Varteig Historielag
Stiftet 8.2.1982

Tidligere arrangement

Referat fra tidligere avholdte arrangement i Varteig Historielag.

Trykk her for arrangement i 2009

Trykk her for arrangement i 2011

Trykk her for arrangement i 2012

Trykk her for arrangement i 2013

Varteig Historielags arrangement i 2010:

Mandag 6. desember: Julemøte hvor Ragnhild Brenne og Ågot Borgen serverte smakebiter fra Alf Prøysens liv og diktning.

Førjulskveld med Alf Prøysen

Alf Prøysen – husmannsgutten som ble nasjonalskald.

Det er ikke vanskelig å skape lun førjulshygge når Alf Prøysen står på programmet. I alle fall ikke når Prøysen serveres i ord av Ragnhild Brenne og i toner av Ågot Borgen.

Ågot Borgen og Ragnhild Brenne sørget for en lun førjulskveld i historielaget, med et program om Alf Prøysens liv og diktning.

Ute sank kvikksølvet nedover mot 20-tallet, men inne i Ingasalen i Bygdehallen var det lun førjulshygge da Varteig Historielag inviterte til sitt julemøte.
Det viste seg da også at det skulle mer enn kulde til å skremme folk bort fra møtet. Nærmere 50 personer hadde benket seg for å nyte Alf Prøysen, risengrynsgrøt, julekaker og kaffe.

Skreddersydd program
Ragnhild Brenne og Ågot Borgen har samarbeidet om blant annet Prøysen siden 1980-tallet. De er samkjørte som få, og på hvert sitt vis er de med på å presentere nasjonalskalden fra Ringsaker. Ragnhild verbalt – Ågot med fingrene lekende lett over pianoets tangenter.
Den drøyt times lange Prøysen-forestillingen i historielaget var skreddersydd for anledningen, med vekt på førjulstid.
Det ble muntre møter med Prøysens diktning, men også mer alvorlige undertoner – både fra hans liv og hans enorme produksjon.

1000 fortellinger
23. november i år var det 40 år siden Alf Prøysen døde. Han rakk bare å bli 56 år, og enda større grunn er det derfor til å la seg bli imponert over hans omfattende produksjon.
Ragnhild Brenne fortalte at Prøysen skrev et sted mellom 800 og 1000 lørdagsstubber. I tillegg kommer et vell av viser, barnebøker – og én roman, ”Trost i taklampa”.
Brenne hadde plukket ut fire av Prøysens fortellinger. Det var ”Kjerringa og grisen”, ”Fuglband”, ”Svart evangelium” og ”Matja Madonna”. Den siste fortellingen karakteriserte Brenne som juleevangeliet i praksis.

Bessmor-ideal
Ragnhild Brenne er sterkt fascinert også av Alf Prøysens foreldre, og kanskje ikke minst moren Julie. Men også Prøysens bessmor, husmannskona som tok seg arbeid som budeie da hun ble enke, har en sentral plass.
Bessmors besøk i Prøysenstua var en høytidsstund uten like. Mens besteforeldre i dag har med seg gaver i søkk og kav, var det storveis når hu bessmor knøt opp det rene lommetørkleet hun hadde lagt noen småkaker i. Da var det fest for ungene på Prøysen-plassen.

Fløttærda’n
Ragnhild Brenne tok i sitt kåseri utgangspunkt i ”fløtterda’n” – 14. april 1914. Opp Prestvegen mot husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda kom denne dagen ekteparet Julie og Olaf Andreassen, døtrene Marie og Margit – og Vesle-Olaf, gutten som ekteparet hadde tatt til seg fordi guttens mor ”hadde det verre enn øss”.
Julie gikk gravid med Alf da de etablerte seg på Prøysen-plassen, og 23. juli kom han til verden i husmannsstua.
Brenne siterte Prøysen på at han og søstrene fikk en barndom preget av god omsorg og kjærlighet. Eller, som han sier: ”Huset var akkurat så stort at det ikke var plass til å småkrangle”.

Det er gøtt å ha e’ tru
Alf Prøysens diktning blir av kjennere inndelt i et sosialt, et kulturelt og et religiøst landskap.
Ragnhild Brenne tegnet et bilde av en klok men også bestemt kvinne da hun ga noen skildringer av mor Julie. Men mest av alt et menneske godt forankret i sin kristentro. ”Det er gøtt å ha e’ tru”, refererte hun Julie på.
Og den kristentroen viste Ragnhild Brenne til at sønnen Alf arvet, noe som gir gjenskinn i hans diktnings religiøse landskap.
”Du skal få en dag i mårå” skrev Alf Prøysen mens han våket over moren på hennes dødsleie. – Visa er Prøysens måte å fortelle om nåden på, kommenterte Ragnhild Brenne.
(Referatet fortsetter under bildene.)

En lydhør forsamling ble med på en reise inn i Prøysen-land. Fra venstre ser vi Arne Bøhaugen, Odd Johansen, Oddvar Juliussen, Jan Hansen, Erling Skivdal (delvis skjult), Rolf Lunde og Astrid Lunde.	Ingen Prøysen-kveld uten allsang, og denne gang var det både Romjulsdrøm og Julekveldsvisa. Fra venstre Kjell Andersen, Reidun Simensen, Hans Erik Groven, Reidun Olsen, Gunvor Groven, Gerd Abrahamsen og Synnøve Lunde Karlsen.	Risengrynsgrøt og saft står på programmet når Varteig Historielag har sitt julemøte. Her fra selvbetjeningen, hvor smak og behag bestemte mengden av sukker, kanel og smørøye.

Tegnet på flatbrød
Det kan vel tenkes at både mor Julie og far Olaf stundom lot seg bekymre over guttungen deres. Alf var eksempelvis redd for hester. Nesten en skam for en jordbruksarbeider.
Dessuten likte han heller å pusle inne, framfor å være ute og leke. Han var glad i å tegne, men tegnepapir var det smått med. Derimot var tomme melposer ideelle. I mangel på papir, tegnet også Alf en dag på et flatbrød. Men da satte mor Julie foten ned. Det fikk være grenser.
”Hva skal det bli av den gutten”, undret nok foreldrene. Det fortelles at når Alf hadde sine første opplesninger på radio, benket foreldrene seg foran radioapparatet og lyttet. Da rant tårene nedover far Olafs kinn. Det var blitt noe av gutten likevel.

De er så snille borti garda
Husmannsplassen Prøysen lå under storgården Hjelmstad på Rudshøgda. Ofte var det nok et stort samfunnsskille mellom storbonde og husmann, men på Hjelmstad må det ha vært annerledes.
Mor Julie sa det på sin måte: ”De er så snille borti garda at en skulle mest tru dom var fattige”.
Julie og Olaf ble for øvrig selveiere på Prøysen.
Da Olaf døde, ble begravelsen med 90 innbudte gjester holdt på Hjelmstad gård. Det skulle si noe om forholdet mellom bonden og hans husmann.
Da Julie døde, var gamlebonden på Hjelmstad og en husmann i nabolaget marskalker.

Ord og toner
Mens Ragnhild Brenne sto for det verbale på historielagets julemøte, sørget Ågot Borgen for å komplettere bildet av Alf Prøysen ved å spille flere av hans mange kjente melodier. Hun bød på et eget Prøysen-potpurri, og ledet også an i allsangen.
Det er tradisjon på julemøtet at historielagets tur- og arrangementskomité byr på risengrynsgrøt og saft, og med påfølgende kaffe og julekaker. Slik også i år, og folket var derfor varme både rundt hjerterota og i magesekken da de etter hvert tok seg ut i vinterkulda for å begi seg på hjemvei.

Her kan du lese hva vi skrev som forhåndsomtale til julemøtet.

Mandag 1. november: Møte med foredrag om de glemte kirker ved konservator Lillian Nyborg.

53 middelalderkirker – eller kanskje 83?

I Østfold har man sikker dokumentasjon på til sammen 53 middelalderkirker. Konservator Lillian Nyborg tror det kan ha vært så mange som 83, men at et trettitalls kirker har gått i glemmeboka.

Disse to satte fokus på kirken under møtet i historielaget. Lillian Nyborg (t.h.) tok for seg de glemte kirker, mens Ragnhild Brenne framførte sin egen prolog som hun skrev til Varteig kirkes 150-årsjubileum.

Temaet for Varteig Historielags møte 1. november var de glemte kirker i Østfold, deriblant en kirke og prestegård som skal ha ligget i Bøkroken før Svartedauden. Spedd på med kirkesagn fra både Kongsrud og Belsbymoen, ble det en stor porsjon lokalhistorie vevd inn i de store linjer som foredragsholderen trakk opp om førstegenerasjons-kirkene våre.
Ut fra oppslutningen om møtet kan man utvilsomt trekke den slutningen at emnet interesserte. Peisestua i Bygdehallen var fullsatt med nærmere 50 tilhørere da leder Kjell Lunde kunne ønske velkommen.

Navn og sagn
Lillian Nyborg har vært formidler ved Borgarsyssel Museum. Samme dagen som hun holdt sitt foredrag i Varteig, hadde hun imidlertid tiltrådt stillingen som konservator ved Halden Historiske Samlinger.
Glemte middelalderkirker er nok ikke noe primært fagområde for Nyborg lenger, men hun kan mer om temaet enn de fleste etter at hun hadde dette som emne for sin masteroppgave ved Middelaldersenteret på Universitetet i Oslo i 2004.
Ut fra lokale stedsnavn, kirkesagn og andre muntlige tradisjoner har hun sporet steder for inntil 30 mulige middelalderkirker i Østfold, i tillegg til de 53 som det er skriftlige kilder til.
De glemte kirkene kan være blant de første som ble reist i Østfold etter kristningen av Viken, men har blitt borte senest på slutten av 1300-tallet. Trolig ble mange kirker stående tomme og for fall etter at Svartedauden herjet i 1349-1350.

En side av biskop Eysteins jordebok.

Eysteins jordebok
Når det i Østfold er dokumentert så mye som 53 middelalderkirker, kan man ikke minst takke Eystein Aslakson for det. Han var biskop og korsbror ved Hallvardskatedralen i Oslo. Biskop Eysteins jordebok – eller Rødeboken, som den også kalles – er fra 1390-tallet.
Der omtales de stående kirker, og Rødeboka er utvilsomt den viktigste skriftlige kilden man har for middelalderkirkene. Dessuten er det foretatt arkeologiske utgravninger som også dokumenterer flere av disse kirkene.
Av de 53 man kjenner til, er bare seksten bevart – helt eller delvis. Tolv er nedlagt og de resterende 25 er gjennom århundrene erstattet med nyere kirkebygg på den gamle kirketomta.

Jens Nilssøn.	Jacob Nicolai Wilse.

Muntlige tradisjoner
De 30 som Lillian Nyborg har tatt for seg i sin masteroppgave, bygger på sagn, fortellertradisjoner og stedsnavn.
Den eldste muntlige tradisjonen om kirker har man tilbake til biskop Jens Nilssøn (1538-1600). På en reise i Østfold i 1594 forteller han om et kapell som skal ha stått i Råde.
Også Jacob Nicolai Wilse (1736-1801) er en viktig formidler av disse eldste beretningene om glemte kirker. Wilse betegnes som Østfolds første betydelige kulturforsker og var sogneprest i Spydeberg og Eidsberg i rundt 30 år.
I tillegg til Jens Nilssøn og Wilse, eksisterer det en rekke beretninger om mulige kirker i Østfold.

Lokale stedsnavn
Også stedsnavn med eksempelvis kirke eller prest som første ledd, er en viktig indikatorer på disse tidligste kirkene.
Oluf Rygh (1833-1899) var arkeolog og stedsnavngransker, mannen bak ”Norske Gaardnavne” i 18 bind, og en viktig bidragsyter til vurderingen av ulike stedsnavn. Også gamle kart har vært en sentral kilde i dette arbeidet.
I sitt arbeid har Lillian Nyborg funnet omkring 100 kirkeindikerende stedsnavn i Østfold. Kun litt over halvparten av disse navnene er knyttet opp til områder nær stående kirker. Den øvrige halvparten er lokale stedsnavn som ligger til dels langt fra nærmeste kirke. Hennes teori er at mange av disse stedsnavnene bunner i kirker som ikke lenger eksisterer.
(Referatet fortsetter under bildene.)

Kaffepausa er viktig under et historielagsmøte. Her ser vi fra venstre Ragnhild Larsen-Småberg, Asmund Brenne, Kjell Sterkerud og Grethe Sterkerud.	Mannfolkene har benket seg. F.v.: Rune Kultorp, Terje Bergby, Arne Hansen, Rolf Lunde, Isak Lunde og Gunnar Bråthen. Bak ser vi Reidun Olsen og Liv Østtorp Hauge.	Ivrig prat over kaffen. Fra venstre Gunvor Groven, Karin Tangene, Synnøve Lunde Karlsen, Wigdis Bergby og Hans Erik Pedersen.

Kirkesagn i Varteig
Lillian Nyborg henviser til minst tre forskjellige kirkesagn fra Varteig. Det mest konkrete er den muntlige beretningen om at det skal ha vært kirke i Bøkroken.
Nyborg har vært på befaring i området, og fant både topografi og jordbruksareal svært interessant i forhold til beretningen om kirke. Hennes vurdering av området tilsier at kirken eventuelt kan ha ligget på et høydedrag mellom gårdstunene på Bøe-gårdene 3028/2 og 3028/7. Beretningen bærer også bud om mulig prestegård, som i så fall har ligget mellom gårdstunene på 3028/7 og 3028/11.
– Bøkroken er en spennende grend. Det aktuelle kirkestedet lå fritt og med god utsikt. Dessuten i nær forbindelse til det som trolig var gårdstunet på Store Bøe, sa hun.
I en parallell oversikt over middelalderkirker på Vestlandet, viser det seg at 33 av de 34 aktuelle kirkene lå i tilknytning til gårdstunet. Det samme ser man også flere steder i Østfold.

Troll og skrømt
De to andre kirkesagnene fra Varteig stammer fra Kongsrud og Belsbymoen.
Et sagn vet å fortelle at trollet i Suterenåsen – eventuelt i Kjerringåsen – skal ha hevet en kampestein mot kirken i Varteig, fordi trollet mislikte kirkeklokkene. Steinen landet på Kongsrudhøyda, der den fortsatt ligger.
Kirkesagnet fra Belsbymoen er et såkalt kirkeflyttingssagn, der de underjordiske stoppet kirkebygging ved å flytte undermuren til et nytt kirkested.
Selv om kirkesagn kan inneholde både troll og skrømt, fortalte Lillian Nyborg i sitt foredrag at etterprøving blant annet fra Trøndelag har vist at selv denne type sagn har en kjerne av historisk sannhet i seg.
Kirkeflyttingssagnene er en felles europeisk fortellertradisjon. Når troll og underjordiske blir vevd inn i historien, var det ifølge Nyborg for å gjøre det lettere å huske historien.

Sarpsborg Arbeiderblad skrev om de glemte kirkene i Sarpsborg i forkant av historielagets møte.

Kirker i Sarpsborg
I tillegg til eventuell kirke i Bøkroken, har Lillian Nyborg festet seg ved ytterligere seks steder i Sarpsborg hvor det kan ha ligget en kirke for et årtusen eller så siden.
Både ved Bjørnland, Lundestad og Vestre Vister i Tune er det i likhet med Bøe i Varteig sagn eller annen form for muntlige overleveringer som forteller at disse gårdene kan ha vært kirkesteder.
Lokale stedsnavn er indikator for kirker på Slang og Karlsøy i Skjeberg, og på Ryen/Utne i Tune. På Slang har man stedsnavnet Præstorp i skriftlig materiale så langt tilbake som i 1447, mens Prestenga på Karlsøy er registrert i nyere tid. Kirkebakken på Ryen/Utne er datert tidlig på 1800-tallet.
På Vestre Vister har man også stedsnavnet Præste Wiste.

Bekreftet teori
Det er ikke utført arkeologiske undersøkelser på noen av de mulige kirkestedene i Østfold. Det skulle gjerne Lillian Nyborg sett at ble gjort.
– Flere av stedene peker seg sånn sett ut som svært interessante, sier hun.
Hun mener å ha belegg for sine teorier ut fra arkeologiske funn gjort i Danmark, og her hjemme både i Vest-Agder, Nord-Hordaland og Trøndelag.
Hun trekker fram to eksempler. I 2000 og 2001 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser i Vest-Agder, henholdsvis i Åseral og Sånum. Begge steder var det muntlige tradisjoner om kirke.
I Åseral bekreftet utgravningene denne fortellertradisjonen, og i tillegg ble det registrert tre kristne graver i tilknytning til den påviste kirkebygningen.
I Sånum ble det påvist rester etter en kristen gravplass med mer enn 20 graver. Dessuten ble det funnet rester etter to bygninger, hvor den ene peker i retning av en kirke.
Lillian Nyborg har stor tro på at tilsvarende funn også ville blitt gjort i Sarpsborg, dersom noen av de aktuelle stedene ble undersøkt.

Stolpekirker
De første kirkene som ble reist var såkalte stolpekirker, og var forløperen til stavkirkene.
Er det snakk om førstegenerasjons gårdskirker, har de nok vært helt enkle trekirker, der de bærende stolpene var satt rett i bakken. På mange måter kan de sammenlignes med de små, enkleste stavkirkene, som består av ett rektangulært skip.
Lillian Nyborg sier at disse byggene trolig forfalt relativt fort på grunn av mangel på drenering og fundament. Hun antyder en levealder på 50 år.
I tillegg til stolpekirker, kan det også være snakk om tidlige, enkle steinkirker. I så måte henviste hun til kirkeruinen ved Tenor i Eidsberg. Det er trolig at denne steinkirken ble bygd på samme stedet som det tidligere hadde stått en trekirke.
Mange av disse eldste kirkene var såkalte høgendeskirker. Det vil si kirkebygg som bonden selv hadde reist og sto ansvarlig for vedlikeholdet av. Det var også bonden som betalte de tidligste prestene, gjerne kombinert med at presten fikk rydde seg en liten plass under gården.
(Referatet fortsetter under bildene.)

Odd Arne Saltbones (med ryggen til) og Reidar Steng i ivrig samtale. Videre rundt bordet Åse Bøe Saltbones, Reidun Olsen, Liv Østtorp Hauge og Iris Kingsrød.	En utvidet kjøkkenkomité med Ingebjørg Skivdal, Kari S. Lunde, Erling Skivdal, Johanne Pahr og Oddvar Juliussen.	En engasjert trio – fra venstre Sigrid Hasle, Ingrid Westgård og Ellen Hasle Kokkim.

Østfolds første
Da Olav Haraldsson grunnla Borg i 1016, bygde han samtidig en kirke. Mariakirken gikk i Sarpsfossen i det store raset på Borregaard i 1702.
Den eldste bevarte kirkeruinen i dag er derfor St. Nicolaskirken inne på Borgarsyssel Museums område. Den er 100-året yngre enn Mariakirken.
Lillian Nyborg er rimelig sikker på at mange av de glemte kirkene kan ha vært fra samme perioden som St. Nicolas-kirken.
Kristningen av Viken skjedde tidlig. Harald Blåtann (ca. 930-986) regjerte i Danmark, men hevdet også delvis overherredømme over deler av Norge. Han regnet seg selv som den som hadde kristnet kongedømmet sitt.
De første, helt enkle trekirkene hadde nok kort levetid. Kanskje ikke mer enn 50 år. Med Svartedauden i 1349-1350 ble det en brå stopp for mange av kirkene.
Da kirkens liv ble gjenopptatt etter Svartedauden, var det en enorm mangel på prester, samtidig som det etter hvert ble riksstyre og presteskap mer enn den enkelte storbonden som bestemte hvor kirken skulle ligge.

Kirkeprolog
Mens foredragsholderen i stor grad konsentrerte seg om kirker som har forsvunnet, tok Ragnhild Brenne for seg den kirken som vitterlig står der midt i bygda.
Dagens utgave av Varteig kirke sto ferdig i 1859. I fjor ble kirkens 150-årsjubileum markert med en rekke arrangementer, samtidig som kirken forut for jubileet var blitt renovert.
Til hovedarrangementet i november i fjor hadde Ragnhild Brenne skrevet en prolog som hun framførte den gang. Prologen er også trykket i Inga 2010. På møtet i Varteig Historielag ble kirketemaet avsluttet ved at hun framførte prologen på nytt.

Mer om den glemte kirken i Varteig finner du ved å trykke her.
Ragnhild Brennes kirkeprolog finner du her.

Mandag 27. september: Møte med foredrag om tømmerfløtingen i Glomma ved Aage Tangen.

52.000 trailerlass med tømmer – elveveien

Se for deg 52.000 trailere fullastet med tømmer. Så mye trevirke passerte Glennetangen lense i toppåret 1952. Antall stokker? Omkring 14 millioner.

Aage Tangen kåserte om tømmerfløtingen for en fullsatt Peisestue. Her er han til venstre, i prat med Asmund Brenne og historielagsleder Kjell Lunde.

Dette var tall som Aage Tangen presenterte da han kåserte om tømmerfløtingen i Glomma i et møte som Varteig Historielag arrangerte i Peisestua på det tidligere kommunelokalet.
Tangen (75) begynte selv i smia ved Nes som 16-åring. Senere ble han verkstedformann, og de siste årene i lensa var han fløtingsfullmektig med ansvar for hele strekningen fra Rendalen til Sarpsborg. Til sammen ble det rundt 40 år i fløtingen for ham.
Derfor var emnet i de beste hender da historielaget ønsket å markere at det i år er 25 år siden den siste ordinære driftssesongen i lensa.

300 års historie
Med nedleggelsen var en 300 år lang tradisjon blitt historie. Aage Tangen trakk i sitt foredrag opp de store linjer gjennom disse århundrene.
Han viste også til sentrale bielver til Glomma hvor det var betydelig fløting, og nevnte i særlig grad Rena og Flisa. Dessuten alt tømmeret fra Gudbrandsdalen, som kom via Vorma.
Ved siden av Glomma, nevnte han også flere andre svært betydelige fløtningsvassdrag, som Trysilelva, Halden-, Drammens-, Arendals- og Skiensvassdraget.
Aage Tangen minnet om de tusenvis av arbeidere som livnærte seg på fløtingen, kanskje ved siden av å ha et småbruk. Bare på strekningen mellom Solbergfoss og Sarpsborg var det nærmere 500 mann i arbeid.

Aage Tangen jobbet rundt 40 år i fløtingen. Her er han fotografert ved sin egen bolig på Furuholmen, med vakker utsikt over Glomma – der blant annet slepebåten ”Opsund” ligger ved brygga.

Furuholmen
Foredragsholderen viet stor plass til de enkelte tømmerlensene. Det gjaldt eksempelvis Furuholmen lense, som var hjelpelense i 36 år og hovedlense i 13 år – fram til den i 1908-09 ble flyttet til Nes i Skiptvet.
Perioden ved Nes ble kortvarig på grunn av vanskelige og til dels sterkt variable strømforhold. Allerede i 1938 ble derfor lensa flyttet til Glennetangen, der den forble fløtingen ut.
Ved Nes hadde man også egen dampdrevet kraftstasjon i tillegg til sagbruk, smie, verksted, kontorer, boliger og arbeidsbrakker. Med flyttingen av lensa til Glennetangen, ble også den landfaste virksomheten flyttet til Furuholmen.
Fellesfløtingen kjøpte Nordre Furuholmen gård i 1949 og startet utbyggingen i 1955. Tre-fire år senere var nyanlegget et faktum. Bare saga ble stående igjen på Nes. Den står der for øvrig den dag i dag.

100 prosents overskridelse
Tømmerfløtingens problemer i Sarpsfossen, og for den saks skyld havnemyndighetenes bekymring for veksten i fløtingen, gjorde at man utredet mulighetene for å benytte Glommas vestre løp, med en tømmertunnel som forbandt Isnesfjorden med Visterflo.
Arbeidene med Eidet-tunnelen kom i gang 1. juni i 1906, og jobben var avsluttet 15. september i 1908. Da var tunnelen ferdig i en lengde av 3170 meter, og med en høydeforskjell på 20 meter.
Arbeidene med vestre løp var kostnadsberegnet til omkring en halv million kroner. Aage Tangen og møteforsamlingen kunne konstatere at det ble overskridelser den gang også – med rundt 470.000 kroner.

Varteig Historielags to æresmedlemmer deltok også i møtet. Her ser vi Aashild Bergby (94) t.h. sammen med søsteren Klara Westgaard (91). Rundt bordet mot venstre ser vi ellers Ingrid Westgård, brødrene Reidar og Ivar Johansen og Ellen Hasle Kokkim.

Fra elv til bil
Aage Tangen trakk fram en del tall for å illustrere overgangen fra fløting til biltransport.
I årene 1918-1920 ble 76 prosent av alt tømmer fløtet. På 1930-tallet var andelen fortsatt rundt 60 prosent, og i 1960 i underkant av 50 prosent.
Så raste imidlertid andelen som gikk elveveien, og var tidlig på 1970-tallet nede i ti prosent.
I 1950 gikk 30 prosent av tømmeret på bil. 20 år senere var andelen 80 prosent.
Av alt tømmer som i 1975 ble hogd i områdene som soknet til Glomma, Drammens- og Haldenvassdraget, ble 90 prosent levert ved bilvei.
Da fløtingen ble vedtatt nedlagt, var det forutsatt at mye av tømmeret skulle overføres fra vann til tog. – Men har det skjedd? undret Aage Tangen.
Toppåret for fløtingen var altså i 1952, med 14 millioner tømmerstokker. Det skulle gi omkring 1.750.000 kubikkmeter tømmer. Eller altså 50.000 trailerlass.
Selv om fløtningskvantumet sank, holdt det seg likevel noenlunde stabilt på fire – fem millioner stokker de siste ti – tolv årene før fløtingen opphørte i 1985.

Ingen vei tilbake
Det var nok med atskillig vemod at lensearbeiderne mottak nyheten om nedleggelse tidlig på 1980-tallet, og det vemodet sitter fortsatt.
Aage Tangen tror at et økende fokus på miljø, forurensning og trafikkbelastning trolig ville ført til at tømmerfløtingen ikke hadde blitt nedlagt i dag. – Den gang kom det ikke et pip verken fra miljøbevegelse eller myndigheter, sa han.
– Hadde fløtingen fått holdt på i noen år til, tror jeg beslutningen om nedleggelse hadde blitt vanskelig å fordøye for de styrende myndigheter, mente Tangen.
Med nedleggelsen i 1985 var det imidlertid ingen vei tilbake. – Vi må bare se i øynene at en gammel, tradisjonsrik transportmåte er forsvunnet for godt, fastslo foredragsholderen.
(Referatet fortsetter under bildene.)

Det var trangt om plassen i Peisestua da 65 lydhøre personer samlet seg for å få med seg foredraget om fløtingen i Glomma. I forgrunnen Fredrik Stang (t.v.) og Øivind Holt.	Ivrig prat rundt kaffebordet. Fra venstre Kjell Sterkerud, Kjell Andersen, Frode Bredholt og Inge Bjerk.	Når det er trangt i Peisestua, får man heller da kaffen på kjøkkenet. Fra venstre Ingebjørg Skivdal, Ester Juliussen og Kari S. Lunde.

Stort oppmøte
Etter foredraget var det gledelig stor respons fra møtesalen, med både spørsmål og morsomme historier.
Varteig Historielags leder Kjell Lunde kunne forresten ved møtets start notere seg for noe som må være henimot rekord i oppslutning. Peisestua var mildt sagt full når de rundt 65 frammøtte hadde fått benket seg.
Tur- og arrangementskomiteen jobbet imidlertid iherdig, og sørget for at det ble god sitteplass til alle. Kaffe og kaker var det også i rikt mon, og loddsalget gikk strykende.
Dermed kan historielaget glede seg over det tredje svært vellykkede arrangementet etter sommeren. Rundt 50 deltok på turen til Gammelvala i august, det samme antall var med på høstvandringen fra Thoreby 4. september – og altså 65 på medlemsmøtet om fløtingen.
Det borger godt for et livsfriskt og aktivt historielag.

Les mer om fløtingens historie ved å trykke her.

Lørdag 4. september: Høstvandring med utgangspunkt på Thoreby.

På søken etter levd liv i Varteig

Fellesnevneren for høstvandringen til Varteig Historielag var å spore tilbake til levd liv. Det enten vi snakker om gravhauger som kan være både to og tre tusen år gamle, husmannsplasser som ikke er mer enn halvannet århundre – eller for den saks skyld profiler som har levd fram til de senere år.

Hele det historieinteresserte følget fotografert fra gravhaugen ved Thorebyhøyda. I bakgrunnen ser vi nordre og søndre Skofteby.

Tyskerne foretok under andre verdenskrig prøve-sprengninger på Thoreby, på jakt etter vismut, molybden og kobber. Her etterlot de seg en 4-5 meter dyp "brønn".

Levd liv var jo for så vidt også fellesnevneren da den tallrike gruppa ble geleidet inn til en tidligere oppgangssag, en bekkekvern og en fotball-løkke. Og til prøvesprengningene som tyskerne foretok under andre verdenskrig, på leting etter molybden og vismut.
Ved den eneste bevarte husmannsstua i distriktet – på Harehytta – ventet to store griller på turgjengerne. Her ble det en romslig rast, mye prat og historiske beretninger. Høstvandringen tok omkring fem timer, og vel framme ved utgangspunktet på Thoreby ventet det kaffe og kaker på dem som hadde tid til å drøye sammenkomsten med ytterligere en liten time.

Stor oppslutning
Bredden i turopplegget – med fokus både på boplasser, næring, gravhauger og mineralforekomster – virket å anspore lokalhistorisk interesserte. I alle fall var noe over 50 personer med på vandringen, som fant sted i et fantastisk vakkert høstvær. Turen favnet for øvrig stoppesteder både på nordre Skofteby, Thoreby og Askersby.

Guide Hans Erik Groven forteller om profiler på Thoreby og Askersby. Lyttende i bakgrunnen Kjell Lunde, Sigrid Hasle, Ingrid Westgård, Ellen Hasle Kokkim og Iver Hasle Kokkim.

Hans Erik Groven – selv eier av Thoreby gård og utrolig både interessert og kunnskapsrik på lokalhistorien – var guiden som klarte å levendegjøre historien på en mesterlig måte.
Her kunne man formelig se for seg både likkisteprodusenten, sypiken og sagmesteren.
Han fortalte også levende om profilene på de to gårdene Askersby og Thoreby – fra Olaf Tonning kom dit i 1884 og fram til de senere eierne.

Lang, lang rekke – fra Thoreby mot gravhaugene på Skofteby. I forgrunnen Jorun og Gunnar Kullerud.

Sag og kvern
Høstvandringen startet med gravhauger fra jernalderen ved Thorebyhøyda, graver som følgelig kan være godt over 2000 år gamle. Og turen ble avsluttet med gravrøyser fra bronsealderen på Fugleåsen, graver som kan være ytterligere 1000 år eldre enn haugene som turen startet ved.
Interessant var det også å gjøre en stopp ved den næringsvirksomhet utenom jordbruket som sikkert i sin tid preget området. Det gjaldt spesielt oppgangssaga som sto i bekken mellom Askersby og Thoreby. Sagbruksvirksomheten der var av så stor betydning at Jon Tostensen Askersby (født i 1814) slapp militærtjenesten fordi han var sagmester der.
Både demningen ovenfor saga og fundamentene til ei vannrenne oppstrøms kverna er fortsatt i imponerende god stand. Mølledrift på Askersby er dokumentert helt tilbake til 1654, men man vet ikke om det er samme kverna som det er rester etter i Kvennfossen i dag. I 1723 nevnes imidlertid kverna her som ett av femten kvernhus i Varteig.

Hans Erik Groven levendegjorde historien. Her fra Kasehytta, med en lydhør forsamling foran seg.

Lokalhistorisk tur er for både små og store. Her familien Bergerud – Cathrine og Ketil Bergerud med barna Petter (3) og Guro (5). Til høyre Ketils far Hans Erik Pedersen.

Utilbørlig virksomhet
Under veis på turen fortalte Hans Erik Groven om rugdetrekk som nok ansporet en ivrig jeger som Olaf Tonning – skoleholderen fra Stryn som slo seg opp i Varteig.
Med nytt gevær ble Tonning fristet over evne, og gikk på jakt en søndag. Det mislikte folk i omegnen, og han ble anmeldt for utilbørlig virksomhet og brudd på helligdagsfreden. Skal vi tro Groven, tok Tonning anmeldelsen med stoisk ro.
Tonning ble forresten anmeldt for brudd på helligdagsfreden ytterligere en gang. Da hadde han fått ny selvbinder på Thoreby, og fristelsen ble så stor at han prøvekjørte den – selv om det aldri så mye var søndag.

Fire boplasser
Den historieinteresserte forsamlingen var også innom fire forskjellige husmannsplasser – nemlig Bergli/Kasehytta under Nordre Skofteby, Larmelia og Elsehytta under Thoreby og Harehytta under Askersby.
Dette er plasser som var bebodd i kortere eller lengre tid – fra tidlig på 1700-tallet og til den siste fastboende flyttet ut fra Harehytta i 1917.
På høstvandringen ble det forsøkt gitt liv til husmannsfolk som ellers nok har gått i glemmeboka. Om Kase-Petter som gikk gårdimellom for å tigge høy til kua si, om Tale som livnærte seg som sypike og bakstekone, om Vesle-Ola som laget likkister til halve bygda, om Ola som var den flinkeste finsnekkeren man kunne tenke seg, og der det fortsatt er vakre skap etter ham på Thoreby.
(Reportasjen fortsetter under bildene.)

Der gapahuken står ved Sagaløkka, hadde arbeiderne på oppgangssaga i sin tid spisebrakke.	Grunneierne møttes på demningen ovenfor oppgangssaga i delebekken mellom Askersby og Thoreby. T.v. Rolf Helge Heieren på Askersby, t.h. Hans Erik Groven på Thoreby.	Harald Lunde i spiss over bekken som danner delet mellom Thoreby og Askersby.

En lyttende forsamling tar inn flere tusen år gammel historie ved gravhaugene på Thorebyhøyda. I forgrunnen fra venstre ser vi Gunnar Bråthen, Ivar Johansen, Reidun Olsen og Kari S. Lunde.	I flokk og følge mot mineralforekomstene av vismut og molybden. I bakgrunnen gårdstunet på Thoreby.	Vertskapet for høstvandringen – Hans Erik Groven stående og Rolf Helge Heieren og Line Thorstensen i døråpningen på gapahuken ved Sagløkka.

Harehytta ligger fritt og fint etter tømmerhogsten sist vinter, og trestubbene ble utmerkede sitteplasser for sultne sjeler. På bildet ser vi blant andre Odd Arne Saltbones, Reidun Olsen og Åse Bøe Saltbones.

På Harehytta hadde Rolf Helge Heieren og Line Thorstensen sørget for varme griller for sultne turgåere. Her kommer Heieren for å legge mer ved på grillen. Rundt grillen ser vi ellers Karin Ek, Iver Hasle Kokkim, Ellen Hasle Kokkim, Ragnhild Komperød og Synnøve Lunde Karlsen.

Den siste husmannen
Harehytta er nok uten sammenlikning den boplassen med lengst historie. De siste husmannsfolkene på plassen var Inger Marie Olsdatter og Peder Engebretsen, som kom til Harehytta som nygifte i 1863.
Harehytta var på 20-25 mål jord og ga fôrgrunnlag for både hest og ku. Derfor var nok plassen et attraktivt leieformål også etter at husmannsvesenet ble avviklet. Av den grunn fortsatte bosettingen og driften av den gamle husmannsplassen også etter at Inger og Peder flyttet derfra i 1896. Siden 1917 ble imidlertid plassen drevet fra Askersby gård, og den gamle husmannsstua fra helt tidlig på 1800-tallet ble fritidsbolig. Under krigen spilte den forresten en viktig rolle for gutta på skauen.

Morens fødested
Blant over 50 deltakere på høstvandringen, skulle vi tro at historien ble både nær og spesiell for Ivar Johansen (født i 1927) fra Greåker.
Hans mor var nemlig født på Harehytta 4. februar i 1900. Olga var nummer fire i rekken av i alt elleve barn – hvorav ti vokste opp.
Olga var åtte år gammel da familien flyttet fra Harehytta til Nybråten i Skiptvet. Senere giftet Olga seg med Johan Evensen fra Sætrehagan og bosatte seg på Valbjørk ved Vesle-Hovden.
I 1982 laget Sarpsborg Arbeiderblad en reportasje på Olga og en eldre bror Ole, da disse var på mimretur til Harehytta. Der forteller de fra barneårene på boplassen, der det kunne ligge opptil fire unger i samme senga inne i kammerset mens den til enhver tid minste ungen lå sammen med foreldrene i senga i stua. Kosten for den voksende familien var i hovedsak poteter, tettemelk og salt sild, men med fersk suppe på søndagene.
Søskenparet fortalte også om hvordan de på vei til skolen kunne bli stoppet på Thoreby og sendt for å jobbe på jordene framfor å få boklig lærdom. En smule spesielt, ettersom bonden på Thoreby, Olaf Tonning, også var skoleholderen deres.
Søskenparet hadde imidlertid mye pent å si om Tonning og det øvrige gårdsfolket. Avlagte klær fra gården ble sydd om og tilpasset ”hareungene”. Da kua deres strøk med, fikk de ny ku fra gården.
(Reportasjen fortsetter under bildene.)

Ivar Johansen ved stuebordet inne på Harehytta, der moren var født – og ytterligere besteforeldre, oldeforeldre, tipp- og tipptippoldeforeldre har bodd og virket.	Olga Evensen og broren Ole Nybråten fotografert ved det samme bordet på Harehytta sommeren 1982. Olga var født her i 1900, mens broren Ole var født i Skjeberg fem år tidligere. På Harehytta bodde de fram til 1908.	Ivar Johansen foran stua på Harehytta, der fem slektsledd før ham har levd. Hans tipptippoldefar var født omkring 1770, mens boligen på Harehytta er fra omkring 1820.

Spesiell opplevelse
Ivar Johansen medgir gjerne at det var spesielt å komme inn på boplassen der moren levde fram til hun var åtte år. – Hun fortalte mye fra barneårene på Harehytta, og minnene strømmer på i dag, sier han.
Ivar har forresten flere slektsledd bakover med tilknytning til Harehytta. Moren altså født der i 1900. Mormor og morfar var Anette Regine Olsdatter og Rikard Larsen. Morfar Rikard jobbet ved teglverk i Borge og var følgelig hjemme bare i helgene. Derfor falt nok mesteparten av arbeidet hjemme på Harehytta på mormor Anette og ungene.
Da Rikard og familien forlot Harehytta i 1908, flyttet Ivar Johansens oldefar inn der – nemlig Lars Larsen og hans nye kone Laura Andersen. Der dør Lars i 1912. Laura blir boende der i ytterligere fem år, før hun flytter via Skoftebyskolen til Skjeberg.
Flere av Ivars forfedre bodde imidlertid også som husmenn på Harehytta. Mormor Anette Regine var født utenfor ekteskap på Kasehytta under Skofteby, med far Ole Olsen (Vesle-Ola) og mor Karen Sofie Hansdatter.
Både Vesle-Olas far Ole Olsen (født i 1805) og farfar Ole Jensen (født ca. 1770) var i mange år tilknyttet Harehytta. Vi snakker da om Ivar Johansens tippoldefar og tipptippoldefar. Når Ivar tok husmannsstua i øyesyn, kunne han følgelig ta inn over seg historien fra fem slektsledd tilbake i tiden. Ikke rart at han trengte å gå litt for seg selv inne på Harehytta.
(Reportasjen fortsetter under bildene.)

Det var godt med matøkt etter en lang og innholdsrik tur. Her er det Ester Juliussen, Kari S. Lunde og Ingrid Westgård som har slått seg ned på stubbene ved Harehytta.	Stua på Harehytta er ganske nøyaktig 200 år, og ga en verdig ramme for avslutningen på den historiske lokalvandringen. Vi ser blant andre Ingrid Westgård, Rita Holene, Åse Bøe Saltbones, Karin Tangene, Johanne Pahr og Gunnar Kullerud.	Siste stopp under den lokalhistoriske vandringen var bronserøysa på Fugle- åsen – en gravhaug som kan være 3000 år gammel.

En hyllest til Harehytta
Etter at høstturen hadde fått forhåndsomtale i Sarpsborg Arbeiderblad, fikk historielaget en lydkassett med opptak av nå avdøde John Askersby som sang selvskrevne sanger. Tydelig inspirert av blant andre Johan Falkberget, hadde den forrige eieren på Askersby skrevet en hyllest både til skogen og jakta, men kanskje ikke minst til Harehytta. Noen av sangene ble avspilt inne på husmannsplassen, der Askersby blant annet synger:

John Askersby (1928-2009) skrev hyllest til Harehytta og skogens liv.

Jeg reiser inn i et vinterland,
Den vei jeg reiser så mang en gang.
Til Harahytta nu ferden går,
For hugge tøm’re til det blir vår.
Her inne liker jeg meg så bra,
Jeg blir så lykk’lig, fri å gla’.
Når fuglen kvidrer i granens topp,
Jeg løfter blikket og ser der opp.
I en annen av sangene henter vi disse strofene:
Det var sommermorgen, med sol og vind,
Til Harahytta jeg reiste inn.
Jeg hørte ingen,
Men der sto Bringen,
Midt oppå plassen med ku og kalv.
Ja, Harahytta, mitt skjønne sted,
Du skuffer aldri, når jeg drar forbi.
(- - -) med skogens dyr,
Og ville blomster, og fugl som flyr.
Ja, Harahytta, du er meg kjær,
Du er i tanken, hvor enn jeg er.
Og når jeg reisebilletten får,
Får litt i urna av plassens jord.

Et utsnitt av kartet fra 1775, som viser Thoreby, Askersby, Larmelia og Harehytta.

Allsidig historie
Ved siden av ti ulike stopp under turen, fikk også deltakerne med seg mye annen god historie på veien.
Hans Erik Groven fortalte om navn på jorder og skogstykker, ofte også med bakgrunnen for navnet. På Thoreby finnes også en av containerne fra flydroppene på Knatterudmosen under andre verdenskrig. Containerne inneholdt både våpen og ammunisjon, og var avgjørende bidrag til den virksomheten "gutta på skauen" bedrev. Også det en viktig del av lokalhistorien i området, og containeren var tatt fram for dem som hadde interesse av å beskue.
På buveggen var det hengt opp et utsnitt av et kart fra 1775, som også vekket stor interesse. Her kunne man blant annet lese "Belsby Varde" - altså fra en tid hvor Belsbykollen hadde en viktig rolle ved vardetenning for å varsle fiendtlige styrker på vei inn i landet.
Nærheten til historien kom forresten tydelig for dagen ved starten på turen. Langs veien mot Thoreby er det i høst gravd nye veidiker. I dette arbeidet hadde gravemaskinføreren plutselig oppdaget både stein og brent kull. Nærheten til de gamle gravhaugene i området gjorde at arbeidene ble stoppet.

Gunvor Groven disket opp med kaffe og kaker, og åpnet huset for dem som ville inn. Her takkes hun for stor gjestfrihet av lederen i Varteig Historielag, Kjell Lunde.

Stor takk
I forhåndsomtalen av turen, hadde arrangørene antydet at vandringen ville kunne ta fire til fem timer – inkludert romslig spisepause på Harehytta.
Dette stemte da også forbløffende. Omtrent nøyaktig fem timer etter at følget gikk ut fra gårdstunet på Thoreby, var deltakerne tilbake til utgangspunktet igjen.

Vel tilbake ved utgangspunktet på Thoreby fristet husets folk i samarbeid med tur- og arrangements-komiteen for kaffe og kaker i vakker høstsol. Fra venstre: Tore Sverresen, Synnøve Lunde Karlsen, Rita Holene, Jorun Kullerud og Karin Ek. Stående, Gunnar Kullerud og Ragnhild Komperød.

Enskjønt, det var egentlig ikke slutt, da heller. Tur- og arrangementskomiteen, med Ester Juliussen i spissen, og vertskapet med Gunvor Groven i spissen, bød da på kaffe og kaker. Gledelig mange takket ja til en slik avslutning på en hyggelig og lærerik lørdag, og dermed gikk det ytterligere en liten time.
Kjell Lunde, leder i Varteig Historielag, benyttet anledningen på tampen av dagen til å takke dem som sto bak turen. Det gjaldt Line Thorstensen og Rolf Helge Heieren på Askersby, og det gjaldt ikke minst Gunvor og Hans Erik Groven på Thoreby. Gunvor som alltid gjestfri vertinne, og Hans Erik som fremragende historieguide.

Eget hefte til turen
Til høstturen fra Thoreby lørdag 4. september var det også laget et eget 16-siders hefte som fortalte litt om de ti stoppestedene under turen.
Vil du lese heftet, trykk her (åpnes som PDF).

Lørdag 24. juli: Tur til "Det levende museet i Brunskog" - Gammelvala

En reise tilbake til gamledager

Morten Klemsdal satt bak rattet på bussen, og sørget for at vartingene kom trygt fram og tilbake til Gammelvala i Brunskog lørdag 24. juli.	En fornøyd kvartett fra Varteig Historielag på Gammelvala. Fra venstre Kari S. Lunde, Ester Juliussen - som er leder i tur- og arrangementskomiteen som sto for turen - og Eva og Nils Henrik Bøhaugen.	Ingebjørg og Erling Skivdal foran en av de mange gamle maskinene som ble demonstrert under Gammelvala. Denne maskinen laget treull.

Det ble – bokstavelig talt – en reise tilbake til gamledager da rundt 45 deltakere ble med på Varteig Historielags tur til svenske Gammelvala. Her kunne man beskue hverdagslivets mangslungne virke fra tidlig på 1800-tallet og fram til midten av det forrige århundret. 

Svensknorsk forbrødring - med to av de mange frivillige i Brunskog i sine flotte klesdrakter sammen med en trio fra Varteig Historielags reiseselskap. Fra venstre Barbro Ludvigsson, Lennart Nilsson, Bjørg Arntsen, Johanne Pahr og Bjarne Arntsen.

Solveig Bergby (t.v.) og Sigrunn Brusevold ved en av de mange håndverksutstillingene. Sven Haglund hadde mangt og mye å tilby av trearbeider.

Det er 25 år siden Varteig Historielag forrige gang hadde busstur til Gammelvala i Brunskog. Det behøver på ingen måte gå et nytt kvart århundre til neste gang. 

For 48. gang

Gammelvala – svensk for gamleverda – arrangeres i år for 48. gang. Stormønstringen er et gedigent samarbeidsprosjektmellom Brunskogs Hembygdsförening og Brunskogs Husmoderförening.

”Det levende museet i Brunskog” byr på et yrende liv. Varteig Historielag valgte å legge turen sin til 24. juli – åpningsdagen for den ukes lange Gammelvala. Ved åpningsseremonien mønstret en del av de mange titalls frivillige som er med på å sikre arrangementet. Uten forkleinelse for Borgarsyssel Museum må vi medgi at Smålensmarken blir en lillebror til sammenlikning.

Man måtte til Brunskog for å finne en norsk motor. Her en Trygg-motor som blir grundig vurdert av Ragnar Berby, Morten Klemsdal og Terje Bergby.

Bondesamfunnet
Bondesamfunnets liv og virke er sjelen i Gammelvala. Det gjelder både de mange utstillingene, både fra huslige sysler og landbrukets hverdag.
Man blir imidlertid også imponert over en utrolig spennvidde i ulike håndverk som møter en på området. Morsomt er det at besøkende inviteres til selv å prøve seg på mange av disse presentasjonene.

Varteig Historielag hadde satt opp buss til Gammelvala utenfor Arvika. Totalt var det rundt 45 vartinger som inntok

Eget museum er det på området, og flere av virksomhetene på Gammelvala er i tillegg museale i seg selv. Det gjelder eksempelvis det gammeldagse konditoriet, landhandelen, radioverkstedet, postkontoret og skolestua. For bare å nevne noe.
Dessuten demonstreres gamle arbeidsmetoder, som spenner fra bearbeiding av lin til utvinning av trekull. 

Barnevennlig

Det er ikke alltid like enkelt å engasjere de yngste på et musealt besøk. I Brunskog har de tydelig lagt vekt på at her skal hele familien trives.

Et helt lite kreativt verksted ventet de yngste, med farger og papir, spiker og bord. Blant annet kunne man med kyndig bistand snekre seg sine egne lekebiler.

I vevstua fikk også ungene slippe til, og på bondegården ved soldattorpet var det dyr man kunne hilse på. 

Gustaf Fröding
Stormønstringen i Brunskog vet også å knytte til seg dikteren Gustaf Fröding (1860-1922). Han var svensk forfatter og poet. En av hans mest velkjente diktsamlinger er ”Stänk og flikar” fra 1896.

Fra Frödingspelet, hvor det kun er amatører i de ulike rollene. Björn Palmquist ses her som Gustaf Fröding, mens det er Eva Johansson, Anette Nilsson og Monika Henner som gestalter de tre bygdekjerringene.	Det var rikelige muligheter også til å innta medbrakt niste. Rundt bordet ser vi her Asbjørn Østby, Hanne Østby (delvis skjult), Kari S. Lunde, Harald Lunde, Oddvar Juliussen og Nils Henrik Bøhaugen.

Hans søster Matilda vare ”patrone” på Slorudsborg i Brunskog, og dit kom dikteren på somrene for å få ro i sjelen. Det er hverdagen på Slorudsborg på 1890-tallet som er bakteppe for Frödingspelet, som vartingene fikk med seg. Et rent lystspill, kun med amatører i rollene.
Her satt latteren løst, når de ulike karakterene fikk utfolde seg fra scenen. Stykket bød også på en del av Frödings diktning, i hovedsak hentet fra ”Räggler og paschaser”.

Ettersom det i år er 150 år siden den svenske poetens fødsel, er det lagt opp til flere Fröding-temaer i tillegg til lystspillet.

Nevgröt och fläsk
Det vil bære alt for langt av sted å gi et fyldestgjørende bilde av virksomheten under den ukes lange Gammelvala i Brunskog. Det beste er egentlig å ta turen dit selv.
Morten Klemsdal satt bak rattet i bussen og førte oss trygt til og fra ”det levende museet”. Bussturen tok omkring to og en halv time hver vei.
La oss imidlertid helt på tampen slå et slag for en värmlandsk spesialitet i matveien. Du trenger ikke å gå verken sulten eller tørst på Gammelvala. Her er det enkle kiosker like vel som det er restaurant.
Vi trekker imidlertid fram en rett som finnene opprinnelig tok med seg da de kom til Värmland, nemlig ”nevgröt ock fläsk”. Guiden som ønsket oss velkommen markedsførte spesialiteten godt, og forsikret at den retten varte hele veien hjem.
For ordens skyld; ”nevgröt” kommer ikke av never. Tvert imot er den laget på mel fra ristet havre. Nei, navnet kom av at man spiste grøten med bare nevene. Men i Brunskog anno 2010 følger det bestikk med!

Kjell Lunde, leder i Varteig Historielag, fikk prøve seg på skjæring av plank med håndsag for to personer.	Gamle arbeidsmetoder ble demonstrert både ute og inne. Her fra bearbeiding av lin.	En pust i bakken for Arne Hansen og Iris Kingsrød. Bak ser vi Lillian og Anders Ørka.
Gammelvala startet med presentasjon og opptog med mange av de frivillige medarbeiderne som sikrer det årlige arrangementet.	Teaterstykket om Gustaf Fröding i Brunskog bød på mange fargerike karakterer.	Gamle hestekjøretøy var det mange av på Gammelvala. Her ser vi Isak Lunde, Bjarne Arntsen, Johanne Pahr og Bjørg Arntsen.

Lørdag 29. mai: Tur til Hafslund Hovedgård og Soli Brug.

Da Maren Juel skremte vettet av Quisling

Alle herregårder med respekt for seg selv har et gjenferd som vandrer i gangene. Så også på Hafslund Hovedgård, der Maren Juel skal gå igjen. Hun er imidlertid av den fredelige sorten, men klarte likevel å skremme vettet av Vidkun Quisling da ministerpresidenten overnattet på gården under andre verdenskrig.

Det er snart 200 år siden Maren Juel døde, men fortsatt skal hun gi seg til kjenne på Hafslund Hovedgård.

Vidkun Quisling tok inn på Hafslund Hovedgård under andre verdenskrig, men ble vettaskremt av Maren Juels gjenferd.

Historien ble servert da Varteig Historielags tur- og arrangementskomité inviterte til guidet tur på Hafslund Hovedgård og Soli Brug lørdag 29. mai. Omkring 25 deltakere var med på en innholdsrik og morsom tur, der man ble servert både historie, kunst og kultur.

Det var Sidsel Horgen Wert som guidet på Hafslund, og som fortalte historien om Vidkun Quisling.

Vist bort av gjenferdet

Maren Juel regjerte med mild men myndig hånd på Hafslund Hovedgård fram til hun døde i 1815. Tett innpå to hundre år senere er det fortsatt dem som mener å se henne i gangene på den staselige gården.

Neppe har imidlertid noen blitt mer skremt av den tidligere husfruen på Hafslund enn Vidkun Quisling.

Den forhatte ministerpresidenten tok under krigen inn på Hafslund Hovedgård.

Morgenen etter fant kokka ham passe oppskremt på kjøkkenet nede i kjelleren. Quisling kunne fortelle at han hadde våknet på natta ved at en kvinne hadde stått ved senga hans og pekt mot døra. Hun ville ha ut gjesten.

Kvinnen ved senga var identisk med damen som det hang et maleri av på veggen i Quislings rom – nemlig Maren Juel.

Varteig Historielags forsommertur trakk rundt 25 deltakere. Her er de samlet foran hovedbygningen på Hafslund Hovedgård.

Sagbruksvirksomhet
Nå var det nok imidlertid mer historiske fakta enn anekdoter og spøkelseshistorier som guiden vektla på Hafslund, men historien om Maren som gjenferd er uansett med på å fargelegge beretningen om Hafslund.
Sidsel Horgen Wert gikk flere tusen år tilbake, til de helleristninger og gravhauger som finnes på hovedgården, og som vitner om tidlig bosetting. Skriftlige kilder for bosettingen har man imidlertid først fra 1349.
Så tok hun et langt sprang fram til Otte Bildt, den danskættede forretningsmannen som ble eier på Hafslund fra rundt 1600. Det var han som bygde den første store hovedbygningen, som nok var i tre, og som brant i 1758.
Det var Otte Bildt – for øvrig en av anene til den svenske utenriksministeren og tidligere statsministeren Carl Bildt – som bygde opp sagbruksvirksomheten på Hafslund. På det meste hørte fjorten sagbruk til adelsgården.

Niels Werenskiold - herre til Hafslund og eier av blant annet Skjeberg og Ingedal kirker. Broren Jens eide Varteig kirke.

Enda en danske
Hafslunds historie omfatter flere dansker. Som eksempelvis Werner Nilssen, som kom fra Sønder-Jylland omkring 1650.
Werner ble eier av Hafslund, men også av Borregaard Hovedgård – ettersom han gifter seg med datteren på Borregaard. Det sies at Werner Nilssen er en av Norges rikeste og mektigste menn når han dør på slutten av 1600-tallet.
Niels og Jens var to av Werner Nilssens sønner. Niels ble sittende på Hafslund, mens broren overtar på Borregaard. Det skal ha vært et usedvanlig kjølig forhold mellom brødrene. Sidsel Horgen Wert fortalte at en av de få gangene Jens var på Hafslund var da han, hans høygravide kone Margareth og hovmesteren ved et skarve mirakel slapp fra det store raset på Borregaard i 1702. Et ras som krevde fjorten menneskeliv, og hvor 200 dyr gikk i fossen sammen med hele bygningsmassen, store mengder sagskurd og tømmer.
Nils med følge skal ha tatt seg over Glomma i båt overfor fossen, gått i land ved Vaskerstua og kommet seg opp til Hafslund.

Kirkeeiere

Niels og Jens ble døpt Wernersen (Werner-sønner). Dette var imidlertid ikke fint nok for adelige, så derfor ble navnet Werenskiold konstruert.

Begge brødrene var for øvrig også kirkeeiere. Niels på Hafslund, som også var amtmann, eide Ingedal og Skjeberg kirker med underliggende gårder. Jens på Borregaard, som var kanselliråd, eide Varteig kirke fra 1724 til 1755, og satt dermed også samtidig med et samlet Brenne.

Guiden Sidsel Horgen Wert (t.h.) briefer turdeltakerne før forsamlingen "inntar" hovedbygningen. Vi ser f.v. Yvonne Due, Oddvar Juliussen, Hans Erik Groven, Gunvor Groven, Kjell Lunde (bak), Hardis Tomta, Kari S. Lunde, Ingrid Westgård og Ågot Borgen.

På Hafslund utviklet Niels gården til et paradegods, med stor vekt på kunst og kultur. Målet var å gjøre Hafslund-godset til Norges svar på Versailles.

Det sies at han hentet inn fra Europa kunstverk av blant andre Michelangelo og Raphael, men at disse verkene strøk med i brannen i 1758, hvis de ikke allerede var forsvunnet ved den svenske okkupasjonen rundt 1717-1718.

Med prektig kunst som bakteppe ser vi her Ragnar Berby, Ivar Eik, Inger Johanne Gustavsen, Ingrid Westgård og Gunvor og Hans Erik Groven.

Tre sterke kvinner

I sin guiding for vartingene vektla Horgen Wert tre sterke kvinner som er sentrale i Hafslunds historie.

De tre var Karen Werenskiold, Anna Collet og før nevnte Maren Juel.

Karen var datter av Niels Werenskiold, født på Hafslund omkring 1700 og gift med general Hartvig Huitfeldt.

Det var forresten i Karen Werenskiolds regjeringstid på hovedgården at det ble opprettet eget skole- og fattigvesen på Hafslund. Ordningen omfattet alle sagbruksarbeiderne med familier, men også leilendinger, husmenn og andre landbruksarbeidere som lå under adelsgården.

Karen opplevde også som helt ung den svenske okkupasjonen, der Werenskiold-familien ble hevet ut fra hovedgården. Det skulle ta et par år før familien kunne flytte inn igjen, og da sies det at hovedbygningen var helt rasert.

Hafslund brenner

Neste sterke kvinne på den adelige storgården var Anna Collett (1731-1772), gift med justisråd Peter Elieson (1727-1773). Da den flotte barokkbygningen fra Bildts tid ble flammenes rov innunder jul i 1758, sies det at Anna sa til sin mann: ”Nå skåler vi for et nytt og flottere Hafslund!”.

Tre år senere står den nye hovedbygningen ferdig – staseligere og mer imponerende enn dens forgjenger.

Det har gått 250 år siden bygningen ble reist, og det prektige bygget har gjennom årene vært gjenstand for omfattende restaureringer. Senest – og muligens størst – på 1930-tallet, regissert av arkitekt Arnstein Arneberg, mannen bak Oslo rådhus og Skaugum.

Maren Juel omkranset av sine tre ektemenn. Øverst Peder Holter, t.v. Ole Christoffer Wessel og t.h. Marcus Gjøe Rosenkrantz.

En stor forretningskvinne
Den tredje kvinnen, og trolig den største i Hafslunds historie, er altså Maren Juel, født i Oslo i 1749.
Starten på dette eventyret er at Peder Holter og Bernt Anker i 1773 kjøper Hafslund på auksjon. Det sies at de kom innenfor på stasgården ved å være verger for Anna og Peter Eliesons barn. To år senere løser Holter ut Anker på Hafslund.
Peder Holter satt med en rekke store gods, og ble en av landets fremste og rikeste trelasthandlere. Kona Maren Juel bidro i aller høyeste grad til å øke rikdommen. Det sies at hun var en fremragende forretningskvinne.
Da Peder Holter dør uten etterkommere i 1786, arver Maren både Hafslund, Borregaard og alle sagbrukene. Hun gifter seg senere med Ole Christoffer Wessel, en bror av dikteren Johan Herman. Wessel dør etter bare tre års ekteskap, og Maren gifter seg for tredje gang – med magistratpresidenten Marcus Gjøe Rosenkrantz.

På Hafslund Hovedgård finnes det svært mange portrettmalerier. Her av den dansknorske kong Frederik VI, hans dronning og prinsesse.

Ved siden av sin enestående forretningssans, gjorde også Maren Juel en stor innsats i rent sosialt virke. Blant annet opprettet hun en støtteordning for Hafslunds og Borregaards enker og tidligere arbeidere. Fortsatt eksisterer det et legat i hennes navn i Sarpsborg.

Maren sies å ha vært svært begavet, omsvermet og kunstnerisk.

Da hun døde barnløs i 1815, testamenterte hun sine eiendommer til nevøer og nieser i Sverige og Norge. Boet var så stort at det tok 30 år å sluttføre oppgjøret.

ASA Hafslund

Fra Maren Juels tid valgte guiden å ta kjappe steg fram til 1896, da ”Aktieselskabet Hafslund” – nå Hafslund ASA – overtok.

Vannføringen i Sarpsfossen, som i Otte Bildts tid ga grunnlaget for de mange sagbrukene, var også det naturgitte fundamentet for produksjon av elektrisk strøm.

Sidsel Horgen Wert poengterte under omvisningen at Hafslund Hovedgård ikke er noe museum, men i aller høyeste grad en levende gård. Det fikk da også deltakerne på Varteig Historielags tur se ved selvsyn, der det i riddersalen var dekket til drøyt 100 mennesker som skulle spise middag der påfølgende mandag.

Solli-bruket i 1870-årene. Det nedre bruket til venstre og det øvre til høyre i bildet. Bak bruket ser vi Solli og plassene Solgård, Enerhaugen, Bakken og Linbingen. (Bildet er hentet fra "Tune - Gårdshistorie, del 1").

Til Soli Brug
Fra Hafslund Hovedgård la turdeltakerne i vei mot Soli Brug. Der ventet Eva Dørje-Berg på vartingene, med fyr på peisen, varm kaffe og velsmakende rundstykker i Smia.
På en særdeles humørfylt og sprudlende måte kåserte hun om det som en gang var Nord-Europas største sagbruk – og ikke minst om oppbyggingen av stedet etter at hun og ektemannen Willy overtok.
Det er snart 32 år siden Eva og Willy Dørje-Berg kjøpte stedet. Da var Soli Brug i sterkt forfall. Kjøpet omfattet for øvrig kun to bygninger på bygslet grunn – nemlig møllerens hus og det gamle kontoret.
Med stor arbeidsinnsats og betydelige kostnader er stedet jobbet opp til et kunstnersenter med vidt renommé. Soli Brug omfatter i dag elleve hus, og en eiendom på til sammen 160 mål.

En sprudlende Eva Dørje-Berg kåserte i Smia om både sagbrukstid og kunstnersenter.

Arbeidsfordeling
Utviklingen av Soli Brug har skjedd uten offentlig støtte. Med stort glimt i øyet refererte Eva Dørje-Berg til NRKs ”Herskapelig” og programleder Toppen Bech.I programmet fra Soli Brug uttalte Willy at ”kona tjener pengene, og jeg bruker dem”. – Men heldigvis har det blitt lettere etter hvert, fastslo hun.
Som keramiker fikk Eva Dørje-Berg tidlig et stort navn. Mye har skjedd siden hun startet sin virksomhet i et beskjedent rom på Ise for 61 år siden.
Dessuten har utstillingene på Soli fått en enorm respons. To store kunstmønstringer er det i året, og Eva Dørje-Berg fortalte lattermildt om første utstillingen der man ble tatt en smule på sengen av den store oppslutningen.
Eva (82) og Willy (88) er fortsatt i stor aktivitet, men hun sa seg svært glad for at sønnen, maleren og musikeren Ole Dørje, nå driver galleriet og overtar også selve anlegget.

Kaffe og rundstykker smakte fortreffelig i Smia på Soli. Her ser vi Yvonne Due, Trond Kullerud og Kjell Lunde.

Kongelige besøk
Det har i alle fall vært to kongelige besøk på Soli. Første rojale gjesting var av dronning Desirée av Sverige (1777-1860). Hun var kjøpmannsdatter fra Marseille som først var forlovet med Napoleon, men ble etter to år vraket fordi hun ikke var av kongelig byrd. Napoleon valgte heller enken Joséphine de Beauharnais.
I stedet for Napoleon, ble det Jean Baptiste Bernadotte som ektemake for Desirée. Sikkert ikke noe dumt valg. Jean Baptiste Bernadotte ble i 1810 valgt til Sveriges kronprins, under navnet Karl XIV Johan. Åtte år senere blir han svensk konge, og kjøpmannsdatteren Desirée blir dronning Desideria av Sverige.
152 år etter dronning Desirée, var turen kommet til den norske kongefamilien på besøk på Soli. Nå hadde Eva og Willy Dørje-Berg avsluttet restaureringsarbeidet, og initiativet til besøket kom fra Slottet. Det er ingen stor hemmelighet at dronning Sonja har sans for Eva Dørje-Bergs keramiske kunst.

Hans Erik Groven (t.v.) og Terje Bergby foran vannhjulet som ekteparet Eva og Willy Dørje-Berg fikk satt opp, etter først å ha lagt om elveløpet. Vannhjulet er åtte meter i diameter.	Terje Bergby og Kjell Lunde foran noen av de enorme stenpilarene som står igjen etter Nord-Europas største sagbruk. I alt er det 44 slike pilarer som vitner om storhetstiden på Soli.

600 arbeidere
Storhetstiden for Sanne og Soli Bruk er regnet å ha vært i årene 1860-1876. På det meste skal 600 mann ha hatt sitt virke ved de 22 oppgangssagene ved Soli.
De gamle sagbruksprivilegiene var opphevet, og det ga frittspillerom også på Soli. Man kan ane litt av størrelsen på virksomheten når man ser ruinene etter virksomheten, men det er vanskelig å ta inn over seg hva bruket må ha betydd for lokalbefolkningen.

Soli Brug har blitt en perle, og er mye benyttet både av kunstelskende og turgåere.

Brukssamfunnet hadde sitt eget sosial- og fattigvesen, og også et godt utbygdskolevesen. Egen sykekasse fantes også, med et styre på fem mann.

Til stedet hørte dessuten egen lege, jordmor, skomaker og bakeri,og på Soli fantesdet endog et vigslet rom for kirkelige handlinger.

For å sikre arbeidernes proviantering anla eierne av Sanne og Soli et eget kornmagasin på 1830-tallet. Dette kornmagasinet fikk årlig 1200-1500 tønner østersjørug fra Christiania, i tillegg til korn fra Sanne og gårdene omkring.

Med dampsagenes inntreden møtte oppgangssagene ved Soli sin overmakt. I 1902 var det derfor helt slutt på sagbruksvirksomheten ved Sanne og Soli, og i 1931 ble bruket solgt til nedriving.

Keramikkverkstedet

Etter foredraget i Smia, fikk turdeltakerne mulighet for å ta en forhåndstitt på noe av den kunstutstillingen som åpner på Soli 5. juni.

Dessuten var det gode muligheter både til å beundre og handle Eva Dørje-Bergs varierte og etterspurte keramikk.

Turdeltakerne fra Varteig Historielag var tilgodesett med blå himmel og tildels en varmende sol, så mange av deltakerne benyttet også anledningen til å bese seg ellers på anlegget. Det gjaldt blant annet også det svære vannhjulet nede ved Aagaardselva, med en diameter på åtte meter, og de 44 enorme stenpilarene som er de synlige restene etter det som var Nord-Europas største sagbruk.

Ingrid Westgård og Kjell Lunde beundrer keramikken som Eva Dørje-Berg har utstilt.	Kari S. Lunde og Ester Juliussen benytter anledningen til å handle keramisk kunst av Eva Dørje-Berg.	- Mye vakkert, fastslår Arne Hansen og Bjørg Belsby etter å ha sett keramikkutstillingen.

Mandag 19. april: Gårdsbesøk på Thoreby med orientering av Hans Erik Groven.

En solid historietime på Thoreby

En særdeles lydhør forsamling fikk seg en solid leksjon med lokalhistorie da Varteig Historielag la sitt aprilmøte til Thoreby. Her ble det orientert både om gård og profilerte eiere, og etterpå mulighet for å bese seg i den gamle, men nyrenoverte boligen.

Thoreby lå badet i vårsola da historielaget hadde sitt aprilmøte lagt til gården. Her er deltakerne samlet. I bakgrunnen ser vi våningshuset fra 1772 og vognskjulet fra 1899.

Nærmere 40 personer deltok i besøket på Thoreby gård. Gunvor og Hans Erik Groven hadde åpnet både gård og hjertedør, og bød på både historie og et bugnende kaffebord.

Besøket denne vårkvelden blir for øvrig fulgt opp med en tur til gamle boplasser, gravhauger, bekkekverner og mineralforekomster i området lørdag 4. september.

Gamle vikingnavn

I sin orientering tok Hans Erik Groven utgangspunkt i gårdsnavnet. Navn med endelse -by er å se som gamle vikingnavn, hvor man antar jord ble ryddet allerede på 800-tallet.

Første skriftlige kilde for ”Thoresbø udj Thorpaland” finnes imidlertid først i biskop Eysteins jordebok fra 1397.

Torpeland omfattet trolig både Thoreby, Askersby, Skofteby og Belsby. Ifølge Groven en av middelaldergårdene som forsvant, sammen med blant annet gården Varteig – Ingas fødested.

Totalrenovert

Hans Erik Groven inne i en av stuene som hører ”stasdelen” av våningshuset til. Ågot Borgen, Ester Juliussen, Anne Sofie Bergerud og Hans Erik Pedersen er lydhøre.

Våningshuset på Thoreby er fra 1772, men ble kledd i sveitserstil i 1866. Gunvor og Hans Erik Groven har totalrenovert boligen. Det tok drøyt ett år, og ble avsluttet i 2003.

Våningshuset er i to etasjer, laftet og med en grunnflate på 13,4 x 10,3 meter. Det var solid tømmervirke som ble brukt ved byggingen. Groven fortalte at over og under vinduene på langveggen er stokkene i hele lengder

Også innvendige vegger er i laftet tømmer. Når gamle tapeter ble tatt ned fra veggene, oppdaget man at tømmerveggen var tettet med blåleire og halm, penslet med gips og påført tapet og brystpanel.

Fra gammelt er boligen delt i to – en bruksdel og en stasdel. Med møbler og interiør for øvrig er dette forsøkt beholdt. Sånn sett har det i oppussingen blitt en fantastisk balansegang mellom det funksjonelle og det mer museale – i dyp respekt for tidligere generasjoner og gårdens mangfoldige historie.

Gårdsbygningene

I forhold til stua, er resten av bygningsmassen på Thoreby relativt sett nyere. Bryggerhus og stabbur – begge for øvrig hellaftet – er fra rundt 1820, vognskjulet fra 1899 og driftsbygningen fra 1909.

Bryggerhuset er for øvrig nå under rehabilitering, blant annet med nytt tak.

Eierne på Thoreby er ellers opptatt av å bevare noe av det gamle kulturlandskapet på gården. Det finnes detaljerte dagbøker som er 150 år gamle, og som ganske konkret forteller om jorder og løkker, beiter og åkrer. Med hjelp av sauen og motorsaga er noe av det tilvokste kulturlandskapet nå blitt åpnet.

Jon Torstensen Askersby, som eide både Askersby og Thoreby.

Jon Torstensen

Med nøkterne vita, men også med morsomme historier, fortalte Hans Erik Groven om profiler på Thoreby og Askersby.

Som eksempelvis Jon Torstensen Askersby (1814-1892), som ble eier både av Askersby og Thoreby. Han var i sin tid ordfører i bygda, og utvilsomt på flere områder en sterkt innflytelsesrik mann. Denne Jon var oldefar til forrige generasjonen på Askersby og Thoreby – Olaf og John Askersby og Anne, Olga og John Thoreby.

Jon og kona Mari fikk barna Anne (født ca. 1857), Torsten (1860) og Karen (1864). Som odelsgutt lå det vel i kortene at Torsten skulle tatt over. Det fortelles blant annet om Torsten at han var ivrig jeger, og ikke minst aktiv på spilljakt. Han døde imidlertid allerede som 28-åring i tæring.

Karen forble ugift. Hun bygde i 1903 hus i sveitserstil i Jernbanegata 2 i Sarpsborg og drev der kafé i mange år.

Olaf Tonning

Datteren Anne ble gift med Olaf Tonning – eller Olav Eliassen Tonning som han het ved dåpen.

Tonning (1853-1936) – var født i Stryn, utdannet ved ”Stordøens Læreranstalt”, og kom som ungkar til Varteig som lærer i 1877 etter ett år på Sunnmøre. Han fikk husvære i andre etasje på Belsby østre, og det er ikke å fortenke ham i at han nok så mot Askersby og Thoreby – kanskje både til de to jentene der og til gårdene.

Tonning kom tidlig med i styre og stell i Varteig, og Groven hadde en kostelig historie fra et møte der gamle vartinger kanskje gjorde et forsøk på å sette innflytteren på plass.

Olaf Tonning, som mente han fortjente begge gårdene og den svarte merra.

Begge gårdene – og merra

Det var vel kjent at han hadde blikket vendt mot Anne Jonsdatter Thoreby, og en av vartingene var frampå: ”Jaså, Tonning, du skal bli den nye bonden på Thoreby, du?”

I foredraget agerte Groven sin forgjenger Tonning på gården, later som han spytter skråtobakk, og siterer stryningen: ”Får jeg ikke begge gårdene og den sorte merren, kan det være det samme!”

Det bør kanskje legges til at både på Belsby og Askersby var det svært gode hester, og særlig den svarte hoppa på Askersby ble sett på som en stjernehest i bygda.

– Tonning var ikke fysisk noen ruvende skikkelse, men han var god i kjeften, bemerket Hans Erik Groven.

Anmeldt for helligdagsbrudd

Olaf Tonning fikk jo både gårdene og merra når han 29. august i 1884 inngår ekteskap med Anne.

Ved siden av gårdsdriften, var han lærer på Skofteby og Stubberud i 47 år. Dessuten var han aktivt med i bankdriften i Varteig – og han hadde også mange andre offentlige verv. Blant annet var han i en årrekke overformynder.

Hans Erik Groven fortalte at Tonning i 1902 kjøpte lokomobil, og han hadde den første personbilen i privat eie i Varteig – en 1922-modell.

Dessuten var han tidlig ute med å kjøpe selvbinder. Også der spedde Groven på med en morsom historie, som sier noe om tiden. Tonning ble nemlig fristet over evne til å prøvkjøre selvbinderen på en søndag, og det resulterte i at han ble anmeldt for brudd på helligdagsfreden.

Fra orienteringen ute på gårdstunet. Til høyre Hans Erik Groven. Bak ham skimtes Karin Ek, og mot venstre ser vi Gunnar Kullerud, Isak Lunde, Torild Magnussen, Kjell Sterkerud og Grethe Sterkerud.

Gårdsguttene kommer

Hans Erik Groven fortalte også innlevende om da Ole Kingsrød kom til Thoreby i 1902 for å søke jobb. Ole var bror til Gunvor Grovens morfar.

Ole fikk jobb av Tonning, og det skulle på mange måter bli skjebnesvangert.

Anne og Olaf Tonning hadde nemlig to døtre – Anna født i 1885 og Margit i 1891.

Groven hoppet fram til 1910, rett før jul. Da hadde Anna begynt å legge på seg, og det var ikke tvil om hvem som hadde ansvaret for farskapet. Det var gårdsgutten Ole.

Tonning kaller drengen inn i storstua. Der hadde Ole vært kun en gang tidligere på de åtte årene. Døra ut i gangen sto på klem. Det mente Groven var en bevisst handling fra Tonning, for utenfor sto både hushjelp og gårdsgutter og lyttet – og dermed ble saken kjent på bygda.

Tonning skal ha mønstret Ole, og spurt: ”Hva har du gjort med vår Anna?”

Ole ble svar skyldig, og Tonning fortsetter:

”Det blir bryllup straks på nyåret.”

Dermed var saken avgjort, og Ole ble sendt ut til dagens dont igjen.

Bryllup ble det som Tonning hadde varslet, og i ekteskapet til Anna og Ole ble det tre barn – Olga, Anne og John.

En parallell ble det også på Askersby, der Johan Bogen etablerte seg etter å ha giftet seg med Margit – og de fikk sønnene John og Olaf.

Skjøt inn julen

Thoreby (fremst) og Askersby har mye sammenfallende historie, ikke minst fordi begge gårdene i to generasjoner ble eid av de samme personene.

Orienteringen fra Hans Erik Groven bød både på tro og overtro. Blant annet den skikken at man skjøt inn julen når kirkeklokkene begynte å ringe.

Det skulle avfyres tre skudd – ett ved stabburet, ett ved stallen og ett ved våningshuset. Hensikten var å rense luften for onde ånder, og da var det viktigst å sikre maten på stabburet, hestene på stallen og folkene i boligen.

I samspill med avdøde John Askersby på Askersby, var dette en tradisjon som Gunvor og Hans Erik Groven har ført videre på Thoreby. Når skuddene ble avfyrt på den ene gården, svarte man med skudd på nabogården. Nå er John Askersby død, men tradisjonen ønsker man å holde fast ved.

Samtidig med at skuddene blir avfyrt, ringes det med stabbursklokkene.

Ola i Larmelia

Selv om husmannsplassene er blant objektene som skal besøkes på vandringen 4. september, kom Hans Erik Groven allerede nå inn på husmannsfolkene i Larmelia.

Gunvor Groven sørget for solide kaffebord. Her i prat med Gunnar Kullerud, Ingrid Westgård og Solbjørg Bøe.

Ola Larmelia levde der midt på 1800-tallet, og var kjent som en av bygdas beste finsnekkere. På Thoreby står det fortsatt to flotte skap som er signert ”O.L.”

Ola hadde sønnen Vesle-Ola, som også var en dugandes bygdesnekker. Datteren Tale reiste rundt i bygda og sydde og bakte for folk. Tales gamle symaskin står for øvrig fortsatt på Thoreby. Den kom til gården da Tonning kjøpte ny symaskin til Tale.

Omvisning

Etter Hans Erik Grovens solide orientering, ble folket bedt inn. Her ventet Gunvor med et solid kaffebord, og praten gikk lett rundt de gamle bordene.

Hele huset var åpnet for omvisning, og her kunne man ta nærmere i øyesyn mye av det som er bevart på gården.

Varteig Historielags leder Kjell Lunde og tur- og arrangementskomiteens leder Ester Juliussen kvitterte med blomster og vin som en takk for solid gjestfrihet og ditto historiefortelling.

Så blir det mulig å tilegne seg mer historie fra området når historielaget lørdag 4. september legger sin høstvandring med utgangspunkt nettopp på Thoreby – og også da med Hans Erik Groven som historisk guide.

Flere bilder fra besøket på Thoreby finner du her!

Mandag 15. mars: Møte med foredrag om gamle hus i Sarpsborg ved Harald Hultengreen.

En tur tilbake i vår nære fortid

Det manglet ikke på gjenkjennende nikk da Harald Hultengreen tok forsamlingen med seg på en mimretur tilbake i vår nære fortid. I ord og tegninger ble minner om gamle bygninger gjenoppfrisket.

Foredragsholder Harald Hultengreen tok forsamlingen med på en rundreise tilbake i nær fortid. I bakgrunnen ses for øvrig tegning av Klemsdalskolen, som ble reist på 1890-tallet og var skolestue fram til 1959.

”Sarpsborg som forsvant” var overskriften på foredraget som den pensjonerte journalisten og lokalhistoriske forfatteren holdt. Det er også tittelen på den bokserien som han har gitt ut, hvor han i sju bøker har presentert mellom 170 og 180 gamle bygninger, båter og virksomheter.

Alt solid lokalhistorie, men som nå ikke finnes lenger. Enten fordi det er borte, eller gjort om til det ugjenkjennelige.

Foredraget ble ledsaget av tegninger fra bokserien, som Terje Tjærnås og Helge B. Skånlund er mestere for.

Oppgaven vokste

Ideen til bokserien fikk Harald Hultengreen i et hyggelig lag, der man kom i diskusjon om historien til en bestemt bygning.

Da våknet både avisjournalisten og forfatteren i ham, og han satte seg ned og laget en liste over ulike bygg og virksomheter som fortjente å få sin historie sikret for ettertiden.

Listen ble lang. Den første boka om hus som forsvant kom i 1993, og den sjuende og siste i 2002.

På møtet i Varteig Historielag måtte han erkjenne at lista nok kunne vært enda lenger, men at han hadde sett seg nødt til å foreta en utvelgelse.

Varteig-historie

I så måte har han i sine bøker valgt et godt knippe med bygninger fra Varteig, og i en forsamling på rundt 30 personer i Peisestua på det gamle kommunelokalet streifet han innom flere av dem.

Harald Hultengreen har imidlertid ikke begrenset seg til bare å ta for seg bygninger når han beskriver lokal historie. Derfor åpnet han foredraget sitt med å trekke fram ”Krabben”, båten som trafikkerte på Glomma fra 1869 til 1947. Båten gikk også trofast under andre verdenskrig, rett og slett fordi tyskerne hadde glemt å lage restriksjoner for den.

Båtens betydning, ikke bare for vartinger, men for befolkning langs Glomma fra Sarpsborg til Skiptvet og Eidsberg, understreket Hultengreen ved å gi noen tall for trafikken en tilfeldig sommer. Da hadde ”Krabben” transportert rundt 14.000 mennesker, den hadde hatt med seg mellom 400 og 500 tonn last og mellom 200 og 300 husdyr.  

Slepebåtene ble anskaffet i årene 1907-1909. Her er det taubåten ”Minge” som er sikret i stødig strek.

Slepebåter
Et annet velkjent innslag på Glomma var selvsagt taubåtene som ble brukt i tømmerfløtingen. Tre slepebåter kom i årene 1907-1909. Før den tid var det fløterlag som førte tømmerflåtene ned elva fra Furuholmen. Mennene sørget for at flåtene holdt seg i strømmen.
Hultengreen fortalte at fløterlagene pleide å ro inn til land ved Kultorp for å ta kaffepause, mens tømmerflåten fortsatte nedover elva. Karene måtte imidlertid beregne tiden så de rakk å ta igjen flåtene. Bommet de, kunne de risikere at tømmerflåtene gikk i Sarpsfossen.
Var motvinden sterkere enn strømmen, måtte flåtene fortøyes og fløterlagene vente på værendring.
Rekorden for en tømmerflåte fra Furuholmen til Opsund var fire timer, men normalt tok det fem til seks timer. Da slepebåtene ”Opsund”, ”Isnes” og Minge” kom i 1907, 1908 og 1909, ble turen fra Furuholmen til Opsund redusert til tre og en halv time. 

Grytebrua, som ble bygd på 1860-tallet – og som sto fram til 1940 da veien om Kokkim og Gryte gjorde brua overflødig. I bakgrunnen ser vi Køya (Rud).

Grytebrua
Kåsøren stoppet også ved Grytebrua, som var en del av det offentlige veinettet til Tangen og Furuholmen.
Vedtaket om å bygge vei gjennom Kongsrudskogen og tvers over Gryteevja ble fattet i 1864, og allerede året etter ble veien stukket og arbeidene satt i gang.
Før den tid var veiforbindelsen til Furuholmen høyst elendig. Det måtte kløves med hest, og hestetrillene måtte de parkere på Kullerud.
Derfor var det en voldsom forbedring da den 30 meter lange brua over Gryteevja med tilstøtende veier sto ferdig. Denne veien var i bruk fram til ny trasé fra kirken over Kokkim og Gryte kom på 1930-tallet. Grytebrua ble revet i 1940.
Harald Hultengreen var også opptatt av Grytebruas mer sosiale betydning. Det utviklet seg etter hvert et fast samlingspunkt på Gryte-siden av brua.
Foredragsholderen stoppet også ved Sagastua, som sto like ved Grytesaga. Stua ble reist i 1830, og lå flott til innerst i evja. 

En kaffeprat hører selvsagt med når historielaget har møte. Her ser vi fra venstre Arild Småberg, Gunnar Kultorp, Arne Hansen, Iris Kingsrød og Inge Bjerk.

Kirkestall og AT-leir
På sin historiske rundtur i bygda gjorde Harald Hultengreen stopp ved blant annet AT-leiren og kirkestallen.
AT-leiren kom i 1941 og lå ved Kristianshytta, der skolen ligger i dag. Den første tiden var arbeidstjenesten frivillig, men på grunn av dårlig oppslutning ble ungdom etter hvert utkommandert til AT-leirene.
Det var stor motstand mot nazistenes arbeidstjeneste, også fordi mange fryktet at ungdom fra AT-leirene senere ville kunne bli sendt ut som soldater. Det var ikke våpen i AT-leirene, men det ble eksersert med spader.
AT-leiren i Varteig var i drift i to år. Totalt var det seks slike leirer i Østfold.
Kirkestallen i Varteig kom på tampen av 1890-årene, og ifølge Hultengreen var bakgrunnen for stallbygningen like mye ønsket om å få ro under gudstjenesten som det var hensynet til hestenes ve og vel. Bøndene var nemlig engstelige for hestene som sto bundet langs kirkemurene, og det hendte nok ofte at mennene under gudstjenesten gikk ut for å se at alt var i orden. Dette forstyrret presten i hans preken, og derfor kom ønsket om kirkestall.
Stallbygningen inneholdt også vedskjul og utedo, og sto fram til ca. 1970. Da ble den solgt for nedrivning for 20 kroner. 

Forsamlingslokalet Foreningsborg som Ise Samtalelag reiste på slutten av 1800-tallet. Bygningen rommet også kolonialbutikk.

Skole og fabrikk
For å illustrere bredden i Hultengreens bøker, tar vi også med tre andre ”stoppested” i hans foredrag.
Det gjaldt Klemsdal-skolen som ble reist på 1890-tallet og som var i bruk som grendeskole fram til sentralskolen sto ferdig i 1959. Selve bygningen ble imidlertid stående til 1981.
Dessuten trakk han fram Foreningsborg, som ble bygd av Ise Samtalelag på slutten av 1800-tallet. I tillegg til møtesal, var det også her forretningslokale der Labråten-familien drev kolonialhandel i mange år. Bygningen måtte vike for den nye Rakkestad-veien.
Og endelig ble det en stans på Haga Hoell som kom i gang 23. august i 1879 og som i sin tid var Norges største produsent av landbruksmaskiner. Virksomheten opphørte på 1960-tallet, men fortsatt står enkelte hus igjen fra den gamle bygningsmassen. 

Det ble oppfrisking av gamle minner under temaet ”Sarpsborg som forsvant”. Her fra venstre Synnøve Gundersen, Peder Gundersen (delvis skjult), Thorleif Thalberg, Kai Rød og Solveig Rød. I bakgrunnen Arve Skoftebyengen, Isak Lunde og Hans Erik Pedersen.

Torgområdet
Deretter tok Harald Hultengreen med seg en lydhør forsamling til byen. Først over den gamle Sarpsbrua, der jernbanen gikk i bru rett over veien. Brua var svært trang, og ved innkjøringen på brua var det ikke plass til møtende hestetransport. Ny bru kom ca. 1930.
Det ble flere bygg og enda flere minner trukket fram fra torgområdet – med Domhuset, fengselet, basarene og kommunestallene. Alt revet på 1960-tallet.
Kommunestallene hadde forresten plass til 115 hester, men rekorden var 164 hester innenfor dørene. 

Et av de eldste

Hultengreen måtte nok medgi at rivingslysten til tider har vært stor blant planleggere og politikere. Det var kanskje ikke tilfeldig at han blant annet tok fram Sarpsborg Bad og sorenskrivergården på Sandesundsveien i sitt foredrag.

Et av de eldste husene i Sarpsborg som har blitt revet i relativt sett nyere tid var skolen som Borregaard bygde i 1802 og som senere ble ombygd til anneks for Folkets Hus.

Bygningen måtte vike da Sarpsborg Arbeiderblad reiste nytt avishus på 1970-tallet.

Harald Hultengreen refererte for øvrig anmerkninger om at spesielt de eldre guttene på skolen hadde lett for å sovne i undervisningen. Kanskje ikke så merkelig når kåsøren fortalte at guttene gikk skift – de jobbet på Borregaard på natta og forsøkte å tilegne seg litt boklig lærdom på dagtid.

Mandag 8. februar: Årsmøte med foredrag om gamle Hafslundsøy ved Jim Johansen.

Stinn brakke om Hafslundsøys historie

Det må være tillatt å ty til idrettsspråket når en pensjonert park- og idrettssjef skal holde foredraget – selv om temaet var langt unna idrettens verden. Vi sier derfor ”stinn brakke” om Peisestua i det tidligere kommunelokalet i Varteig, da Jim Johansen kåserte om gamle Hafslundsøy.

Foredragsholder Jim Johansen tok forsamlingen med seg tilbake til gamle Hafslundsøy. Her er han flankert av Kjell Lunde (t.v.) som går på trettende året som leder i Varteig Historielag. Til høyre styremedlem Kjell Andersen.

Det er lenge mellom hver gang Varteig Historielag trekker så mange mennesker til et møte, og i alle fall til et årsmøte. En aldri så liten opptelling resulterte i at vi kan protokollere 56 personer til stede da Jim Johansen tok forsamlingen med tilbake til adelsgods og leilendingsbruk, haltende skolegang og verdensberømt fiolinist.
Foredragsholderen – som selv er fjerde generasjon på Helgeby (bnr. 5) – startet imidlertid foredraget sitt med en bildesveip til idylliske plasser på Hafslundsøy. Flott terreng og en fantastisk flora, som burde innby flere enn edsvorne Øya-boere til å ta beina fatt.

Sjelden er Peisestua tettere pakket når Varteig Historielag har sine møter, enn da Jim Johansen kåserte om Hafslundsøy.

Leilendingsbruk

Johansen hadde spadd seg helt tilbake til 1500-tallet med sin historie om Hafslundsøy, om biskop Jens Nilssøn som i 1594 var på embetsreise. Fra Sarpsborg var han blitt rodd over fra Opsund til Hafslundsøy, og hadde tatt veien videre til Hafslund hovedgård. Den godeste biskopen tok seg vel da fram omtrent der Hukelundsveien går.

På den tiden lå gårdene på Øya under Kirken, og gårdbrukerne måtte betale høye avgifter til katedralskolen i Oslo. Fattige småbrukere på Hafslundsøy var følgelig med på å betale skolegangen for velsituerte borgere fra de høyere samfunnslag.

Adelskapet på Hafslund hovedgård hadde nok et sterkt ønske om at gårdene på Hafslundsøy kunne gå fra kirkens eie til Hafslunds besittelse. I 1690 klarte endelig Hafslund å makeskifte til seg Rød – og i Karen Werenskiolds tid ble også Skjeggeby, Helgeby og Nordby leilendingsbruk under Hafslund.

Praten går lett rundt bordet. Fra venstre: Erling Skivdal, Synnøve Lunde Karlsen, Ragnhild Brenne, Hans Erik Groven, Ole K. Brenne, Finn Vestby og Grete Vestby (med ryggen til).

Pliktarbeid og leie

Jim Johansen hadde funnet fram til en husmannskontrakt fra 1793, der Guttorm Larsen fikk leie Skarpnord for seks riksdaler. Nitten år tidligere hadde Anders Trinborg gjort avtale med Hafslund om leie av hus for tre riksdaler.

Anders ble benevnt som husmann uten jord, og måtte i tillegg til leien også gjøre pliktarbeid på herregården. Ellers livnærte han seg og familien som sagbruksarbeider.

Oppsitterne var forresten pliktige til å benytte Hafslunds eget bakeri, og Anders var pålagt å betale 12 shilling for den tjenesten.

Jim Johansen så klart at det kunne være tøffe vilkår å ligge under proprietæren på Hafslund, med pliktarbeid og høy leie. Men det kunne også ha sine fordeler. Blant annet viste Johansen til at husmenn som ble svekket av alder og sykdom kom inn under det private fattigvesen som Hafslund hadde bygd opp. Det samme gjaldt også husmannsenkene.

Leilendingsvesenet på Øya varte til rundt 1850, da gårdene ble selveiende.

Den gamle Øya-skolen som sto ferdig i 1905, og som brant i 1948. Skolen lå omtrent der Furuheim ligger i dag.

Skolevesenet
Skolehistorien på Hafslundsøy har vært en smule brokete. Fram til 1861 lå Øya under kirkefjerdingen skolekrets i Varteig. Dette året ble imidlertid Varteig skilt ut fra Tune som egen kommune,og de 22 skoleelevene som den gang var på Hafslundsøy, måtte dele lærer med andre skolekretser i kommunen.
Skolen ble holdt i private hus, blant annet på Skjeggeby. Det ble dyrt å opprettholde skolen på Hafslundsøy, og i 1886 inngikk Tune kommune en avtale med Borregaard om at Øya-ungene skulle få gå på Borregaards skole mot en årlig avgift på 100 kroner fra kommunen.
Skolekommisjonen grep med begge hender denne ordningen, ”som ikke alene ga Øens børn en bedre skole, men hvorved man ogsaa kunde spare 130 kr. om aaret”.
Mange foreldre var imidlertid alt annet enn glade, ikke minst på grunn av skoleveien over Sarpsbrua. Kretsen reiste selv i 1893 skolebygg – det som på folkemunne het ”smaaskolen paa Haugen”. Huset har senere tjent både som bedehus og musikkhus, og er nå lokale for en Amcar-klubb.
Elevtallet på Hafslundsøy var imidlertid i sterk vekst, og i 1905 bygde kommunen ny skole omtrent der Furuheim ligger i dag. Skolen måtte påbygges allerede i 1919, slik at bygget besto av fire klasserom i første etasje, tre lærerboliger og skolekjøkken i andre etasje. Sløyd og bryggerhus var i kjelleren.
Øya-skolen brant i 1948, og en tomt i Hagastuveien ble valgt som plass for den nye skolen.

Bygde Høisand Bad

Nancy Johannessen - født i enkle kår på Skjeggeby, men slo seg opp i Stockholms forretningsliv, og ble grunnleggeren av Høisand Bad i Skjeberg.

Selv om du vokser opp i enkle, for ikke å si fattige, kår, kan du likevel sette dypere spor etter deg enn de fleste. Jim Johansen trakk fram fra sitt persongalleri en mor og sønn som i aller høyeste grad klarte å vise verden at evner og vilje ikke avhenger av den start du har fått i livet.

Nancy Johannessen kom til verden på Skjeggeby 9. mars 1849. Sikkert ingen luksustilværelse da jenta vokste opp, og stort bedre i storsamfunnets øyne ble det vel heller ikke da hun havnet ”i uløkka”.

Lykken skulle imidlertid smile ganske bredt til Nancy fra Skjeggeby. I 1870 gifter hun seg med Johan Johannessen, som var far til Karl, gutten som Nancy hadde født året før.

Den lille familien flytter etter hvert til Stockholm, der Johan blir fanejunker. Der får de også sønnen Hjalmar.

Nancy gjør det skarpt i forretningslivet, og hun bygger opp Stockholms største møbelforretning. Hun hadde nære forbindelser til kong Oscar II og var kongelig hoffleverandør av møbler. Nancy investerte også på børsen, og pengene ynglet.

Ved besøk hos slekt i Kvastebyen i Skjeberg forelsket hun seg fullstendig i Høysand. Hun kjøpte et område på 80 mål, og i 1897 sto Høisand Bad ferdig – med hotell, villa og kurbad. Nancy fra Skjeggeby drev stedet fram til 1917.

Karl Johannessen ble betegnet som den største fiolinisten siden Ole Bull. Her står han bak. Til venstre moren Nancy og til høyre broren Hjalmar.

Berømt  fiolinist

Skulle Nancy bli kjent både på norsk og svensk side av grensen, la sønnen Karl hele Europa under sine føtter.

Jim Johansen fortalte om et utrolig musikktalent, der Karl Johannessen knapt hadde kommet i tenårene før han fikk store oppgaver med sin fiolin. Utdannelsen fikk han både i Sverige og Tyskland, og han var knyttet både til den Kungliga Teatern og Operaen i Stockholm, før han dro ut i den store verden. Før det skjedde, ble han her hjemme kjent blant annet for store konserter sammen med Johan Halvorsen.

Karl Johannessen turnerte Europa rundt, og spilte både for keisere og kongelige. De siste årene av sitt liv levde han i England, der han blant annet var professor og kapellmester i Leicester.

Da han døde 5. desember i 1904, bare 35 år gammel, fikk han en kongelig begravelse i England, og her hjemme ble det slått fast at større fiolinist hadde vi ikke hatt siden Ole Bull.

Trettende året

Etter Jim Johansens foredrag, ble årsmøtet avholdt. Dette gikk veldig greit unna. Årsberetning og regnskap ble godkjent, og det var heller ingen som protesterte på at styret foreslo uendret kontingent for 2011.

Valgene gikk også smertefritt, takket være mye gjenvalg og ellers god jobb fra valgkomiteen. Kjell Lunde går på et nytt år som leder i Varteig Historielag. Han hadde regnet ut at det i så fall var hans trettende formannsår. Ikke dårlig i et lag som ”bare” er 28 år. Hans formannstid er fordelt på tre bolker.

Med seg i styret har han Kjell Andersen, Erling Skivdal, Kari Lunde og Øistein Bøe, og som varamedlemmer Karin Ek og Odd Johansen.

Årsmøtet valgte også tur- og arrangementskomité, bestående av Ester Juliussen (leder), Johanne Pahr og Ingebjørg Skivdal.

Valgkomiteen utgjøres neste år av Kari Lunde, Odd Johansen og Kjell Andersen, mens revisorer er Harald Sælid og Rolf Lunde, med Stian Lunde som vararevisor. Historielaget er også sentral aktør under bygdedagen, og til bygdedagskomiteen ble valgt Kjell Lunde og Kari S. Lunde.

Protokollen fra årsmøtet finner du her (åpnes som PDF).