|
|
|
|
|
|
|
”Bestefar slektet heldigvis ikke meget på sin far”
Frederik Sigismund Schiørn må ha vært en meget konservativ og streng mann. Overskriften er et sitat fra ett av Schiørns oldebarn, men vi får tro at det er ment mer til bestefarens ære enn til oldefarens miskreditt.
(Lagt på nett 27.04.2009.)
FLATT LAND OG EN GÅSEDAM Familien Schiørn kom fra Balestrand da de flyttet inn i prestegården i Varteig. I Sogn hadde Frederik Sigismund Schiørn vært personellkapellan i Ekedal, hos Harald U. Sverdrup i ti år. Joakim Schiørn var nest eldste sønnen og han forteller om flyttingen til Varteig: ”Det var forandring. Fra lille Ekedal med talglys på bordet i et verelse som var soveverelse for far, mor og de 3 mindste (vi 2 ”store” var flyttet op på gjesteverelset), spisestue, barneverelse og dagligstue, med et kjøkken som var fuldt når mor og Synnøve stod der samtidig, til en prestegård med 6 verelser, kjøkken og pikekammers, samt 2 kvistverelser; fra de høie fjeld og den dype fjord til fladt land og en gåsedam. Men der var 2 store hester, kjør og sauer, snart også høns, ender og gjes. Jo, der var liv. Og i lang tid snekker og maler for alt måtte pudses op.”
EN HARD LEKSE Joakim Schiørn gir også en karakteristikk av faren: ”Her blev arbeide. Om formiddagen skole hos far, og der gik det imellom hårdt til. Men far har gjort sig stor uret når han karakteriserer sig som ”hård”; han vilde vi skulde lere, og vi lerte sandelig å ”lere” en lexe om det så kostet noen tårer.” I sine notater har han skrevet om mange og gode minner fra barneårene i Varteig. Blant annet var det Schiørn-familien som anla hage ved prestegården. ”Ja for have måtte anlegges; vi savnet både vor egen lille og prestegårdens store have. Og have blev der skjønt hverken jord eller klima kunde frembringe slikt som i Sogn.” Joakim Schiørn skriver også om slåttearbeidet. Der måtte prestens barn være med, ”selvom riveskaftet ga blemmer”. Årene i Varteig var gode. ”Det er vel få gutter som har levet sundere, rikere liv end vi de 5 år i Varteig. Vi holdt ikke sommerferier, men trengte det ikke heller.”
SPILTE GNAV MED FAR
GUNERIUS FURUHOLMEN Familien Schiørn hadde tydeligvis et utstrakt sosialt liv. Sønnen skriver om ”mange gjester om sommeren, med jevnlike turer omkring i bygda sammen med far, serlig de hyggelige besøk på Furuholmen hvor der var jevnaldrende å leke med”. Og der framhever han i særlig grad Gunerius Furuholmen, som ble Joakim Schiørns venn for livet. Forholdet mellom familiene Furuholmen og Schiørn var gjensidig godt. Gunerius Furuholmen skriver selv i sin slektsbok: ”Når så sogneprest Schiørns familie av og til kom hjem, kom det et velgjørende pust utefra. Schiørn bragte humør inn i samtalen og hans gutter humør i leken. (…) Mellom presten og far opstod et mer fortrolig forhold som følge av felles kristelig og politisk syn. (…) Fra besøkene i prestegården har jeg mange interessante minner. Bare den måte hvorpå han tok del i guttenes underholdning, kontrollerte deres lek eller røkende sin langpipe spilte sjakk med dem, var jo nytt for oss. På den annen side var han streng i sine fordringer både i hjem og menighet, hvor han uredd optok kampen mot umoral, drikk og sløvhet. Ja det var jo skralt bevendt, men bedredes dog efterhånden i bygden.”
KIRKEDISIPLIN Joakim Schiørn bodde i Varteig i bare drøye fire år. Ennå ikke fylt 14 år gammel begynte han og hans to år yngre bror Johan på Aars & Voss skole i Kristiania. Der startet unggutten i femte latinklasse. ”Vor status var god undtatt i gresk, hvor vi endnu holdt på med lesebok, mens den klasse i årets løp skulde klare Xenofons ”Anabatis” 1 og 2 bok, samt 40 kapitler av Herodots 9. bok”, skriver han om skolesituasjonen som 14-åring. Faren Frederik Sigismund fortsatte som sokneprest i Varteig i ennå fire år. Olav Spydevold har en omfattende presentasjon av ham i Varteigboka som kom i 1956. Blant annet fikk Schiørn i 1869 opprettet et slags menighetsråd i bygda. Rådet skulle blant annet utøve en kirkedisiplinær kontroll med sambygdingene. Enkelte menighetslemmer kunne på grunn av sin vandel risikere å bli nektet både å være fadder og å ta nattverden. Andre kunne bli godkjent som faddere, men ikke som altergjester. Vartingene kom i opprør over ordningen, og på et ”beveget menighetsmøte på Brunsby” ble menighetsrådet avskaffet. Edvard Heden sa blant annet dette om Frederik Sigismund Schiørn: ”I sin opptreden ved skoleeksamener og ved konfirmantundervisningen var Schiørn nokså streng, og flere strøk til nabobygdene når de skulle gå til konfirmasjon.” Schiørn døde for øvrig i Tønsberg i 1908.
NEKTET KVINNER ARTIUM Johan Ludvig Schiørn – et barnebarn av Joakim og dermed et oldebarn av Frederik Sigismund – er nok en av dem som har felt den hardeste skriftlige dommen over soknepresten i Varteig. Uttalelsen nedenfor, som også er overskriften i denne artikkelen, kom nok imidlertid mer som en karakteristikk av farfaren enn oldefaren, men sier likevel mye om Frederik Sigismund: ”Bestefar slektet heldigvis ikke meget på sin far, min oldefar, som må ha vært en ganske spesiell og streng herre.” Frederik Sigismund Schiørn ble i 1877 utnevnt til sokneprest i Sarpsborg. Politisk sto han nok ganske langt til høyre, og da han i 1880 ble valgt som stortingsrepresentant var han den eneste på Tinget som stemte imot at kvinner skulle få lov til å ta artium. Johan Ludvig Schiørn bemerker at han ikke er spesielt stolt av denne stemmegivningen til oldefaren. I Morgenbladet sto følgende notis: ”I Odelsthingets Dagsmøde fattedes mod 1 Stemme (Hr. Schiørn) følgende Beslutning til Lov om Kvinders Adgang til at underkaste sig examen artium og philosophicum: Kvinder tilkendes Adgang til at underkaste sig examen artium og philosophicum i Overensstemmelse med de i Lov af 17de Juni 1869 og Lov af 3die April 1875 om disse Examener indeholdte Regler. Hermed er ikke givet Adgang til Universitetets Embedsexamener.”
AV TUNE-SLEKT
PRESTEN GIKK PÅ HENDENE
(Artikkel i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2006, skrevet av Øistein Bøe.) |
