Gustav Vigeland i Varteig

Med Gustav Vigeland i Varteig

Kjærligheten til en kvinne med solide Varteig- og Tune-røtter gjorde at billedhuggeren Gustav Vigeland brukte Haven ved Kultorp i Varteig som landsted i 1918 og 1919. Damen het Inga Syvertsen, og var Vigelands samboer i 20 år.

Frykten for å bli smittet av spanskesyken gjorde at Gustav Vigeland flyktet til Varteig i 1918. Her slapper han av i en kurvstol en vakker soldag på Haven.

Hovedbygningen på Haven slik den framsto, trolig på 1950-tallet en gang.

Det var frykten for å bli smittet av spanskesyken som gjorde at Gustav Vigeland i 1918 rømte fra Kristiania. Året før hadde samboeren Inga overtatt ”Hævæn” i Varteig, og denne lille plassen ved Glomma ble parets tilholdssted i to måneder den sommeren.
Også i juli 1919 var de en kortere periode tilbake i Varteig. I 1921 kom det til brudd i forholdet mellom de to, hvilket gjorde at Vigeland ikke ferierte i Varteig senere.
Vigeland brukte mye av tiden under oppholdet i Varteig i 1918 til å skrive sine erindringer fra barne- og ungdomsårene. Disse memoarene har vært nyttige når biografer senere har fordypet seg i kunstnerens liv.
I noen grad kan også Vigeland ha utfoldet seg som skulptør mens han var på Haven.

Muntlige overleveringer

Til tross for flere store biografier om vår fremste billedhugger er det relativt begrenset med informasjon om Gustav Vigelands besøk på Haven i Varteig. Der må vi i stor grad bygge på muntlige overleveringer.

Det fortelles at Gustav Vigeland kom med tog til Ise stasjon – og ble fraktet til Haven i lukket vogn. Oppfatning var at kunstneren ønsket å leve isolert, og at han ikke blandet seg mye med vartingene.

Vigeland skal også ha fått montert en varslingsanordning på porten ned mot Haven. Når noen åpnet grinda, ringte en bjelle nede på husveggen slik at han fikk mulighetene til å stikke seg unna om han ikke ønsket gjester.

Nå var likevel ikke Gustav Vigeland mer folkesky enn at det i bilder etter Inga Syvertsen eksempelvis finnes motiver hvor billedhuggeren spaserer langs veien i hyggelig prat med Kristian Kultorp. Likeså vet vi – også det med Inga som kilde – at han oppsøkte vartinger i den hensikt å modellere dem.

Inga Syvertsen var bare 16 år da billedhuggeren Gustav Vigeland hyret henne som modell. Inga betegnes som ”en pike fra arbeiderklassen, slående vakker, med harmonisk formede ansiktstrekk, blå øyne under en høy panne, blondt hår som hang i en flette nedover ryggen og korketrekkerkrøller over ørene”. Dette bildet er tatt i 1911 i København, og sendt til Marthe Kultorp som en hilsen.

Skjermet paret
Det var atskillig korrespondanse mellom Inga og hennes slektninger i Varteig. I ettertid er alle brevene borte – formodentlig brent av dem som fikk dem for å hindre at personlige opplysninger skulle bli allemannseie. Så kan biografer og andre felle noen tårer over hva disse brevene kunne betydd for å tolke og forstå kunstnersjelen Gustav Vigeland.
Samboerparet ble også beskyttet på annen måte, selv om det kanskje i stor grad gjaldt Ingas rykte. Blant annet ble det i samtiden med ettertrykk hevdet at Inga kun var husbestyrerinne for Vigeland. Hennes rolle som nakenmodell og samboer med kunstneren var knapt et tema.

Slekt i distriktet

Inga Syvertsen var selv født i Kristiania 8. desember 1883, som eldst i en søskenflokk på fem. Hennes far var imidlertid født på Rognerød under vestre Minge i Tune, og het Anton Syvertsen. Moren var Ellen Johannessen, født på Snapop under Vestgård i Varteig, og med slekt på både Kultorp og Sælid.

Ingas far drev med sanering av gamle bygårder i hovedstaden – eller som det står i folketellingen i 1900: ”Kjøber gamle gaarde og nedriver disse”. Men så føyes det til: ”…men for tiden intet at gjøre”.

Inga Syvertsen var hyppig hos fotograf – og noen av bildene er heldigvis tatt vare på av Kultorp-familien. Dette bildet er tatt 3. juli 1905, og viser Inga og hennes ti år yngre søster Astrid. ”Til Emilie Kultorp” står det bak på bildet.

Budbringerske
Hvordan møttes så Inga Syvertsen og Gustav Vigeland? Inga var blitt ansatt ved Kristiania Viserguttkontor i 1899, 16 år gammel. Hun betegnes som ”en pike fra arbeiderklassen, slående vakker, med harmonisk formede ansiktstrekk, blå øyne under en høy panne, blondt hår som hang i en flette nedover ryggen og korketrekkerkrøller over ørene”.
En dag fikk Inga i oppdrag å gå til Vigeland med bud fra noen damer som ønsket å møte billedhuggeren. Han mønstret den vakre budbringersken, spurte hva hun het og ga henne to kroner med beskjed om å kjøpe seg en sju øres kake og ellers melde tilbake at han ikke var hjemme. To kroner var ingen liten sum for en som tjente fem kroner uka. ”Inga kunne ikke forstå hvorfor hun skulle ha så mange penger, og mislikte å måtte fortelle en løgn”, skriver Tone Wikborg i biografien om Vigeland.

Falt for 16-åringen

Senere ba Vigeland Inga sitte modell for et portrett. Gustav Vigeland – som på dette tidspunkt var 31 år – ble heftig forelsket, til tross for at han var i et forhold til 30-årige Laura Mathilde Andersen fra Sandefjord, og også hadde en datter med henne. Laura var kommet inn i Vigelands liv som modell i 1893. Datteren Elise ble født 21. juni 1899.

I juni 1900 – etter at Vigeland hadde falt for Inga – ble Laura gravid igjen. Laura tryglet Vigeland om å gifte seg med henne, og et i aller høyeste grad proforma ekteskap ble inngått 23. juli 1900 – for øvrig uten at Inga visste noe om det. 27. mars året etter ble sønnen Alf Gustav født.

Ekteskapet mellom Laura og Vigeland ble kortvarig og etter en lang og vond prosess trådte skilsmissen i kraft i april 1906.

”Det var bare landsøl å få kjøpt”, bemerker Inga Syvertsen til dette bildet – der Gustav Vigeland slapper av ved elvebredden nedenfor Haven med en øl.

Samboere fra 1902
I mellomtiden var Inga Syvertsen og Gustav Vigeland blitt samboere. Det skjedde i 1902, da Inga var 19 år. Inga var ikke bare ung og fager, men dyktig på mange slags vis og et arbeidsjern.
Wikborg skriver at for Vigeland ble hun til uvurderlig hjelp og støtte. Han lærte henne også å støpe i gips. Av kunsthistorikere er hun betegnet som en mester i gipsstøping.
Vel så betydningsfullt for ettertiden var trolig at Inga omhyggelig samlet alt som angikk Vigeland, fra alle slags regninger til tegninger som han krøllet sammen og kastet, og som hun plukket opp, strøk med strykejern og påførte dato. Tone Wikborg sier at uten utdannelse, men som en erfaren kunsthistoriker innså Inga betydningen for ettertiden av konkret dokumentasjon.

Søstrene Inga og Astrid Syvertsen fotografert i 1905. Astrid ble senere gift Sehested, mens Inga forble ugift etter at samboerskapet med Vigeland sprakk. ”Til Emilie den 20-2-05” står det på bildet.

Vigeland - en jentefut

Gustav Vigeland må ha vært litt av en jentefut, og kunne vel dessuten tillate seg en livsførsel som i stor grad var forbeholdt nettopp kunstnere. Det synes også som han hadde spesiell sans for unge jenter.

Det er helt på det rene at Vigeland hadde forhold til flere av sine modeller. Noen av disse forholdene må Inga Syvertsen ha kjent til, og hun truet da også til tider med å forlate ham.

Blant annet innledet Vigeland i 1906 et mangeårig forhold til en av sine kvinnelige modeller, den da 17 år gamle Marie Nordby.

Forholdet mellom Vigeland og Inga begynte å falme og fikk sitt endelikt da en ny ung kvinne kom inn i Vigelands liv i 1920. Det gjaldt 18 år gamle Ingrid Vilberg fra Ullensaker, trolig ogsådet et forhold som startet med at hun var modell for Vigeland.

Trappevask

Livet ble hardt for Inga. Bitterheten var stor, fattigdommen likeså. I sin tid som samboer med Vigeland hadde hun imidlertid fått en del tresnitt, og ved salg av noen av disse ble hun satt i stand til å kjøpe en liten leilighet i Observatoriegaten 25 i Oslo. Hun leide ut et rom, og en tid hadde hun melkebutikk i samme gård. Siden flyttet hun til en leilighet i Frognerveien 52 – ikke langt fra Vigelands palass. Av og til tjente hun litt ekstra på trappe- og kontorvask, og ved å gå med regninger.

Inga fikk med årene erstatning for tresnittplater, fotografier og reproduksjonsrett som hun hadde ervervet seg i samboerskapet. I 1945 ble det dessuten inngått en overenskomst mellom Inga og Oslo kommune. Så lenge hun levde, ble hun sikret en årlig godtgjørelse på 3600 kroner i form av bystyrepensjon.

Inga Syvertsen døde 25. juni 1968.

Ingas trekk

Det finnes flere verker av Gustav Vigeland som bærer Inga Syvertsens umiskjennelige trekk. Det gjelder eksempelvis en portrettmaske av Inga som en glad, leende ungpike. Likeså mange akttegninger – og trekkene hennes kjennes igjen i et par skulpturer fra 1902, en liten kvinnetorso, og den unge kvinnen i en erotisk gruppe der hun sitter tvers over brystet til en liggende mann. Torsoen ble i 1909 lagt til grunn for en figur i full størrelse. En marmorversjon fra 1912 ble innkjøpt til Nasjonalgalleriet.

Og Vigeland? Han giftet seg 28. januar 1922 med Ingrid Vilberg. Ekteskapet strandet på slutten av 30-tallet, men det ble ingen formell skilsmisse. I stedet kom ytterligere en ungpike inn i billedhuggerens liv – en pur ung kvinne fra Sør-Audnedal som var kommet som hushjelp. Gustav Vigeland døde 12. mars 1943 – 74 år gammel.

Et rørende møte med Anne Marja

Det var Gustav Vigelands hensikt å modellere Anne Marie Andersdatter da han i 1918 besøkte Sagdalen. Ifølge Inga ble han imidlertid så berørt av møtet med kvinnen at han kastet leirklumpen i Glomma.

Det ble nok begrenset hva Gustav Vigeland som billedhugger fikk utrette mens han bodde i Varteig. Scott Derbakk forteller imidlertid at moren skal ha stått modell for Vigeland da hun var 7-8 år gammel.

Takket være informasjon som følger bildene fra Inga Syvertsen, har vi også kunnskap om et rørende møte mellom billedhuggeren og en psykisk utviklingshemmet kvinne på boplassen Sagdalen i Varteig som Vigeland hadde til hensikt å modellere.

Sagdalen, der Gustav Vigeland besøkte Anne Marja. Nå er det bare hustuftene igjen på plassen.

I forpleining

På Sagdalen bodde nemlig Laurine Kristine Kristensdatter (født i 1852) – opprinnelig fra Dalene under Brunsby. Derfra hadde hun med seg Anne Marie Andersdatter (født i 1845), som hadde vært i familiens forpleining i mange år. Var det noen som utnyttet legdsfolk, var ho Lærrine Sa’dærn eksempel på det stikk motsatte. Hun var et hjertegodt menneske som gjorde sitt ytterste for den personen som var plassert i hennes omsorg.

Hvordan forbindelsen mellom Vigeland og Laurine Sagdalen kom i stand, vet vi ikke. Men vi lar Inga fortelle om besøket på Sagdalen, plassen som lå på veien fra Kongsrud mot Grytebrua, like opp til høyre for brua:

Kastet lerklumpen i elva

”Da vi i 1918 besøkte Laurine, hadde Vigeland med en lerklump med tanke på en liten figur av Anne Marja, men da han fikk se hende naken, orket han det ikke! Lerklumpen kastet vi i Glomma da vi tok båten fra Furuholmen.”

Noen dokumentasjon på skulpturer gjort i Varteig har vi derfor ikke – men kanskje skal vi se ekstra nøye etter neste gang vi er i Vigelandsparken, med sine 192 skulpturer og mer enn 600 figurer laget i full størrelse. Muligens kan vi kjenne igjen våre beste- eller oldeforeldres ansiktstrekk i noen av Vigelands figurer?

Tone Wikborg – forfatteren av Vigeland-biografien som kom ut i 2001 – kjenner ikke historien om Anne Marie på Sagdalen. – Vi vet imidlertid at han var fascinert av mennesker som var spesielle på noe vis, sier hun i en kommentar.

(Utdrag av artikler i Varteig Historielags årstidsskrift Inga for 2005, skrevet av Øistein Bøe. Bildene er utlånt fra Kultorp-familien og fra Østfold fylkes bildeavdeling.)