|
|
|
|
|
|
|
Om Emma og ståtekongen i Sørli Emma Grøtvedt har bestandig hatt stor glede av å gå turer i skog og mark. Så også i ledige stunder mens hun og ektemannen Eugen drev som bønder på Bøe. På en av disse turene fikk hun på en underlig måte et slags historiens møte med husmannen og ståtekongen i Sørli.
La oss ta en kjapp bakgrunn for episoden: Nøkkelen under hella Begge plassene er fortsatt godt synlige, med solide steinmurer etter undermurene både for boligene og uthusene. Plassene ligger nordøst for gårdene, inn fra Dueholveien. På en av sine mange turer kom altså Emma Grøtvedt en dag inn på det som i sin tid var tunet på husmannsplassen Sørli. Kanskje begynte tankene å vandre tilbake i tid, til dem som hadde slått seg ned her, ryddet jord og i sitt ansikts sved jobbet for føden. Om kamp for å overleve i vanskelige tider, men forhåpentlig også om gode dager med glad barnelatter, ku på båsen og mat nok i skapet. Emma begynte å se nærmere på steinmurene, og instinktivt lettet hun på en middels stor steinhelle som lå inn mot undermuren til bolighuset. Og der – under hella – lå nøkkelen til husmannsstua! Klar for neste husmann Emma Grøtvedt legger ikke skjul på at det var en underlig opplevelse. Bebyggelsen hadde forsvunnet mange tiår før hun kom til Bøe, og skogen sto tett rundt husmannsplassen. Og der, trygt plassert på sin faste plass under trappesteinen, fant hun altså husnøkkelen. Emma forteller at hun umiddelbart så for seg hvordan den siste husmannen på plassen hadde låst døra, og – kanskje etter avtale med husbonden framme på Bøe – hadde lagt nøkkelen på forsvarlig gjemmested. Formodentlig i påvente av neste familie som skulle flytte inn i Sørli. Men det ble aldri noen neste familie. Industrietableringen nedover langs Glomma – først konsentrert om sagbruk og teglverk – ga med årene jobb for folk som tidligere hadde måttet slite som husmenn på bygdene. Dermed ble husmannsvesenet bygd ned og forsvant til slutt helt. Derfor ble det ikke flere som hadde behov for å livnære seg på husmannsplassen i Sørli, og jorda gikk tilbake til gården og plassen grodde med årene igjen med skog. Det skjedde i Sørli og på Mastekollen som ved de fleste husmannsplassene ellers i Varteig. Det ble et underlig møte med historien der på husmannsplassen, og nøkkelen til stua i Sørli har Emma Grøtvedt tatt godt vare på.
Tittut’n bodde her Ståtekonge Husmannen i Sørli hadde for øvrig i sin tid en tilleggsoppgave i lokalsamfunnet, idet han også var det som på bygdemålet ble benevnt som ståtekonge. Kjært barn har som bekjent mange navn, og funksjonen til husmannen på Bøe er i historien benevnt både som stodderfogd, stoddekonge, stoterkonge, staatarkong, fantefogd, fattigfogd, fattigvekter og bygdevekter. Oppgaven var imidlertid klarere enn benevnelsen. Her dreide det seg om ”tjenestemenn” som ble plukket ut i hvert sogn for å holde fremmede tiggere, omstreifere og andre løse eksistenser vekk fra bygda. Husmannen i Sørli skulle altså sørge for at ikke løse eksistenser kom rekende fra Rakkestad og inn i Varteig. Den dag i dag er stien forbi husmannsplassen i Sørli og videre mot Rognerud og inn i Rakkestad godt synlig og farbar. ”Ståtekongen” kunne også ha en assistent, og han ble i så fall benevnt som stodderknekt. Vi er ikke kjent med at husmannen i Sørli hadde noen slik assistent. Ordningen med stottekonge er kjent helt tilbake til 1500-tallet. En tingsprotokoll fra Kungälv fra 1613 inneholder en rekke opplysninger om ansettelsesforhold, lønn og arbeidsoppgaver for byens stottekonge. Påbudet om en stottekonge ble opphevet i 1803, men ordningen fortsatte likevel mange steder – ikke minst der rekende fant var til plage for bygdefolket. Institusjonen døde for øvrig ut rundt 1900. Stottekongen tilhørte de såkalt urene, sammen med blant andre hesteskjærere, bødler og skjærslipere. Kjekke å ha, men mildt sagt folk med lavstatus i samfunnet.
Nils og Erik i Sørli Selvstendig herskerliv Olav Spydevold skriver i sitt bygdebokmanus at vekterne nok levde et ganske selvstendig herskerliv for sin tid. Spydevold bemerker at det kanskje ikke var uten grunn at de ble benevnt som stottekonger. ”Enslags konge var de jo ogsaa som de vandret om med ansvaret for hele bygdens ve og vel”, bemerker han. Flere av ”ståtekongene” skal ha vært rene kjempene, og derfor kunne de ifølge Spydevold være fryktet av omvandrerne. Vekterne var i eldre tid utstyrt med både sverd og en tykk, kort lærsvøpe.
Passende subjekter Lønnen for vekteren ble i 1843 fastsatt til et par støvler og 17 spesidaler årlig, samt kost og kvarter ”hvor de paa sin omvandring i distriktet komme”. Lønnen var etter sigende tilsvarende den betaling en gårdskar fikk på den tiden. ”Fattigvæsensformandskabet” krevde ellers at ”kun friske og for funktionen passende subjekter bør antages, og saadanne som ikke staar under, men snarere over middels store personer, som en gaardmand kan betro sit gaardsbruk til”. Vel synes fattigstyret at 17 spesidaler i lønn og kostnader til støvler for vekteren var drøy betaling. I vedtaket fra 1843 bemerkes imidlertid at ”mer end en av dette formandskaps medlemmer har ytret, at det som fremmede betlere medtage overstiger hva de yde til fattigvæsenet, og vil dette uten beskyttelse derimot især trykke de som bor længst med landeveierne”. Til Varteig fattigdistrikt hørte for øvrig på midten av 1800-tallet deler av Tune – så som Minge, Sætre og Stang av Sannefjerdingen, samt hele Opbygdfjerdingen. Fortidsminner (Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2007, skrevet av Øistein Bøe.)
|
