganske raskt flyttet imidlertid familien over til kommunelokalet, og det var der de bodde da Aagot ble født. Midt på 30-tallet sto boligen ved Varteigveien ferdig, og familien på fire flyttet dit.

Symbolsk ris

Men vi skal utdype historien om guttungens rømning. En smule sjalu på den nyfødte lillesøsteren fant altså Bjørn grunn til å stikke av. Det skjedde gjennom gluggen i kommunestallene der hestegjødsla ble skuffet ut.

Veien gikk over jordene mot elva, men pjokken ble ganske raskt innhentet og brakt tilbake. Det var da han også – om enn aldri så symbolsk – fikk smake spaserstokken til sogneprest Sinding.

Bjørn W. Opstadmo har forresten et minne som er ytterligere et halvt år eldre. Da han var fire år fikk han hilsen fra besteforeldrene sine på Greåker gjennom Fredrikstad Radio. Budskapet i krystallapparatet var at han skulle se under divanen. Og der lå et par flunkende nye ski! Neppe nødvendig å si at jubelen sto i taket hos fireåringen.

Vi tar med enda et av hans barndomsminner. Seks år gammel måtte han på sykehus, og ble da innlagt på det katolske sykehuset i Fredrikstad. Der slo han seg imidlertid en smule vrang. Han ble nemlig pålagt å lese bordbønnen, og det nektet han. – Ikke fordi jeg ikke kunne, men fordi jeg ikke ville, sier han. Som straff havnet den lille pasienten på det de benevnte som mørkerommet. – Jeg var imidlertid ikke mørkeredd, så meg gjorde det ingen ting, framholder Opstadmo. 

Et vakkert familiebilde tatt på kommunelokalet i forbindelse med Aagot Opstadmos barnedåp i 1929. Foran fra venstre: Aslaug Løkke, Aslaug Opstadmo, Eldbjørg Løkke, Johan Skauge, Anna Skauge med Ruth Løkke på fanget, Bjørn Opstadmo, Hanna Opstadmo med dåpsbarnet Aagot, Anders Opstadmo og Nils Opstadmo. Bak fra venstre: Tarald Opstadmo, Ole Dahl, Alfred Løkke, Ingeborg Løkke, Marensius Skauge, Gunda Skauge, Berit Dahl, Stener Opstadmo, Marie Dahl, Kristine Lunde og Ingrid Bøe.

Minnes stillheten
Under sin oppvekst hadde Bjørn W. Opstadmo sine nærmeste venner i forpakterboligen på prestegården, med brødrene Gunnar, Rikard og Ole. – Vi lekte vel som unger flest, mener han.
Det han allikevel husker best fra Brunsbykroken var stillheten. Hadde man et ærend ut om kvelden hørte man ei kubjelle eller to – men ellers var det komplett ro.
I voksen alder ble Opstadmo lensmann på Vinstra, og det kunne sikkert være stritt nok. Skulle han søke noe av den roen han husket fra Brunsby, dro han derfor til fjells.
Bjørn W. Opstadmo bestyrte for øvrig et lensmannsdistrikt som var nesten halvparten av Østfolds areal, med et folketall på 10.000 mennesker som i feriene kunne bli både fire- og femdoblet. 

Silte henvendelsene

Meieriet var nærmeste nabo til Opstadmo-familien i Varteig. – Der bodde det fire personer med etternavnet Westgaard – nemlig far Anders og barna Øivind, Åshild og Klara. Og så Anna Meieri. Husmoren het aldri Anna Westgaard som resten av familiemedlemmene; bare Anna Meieri, mintes Bjørn W. Opstadmo.

På Meieriet var det også telefonsentral, og da Nils Opstadmo fikk hjerteinfarkt gikk Anna aktivt inn og silte henvendelsene. Folk var ikke så nøye på kontortider, men kunne godt ringe på kveldstid for å få en prat med lensmannen. Telefonsamtalene måtte via sentralen på Meieriet, og Anna kunne da spørre om de ikke kunne ringe tilbake neste formiddag ettersom lensmannen var syk. – Det var service, det, kommenterte Bjørn W. Opstadmo.

Som eksempler på manglende kontortid hos Nils Opstadmo, tar vi med et par henvendelser han fikk. Opstadmo var kjent for å være tidlig på’n om morgenen. Han var likevel ekstra tidlig ute, mannen som på hjemvei etter frieri satte seg på vedhaugen til Opstadmo klokka tre om natta og ventet på at lensmannen skulle stå opp. Den seneste ekspederingen Varteig-lensmannen hadde, var for øvrig ved midnatt. Det bør bemerkes at begge disse henvendelsene gjaldt sivile gjøremål, og var altså ikke knyttet opp mot straffbare handlinger.

Det lever mange gode historier etter (Fritz) Olaf Oskar Waldemar Karlsen.

Museumsbestyreren
Bjørn W. Opstadmo tok også for seg noen av originalene han husker fra Varteig i oppveksten. Og særlig (Fritz) Olaf Oskar Waldemar Karlsen – ”museumsbestyreren”.
Opstadmo var øyenvitne til besøket av den svenske baronessen som Karlsen hadde brevvekslet med.
– Hun kom i en stor, svart bil med rute mellom fram- og baksete, og med uniformert sjåfør. Kvinnen tronet i baksetet; ei ordentlig fjørhøne, forteller Opstadmo.
Da sjåføren spurte hvor museumsdirektør Karlsen bodde, var det Kristine (”Lokalet” – Lunde, som var pedell på kommunelokalet) som henledet oppmerksomheten på Karlsen der han sto i vedhaugen i eplenikkers og barbeint i skoene.
Det ble et fem minutters møte mellom den noe loslitte Karlsen og den fornemme kvinnen, før hun strente inn i bilen og ga ordre til sjåføren om å kjøre. Etterpå sa Karlsen at ”så fin dame har ikke vært i mitt hus før”.
Opstadmo minnes at Karlsen alltid gikk med dressvest med lommeur i vestlommen. Den hadde han også på seg da baronessen var på besøk.
Ifølge Bjørn W. Opstadmo var det for øvrig Marius Bergerud som bisto Karlsen med brevskrivingen. Bergerud var tilgodesett med både en pen håndskrift og en god formuleringsevne. 

Snusen gløste

Vi tar med en historie til om Karlsen, servert av Bjørn W. Opstadmo. Episoden var fra et bryllup. Fortelleren er ikke sikker på hvilket, men mener det kan ha vært da Olga Brenne og Ole L. Bøe giftet seg.

Uansett – det var nå de som ønsket å få Karlsen med på et lite ”hyss”, og de fortalte ham om en kar som tok en halv eske snus i én pris. Ja, det kunne nå Karlsen også det, mente han. Da høynet guttene, og viste til en som like godt kunne legge innpå en hel eske snus. Og Karlsen parerte; han ville ikke være dårligere.

Dermed svelget han innholdet i en snuseske.

En times tid senere ble Karlsen påtruffet ved Småbergrampa. Da fikk han det travelt, fór ut i skogen og fikk ned buksene – og det sto ut av begge endene hans. Det ble sagt etterpå at øyenvitnene mente å se ”snusen gløste ut av eksosrøret på’n”.

Sendte brød

Bjørn W. Opstadmo var bare 18 år gammel da han flyttet fra Varteig. Han har imidlertid holdt god kontakt med barndomsbygda, gjennom gamle venner og ikke minst gjennom søsteren Aagot (Borgen).

Inntrykkene fra oppveksten bærer sterkt preg av omsorg for hverandre. Naboer brydde seg, og utviste stor grad av omtanke.

Det fikk unggutten merke første julen han bodde på Vinstra. Da fikk han nemlig tilsendt et hjemmebakt brød fra Lava Lunde. – Tenke seg til; den gamle kvinnen som husket på den utflyttede unggutten og sendte ham et brød. Rørende, sier Bjørn W. Opstadmo.
 

Nils Opstadmo var lensmann i Varteig fra 1. januar 1924 og fram til han gikk av med pensjon 1. juli 1962.

Ingen restanselister
Med far Nils som lensmann i Varteig fram til 1960-tallet, og Bjørn selv i lensmannsetaten på Vinstra, ble det ganske sikkert fagprat når far og sønn møttes.
En gang ville sønnen vite om faren var ferdig med å føre restanselister. Altså oversikt over utestående fordringer ved lensmannskontoret. – Da ristet far på skuldrene, slik han gjerne gjorde når det var noe han ikke ville svare på, minnes Bjørn.
Men det kom da fram at faren førte ingen restanselister. Det viste seg nemlig at Nils Opstadmo selv forskutterte for dem som ikke hadde gjort opp for seg. For selv om ikke alle betalte sine skatter og avgifter til tiden, kom pengene inn – før eller senere.

xxx

Da Bjørn W. Opstadmo ble født på Brunsby i 1924, ble det sagt at det skal ha vært 100 år siden forrige nedkomsten der.

1. mars 1943 ble han såkalt privatlønnet betjent hos lensmannen i Tune og Rolvsøy, og fire år senere lensmannsbetjent i Nord-Fron. Da kommunene Sør-Fron og Nord-Fron ble ett lensmannsdistrikt med kontor på Vinstra, fortsatte Opstadmo først som lensmannsbetjent og senere som lensmann ved det fusjonerte lensmannskontoret.

(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2007, skrevet av Øistein Bøe.)